Pavelig legat: Forskjell mellom sideversjoner
m Legger til 'Autoritetsdata' nederst på siden |
utvidet og oppdatert med referanser |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| ⚫ | '''Pavelig legat''' (fra [[latin]] ''legatus'')<ref>[https://naob.no/ordbok/legat_1 «legat»], ''NAOB''</ref> er en personlig representant for [[pave]]n til en stat eller til en del av [[Den katolske kirke]]. Han er utstyrt med fullmakt til å tale på pavens vegne, og ofte til å avgjøre enkelte spørsmål med pavelig autoritet. Dette kan både gjelde trosspørsmål og praktiske spørsmål som opprettelse av et [[bispedømme]]. |
||
{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}} |
|||
| ⚫ | |||
Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien. |
Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien. Pavelige legater innkalte ofte legatinske råd ([[synode]]), som behandlet kirkestyret og andre kirkelige spørsmål.<ref name="Robinson_150">Robinson, I.S. (1990): ''The Papacy 1073–1198: Continuity and Innovation''. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-31922-6; s. 150.</ref> I følge pave [[Gregor VII]], som skrev i ''Dictatus papae'', at en pavelig legat presiderer «over alle biskoper i et råd, selv om han er underordnet i rang, og han kan avsi dom om avsetting mot dem».<ref name="Robinson_150"/> I [[middelalderen]] var et sådant råd det vanlige virkemiddelet for at en pavelig legat kunne fremme sine direktiver.<ref name="Robinson_150"/> |
||
Det finnes flere typer pavelige legater: |
Det finnes flere typer pavelige legater: |
||
| Linje 11: | Linje 10: | ||
* '''Legatus Missus''': Eg. «sendt legat», en legat som sendes ut på et spesifikt oppdrag. |
* '''Legatus Missus''': Eg. «sendt legat», en legat som sendes ut på et spesifikt oppdrag. |
||
* '''Guvernørlegater''': Historisk ble enkelte provinser i Italia styrt av pavelige guvernører med status som legater. |
* '''Guvernørlegater''': Historisk ble enkelte provinser i Italia styrt av pavelige guvernører med status som legater. |
||
== Referanser == |
|||
<references /> |
|||
==Se også== |
==Se også== |
||
Sideversjonen fra 9. apr. 2023 kl. 14:44
Pavelig legat (fra latin legatus)[1] er en personlig representant for paven til en stat eller til en del av Den katolske kirke. Han er utstyrt med fullmakt til å tale på pavens vegne, og ofte til å avgjøre enkelte spørsmål med pavelig autoritet. Dette kan både gjelde trosspørsmål og praktiske spørsmål som opprettelse av et bispedømme.
Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien. Pavelige legater innkalte ofte legatinske råd (synode), som behandlet kirkestyret og andre kirkelige spørsmål.[2] I følge pave Gregor VII, som skrev i Dictatus papae, at en pavelig legat presiderer «over alle biskoper i et råd, selv om han er underordnet i rang, og han kan avsi dom om avsetting mot dem».[2] I middelalderen var et sådant råd det vanlige virkemiddelet for at en pavelig legat kunne fremme sine direktiver.[2]
Det finnes flere typer pavelige legater:
- Apostolisk legat: Sendes til stater som Den hellige stol ikke har diplomatiske forbindelser med, for å virke som et bindeledd mellom Roma og den lokale katolske kirke. En slik legat er ikke akkreditert som diplomat.
- Legatus a Latere: Dette er den høyeste rangen, og kan kun gis til en kardinal. Oppdraget er normalt svært kortvarig, ettersom rangen gir alle pavelige fullmakter, som om paven selv var til stede.
- Legatus Natus: Eg. «født legat», en legat som ikke er utnevnt spesifikt, men som får stillingen ex officio. Vanligvis er det en biskop som har dette som et privilegium knyttet til sitt bispesete.
- Legatus Missus: Eg. «sendt legat», en legat som sendes ut på et spesifikt oppdrag.
- Guvernørlegater: Historisk ble enkelte provinser i Italia styrt av pavelige guvernører med status som legater.