Natur

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Snøflak fotografert ved hjelp av elektronmikroskop.
Et utvalg av forskjellige plankton.
Foto: Christian Sardet
Heron Island ved den sørlige delen av Great Barrier Reef, Gladstone, Queensland, Australia.
Foto: Christophe Bailhache
The Three Sisters fra Policeman Creek, Canmore, Alberta, Canada
Foto: Jakub Fryš
Spiralgalaksen NGC 4414 fotografert fra Hubble-teleskopet.
Foto: The Hubble Heritage Team

Natur i videste forstand er ensbetydende med det fysiske universet. Ofte brukes ordet mer begrenset om økosystemer i villmark, det vil si noe som ikke er skapt av eller bearbeidet av mennesker. Selv om mennesker er en del av naturen, forstås menneskelig aktivitet ofte som en separat kategori fra andre naturlige fenomener. I denne betydningen står natur i motsetning til kultur. Ordet kommer fra latin natura og ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i enhver person eller nedfelt i enhver ting.

Studien av naturen er ett stort feltet innenfor vitenskapen. Skillet mellom hva som er naturlig og hva som ikke er det, er avhengig av mange ulike definisjoner av ordet. Studiet av naturen inndeles i mange grener, og naturvitenskapene forsøker å forstå og dokumentere de ulike sidene ved naturens mange fenomen.

Fysikk studerer universets ørsmå byggesteiner, og lovene for hvordan de oppfører seg. Biologi fokuserer på livet på jorden, inkludert mennesket selv, og hvordan livsformene tilpasser seg ulike naturmiljø. Geologi er studiet av jordskorpen, dens bevegelser, og jordens indre oppbygning. Meteorologi tar for seg jordens atmosfære, værsystemene den inneholder og ulike værfenomen som viser seg. Kjemien redegjør for hvordan ulike stoffer er sammensatt, hvilke kjemiske forbindelser de danner og reaksjonene mellom dem.

Noen av de ulike måtene å bruke ordet på i dag, refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan referere til det generelle riket av levende planter og dyr, og i noen tilfeller til prosessene der livløse ting inngår, slik som været og geologien på Jorden. Natur blir ofte oppfattet som naturmiljøet eller med villmark, altså ville dyr, steiner, skog og generelt de tingene som ikke har blitt vesentlig endret av menneskelig inngripen, eller som vedvarer til tross for menneskelig inngripen. For eksempel regnes ikke produserte gjenstander og menneskelig interaksjon generelt som en del av naturen, med mindre de er kvalifisert som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Den mer tradisjonelle forståelsen av konseptet av naturlige ting innebærer et skille mellom det naturlige og det kunstige. Det kunstige da forstått som det som er blitt skapt av menneskets bevissthet eller av menneskets vilje. Avhengig av konteksten, kan begrepet naturlig også skilles fra det unaturlige eller det metafysiske.

Definisjon og begrepsavklaring[rediger | rediger kilde]

Det er ikke noe konsensus om en definisjon av natur og de fleste akademiske felter unngår å bruke ordet som en fagterm. Det er dessuten få oppslagsverk som har en artikkel med tittelen natur. Til tross for dette brukes ordet i stor utstrekning i oppslagsverk og faglitteratur. Innenfor filosofi unngås definisjoner av ordet, selv om det også der brukes hyppig i filosofiske tekster. De fleste vitenskapsgrener foretrekker heller å bruke kvantifiserbare begreper som biosfære, biodiversitet, biokønose, økosystem og lignende. I vestlige språk er natur i stor grad et «dagligdags ord» som sjeldent blir analysert teoretisk.[1]

Fra antikken (i hvert fall siden den greske filosofen Aristoteles (384–322 før Kristus)) og fram til 1800-tallet var naturfilosofi den vanlige betegnelsen for studiet av naturen. Det var et bredt begrep som omfattet dagens fagfelter botanikk, zoologi, antropologi, kjemi og fysikk. Det var på 1800-tallet at konseptet naturvitenskap fikk sin moderne form, da ulike fagfelter som astronomi, biologi og fysikk ble etablert.[2] Fysikk er vitenskapen om materiens struktur og samspillet mellom de grunnleggende bestanddelene i det observerbare universet. I vid forstand er fysikk opptatt av alle aspekter av naturen både på makroskopisk (stort) og submikroskopisk (lite) nivå. I fysikken er en ikke bare opptatt av oppførselen til objekter under påvirkning av gitte krefter, men også de grunnlegende egenskaper og opprinnelsen til gravitasjons-, elektromagnetisk- og kjernekraftfelt. Fysikkens endelige mål er å formulere noen få grunnlegende prinsipper som omfavner og forklarer alle slike uensartede fenomener.[3]

Ordets opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Opphavet til et ord som favner ideen om natur har blitt underdesøkt av lingvister, som har funnet det i latin, klassisk gresk og kinesisk, men også språk med liten utbredelse som finsk. I alle tilfellene ser det ut til at ordet er nokså nytt, det vil si at ordet finnes i klassiske tekster, men ikke i arkaiske.[4]

Det greske ordet som oversettes til «natur» er phusis (Φύσις), som har sin rot i verbet for vekst, produksjon og i ordet phuein, med rot fra det indo-europeiske ordet bheu, som har gitt opphav til det engelske ordet be (på norsk være). Det første kjente stedet hvor ordet nevnes, er i det greske eposet Odysseen, og da i meningen opptreden. Første gang ordet opptrer i den klassiske betydningen av ordet er i tekster skrevet i tidsommet mellom de greske filosofene Heraklit (rundt 500 år før Kristus) og Aristoteles.[4]

Det latinske ordet natura er nokså nytt i romersk historie. Det kommer av verbet nascor som betyr «å bli født.» Opphavet til ordet er langt fra den moderne bruke av ordet. Ordet fikk sin filosofiske og greskinspirerte mening omtrent i det første århundre før Kristus. Ordet ble senere brukt av romerske filosofer som Cicero (106–43 før Kristus) og i det første århundre etter Kristus. Cisero introduserer den klassiske forskjellen mellom natur og kultur, der natur betyr en opprinnelig tilstand uten påvirkning av mennesker, mens kultur er en tilstand påvirket av menneskenes samfunn.[5]

Utvikling i kristenheten[rediger | rediger kilde]

I den greske og romerske oppfatningen av verden var også gudene en del av naturen. Derimot i den kristne og monoteistiske oppfatningen overgår Gud naturen. Det samme gjør mennesket, som er skapt i Guds bilde. I kosmisk forstand ble naturen nedgradert til en verktøy i Guds hånd. Kristendommen var påvirket av den greske filosofen Platon (rundt 428–348 før Kristus) som satte åndelighet høyere enn den sannselige verden, og disse teologiske konseptene ledet mot en viss forakt for den fysiske verden. Gud var ikke som de gamle gudene noe som kunne bli funnet i naturen. Naturen ble etter denne tenkningen et råmateriale gitt til menneskeheten for at de skulle være fruktbare og bli mange.[6]

Med kristendommens utvikling i middelalderen ansees naturen og virkeligheten for å være skapt av Gud, og menneskene blir satt til å overskriden den. At Gud og mennesker står over naturen, er en meget original ide som aldri tidligere har oppstått innenfor en sivilisasjon. Menneskeheten ble med dette ikke lengre en uadskilelig del av naturen, men fikk sin eksistensberettigelse hinsides naturen og der frelse finnes i Guds rike.[1]

Først i renesansen fikk begerepet natur fornyet interesse etter at oldtidens tekster ble studert. Alikevel ble ikke begrepet gjennstand for noen dypere analyse. Naturen ble sett på enten som Guds skaperverk, med sine fysiske krefter som regulerer verden eller en slags abstrakt kraft i motsettning til Gud. I det siste tilfellet ble naturen betraktet som en jordisk utsending av den guddommelige vilje.[1]

Naturen var fra slutten av antikken billedliggjort i gudinnen Isis, som senere ble til ideen om «moder jord».[1]

Modernitetens natursyn[rediger | rediger kilde]

Charles Darwin ga sin definisjon på natur: «Jeg mener med naturen bare den samlede handlingen og produktet av mange naturlover, og ved lover hendelsesforløpet slik det er fastslått av oss.»[7]
Foto: Julia Margaret Cameron

Den dualistiske og mekanistisk filosofi som preget den klassiske epoken i Europa radikaliserte naturoppfatningen.[6] I denne filosofien forklares både levende og ikke-levende natur analogt med maskiner, for eksempel franskmannen René Descartes (1596–1650) som oppfattet alle ikke-menneskelige organismer som komplekse maskiner.[8] Spesielt via filosofer som Francis Bacon (1561–1626)) og Descartes, samt nyplatoniske påvirkninger gjorde dette synet seg gjeldene. Den materielle verden mistet gradvis sine guddommelige egenskaper og moralske verdi i Europa.[6]

Den svenske botanikkeren Carl von Linné (1707–1778) var eksponent for et naturteologisk natursyn, der alt hadde en gudommelig opprinnelse. Alt i naturen var vakkert og hadde en hensikt, den hadde også et budskap og en dypere mening. Menneskets rolle var å tolke dette budskapet. Naturen var også skapt for mennesket, noe som innebar at mennesket kunne utnytte den. Dermed kunne dyr deles inn i nytte- og skadedyr. Siden naturen var skapt av den allmektige Gud, var den også perfekt på alle måter. For øvrig var denne oppfatningen den vanligeste på 1700-tallet.[9]

Med den industrielle revolusjon oppstod et motkulturelt, romtantisk natursyn i de fleste industribyer i Europa på 1700- og 1800-tallet. Kjente filosofer bak denne tenkningen var den sveitsiske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), i Tyskland Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) og Friedrich von Schelling (1775–1854).[7]

Den tyske naturforskeren og filosofen Gottfried Leibniz (1646–1716) hadde samme natursyn som Linné. Leibniz så på naturen som et svært komplisert urverk, der alle tannhjulene var tilpasset hverandre. Imidlertid ville den som undersøkte naturen avdekket naturens kamp, der lidelse og voldsom død er vanlig. Dermed ble det etterhvert vanskelig å ha en optimistisk og naiv naturoppfatning. Således dukket det ondes problem fra teologien også opp i naturen. Den britisk naturforsker Charles Darwin (1809–1882) ble med sin banebrytende, og etterhvert svært innflytelsesrike evolusjonsteori, den som satte en stopper for naturteologiens natursyn.[9]

En filosofisk retning, tilskrevet den antikke greske filosofen Tales fra Milet (omtrent 624–545 før Kristus), går ut på at alt som finnes i verden er fysisk. Den generelle ideen er at naturen til den faktiske verden (universet og alt i det) samsvarer med en viss tilstand, tilstanden til det å være fysisk. Retningen kalles fysikalisme og de som har denne oppfatningen benekter ikke at verden kan inneholde mange fenomener som ved første øyekast ikke virker fysiske, for eksempel fenomener av biologisk, psykologisk, moralsk, sosial eller matematisk natur. Men de insisterer likevel på at slike fenomener til syvende og sist er fysiske, eller i det minste har et viktig forhold til det fysiske.[10]

Nåtidens bruk av ordet[rediger | rediger kilde]

I de ulike brukene av ordet i nyere tid refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan generelt referere til alle levende planter og dyr. I noen tilfeller kan natur også vise til prosessene forbundet med livløse gjenstander, ved at ting eksisterer og endres som følge av iboende prosesser, som for eksempel været og jordens geologi. Natur blir ofte forstått som «naturlig miljø» eller villmark, altså vilde dyr, steiner, skog og generelt deler som ikke har blitt betydelig endret av menneskelig påvirkning, eller som finnes til tross for menneskelig innvirkning. Generelt ansees ikke produserte gjenstander og menneskelig samhandling som en del av naturen, med mindre de omtales som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Dette mer tradisjonelle begrep om naturlige ting som fortsatt kan finnes i dag innebærer en forskjell mellom det naturlige og det kunstige, med det kunstige er å forstå som det som er blitt skapt av en menneskelig bevissthet eller et sinn. Avhengig av den spesielle sammenhengen kan begrepet «naturlig» også skille seg fra det unnaturlige eller overnaturlig.[11]

Definisjoner av ordet natur i moderne vestlige ordlister.[1][12]
Definisjon Motsatt konsept Egenskaper Tilhørighet til filosofi
Hele den fysiske virkeligheten, det som ansees upåvirket av mennesker og historie. Kultur, alt som er kunstig, det som har en rasjonell hennsikt Statisk. Eksluderer menneskeheten Rot i kristen tradisjon, formulert av John Stuart Mill. Filosofier fra og med romantikken for eksempel Rousseau og Karl Marx fremmer denne forståelsen. Transcendentalismen er også en retning som fremmer dette synet. Oppfatningen ligger til grunn for skillet mellom natur og kultur i vestlige akademiske institusjoner.
Hele universet, som sted for, kilden til og resultatet av alle fysiske fenomener (også mennesket selv, eller i det minste dets kropp). Det overnaturlige, metafysiske og uvirkelige. Statisk. Inkluderer menneskeheten. Formulert av Aristoteles og Mill. Finnes i filosofiske retnigner som stoisisme, atomisme, epikurisme og taoisme. Det preger oppfatningene til René Descartes, Francis Bacon, Baruch de Spinoza.
Kraft som skaper liv og vedvarende endring. Motstand og entropi. Dynamisk. Inkluderer menneskeheten. Framtredende filosofer som bruker ordet i denne betydningen er Heraklit, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Nietzsche og Darwin. Oppfatningen finnes igjen i vitalismen.
Fysiske egenskaper som kjennetegner et levende eller dødt objekt, dets essens, innerste vesen eller egenart. Forvandling, denaturering Statisk. Inkluderer menneskeheten. Meget utbredt og ikke mulig å tilordne noe spesifikk tradisjon.

Jorden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jorden

Den blå kulen (The Blue Marble), er et berømt bilde av jorden, tatt i 1972 av mannskapet av Apollo 17.

Jorden er den eneste planeten som en kjenner til har liv. I solsystemet er det den tredje planeten nærmeste solen. Det er den største steinplaneten og den femte største av planetene. Av de fire nærmeste planetene til solen, er jorden den største. Alle disse består av mineraler og metall. Av planetene i solsystemet er det bare jorden som har vann på overflaten. Blant annet har jordens temperatur og forskjellige kjemikalier har gjort liv mulig.[13]

Jorden roterer rundt sin egen akse i løpet av 23,9 timer, noe som skaper dag og natt. På sin bane rundt solen bruker den 365,25 dager. Jordens akse heller med 23,4° i forhold til planet som jordbanen rundt solen danner, noe som gir årstider.[13] Jorden har en måne, eller naturlig satellitt, som er omtrent en fjerdedel så stor som jorden. Månen bruker 27 dager på sitt omløp rundt jorden. Månen er betydelig større en hva en forventer for en naturlig sattelitt, noe som kan skyldes at den ble danne av en kollisjon mellom jorden og et legeme like stort som mars. Månen gir bedre forutsetninger for liv på jorden. Den reduserer jordaksens tendens til å vingle, noe som gjør jordens klima mer stabilt. Månen forårsaker også flo og fjære.[14][15]

Historisk perspektiv[rediger | rediger kilde]

En animasjon som viser bevegelsen av kontinentene fra separasjonen av Pangaea til i dag

Det er anslått at jorden ble dannet for 4,54 milliarder år siden fra solens nebula. Samtidig med at jorden oppstod ble også de andre planetene i solsystemet dannet.[16] Månen dannet seg omtrent 20 millioner år senere. Jordens ytre deler ble nedkjølt, noe som resulterte i dannelsen av en fast jordskorpe. Utgassing og vulkansk aktivitet ga opphav til den opprinnelige atmosfæren. Kondenserende vanndamp, som for det meste eller i sin helhet kom fra is fra kometer, dannet havene og andre vannkilder. Den svært energiske kjemien antas å ha produsert et selvreplikerende molekyl for rundt 4 milliarder år siden, noe som ga starten på levende organismer.[17]

Jorden har utviklet seg gjennom geologiske og biologiske prosesser som har etterlatt spor av forholdene som var opprinnelig. Den ytre overflaten er delt inn i flere sakte bevegelige tektoniske plater. Jordens indre er fortsatt aktivt, med en tykk plastisk mantle og en kjern av jern som genererer et magnetfelt. Denne jernkjernen består av en en fast indre del, og en flytende ytre del. Konvektiv bevegelse i kjernen genererer elektriske strømmer via induksjon, og strømmen i sin tur genererer det geomagnetiske feltet.

Kontinenter ble dannet for deretter å bli brutt opp etter som jordens overflate ble omformet over hundrevis av millioner av år. Av og til har overflaten rekombinert slik at det har oppstått et superkontinent. For omtrent 750 millioner år siden begynte det tidligste kjente superkontinentet Rodinia å brytes opp i mindre stykker. Kontinentene ble senere rekombinerte slik at Pannonia oppstod, men det ble brudt opp for rundt 540 millioner år siden. Til sist ble Pangaea dannet, og dette igjen brøt seg opp for omtrent 180 millioner år siden.[18]

I Neoproterozoik-tiden ble store deler av jorden dekket av isbreer og iskapper på grunn av lave temperaturer. Hypotesen om denne klimahendelsen har blitt kalt snøballjorden, og er av særlig interesse ettersom den går forut for den kambriske eksplosjonen der flercellete livsformer begynte å sprede seg for rundt 530–540 millioner år siden.[19]

Siden den kambriske eksplosjonen har det vært fem identifiserte masseututryddelser.[20] Den siste store massenutryddelsen skjedde for 66 millioner år siden, da et meteorittnedslag sannsynligvis forårsaket utryddelse av dinosaurer og andre store reptiler. Dog ble små dyr som pattedyr ikke berørt. I løpet av de siste 66 millioner årene har det vært en utvikling av mange forskjellige pattedyr.[21]

For flere millioner år siden fikk en art av liten afrikansk ape evnen til å stå oppreist. Den etterfølgende utviklingen av menneskeliv og utviklingen av jordbruk og videre sivilisasjon har gjort mennesker i stand til å påvirke jorden raskere enn noen tidligere livsform. Mennesket er i stand til å påvirke både naturen og antallet andre organismer, samt det globale klimaet.[22] I sammenligning tok det store oksygenkatastrofen, som oppstod da alger sprede seg i siderium, trengte denne hendelsen omtrent 300 millioner år for å utvikle seg.

Den nåværende perioden er klassifisert som en del av en masseutryddelseshendelse omtalt som den sjette masseutryddelse, og er den raskeste som noensinne har skjedd.[23][24] Menneskenes påvirkning av biosfæren kan føre til at halvparten av alle arter kan forsvinne innen de neste 100 år.[25]

Atmosfær, klima og vær[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Drivhuseffekt, Jordens atmosfære og Klima

Lynutladninger i forbindelse med tordenvær.

De mest fremtredende klimatiske egenskapene på jorden er de to store polarområdene, to relativt smale tempererte soner og en bred ekvatorial tropisk til subtropisk region.[26] Nedbøren varierer mye over planeten fra regioner med flere tusen mm nedbør per år til mindre enn én millimeter. 71 % av jordens overflate er dekket av havet som inneholder salt. Resten av jorden består av kontinenter og øyer, der størsteparten av landmassene ligger på den nordlige halvkule.

Jordens atmosfære er avgjørende for biosfæren, det vil si alt levende liv på jorden. Det tynne gasseslaget som omhyller jorden holdes på plass av tyngdekraften. Luften består hovedsakelig av nitrogen, oksygen, vanndamp og små mengder karbondioksid, argon, samt flere andre gasser. Atmosfærens trykk reduseres oppover. Ozonlaget spiller en viktig rolle ved å begrense mengden ultraviolett (UV) stråling som når jordens overflate. Arvestoff (DNA) skades lett av UV-lys, slik at begrensning av denne strålingen er vesentlig for livet på jordens overflate. Atmosfæren holder også på varme i løpet av natten, noe som jevner ut døgntemperaturen.

Vær[rediger | rediger kilde]

En tornado i sentrale Oklahoma.

Værfenomener forekommer nesten utelukkende i den nedre delen av atmosfæren, kalt troposfæren.[27] Været påvirkes av årstidene, noe som skyldes at jordaksen er skråstilt relativt til jordens baneplan rundt solen. En del av året er den nordlige halvkule vent nærmere solen og den sørlige delen vendt vekk. Når solen er høyere opp på himmelen fås kraftigere solinnstråling og større oppvarming. Dermed fås sommer på den nordlige halvkule og vinter på den sørlige delen. Denne eksponeringen skifter etter hvert som jorden roterer i sin bane, og et halvår senere er situasjonen omvendt.[13]

Vær er et kaotisk system som lett kan endres av små miljøendringer, dermed kan nøyaktige værprognoser bare forutsi været noen få dager fremover.[28]

Været kan ha skadelige effekter. Ekstreme værforhold, som tornador og sykloner kan frigjøre mye energi på sin ferd og forårsake store ødeleggelser. Vegetasjonen på jordoverflaten har utviklet seg avhengig av årets sesongvise variasjoner, og plutselige endringer som varer bare noen få år kan ha en dramatisk effekt, både på vegetasjonen og på dyrene som er avhengig av vegetasjon for å få næring.

Drivhuseffekt og Klima[rediger | rediger kilde]

Verdenskart over Köppens klimaklassifisering.

Drivhuseffekten er en prosess der varme fanges nær jordens overflate av gasser i atmosfæren som kalles klimagasser. En kan meget enkelt sammenligne klimagassene med et teppe som omslutter jorden, og bidrar til å opprettholde en varmere temperatur enn den ellers ville ha hatt. Klimagasser består av karbondioksid, metan, ozon, lystgass, klorfluorkarboner og vanndamp.[29]

Klima er en betegnlese for langsiktige trender for været. Ulike faktorer påvirker klimaet, som havstrømmer, albedo, innhold av klimagasser, variasjoner i solens lysstyrke og endringer i jordens bane. Slike påvirkninger kalles for klimapådriv. Konsentrasjonen av vanndamp i atmosfæren er sterkt temperaturavhengig, og den omtales som en tilbakekoblingsmekanisme, fordi den forsterker effekten av detklimapådrivet som i utgangspunktet forårsaket oppvarmingen.[29][30]

Atmosfæren er den delen av klimasystemet som er mest variabel. Luftmassene er i stadig bevegelse noe som omfordeler varmeenergi.[31] Havet i seg selv og havstrømmene er viktige faktorer som bestemmer klimaet, spesielt de store termohaline sirkulasjonen i havdypene som distribuerer varmeenergi fra hav ved ekvator til polarområdene. Disse strømmene bidrar til å moderere temperaturforskjellene mellom vinteren og sommeren i tempererte områder. Uten omfordeling av varmeenergi via havstrømmer og atmosfæren ville tropene også være mye varmere, og polarområdene mye kaldere.[32]

Klimaet i en region avhenger av en rekke faktorer, og da spesielt breddegrad. Et bånd horisontalt på jordklodens overflate med lignende klimatiske egenskaper danner en klimaregion. Det finnes en rekke slike regioner, fra tropiske klimaet ved ekvatoren til arktisk klima på nordlige og sørlige kalotter.[31] Köppens klimaklassifisering er et mye brukt system for klassifisering av jordens klimasoner.

Basert på historiske og geologiske data er det kjent at jorden har gjennomgått drastiske klimaendringer i fortiden, blant annet istider.[31]

Vann på jorden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vann

Bølger som bryter mot klippene ved Sète, Frankrike.
Foto: Christian Ferrer
Victoriafallene i Zambezielven mellom Zambia og Zimbabwe.
Foto: Diego Delso

Vann består av hydrogen og oksygen (H2O) og er avgjørende for alle kjente former for liv.[33] På jorden finnes vann hovedsakelig i hav og andre store ansamlinger, der 1,7 % av vannet finnes i jordskorpen som akvifer og 0,001 % i luften som damp, skyer og nedbør. Havene inneholder 97 % av alt overflatevann, isbreer, polare iskapper og overflater dekket av permanent snø utgjør 1,7 %. Andel overflattevann som innsjøer utgjør 0,013 %. Bare 2,5 % av alt vann på jorden er ferskvann og det meste av dette er bundet opp som is og snø, eller befinner seg i jordskorpen.[34] Den delen av jorden som har med vann å gjøre kalles hydrosfæren.

Vannets kretsløp drives av fordampning fra jordoverflaten og nedbør. Gravitasjonen sørger for at vannet kommer tilbake til havet. Bare en meget liten del av vannet går gjennom økosystemene, altså tas opp av planter og dyr. Sirkulasjonsmønstrene i atmosfæren bestemmer mye av fordelingen av nedbøren på jordoverflaten.[35]

Hav[rediger | rediger kilde]

Havet er en stor ansamling av saltholdig vann og en hovedkomponent i hydrosfæren. Gjennomsnittlig dybde for havet er 3720 m.[36] Havområdene deles inn i Stillehavet, Atlanterhavet, Indiahavet og Polhavet, men utgjør uansett en global, sammenhengende vannmasse kalt verdenshavet og som skiller verdensdelene.[37] Havet har avgjørende betydning for klima og primærproduksjonen (produksjon av biomasse) på jorden. Havdypene har store fjellkjeder og dype kløfter, men mesteparten av havbunnen er ikke kartlagt eller utforsket. Vitenskapen kjenner rundt 226 000 arter av planter og dyr i havet, men det er antatt at 90 % av artene er uoppdaget.[36]

Små områder av havene kalles sjøer, gulfer, bukter, viker eller lignende. Det finnes også saltholdige innsjøer, som er mindre innsjøer som ikke har forbindelse til verdenshavet. To eksempler på salte innsjøer er Aralsjøen og Store Saltsjø.

Innsjøer[rediger | rediger kilde]

En innsjø er en dypgående landform fylt med vann på jordoverflaten. Vannet beveger seg sakte eller det kan være stillestående i en innsjø. På jorden anses en ansamling av vann å være en innsjø når det ikke er en del av havet, er større og dypere enn en dam og får tilførsel av nytt vann fra elver.[38]

Naturlige innsjøer på jorden finnes vanligvis i fjellområder, riftsoner og områder som har eller har hatt isbreer. Andre innsjøer finnes i endorheiske bassenger eller langs elver. Alle innsjøene er midlertidige sett over geologiske tidsskalaer, fordi de sakte blir fylt med sedimenter eller utdypningen forsvinner på annet vis.

Vassdrag[rediger | rediger kilde]

En elv er en naturlig vannløp som drives av gravitasjonen, vanligvis med ferskvann, som strømmer mot et hav, en innsjø eller en annen elv. Elver skaper erosjon og former landskapet de strømmer gjennom. Vann i en elv stammer fra nedbør gjennom overflateavrenning, akkumulering av grunnvann i jordsmonn, kilder i undergrunnen eller smeltevann fra is og snø. I vannmassene er det ofte salter og næringsstoffer som gir næring til planter og dyreliv. Noen av jordens habitater med størst biodiversitet finnes langs elver. Det er estimert at alle verdens elver til sammen tilfører havet 3,6 milliarder tonn salt i året.[39]

Mindre elver kalles bekk eller å, dog er ingen generell regel som definerer disse klassifiseringene. Bekker er viktige forbindelser i vannets kretsløp, de virker til å opplagring av grunnvann, samt at de fungerer som korridorer for fisk og annet dyreliv.

Liv[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Liv og Biosfæren

Et utvalg av forskjellige plantearter
Et utvalg av ulike dyrearter

Selv om det ikke finnes noen universell enighet om definisjonen av liv, er disse syv punktene en mulig definisjon: program (DNA), improvisasjon (responser på miljøet), oppdeling, energi, regenerering (formering), tilpasningsevne og skjerming (kjemisk kontroll og selektivitet). En enklere beskrivelse er at liv er et materialsystem som gjennomgår reproduksjon, mutasjon og naturlig seleksjon.[40] Det kan også sies at livet er selve kjennetegnet for alle organismer.

Hele jorden inneholder over 1,1 billioner tonn med biomasse, altså alle livsformer, som lever i ulike miljøer innenfor biosfæren. Tallet har vært nokså konstant over lengre tid.[41]

Rundt ni tiendedeler av den totale biomasse på jorden er planteliv, som dyrelivet i stor grad avhenger av for sin eksistens.[42] Mer enn 2 millioner arter av plante- og dyreliv har blitt identifisert til nå, og det anslås at det faktiske antall eksisterende arter varierer fra flere millioner til godt over 50 millioner.[43][44][45]

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Livets opprinnelse på jorden er ikke godt forstått, men det er kjent at det oppstod for minst 3,5 milliarder år siden, under hadé- eller arkeisk eon på en jord som hadde et vesentlig annet miljø enn det som finnes i dag.[46][47][48][49] Livsformene som fantes da hadde de grunnleggende egenskapene for selvreplikasjon og arv. Når livet først hadde oppstått førte evolusjonsprosessene til at naturlig utvalg ga utvikling av stadig mer mangfoldige livsformer.

Arter som ikke kunne tilpasse seg det skiftende miljøet og konkurransen fra andre livsformer, døde ut og forsvant. Kunnskaper fra fossiler gir bevis for eksistens av mange av disse eldre artene. Nåværende fossil- og DNA-beviser viser at alle eksisterende arter kan spore sin kontinuerlig livslinje tilbake til de første primitive livsformer.[49]

Da planter utviklet seg slik at fotosyntese oppstod, kunne solenergien tas opp og dermed skape forhold som førte til utvikling av mer komplekse livsformer.[50] Oksygengass hopet seg opp i atmosfæren som resultat av fotosyntesen og ga etter hvert opphav til ozonlaget. For mange arter som fantes på den tiden ble den nye atmosfæresammensetningen ødeleggende, derav navnet oksygenkatastrofen. Utvikling av mindre celler i større organismer resulterte i utvikling av enda mer komplekse celler, kjent som eukaryoter.[51][9] Celler i kolonier ble stadig mer spesialisert, noe som resulterte i flercellede organismer. Med utvikling av ozonlaget som absorberte skadelig ultraviolett stråling, tok livet til å kolonisere overflaten på jorden.[52] En sier derfor at de livgivende forholde på jorden er skapt og oppretholdt av livet selv.[53]

I tillegg til at atmosfærens oksygen er avgjørende for liv, er nitrogenet i luften også av essensiell betydning. Det finnes bare noen få grupper av bakterier som kan binde atmosfærisk nitrogen til aminosyrer som kan utnyttes som næring for planter og dyr. Nitrogenforbindelser er blant annet grunnlaget for protein, som utgjør en stor del av dyrenes kroppsmasse. Etter at nitrogenforbindelsene har gått gjennom næringskjedene, finnes det andre bakteriegrupper som bryter ned bestanddelene slik at rent nitrogenet går tilbake til atmosfæren.[53]

Mikrober[rediger | rediger kilde]

Den første livsformen som utviklet seg på jorden var mikrober, og de forble den eneste livsformen til for omtrent en milliard år siden da flercelle organismer begynte å dukke opp.[54] Mikroorganismer er encellede organismer som generelt er mikroskopiske, og mindre enn det menneskelige øye kan se. Mikroorganismer utgjøres av bakterier, sopp, arkeer og protoktister.

Mikroorganismer finnes nesten overalt på jorden der det er flytende vann, også i jordens indre.[55] De reproduserer seg både raskt og i store mengder. Kombinasjonen av høy mutasjonsrate og horisontal genoverføring gjør dem svært tilpasningsdyktige og i stand til å overleve i nye miljøer, endog i verdensrommet.[56][57] De utgjør en viktig del av jordens økosystem. Imidlertid finnes det også mange mikroorganismer som er patogene (sykdomsfremkallende).

Planter og dyr[rediger | rediger kilde]

Planter er flercellet livsformer som ved hjelp av fotosyntesen produserer næring i form av glukose (en egenskap som alle planter har, unntatt noen parasittiske planter og underjordiske orkideer). Fotosyntesen er en prosess der kjemisk energi produseres fra vann, mineraler og karbondioksid ved hjelp av energi fra sollys. Planter har hovedsakelig ubegrenset vekst, de har celler som inneholder cellulose i veggene og derfor til en viss grad er stive, de har ikke bevegelsesorganer, noe som resulterer i en tilnærmet stasjonær eksistens og de har ikke noe nervesystem. Mange planter har blomst, stengel, blad og røtter.[58][59]

Planter er grunnlag for nesten alt liv på jorden fordi plantene lager næring ved hjelp av energi fra sollys. I neste omgang blir planter spises av planteetende dyr (herbivorer) som igjen blir spist av kjøttetende dyr (karnivorer).[59]

Kjennetegn ved dyr er at de har muskelvev og evne til forflyttelse. Mobilitet er viktig for hvordan en organisme får næringsstoffer til vekst og reproduksjon. Dyr beveger seg vanligvis på en eller annen måte for å livnære seg av andre levende organismer, men noen spiser dødt organisk materiale (omnivor). Det finnes også dyr som er i stand til å få sin næring fra fotosyntese ved at de lever i symbiose med alger. Dyrense mobilitet har gjort at de har utvikling langt mer avanserte sanser og intern kommunikasjon, enn det som finnes i planter eller sopp.[60]

Mennesket[rediger | rediger kilde]

Mennesket, eller Homo sapiens, oppstod i Afrikas skoger, for omtrent 300 000 år siden. For mer enn hundre tusen år siden begynte menneskene å utvandre fra Afrika og etter hvert innta hele verden. Mennesket er en art primater kjennetegnet av oppreist gange, stor hjerne og lang barndom. Andre egenskaper er evne til abstrakt tenkning, tale, bruk av hendene, kumulativ kultur og sosial organisering ofte basert rundt familie. Samspillet mellom hånd og hjerne er det viktigste grunlaget for menneskets kulturskapende evne. Fra siste del av eldre steinalder (rundt 50 000–12 000 år siden) har det oppstått tusenvis av forskjellige levevis og kulturer.[61][62]

Afrikas savanner med gressletter og spredde trær, har preget menneskets psyke. I dette landskapet fant de tidlige menneskene vann, fisk, muslinger, byttedyr og ly. Selv om mennesket fant leveområder overalt på jorden, har åpne landskap vært betraktet som livgivende og appelerende. En mener at det kan forklare hvorfor mennesker har en hang til å lage store hager og parker som etterligner noen av det en finner i savannelandskapet.[63] Studier av mennesker fra vidt forskjellige kulturer har vist at åpne landskaper appelerer sterkt til de flest. Det mener en viser menneskets generell estetisk hang til natur.[64]

Økosystemer[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Økosystem, Biom og Biosfære

Loch Lomond i Skottland danner et relativt isolert økosystem. Fiskfolket i denne innsjøen har forble uendret i en veldig lang periode.[65]

Biosfæren er den delen av jordens ytre deler, som land, berggrunn, vann, luft og atmosfære, der livet oppstår og utfolder seg, og som biotiske prosesser igjen endrer eller transformerer. Fra et bred geofysisk synspunkt er biosfæren det globale økologiske systemet der alle levende vesener og deres relasjoner inngår, også vekselvirkning med delene av litosfæren (berggrunnen), hydrosfæren (vann) og atmosfæren (luft) inngår. Biosfæren består ut fra denne definisjonen både av levende organismer (biota) og de livløse delene (abiotiske).[66]

Økosystemer består av en rekke levende og uorganiske komponenter som fungerer i et samvirke. Strukturen og sammensetningen bestemmes av ulike miljøfaktorer som henger sammen med hverandre. Variasjoner i disse faktorene fører til dynamiske endringer i et økosystem. Noen av de viktigste komponentene er jord, atmosfære, solstråling (energi), vann og levende organismer.[67]

I økosystemet er arter forbundet og avhengig av hverandre i en næringskjeder, hvor det utveksles energi og stoff mellom individer og deres miljø.[68] Hver faktor i et økosystem avhenger av alle andre faktorer, enten direkte eller indirekte. En endring av for eksempel temperaturen i et økosystem vil ofte påvirke hvilke planter som vil vokse der. Dyr som er avhengige av planter for mat og ly, må tilpasse seg endringene, flytte til et annet økosystem eller gå til grunne.[69]

En lite økosystem kalles et mikroøkosystem. For eksempel kan et mikrosystem være en stein på bakken og alt livet under den. Et makroøkosystem kan involvere en hel økoregion, med sitt tilhørende nedbørfelt.[70]

Stoff og energi[rediger | rediger kilde]

De første elektronskallene for et hydrogenatom vist som tverrsektioner med fargekoder for å vise sannsynlighetstethet.

Stoff eller materie er den materielle substansen som utgjør det observerbare universet og sammen med energi danner grunnlaget for alle objektive fenomener. Helt grunnleggende er materie sammensatt av elementærpartikkeler som kvarker og leptoner (blant annet elektroner). Flere kvarker danner protoner og nøytroner, som igjen sammen med elektroner danner atomer. De forskjellige atomene danner grunnstoffer som hydrogen, oksygen og jern. Atomer kan kombineres videre til molekyler som vannmolekylet, med kjemisk formel H2O. Store grupper av atomer eller molekyler utgjør i sin tur hoveddelen av det en kan se rundt seg.[71]

Avhengig av temperatur og andre forhold, kan stoff opptre i en av flere tilstander. Ved vanlige temperaturer på jorden er for eksempel gull et fast stoff, vann er en væske og nitrogen er en gass. Disse kan beskrives med egenskapene de har: Faste stoffer holder sin form, væsker antar formen til beholderen de fylles i og gasser fyller hele beholderen. Disse tilstandene kan videre kategoriseres i undergrupper. Faste stoffer kan deles inn i grupper alt etter om de har krystallinske eller amorfe strukturer (formløs). En annen inndeling er i metalliske, ioniske, kovalente eller molekylære faste stoffer alt etter typene bindinger som holder sammen atomene som inngår i stoffet. Andre tilstander som ikke er klart definerte, er plasma som er ioniserte gasser ved svært høye temperaturer, skum, som kombinerer aspekter av væsker og faste stoffer og klynger, som er sammenstillinger av et lite antall atomer eller molekyler som viser både atomnivå og bulklike egenskaper.[71]

En grunnleggende egenskapen for alt stoffe er dets treghet, som hindrer et legeme fra å reagere øyeblikkelig på forsøk på å endre tilstanden av ro eller bevegelse. Massen til et legeme er et mål på denne motstanden mot forandring. En annen universell egenskap er gravitasjon, hvorved alle fysiske legemer i universet virker slik at det tiltrekker seg alle andre.[71]

Stoff utgjør den observerbare del av universet. De synlige delene av universet antas imidlertid å utgjøre bare 4,9 % av den totale massen. Resten antas å bestå av 26,8 % kald mørk materie og 68,3 % mørk energi.[72]

Energi er evnen til å utføre arbeid og kan eksistere som potensiell-, kinetisk-, termisk-, elektrisk-, kjemisk-, nukleærenergi eller andre former. Energi er dessuten varme og arbeid, det vil si energi som overføres fra et legeme til et annen. Alle former for energi er forbundet med bevegelse. For eksempel har et gitt legeme en kinetisk energi hvis den er i bevegelse. En spent bue eller fjær har potensial til å skape bevegelse, og sies å inneholde potensiell energi på grunn av sin konfigurasjon. På samme måte er kjernekraft en potensiell energi fordi den er et resultat av konfigurasjonen av subatomære partikler i kjernen til et atom. Energi kan verken skapes eller ødelegges, men bare endres fra en form til en annen.[73]

Oppførselen til meterie og energi i hele det observerbare universet synes å følge veldefinerte fysiske lover. Disse lovene har blitt brukt til å lage kosmologiske modeller som kan forklare strukturen og utviklingen av det observerbare universet. De matematiske uttrykkene til fysikkens lover anvender et sett av tjue fysiske konstanser.[74]

Utenfor jorden[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Solsystemet, verdensrommet og universet

Planeter i solsystemet (størrelser i skala, avstander og belysning ikke i skala)

Utenfor jordens atmosfære begynner verdensrommet. Verdensrommet er en vanlig betegnelse på den delen av universet som er 100 km over jordoverflaten.[75] Universet er alt som eksisterer av rom, energi og materie.[76]

Universet, galakser, stjerner og planeter[rediger | rediger kilde]

Jorden, solen og de andre planetene hører til i solsystemet. Stjerner inngår igjen i store systemer kjent som galakser. Det er observert over én billion (tusen milliarder) galakser. Den galaksen som solen inngår i kalles Melkeveien. Den har en diskoslignende form og roterer rundt sin egen symmetriakse. Antallet stjerner i Melkeveien er 100–400 milliarder og dens diameter er omtrent 100 000 lysår.[76]

Den nærmeste stjernen til solen er Proxima Centauri, som ligger 4,22 lysår unna.[77] Om et romskip skulle dra til Proxima Centauri med samme hastighet som Apollo 11 hadde til månen, ville det ta 43 000 år.[78] En har funnet ut at det er tre planeter som går i bane rundt Proxima Centauri, hvorav en av dem befinner seg i en avstand som gjør at liv kan være mulig.[79]

Mellom galaksene er det omtrent bare tomt rom. En sier at universet inneholder varm gass, kaldt støv og stjerner. I tillegg er det to bestanddeler en ikke vet hva er, nemlig mørk materie og mørk energi. Ellers er den gjennomsnittlige tettheten av universet svært lav og tilsvarende tre hydrogenatomer per kubikkmeter. En vet at universet utvider seg og at det kanskje er uendelig stort. Alderen på universet er 13,8 milliarder år og at det utviklet seg fra en kosmisk eksplosjon kjent som Big Bang. Den første tiden etter eksplosjonen ble elementærpartikler og senere atomkjerner dannet. De først stjernene ble dannet etter 200 millioner år.[76]

Muligheten av liv på andre planeter[rediger | rediger kilde]

Selv om jorden er det eneste legemet i solsystemet som er kjent for å opprettholde liv, tyder flere bevis på at i fjerne fortid har vært vann på planeten mars.[80] I en kort periode av mars historie, kan den også ha vært i stand til å danne liv. Dog er det meste av vannet som fortsatt finnes på mars frosset. Hvis det finnes liv på mars, er det mest sannsynlig at det ligger under overflaten der flytende vann fortsatt kan eksistere.[81]

Forholdet på de andre planetene i solsystemet, merkur og venus, synes å være for golde for at liv skal kunne oppretholdes slik som vi kjenner det. Men det har blitt antatt at europa, jupiters fjerde største måne, kan ha et hav av flytende vann under overflaten og den kan ha mulighet for å oppretholde liv.[82]

Astronomer har oppdaget jordlignende planeter utenfor vårt solsystem. Det er snakk om planeter som ligger i den beboelige sonen i rommet rundt stjerner, og som derfor muligens kan være verdner med liv som vi kjenner det.[83]

Menneskelig sammenheng[rediger | rediger kilde]

Dagbrudd for uttak av brunkull i Tyskland (Tagebau Inden) påvirker landskapet i stor grad.
Foto: Raimond Spekking

Selv om mennesker utgjør bare en liten andel av den totale levende biomassen på jorden, er den menneskelige påvirkning på naturen uforholdsmessig stor. På grunn av omfanget av menneskelig påvirkning er grensen mellom det som mennesker anser som natur og «påvirket miljø» ikke lett å skjelne, bortsett fra i tilfeller der påvirkningen er ekstrem. Den delen av naturmiljøet som er upåvirket av menneskelig påvirkning reduseres stadig raskere. Bare omtrent 3 % av jordens landflate er økologisk intakt, altså med lav grad av menneskelig påvirkning og sunne populasjoner av opprinnelige dyrarter.[84]

Antropocen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Menneskelig innvirkning på naturmiljøet, Den sjette masseutryddelse og Antropocen

Menneskehetens teknologiske utvikling har gjort det mulig å utnytte naturressurser effektivt og har bidratt til å redusere en del av risikoen ved naturfarer. Til tross for denne utviklingen er menneskets skjebne stadig tett knyttet til endringer i naturmiljøet. Det er en svært kompleks tilbakekoblinger mellom bruk av avansert teknologi og endringer i miljøet som bare i begrenset grad er forstått.[85][86][87] Trusler som verdens befolkning utgjør mot jordens naturmiljø er blant annet arealbruksendringer, utnyttelse av naturresurser, global oppvarming, forurensning og invaderende arter. Mennesket har bidratt til utryddelsen av mange planter og dyr, der omtrent 1 million arter er truet av utryddelse.[88][89]

Tap av biologisk mangfold og økosystemfunksjoner i løpet av det siste halvt århundre har påvirket graden av hvor mye naturen kan bidra til menneskets livskvalitet, og fortsatte reduksjon kan være en stor trussel mot den menneskelige sivilisasjonens fortsatte eksistens, med mindre en rask kursendring blir gjort. Verdien av naturressurser for menneskehetens samfunn gjenspeles ikke i markedspriser fordi de fleste naturressurser er tilgjengelige gratis. Dette forvrengner markedsmekanismene for naturressurser og fører samtidig til underinvestering i bevaring av verdene naturressurser. Den årlige globale kostnaden av offentlige subsidier som er til skade for naturen er konservativt anslått til 4–6 billioner US dollar (million millioner). Det mangler institusjonelle beskyttelser av disse naturgodene, som for eksempel hav og regnskog. Verdens myndigheter har ikke forhindret disse økonomiske eksternalitetene fra å få utvikle seg.[90][91]

I 1997 ble det anslått at den globale verdien av alle naturens varer og tjenester (økosystemtjenester og naturressurser) hadde en verdi på mellom 16 og 54 trilliarder US dollar årlig (million billiarder). Beste estimat var 33 trilliarder US dollar. Beløpet utgjorde det dobbelte av alle verdens lands brutto nasjonalprodukt.[92]

Estetikk og skjønnhet[rediger | rediger kilde]

The Heart of the Andes av Frederic Church (1826–1900) som stod i den romantiske tradisjonen på 1800-tallet. Romantikken var en motbevegelse til rasjonalismen i opplysningstiden, der en ofte skildret naturens rikdom og skjønnhet.

Naturens skjønnhet har historisk vært et viktig tema i kunst og litteratur. At naturen har blitt skildret i kunst, fotografi, poesi og annen litteratur viser den styrken mange mennesker forbinder naturens skjønnhet med. Årsakene til at denne tilknytningen eksisterer, og hva den består av, studeres i den grenen av filosofien som kalles estetikk. Kunstnerisk skildring av naturlandskaper i malerier begynte for meget lang tid siden. En tidlig tradisjon av landskapsmaleri begynte i Kina under Tang-dynastiet (618–907). Tradisjonen med å representere naturen slik den er, ble et av målene for kinesisk kunst og påvirket også kunsten generelt i Asia.

I Vesten skjedde den første store filosofiske utviklingen innenfor estetikk i forhold til naturen på 1700-tallet. Konseptet ble gitt sin klassiske formulering i den tyske filosofen Immanuel Kants (1724–1804) store verk Kritikk av den rene fornuft, der naturen ble brukt som et eksempel på estetisk erfaring. Kant hevdet at naturens skjønnhet var overlegen kunsten.[93]

Kants begrep det interesseløse velbehag ga grunnlag for å forstå naturens estetiske dimensjoner i form av tre distinkte konsepter. Det første innebar ideen om det vakre, som gjelder for «temmede» og oppdyrkede hager og landskap. Den andre sentrerte seg om ideen om det sublime.[93] Kant brukte begrepet «det opphøyede» og mener at bare naturen, ikke kunsten, kan være sublim eller opphøyd. Mens det skjønne handler om harmoni, dreier det sublime seg om det motsatte. Naturen beskrev han som en kollosal makt som kan knuse mennesket, innbilningskraften strekker ikke til og det eneste som blir igjen, er en beundring eller aktelse for noe veldig. Eksempler på dette er fjell, havet eller verdensrommet.[94] Naturen kan på dette grunnlaget bli estetisk verdsatt, snarere enn bare fryktet eller foraktet. Det tredje konsept var forestillingen om det pittoreske. Det pittoreske er typisk en mellomting mellom det som oppleves som enten sublimt eller vakert, og er komplekst og eksentrisk, variert og uregelmessig, rikt og kraftfult.[93]

Miljøestetikk er et relativt nytt delfelt av filosofisk estetikk. Den oppsto innen analytisk estetikk rundt 1970-årene. Denne grenen av filosofien utforsker den estetiske verdsettelsen av naturlige miljøer.[93]

Menneskets holdning til natur[rediger | rediger kilde]

Menneskers verdier angående naturen, naturressurser og naturens betydning for livskvalitet, påvirker folks holdninger til den. Natursynet kan være relasjonelle (forhold), instrumentelle (nytteverdi) eller iboende (åndelig). Mennesker med et nært forhold til naturen, har ofte moralske prinsipper for et levesett som tar vare på den. Slike relasjonsverdier er sentrale for urfolks kulturer i mange deler av verden.[95]

Urfolk har ofte oppfatninger om immaterielle (åndelig) og mytiske skapninger eller guddommer som holder til landskapselementer. Disse har forskjellige egenskaper og identiteter som mennesker trenger for et balansert forhold til naturen, noe som gir respekt, ydmykhet og takknemlighet til naturen, og fører ofte til selvpålagte begrensninger i bruken av ressurser.[95]

Problemer og fremtidsperspektiver knyttet til globalisering, klimaendringer og flyktningeproblematikk på slutten av 1900-tallet har gitt sosiale og kulturelle endringer av folks oppfatning av og forhold til naturen. Selv om urbanisering kan skille mennesker fra naturen, er det en trend mot større bevissthet om naturens betydning for et godt liv. Oppfatningen om hva som utgjør god livskvalitet endrer seg også. Vektlegging av økonomisk utvikling og materielle verdier ble vektlagt i akademisk litteratur frem til 1980-årene. Senere har fokus på hva mennesker selv opplever i relasjon til naturen, lykke og tilfredshet endret seg og dermed større vektlegging på naturen.[95]

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Notater og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Ducarme, Frédéric (1. mars 2021). «What is nature?». Encyclopedia of the Environment. Besøkt 9. november 2023. 
  2. ^ Cahan, David (2003). From Natural Philosophy to the Sciences: Writing the History of Nineteenth -Century Science. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0226089282. 
  3. ^ Weidner, Richard Tilghman og Brown, Laurie M. (17. november 2023). «Physics». Encyclopedia Britannica. Besøkt 19. november 2023. 
  4. ^ a b Ducarme & Couvet 2020, s. 2.
  5. ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 2–3.
  6. ^ a b c Ducarme & Couvet 2020, s. 3.
  7. ^ a b Ducarme & Couvet 2020, s. 3–4.
  8. ^ Tranøy, Knut Erik: (no) «Mekanisk (filosofi)» i Store norske leksikon 15. august 2020
  9. ^ a b c Hessen 2008, s. 13–18.
  10. ^ Stoljar, Daniel (25. mai 2021). Edward N. Zalta & Uri Nodelman, red. «Physicalism». Stanford Encyclopedia of Philosophy Archive. Besøkt 28. november 2023. 
  11. ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 3–6.
  12. ^ Ducarme & Couvet 2020, s. 4.
  13. ^ a b c «Earth». NASA. 2023. Besøkt 11. november 2023. 
  14. ^ Davis, Josh (2023). «The Moon». Natural History Museum, London. Besøkt 12. november 2023. 
  15. ^ «The Moon». NASA. 2023. Besøkt 12. november 2023. 
  16. ^ Dalrymple, G. Brent (1991). The Age of the Earth. Stanford: Stanford University Press. ISBN 978-0-8047-1569-0. 
  17. ^ «Earth's Oldest Mineral Grains Suggest an Early Start for Life». NASA Astrobiology Institute. 24. desember 2001. Besøkt 11. november 2023. 
  18. ^ Murphy, J.B.; R.D. Nance (2004). «How do supercontinents assemble?». American Scientist. 92 (4): 324. doi:10.1511/2004.4.324. Arkivert fra originalen 28. januar 2011. Besøkt 30. november 2023. 
  19. ^ Kirschvink, J.L. (1992). «Late Proterozoic Low-Latitude Global Glaciation: The Snowball Earth» (PDF). I J.W. Schopf. The Proterozoic Biosphere. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-36615-1. 
  20. ^ Raup, David M.; J. John Sepkoski Jr. (mars 1982). «Mass extinctions in the marine fossil record». 
  21. ^ Margulis, Lynn; Dorian Sagan (1995). What is Life?. New York: Simon & Schuster. s. 145. ISBN 978-0-684-81326-4. 
  22. ^ Margulis, Lynn; Dorian Sagan (1995). What is Life?. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-81326-4. 
  23. ^ Diamond J; Ashmole, N. P.; Purves, P. E. (1989). «The present, past and future of human-caused extinctions». Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci. 325 (1228): 469–476; discussion 476–477. Bibcode:1989RSPTB.325..469D. PMID 2574887. doi:10.1098/rstb.1989.0100. 
  24. ^ Novacek M; Cleland E (2001). «The current biodiversity extinction event: scenarios for mitigation and recovery». Proc Natl Acad Sci USA. 98 (10): 5466–5470. Bibcode:2001PNAS...98.5466N. PMC 33235 Åpent tilgjengelig. PMID 11344295. doi:10.1073/pnas.091093698. 
  25. ^ Wick, Lucia; Möhl, Adrian (2006). «The mid-Holocene extinction of silver fir (Abies alba) in the Southern Alps: a consequence of forest fires? Palaeobotanical records and forest simulations» (PDF). Vegetation History and Archaeobotany. 15 (4): 435–444. doi:10.1007/s00334-006-0051-0. 
  26. ^ «Climate». 2020. Besøkt 11. november 2023. 
  27. ^ Miller; Spoolman, Scott (28. september 2007). Environmental Science: Problems, Connections and Solutions. Cengage Learning. ISBN 978-0-495-38337-6. 
  28. ^ «Tropical Ocean Warming Drives Recent Northern Hemisphere Climate Change». 6. april 2001. Besøkt 11. november 2023. 
  29. ^ a b Shaftel, Holly (8. november 2023). «What is the greenhouse effect?». NASA's Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 11. november 2023. 
  30. ^ «What causes the Earth's climate to change?». British Geological Survey. 2023. Besøkt 11. november 2023. 
  31. ^ a b c «All About Climate». National Geographic. 2023. Besøkt 11. november 2023. 
  32. ^ «How does the ocean affect climate and weather on land?». National Oceanic and Atmospheric Administration. Besøkt 11. november 2023. 
  33. ^ Sargen, Molly (26. september 2019). «Biological Roles of Water: Why is water necessary for life?». Harvard University. Besøkt 11. november 2023. 
  34. ^ «Where is Earth's Water?». U.S. Geological Survey. 6. juni 2018. Besøkt 12. november 2023. 
  35. ^ Fimreite, Norvald (1997). Innføring i økologi. Oslo: Samlaget. s. 35–37. ISBN 8252147852. 
  36. ^ a b «Ocean». National Geographic. 2023. Besøkt 12. november 2023. 
  37. ^ Barthel, Knut: (no) «Verdenshav» i Store norske leksikon 28. mars 2023
  38. ^ Lane, Robert K. (4. november 2023). «Lake (physical feature)». Britannica. Besøkt 11. november 2023. 
  39. ^ «River». National Geographic. 2023. Besøkt 12. november 2023. 
  40. ^ McKay, Chris P (2004). «What is life – and how do we search for it in other worlds?». PLoS Biol. National Library of Medicine. 2 (9). doi:10.1371/journal.pbio.0020302. 
  41. ^ Stone, Maddi (9. desember 2020). «Human-made materials now equal weight of all life on Earth». National Geographic. Besøkt 30. november 2023. 
  42. ^ Joyard, Jacques (28. april 2023). «Distribution of biomass on the planet». Encyclopedie of the Environnement. Besøkt 14. november 2023. 
  43. ^ Pidwirny, Michael (7. mai 2009). «Introduction to the Biosphere: Species Diversity and Biodiversity». University of British Columbia Okanagan. Besøkt 14. november 2023. 
  44. ^ "Animal." World Book Encyclopedia. 16 vols. Chicago: World Book, 2003. This source gives an estimate of from 2 to 50 million.
  45. ^ «Just How Many Species Are There, Anyway?». ScienceDaily. 26. mai 2003. Besøkt 14. november 2023. 
  46. ^ Schopf, J. William; Kudryavtsev, Anatoliy B.; Czaja, Andrew D.; Tripathi, Abhishek B. (2007). «Evidence of Archean life: Stromatolites and microfossils». Precambrian Research. 158 (3–4): 141–155. Bibcode:2007PreR..158..141S. doi:10.1016/j.precamres.2007.04.009. 
  47. ^ Schopf, JW (2006). «Fossil evidence of Archaean life». Philos Trans R Soc Lond B Biol Sci. 361 (1470): 869–885. doi:10.1098/rstb.2006.1834. 
  48. ^ Raven, Peter Hamilton; Johnson, George Brooks (2002). Biology. McGraw-Hill Education. s. 68. ISBN 978-0-07-112261-0. 
  49. ^ a b Line, M. «The enigma of the origin of life and its timing». Microbiology. 148 (Pt 1): 21–27. doi:10.1099/00221287-148-1-21. 
  50. ^ «Photosynthesis more ancient than thought, and most living things could do it». Phys.org. 15. mars 2016. Besøkt 14. november 2023. 
  51. ^ Berkner, L. V.; L. C. Marshall (mai 1965). «On the Origin and Rise of Oxygen Concentration in the Earth's Atmosphere». Journal of the Atmospheric Sciences. 22 (3): 225–261. Bibcode:1965JAtS...22..225B. doi:10.1175/1520-0469(1965)022<0225:OTOARO>2.0.CO;2. 
  52. ^ Grenfell, John Lee m.fl. (2010). «Co-Evolution of Atmospheres, Life, and Climate». Astrobiology. 10 (1): 77–88. doi:10.1089/ast.2009.0375. 
  53. ^ a b Hessen 2008, s. 138–146.
  54. ^ Schopf J (1994). «Disparate rates, differing fates: tempo and mode of evolution changed from the Precambrian to the Phanerozoic». Proc Natl Acad Sci USA. 91 (15): 6735–42. Bibcode:1994PNAS...91.6735S. PMC 44277 Åpent tilgjengelig. PMID 8041691. doi:10.1073/pnas.91.15.6735. 
  55. ^ Szewzyk U; Szewzyk R; Stenström T (1994). «Thermophilic, anaerobic bacteria isolated from a deep borehole in granite in Sweden». Proc Natl Acad Sci USA. 91 (5): 1810–1813. Bibcode:1994PNAS...91.1810S. PMC 43253 Åpent tilgjengelig. PMID 11607462. doi:10.1073/pnas.91.5.1810. 
  56. ^ Wolska K (2003). «Horizontal DNA transfer between bacteria in the environment». Acta Microbiol Pol. 52 (3): 233–243. PMID 14743976. 
  57. ^ Horneck G (1981). «Survival of microorganisms in space: a review». Adv Space Res. 1 (14): 39–48. PMID 11541716. doi:10.1016/0273-1177(81)90241-6. 
  58. ^ Schmid, Rudolf , Rothwell, Gar W. , Dickison, William C. , Yopp, John H. , Lambers, Hans and Woodwell, George M. (8. august 2023). «Plant». Encyclopedia Britannica. Besøkt 15. november 2023. 
  59. ^ a b Nyléhn, Jorun; Høiland, Klaus; Nordal, Inger og Sunding, Per: (no) «Plante» i Store norske leksikon (16. desember 2021)
  60. ^ Maiorana, Virginia C. og Valen, Leigh M. Van. (31. oktober 2023). «Animal». Encyclopedia Britannica. Besøkt 15. november 2023. 
  61. ^ Haugen, Ludwig K., Walberg, Fred og Schackt, Jon: (no) «Mennesket» i Store norske leksikon 7. juni 2023
  62. ^ The Editors of Encyclopaedia (15. november 2023). «Human being». The Encyclopedia Britannica. Besøkt 21. november 2023. 
  63. ^ Hessen 2008, s. 26–35.
  64. ^ Hessen 2008, s. 35–48.
  65. ^ Adams, C.E. (1994). «The fish community of Loch Lomond, Scotland: its history and rapidly changing status». Hydrobiologia. 290 (1–3): 91–102. doi:10.1007/BF00008956. 
  66. ^ Thompson, John N. , Gates, David M. og Thompson, Michael B. (3. november 2023). «Biosphere». Encyclopedia Britannica. Besøkt 30. november 2023. 
  67. ^ Pidwirny, Michael. «Introduction to the Biosphere: Introduction to the Ecosystem Concept». University of British Columbia. Besøkt 12. november 2023. 
  68. ^ Pidwirny, Michael. «Introduction to the Biosphere: Organization of Life». University of British Columbia. Besøkt 12. november 2023. 
  69. ^ «Ecosystem». National Geographic. 2023. Besøkt 12. november 2023. 
  70. ^ Bailey, Robert G. (April 2004). «Identifying Ecoregion Boundaries» (PDF). Environmental Management. 34 (Supplement 1): S14–S26. PMID 15883869. doi:10.1007/s00267-003-0163-6. 
  71. ^ a b c The Editors of Encyclopaedia (2. oktober 2023). «Matter». Encyclopedia Britannica. Besøkt 19. november 2023. 
  72. ^ Ade, P. A. R.; Aghanim, N.; Armitage-Caplan, C.; et al. (Planck Collaboration) (22. mars 2013). «Planck 2013 results. I. Overview of products and scientific results – Table 9.». Astronomy and Astrophysics. 571: A1. Bibcode:2014A&A...571A...1P. arXiv:1303.5062 Åpent tilgjengelig. doi:10.1051/0004-6361/201321529. 
  73. ^ The Editors of Encyclopaedia (24. oktober 2023). «Energy». The Encyclopedia Britannica. Besøkt 19. november 2023. 
  74. ^ The Editors of Encyclopaedia (20. september 2016). «Physical constant». The Encyclopedia Britannica. Besøkt 19. november 2023. 
  75. ^ Evans, Anna Kathinka Dalland: (no) «Verdensrommet» i Store norske leksikon (2019)
  76. ^ a b c Grøn, Øyvind; Stabell, Rolf og Evans, Anna Kathinka Dalland: (no) «Universet» i Store norske leksikon (2022)
  77. ^ Stabell, Rolf: (no) «Stjerne» i Store norske leksikon (2020)
  78. ^ Gregersen, Erik. «How Do We Know How Far Away the Stars Are?» (engelsk). Encyclopedia Britannica. Besøkt 21. desember 2023. 
  79. ^ (no) «Proxima Centauri» i Store norske leksikon
  80. ^ Bibring, J (2006). «Global mineralogical and aqueous mars history derived from OMEGA/Mars Express data». Science. 312: 400–404. Bibcode:2006Sci...312..400B. doi:10.1126/science.1122659. 
  81. ^ Malik, Tariq (8. mars 2005). «Hunt for Mars life should go underground». Space.com via NBC News. Besøkt 19. november 2023. 
  82. ^ Schulze-Makuch, Dirk; Irwin, Louis N. (2001). «Alternative Energy Sources Could Support Life on Europa». Departments of Geological and Biological Sciences, University of Texas at El Paso (engelsk). Besøkt 19. november 2023. 
  83. ^ Choi, Charles Q. (21. mars 2011). «New Estimate for Alien Earths: 2 Billion in Our Galaxy Alone». Space.com. 
  84. ^ Carrington, Damian (15. april 2021). «Just 3% of world's ecosystems remain intact, study suggests». The Guardian. Besøkt 16. april 2021. 
  85. ^ Yarris, Lynn. «Feedback Loops in Global Climate Change Point to a Very Hot 21st Century». Berkeley Lab. Besøkt 22. november 2023. 
  86. ^ Bodin, Örjan og Chen, Haibin (2023). «A network perspective of human–nature interactions in dynamic and fast-changing landscapes». National Science Review. 10 (7). doi:10.1093/nsr/nwad019. 
  87. ^ Tschakert, Petra m.fl. (2023). «Feedback Mechanisms – What are feedback mechanisms and how do they work?». The Pennsylvania State University. Besøkt 22. november 2023. 
  88. ^ Kolbert, Elizabeth (2014). The Sixth Extinction: An Unnatural History. New York City: Henry Holt and Company. ISBN 978-0805092998. 
  89. ^ Greenfield, Patrick og Weston, Phoebe (14. oktober 2021). «The five biggest threats to our natural world … and how we can stop them». the Guardian. Besøkt 22. november 2022. 
  90. ^ UK Government Official Documents, fabruar 2021, "The Economics of Biodiversity: The Dasgupta Review Headline Messages" s. 2
  91. ^ Carrington, Damian (2. februar 2021). «Economics of biodiversity review: what are the recommendations?». The Guardian. Besøkt 13. november 2021. 
  92. ^ Hessen 2008, s. 175–187.
  93. ^ a b c d Carlson, Allen (2023). Edward N. Zalta & Uri Nodelman, red. «Environmental Aesthetics». The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Besøkt 26. november 2023. 
  94. ^ Svendsen, Lars Fredrik Händler: (no) «Sublim» i Store norske leksikon 18. mai 2021
  95. ^ a b c Balvanera, Patricia m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 2.1. Status and Trends – Drivers of Change (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. s. 19–38. Besøkt 29. februar 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Natur&oldid=24378321»