Det tok lang tid før han løste oppgaven. Han trengte midler og medarbeidere for å løse den, og for å få det til måtte han bli professor. Først i 1934 ble det opprettet et professorat i fysisk kjemi som han fikk. Samtidig flyttet kjemikerne fra den foreldede og overbefolkede Domus Chemica i Fredriksgate til østfløyen i den nye Fysikk-kjemibygningen på Blindern.
Hassel hadde evnen til å tiltrekke seg og inspirere flinke studenter. Den mest fremtredende i 1930-årene var Christen Finbak. Han var en dyktig konstruktør av et apparat for elektrondiffraksjon. Det var apparatet Hassel trengte for å få bestemt strukturen av derivater av sykloheksan. Men det tok tid å få teori og apparat til å fungere slik at tilstrekkelige nøyaktige strukturer kunne bestemmes. Først i 1943 ble den første viktige artikkelen publisert, og først i 1947 var løsningen klar.
Av hans studenter og medarbeidere fra denne tiden kan nevnes Henry Viervoll, Alf Sanengen, Brynjulf Ottar, Sven Furberg og Otto Bastiansen. Sanengen var den første direktør for Sentralinstitutt for industriell forskning (SI, nå SINTEF) med Henry Viervoll som leder for fysikkavdelingen og senere visedirektør. Brynjulf Ottar (1918–1989) var forskningssjef på Forsvarets forskningsinstitutt fra 1950 til 1969, da han ble den første direktør for NILU.
Hassel slo fast at sykloheksanmolekylet er i stolform. På hvert C-atom er det to forskjellige bindinger. Den ene kalles aksial, fordi den er parallell med molekylets 3-tallige akse, og den andre kalles ekvatorial (se figur). Grunnen til at man ikke hadde funnet flere isomere er at molekylet klapper raskt om, og da går den aksiale bindingen over til å bli ekvatorial, og omvendt. Men om man ikke kunne isolere isomere, så observerte man at det var to forskjellige molekyler av forbindelsen 1,2-dibromsykloheksan i gassen på tross av at det bare var en form i det faste stoffet. I den ene formen av molekylet var begge Br-C-bindingene ekvatoriale, og i den andre var begge bindingene aksiale. I ettertid ble de to formene kalt konformere. Og det var dette konformerbegrepet Hassel, sammen med Derek Barton, fikk Nobelprisen for i 1969.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.