På samme måte som under det europeiske kappløpet om Afrika mot slutten av 1800-tallet, kom Egypt til å spille en nøkkelrolle også i kolonisystemets siste år. Selv om landet oppnådde en form for selvstyre i 1922, beholdt Storbritannia sin økonomiske dominans, militærbaser og kontroll over Suezkanalen. Sammen med britisk støtte til opprettelse av staten Israel i 1948, etterfulgt av krig og massefordriving av palestinere, førte dette til at yngre offiserer under ledelse av Gamal Abdel Nasser i 1952 grep makten. Det ble slutt på kongedømmet, samtidig som det ble gjennomført flere jordreformer. Egypt ble også en inspirasjonskilde og støttespiller for videre kamp mot kolonistyret i andre afrikanske land, og bidro til at Sudan oppnådde selvstendighet fire år etter.
Da Nasser i oktober 1956 nasjonaliserte selskapet som drev Suezkanalen, der det var både franske og britiske eierinteresser, ble landet angrepet av en allianse mellom Frankrike, Storbritannia og Israel. I FN ble krigshandlingene fordømt mot bare fem stemmer, men fransk og britisk veto hindret Sikkerhetsrådet i å gripe inn. USA fryktet at krigen ville drive Egypt og andre arabiske stater inn i armene på østeuropeiske land, og truet britene med økonomiske straffetiltak. Da var det ikke annet valg for angriperne enn å innlede et ydmykende tilbaketog. Ettersom både Irak, Libanon, Syria og Jordan allerede var blitt selvstendige, ble det tydelig at de store imperienes glansdager i Midtøsten var over for godt. Som følge av nederlaget under andre verdenskrig måtte også Italia oppgi kolonistyret i Libya, Eritrea og Somalia.
Den videre avkoloniseringen i Afrika gikk raskest og mest fredelig for seg der det var mulig å forhandle med afrikanske eliter som var innstilt på å beholde nære forbindelser. I 1960 oppnådde de fleste franske koloniene selvstendighet i det som er kalt «Afrikas år», men Frankrike beholdt fortsatt en høy grad av økonomisk, politisk, militær og kulturell innflytelse. Av kritikere omtales dette ofte som overgang fra kolonialisme til nykolonialisme. Etter Ghanas selvstendighet, som fant sted allerede i 1957 med en sterk nasjonalistbevegelse under ledelse av Kwame Nkrumah, talte den britiske statsministeren, Harold MacMillan, i 1960 om «forandringens vinder» som blåste over Afrika. Mens mange i det konservative partiet i utgangspunktet ville beholde imperiet, ble avkoloniseringen nå framstilt som en naturgitt følge av et fullført siviliseringsoppdrag. Allerede året etter ble Tanganyika fritt med en samlende lederskikkelse, Julius Nyerere, mens det var rivaliserende partier og mer politisk strid i naboland i Uganda, Zambia og Kenya. I Belgisk Kongo trakk kolonimyndighetene seg brått ut i 1960, og etterlot seg en uforberedt regjering, regional splittelse og fortsatt utenlands dominans i den viktige gruvenæringen. Resultatet ble en langvarig krig med utenlandsk innblanding og deltakelse av FN-tropper, hvorav mange nordmenn.
Kommentarer (2)
skrev Felix Saint-Victor
svarte Olav Fagelund Knudsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.