domsmyndighet

De alminnelige domstolene i Norge er tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. De har domsmyndighet i alle saker som ikke ved lov er lagt til særdomstoler.

Tingretten har domsmyndighet som første instans i både sivile saker og straffesaker innenfor sin rettskrets. Selv om tingretten regnes som første instans, behandles mange sivile saker først i forliksrådet, som ikke er en domstol, men likevel har en begrenset domsmyndighet.

Lagmannsretten har domsmyndighet som annen instans i sivile saker og straffesaker innenfor sitt geografiske område, som kalles lagdømme. Lagmannsrettens domsmyndighet gjelder altså de sakene som blir anket til den av parter som har tapt i tingretten.

Høyesterett har domsmyndighet som tredje og siste instans i hele landet. Høyesteretts domsmyndighet gjelder de sakene som blir anket til den av parter som har tapt i lagmannsretten, og som Høyesteretts ankeutvalg har sluppet gjennom til Høyesterett.

Arbeidsretten har domsmyndighet i saker om kollektiv arbeidsrett, særlig om tolkning av tariffavtaler, gyldigheten av tariffavtaler og brudd på tariffavtaler, men også noen andre typer kollektivarbeidsrettslige saker. Rettens domsmyndighet framgår av arbeidstvistlovens § 34, se artikkelen om Arbeidsretten.

Jordskifterettene har myndighet til å treffe avgjørelser i en rekke saker om jordskifte, som gjelder eiendommer som ligger i det jordskiftesoknet som er den enkelte rettens rettskrets. Dette framgår av jordskiftelova, særlig § 1-4. Rettens avgjørelser kalles ikke dommer, så jordskifterettene har ikke domsmyndighet i snever betydning.

Riksrettens domsmyndighet gjelder saker som Stortinget anlegger mot medlemmer av regjeringen, Høyesterett eller Stortinget «for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter». Dette framgår av Grunnlovens § 86.

• dom – jus
• instans – jus
• rettskrets
• særdomstoler
• alminnelige domstoler