sosialkonstruktivisme

Retningen kan føres tilbake til Chicago-sosiologen William Isaac Thomas (1863–1947) og sosiologen Alfred Schütz (1899–1959). Det såkalte Thomas-teoremet, «Det mennesket oppfatter som virkelig, blir virkelig i sine konsekvenser», illustrerer hvordan aktørers fortolkninger kan ha betydning for ulike valg og samfunnets utvikling. Sosiale fenomener ansees da verken som gitte, konstante eller nødvendigvis funksjonelle. Disse blir snarere formet og omformet gjennom aktive fortolkninger og definisjoner som oppstår ved sosial samhandling.

Senere har særlig Peter Berger og Thomas Luckmanns bok The Social Construction of Reality (1966) vært betydningsfull for forståelse av perspektivet og dets popularitet.

Berger og Luckmann er opptatt av hvordan samhandling i samfunnet skaper en felles virkelighet. Det skjer gjennom tre parallelle prosesser:

1. Internalisering, der aktørene ubevisst tar til seg samfunnets strukturer og forventninger.
2. Eksternalisering, der de (gjen)skaper en ny virkelighet.
3. Objektivering, som endrer de sosialt skapte strukturene til størrelser som tas for gitt og dermed kan sies å bli objektive.

Disse parallelle prosessene er ment å forklare institusjonalisering, det vil si hvordan rutinemessig sosial samhandling får strukturelle trekk slik at de tas for gitt i et samfunn. Dette er hva den franske sosiologen Émile Durkheim kaller for «sosiale fakta». En slik institusjon kan være kjernefamilien, som tas for gitt som et noenlunde konstant sosialt faktum, med betydelig stabilitet.

Sosialkonstruktivismen har blitt kritisert for å være relativistisk, og dermed ha begrenset evne til å forklare konkrete og materielle fenomener. Kritikere argumenterer for at ved å fokusere så sterkt på hvordan virkeligheten er sosialt konstruert, kan perspektivet overse eller undervurdere betydningen av materielle forhold og objektive realiteter. De hevder at dette kan gjøre sosialkonstruktivismen mindre relevant for å forstå og forklare substansielle problemer i samfunnet.

I mange samfunnsvitenskapelige disipliner (som sosiologi og sosialantropologi) er det derfor en såkalt «mild variant» av sosialkonstruktivisme som er utbredt. Den avviser ikke eksistensen av reelle objekter, men er opptatt av betydningen av meningene som tillegges slike, samt at meninger om fenomener har betydning for handlingen som er knyttet til fenomenet.

Kritikk av denne milde varianten er gjerne knyttet til en usikkerhet om hvor betydningsfull mening og tolkning er sett opp imot objektive kvaliteter ved ulike fenomener.

Et illustrerende eksempel på denne mildere varianten kan være en føflekk. Den eksisterer uavhengig av øyet som ser, den er altså en objektiv (og biologisk) realitet. Men om den er ondartet og skal tas vekk, må bli opp til eksperter å vurdere. Hvorvidt den er knyttet til en risikoatferd, som soling, fra føflekkens eier, må ses på som gjenstand for forhandling mellom den potensielle pasienten, legen(e) og samfunnet for øvrig.

I enkelte land vil forsikringsselskaper også kunne være relevante i slike forhandlinger. Også helsemyndighetene kan være part, eksempelvis ved at de håndterer epidemiologiske data og generelle råd om forebygging. Solkremprodusenter, eiere av solarium og moteindustrien er også eksempler på aktører som gjennom sin atferd forhandler om fenomenets mening i det store bildet.

Hva føflekken representerer, kan dermed sies å formes eller konstrueres sosialt, eller i samfunnet, i ulike former for forhandlingsprosesser mellom pasient, behandlingsapparat og andre relevante samfunnsaktører. Mens for eksempel medisinen er opptatt av å kunne diagnostisere og eventuelt behandle problemet, er det sosiologisk-sosialkonstruktivistiske perspektivet opptatt av å forstå selve forhandlingsprosessene.

Et viktig poeng i sosialkonstruktivistisk sosiologi er at samfunnets institusjoner, som skole, rettsvesen, helsevesen, marked og familier, ikke bare eksisterer uavhengig av oss, men formes av menneskene og kulturen i samfunnet. For eksempel kan det som anses som normalt i en familie eller skole, virke veldig annerledes fra land til land. Institusjonene bidrar til å gjøre visse meninger og handlinger til en del av samfunnets struktur, slik at de virker som objektive og sanne. For eksempel er det i USA vanlig at folk må velge og kjøpe sin egen helseforsikring, og man får ikke tilgang til helsevesenet uten først å oppgi hvilken forsikring man har. I kontrast tar de fleste i Norge det for gitt at velferdsstaten garanterer tilgang til helsetjenester for alle, uavhengig av personlig forsikring. Norske statsborgere møter derfor aldri krav om å velge mellom ulike forsikringsordninger eller sette seg inn i prisforskjeller når det gjelder helse. Dette fører til at oppfatningen av hva som er objektivt og naturlig når det gjelder helse og statens ansvar, varierer betydelig mellom de to landene. I Norge ses tilgang til helsetjenester som en grunnleggende rettighet, mens i USA er det en subjektiv realitet som avhenger av individets valg av forsikring.

• relativisme
• sosiologi