KONTAKT: Hallingdal og verden,1600-1900

• Handel til og fra Hallingdal
• Sosial ulikhet og tilgang på varer
• Folkekultur
• Verden åpner seg
• Kultur blir til gjennom kontakt
• Kilder

HANDEL TIL OG FRA HALLINGDAL

Hallingdal har mange tradisjoner med dype røtter, og er godt kjent for sin tradisjonelle folkekunst, gjort tydelig gjennom særegne klesdrakter, rosemaling, dans og musikk.

Her har folk bodd i mange tusen år, og tatt i bruk de ressursene som fantes i skog og fjell. Men handel med andre steder har også vært viktig, for å skaffe seg varer som ikke var tilgjengelig lokalt. I Hallingdal kom det fra tidlige tider både salt, fisk og flint fra Vestlandet, i bytte mot pels, skinn og jern. Sannsynligvis har det vært flere markedsplasser i bruk, slik som Kaupang i Hol. Ordet Kaupang ble brukt i vikingtid og middelalder om handelssteder, noe som antyder at også Kaupang i Hol var en gammel markedsplass.

Selv om de fleste som bodde i Hallingdal i nyere historisk tid var bønder, og dyrket mye av maten sin selv, var handel med omverdenen viktig. Det man ikke kunne lage eller dyrke selv, ble hentet hjem utenfra. Spesielt fra 1600-tallet tok handelen seg opp, i takt med at folk fikk bedre råd og at verdensmarkedet åpnet seg opp. I Hallingdal var det spesielt tømmerhandelen som førte til økt velstand for mange.

Handelen var strengt regulert fra middelalderen og frem til midten av 1800-tallet, og man måtte oftest til de større byene for å få tak i mange varer. For Hallingene har naturlig nok Hardanger, Bergen og Lærdal vært viktige handelssteder, men etter hvert spilte Drammen, Kongsberg og Oslo en større rolle. Her byttet bøndene bort smør, skinn, ost og levende dyr; å bytte vare mot vare var lenge den vanligste måten å gjøre handel på. Gjennom handelen ble nye ideer og tanker spredd rundt i bygdene i dalen, og handelsmenn tok med seg impulser utenfra når de kom hjem fra byene.

Veiene gjennom Hallingdal var i dårlig stand på 1600- og 1700-tallet, noe som gjorde reisene vanskelige. Frakt av varer skjedde ofte på vinterstid, når man kunne reise med hest og slede på snø og islagte vann. Ikke før på tidlig 1800-tallet kom den første kjøreveien som tillot hest og vogn. Denne veien strakte seg helt til Hol. På denne tiden kom også de første turistene til dalen, som nå hadde brukelig reisevei og levelige forhold på skysstasjonene. Da Drammens-banen kom helt til Krøderen i 1870, gjorde dette handelen enda lettere. Veier, stier og andre ferdselsårer har knyttet oss sammen i tusenvis av år, og vært en viktig del av utvikling og handel i Hallingdal.

SOSIAL ULIKHET OG TILGANG PÅ VARER

I lang tid har vi mennesker brukt ting til å vise hvem vi er, hvor vi hører til, og hvordan vi vil skille oss ut. Ting er med på å skape og opprettholde vår identitet og rolle i samfunnet. Selv om mange av dem som levde i det gamle bondesamfunnet hadde beskjedne midler, og stort sett levde av det de dyrket og laget selv, tok mange seg likevel råd til såkalte luksusvarer. Luksusvarer er gjenstander og klær som ikke er nødvendige for å overleve, men som gir glede og mening. Spesielt i løpet av 1700-og 1800-tallet økte handelen av denne typen varer, da innbyggerne i Hallingdal opplevde en utvikling og forbedring i helsestell, skolegang, teknologi og jordbruk, noe som også førte til endringer i levekår og økonomi. Hverdagen ble for noen litt enklere, og det ble tid og penger til overs som kunne brukes på mer enn det mest grunnleggende: blant annet kunst, musikk, vakre klær og andre luksusvarer. Mange av disse varene og impulsene kom fra steder utenfor Hallingdal, og også utenfor Norge. Tilgang til og bruk av denne typen luksus, reflekterte også sosial ulikhet mellom folk i bygden.

Sosiale skiller på bygda

I mange norske bygder var det mindre sosial ulikhet enn i byene, men likevel kan vi se spor etter ulike sosiale lag i bygder som Hallingdal. Her kan man se skillet mellom storbønder, husmenn, og de som måtte tigge for livets opphold. En liten gruppe var også embetsmenn – dem som jobbet for staten som prester, offiserer og sorenskrivere – som gjerne ble sett på som det øvre sosiale sjiktet i samfunnet. Denne gruppen hadde mer midler enn folk flest, og dermed mer penger å «sløse» på luksus. På denne måten skilte de rike seg ut fra resten av samfunnet, og for mange var det viktig å demonstrere sin høye status og identitet gjennom ting.

Impulser utenfra, slik som ideer, trender og moter, ble dermed ofte først tatt i bruk av de øvre sosiale lagene, før de spredde seg videre til resten av befolkningen. Status ble vist frem gjennom tingene de brukte, klærne de gikk i, maten de spiste, og husene de bodde i. Spesielt ettertraktet var varer utenfra Norge, importert fra Europa, Asia og Amerika. Disse kom naturlig nok først til de større havnebyene, men spredde seg langsomt også til bygdene. Også oppover i Hallingdal. Over tid ble varer og ideer brukt på nye måter, og påvirket lokale tradisjoner og håndverk. Deler av folkekunsten og folkemusikken har for eksempel oppstått som en kombinasjon av utenlandske, norske og lokale utrykk.

En kultur for «eliten»

Selv om de aller fleste innbyggerne i Norge på denne tiden var bønder og fiskere, mange også fattige, ble mye av kulturen definert av de øvrige sosiale lag. Den såkalte elitekulturen var mer organisert og ble sett på som mer «seriøs», med tilknytning til byene og til Europa, i motsetning til folkekulturen. Dette kunne man se innen kunstformer som musikk, dans og billedkunst, hvor visse stiler var akseptert og spredt over store avstander. Opplæring innen de ulike kunstformene var formelle, gjennom akademier og skoler. Det er mye av denne elitekulturen vi sitter igjen med i dag, og læres opp i: navn på kunstnere som Adolph Tidemand og Hans Gude er bedre kjent for folk flest, enn Herband Sata og Kitil Rygg.

Gjennom den nasjonalromantiske perioden på 1800-tallet, ble likevel folkekulturen løftet opp og vist frem på en helt ny måte av eliten. Da ble det lagt stor vekt på hvordan Norge skilte seg ut fra resten av Europa og fra Danmark, og bondesamfunnet ble en viktig del av dette. Denne perioden var også en reaksjon på et samfunn i endring, og en forståelse for at den tradisjonelle bondekulturen var på vei bort, i takt med økt industrialisering. Hallingdal Museum på Nesbyen var også et ledd i denne utviklingen: her ville man ta vare på kulturarven i Hallingdal før den forsvant.

Et hus og et hjem

Måten vi bygger husene våre på, er ofte tilpasset klima, tilgang på resurser, og behov. Men også i byggestil har vi blitt påvirket av impulser utenfra, og kunnskap om byggeteknikker og dekor har blitt hentet som inspirasjon fra andre land. I Hallingdal var de aller fleste hus bygget i lik stil med laftede vegger– den vi kjenner som Hallingstugu i dag. Denne stilen var tilpasset gårdsmiljøet og arbeidshverdagen, og var i bruk fra 1700-tallet og inn på 1900-tallet. Lafteteknikken kom opprinnelig fra Russland. I middelalderen spredte den seg fort her og i mye av Sør-Norge, hvor vi har god tilgang til skog.

Men blant de øvre sosiale lagene, hos embetsmennene og noen av de rike bøndene, vokste det også frem en annen stil, inspirert av Europa og de store byene. I dag kan du fremdeles se eksempler på disse i Nesbyen, hvor blant annet embetsstanden og handelsmenn holdt til. Her finner vi store hus med påvirkning av blant annet sveitserstil (1860-1910), som sto i kontrast til de mindre hallingstuene. Dette var store og flotte hus, som gav anledning til å føre annen livsstil enn de fleste bønder hadde mulighet eller kjennskap til. Her kunne man ha gjestestuer og ballsaler, kontor, soverom, og spisestuer.

Du er hvordan du spiser

Impulser utenfra har også vært med på å endre både hva og hvordan vi spiser. I dag er kaffekoppen en selvfølgelig del i kjøkkenskapet til de fleste husholdninger. Men servise i keramikk var ikke vanlig i de norske hjem før utpå 1800-tallet. De store globale handelsnettverkene førte først porselen helt fra Kina og inn i de finere norske stuer. Porselen fra Kina var delikat og vakkert dekorert, og var dermed svært høyt verdsatt i Europa og andre deler av verden.

På 1700-tallet ble porselen også fremstilt i Europa, og dette ble starten på en storstilt produksjon og handel av ulike typer servise i keramikk. Servise fra blant annet Frankrike, Nederland og England ble mer tilgjengelig, og etter hvert også vanlig blant folk flest. Den første norske keramikkfabrikken ble opprettet i Porsgrunn i 1885. For mange var det likevel et statussymbol å eie og bruke keramikkservise, og ekstra fint servise ble vist frem på hyller og framskap. Denne oppblomstringen av servise var også i stor grad påvirket av andre handelsvarer, som kaffe, te og sukker. Importen av nye mat- og drikkevarer endret nordmenns vaner. Også vin ble importert i større grad utover 1800-tallet, fra Spania, Tyskland og Frankrike.

FOLKEKULTUR

Folkekulturen var, i motsetning til elitekulturen, mer hverdagslig og tilgjengelig for folk flest. Folkekulturen var mindre regulert og standardisert, og vokste frem blant vanlige folk på bygdene, ofte blant bøndene. Men hva mener vi egentlig med folkekultur? For de fleste av oss er det forbundet med gamle tradisjoner, og kanskje spesielt bonde- og bygdekulturen. Den kan sees i musikk, eventyr, sang, dans, klesdrakt, treskjæring, arkitektur og malerkunst. Denne kulturen ble ikke skrevet ned eller gitt som formell undervisning, men ble overført mellom folk gjennom demonstrasjon og samtale. Den var rik og fantasifull, men en viss struktur fantes her også, og i noen tilfeller var det lite endring over mange hundre år.

Men også folkekulturen tok imot impulser og inspirasjon utenfra, som ble flettet inn i ulike tradisjonsuttrykk. Ofte ble gammelt og nytt brukt til å skape nye variasjoner, og det var ulike behov og ønsker som påvirket utviklingen av folkekulturen.

Mye av folkekunsten og håndverket som ble utført og utviklet på bygda, ble utført av husmenn. Dette var dem som ikke eide egen gård, men leide jord hos de større gårdene. Husmenn og deres familier hadde ofte dårlig råd og levde enkle liv, med liten inntekt. Kunsthåndverk var én måte å tjene litt ekstra, for å spe på det man hadde. Folkekunstnerne utførte oftest arbeidet sitt for andre folk i bygda eller i nærområdet, men noen ble kjent for sine talenter og reiste over større avstander.

Hverdagslig fargeprakt

Folkekulturen slik vi kjenner den i dag, blir ofte forbundet med sterke farger. Dette var absolutt tilfellet i Hallingdal, og kan sees både i fargerike draktplagg og kontrastfylt rosemalingskunst. Dette var delvis et resultat bedre økonomi og økt import av pigmenter og stoffer.

Rosemaling i Hallingdal er en av de best kjente og egenartede i landet, og hadde sin oppblomstring på 1700-tallet. Før dette var malingsdekor stort sett forbeholdt kirker og et fåtall rike embetsfamilier, og vanlige hus var mørke og røykfulle årestuer. Bedre økonomi førte til at flere tok seg råd til å dekorere husene og møblene sine utover 1700-tallet. På samme tid ble årestuene også mindre vanlige: i stedet fikk man gårdshus med pipe, peis og vinduer, som gjorde stuene lysere og mindre røykfulle. Nå var det på tide å dekorere i vakre farger!

Rosemalingen er ofte forbundet med en særskilt lokal kultur, og Hallingrosa er spesielt yndet. Men de tidligere rosemalerne hentet sin inspirasjon fra resten av Europa, og de store kunstnerne som kom til under og etter renessansen. Spesielt barokken og rokokkostilen ble brukt som inspirasjon, men bygdekunstnerne kunne hente inspirasjon fra ulike tider og steder.

Over tid utviklet hallingkunstnerne en egen stil. Fra 1800-tallet kan vi se en særegen stil for dalen, med lokale tradisjoner og variasjoner. Sterke kontrastfarger kjennetegner hallingkunsten, og kan fremdeles ses i mange stuer i dag, både på vegger, tak, møbler og redskaper. Fra midten av 1700-tallet kom de første syntetiske fargepigmentene på markedet. Syntetiske pigmenter ble fremstilt i en kjemisk prosess, istedenfor av naturlige råmaterialer som jord eller insekter. Rosemalerne brukte mange forskjellige farger, alt etter hva de hadde tilgang på. Noen farger kom derimot langveis fra, som for eksempel fargen Berlinerblå (seinere Pariserblå), en svært vanlig blåfarge i Hallingdalskunsten. Som navnet tilsier, ble denne først fremstilt i Berlin!

Klærne man gikk med ble etter hvert også mer fargerike. Stoffer i forskjellige farger og ulike mønster, ofte blomstrede, ble importert fra andre land i Europa, som England, Frankrike og Nederland. Selv om mange stoffer også ble produsert lokalt av ull og lin, utgjorde de importerte stoffene en viktig del av klesdrakten for både menn og kvinner. Noen av disse stoffene fikk navn som hentydet hvor de kom fra. For eksempel Damask, som Europeerne først ble kjent med i Damaskus i dagens Syria. Damask var et svært populært stoff, vevd i ull, lin, bomull og silke.

Inspirasjon fra Europa kunne også sees i draktenes utforming og snitt. Blant annet beveget stakkelivet på kvinnenes drakter seg oppover over tid, og fulgte tidens mote. Spesielt renessansen og rokokko-stilen har vært viktig for hvordan motbildet i Norge og i Hallingdal har utviklet seg. Under rokokko-tiden kom fremveksten av rosemønstret kalemank, populært blant både kvinner og menn på 1700- og 1800-tallet.

Akkurat som i dag, var også individuelle behov viktig: alder, økonomi og personlig interesse påvirket hvilke moter som ble plukket opp og brukt i de ulike bygdene. Eldre kvinner og menn kledde seg gjerne i eldre moter enn de yngre. De yngre generasjonene tok gjerne fortere til seg nye impulser gjennom handel og kontakt med omverdenen. Kanskje ikke helt ulikt i dag?

På denne måten har det globale motebildet vært med å forme moten også i Hallingdal. Lange tradisjoner med husflidskunnskap flettet sammen nytt og gammelt, tradisjonelt og internasjonalt. Gjennom klær viser vi identitet og tilhørighet, samtidig som vi bruker klær til å utforske det ukjente. Dagens bunader og folkedrakter er ikke basert på et statisk historisk ideal, men på variasjon og fantasi. De fleste draktene på Hallingdal Museum, kommer fra andre halvdel av 1700-tallet og 1800-tallet. Derfor vet vi mer om denne perioden, enn tiden før. Men vi vet blant annet at klærne ble mer og mer påvirket av den europeiske bymoten utover på 1800-tallet, da industrialiseringen skjøt fart. I Hallingdal holdt folkedrakten seg lengre enn mange andre steder i landet, men også i Hallingdal måtte den etter hvert vike for bymoten.

Lyden av Norge

Av Ragnhild Kolsrud

Folkemusikken og folkedansen er og har vært samlende på tvers av generasjoner og sosiale miljø. Når bygdefolk skulle møtes i sosiale lag, var det gjerne lokale spelemenn som sørget for musikken, og de tok med seg slåtter de hadde lært av andre spelemenn.

Musikk- og dansetradisjonene har røtter langt tilbake, og den eldste folketonen (melodien) vi vet om ble skrevet ned i 1695. Den systematiske innsamlingen av folkemusikk begynte likevel ikke før et stykke ut på 1800-tallet, under nasjonalromantikken. Da var det særlig fokus på det som var spesielt gammelt (middelalderballader), eller særnorsk (hardingfelen), og arbeidet ble fokusert rundt de delene av landet som var spesielt rike på denne musikken.

Folkemusikken består av både vokal og instrumental musikk, og de eldste formene er knyttet til seterbruket. Musikken har etter hvert også fått funksjon som dansemusikk, og en har blant annet tatt i bruk instrumenter som hardingfele, langeleik, durspill og munnharpe. I Hallingdal er det tradisjon for flere av disse instrumentene, men noe av det mest særegne her er tradisjonen med å spille bygdedans på durspill. Enrader durspill, lokalt kalt einpikkar, kom til Hallingdal på 1870-tallet. Durspill ble raskt populært da de kom til Norge, ettersom det gav kraftig lyd og var mer markert i takten enn fela. Instrumentet var også lett å få tak i, enklere å mestre, og det var særlig instrumenter fra Tyskland som ble tatt i bruk.

Bygdedans er den eldste danseformen i levende norsk dansetradisjon, og omfatter både pardans og solodans. Bygdedansen er ulik fra sted til sted, med ulike navn. I Hallingdal danser man pardansen springar og solodansen laus (halling). I Norge går kildene våre på bygdedans tilbake til 1600-tallet, men i europeisk dansehistorie er det vanlig med en tidfesting til 1500-tallet. Bygdedansen har likhetstrekk med andre danseformer i Europa, og den tydeligste likheten er mellom springaren og den tysk-østerrikske ländleren.

Runddans er «nyere» pardanser som vals, polka, masurka og reinlender, som var en del av den europeiske pardansmoten tidlig på 1800-tallet. Disse kom til Norge mot slutten av 1800-tallet, delvis med danselærere og delvis med folkelige motestrømninger.

VERDEN ÅPNER SEG

Fra 1400- og 1500-tallet åpnet verden seg sakte opp for oss her i Norge, også etter hvert i Hallingdal. Før dette hadde Europa vært relativt avgrenset fra den større verdenshandelen, som i middelalderen foregikk mellom og på tvers av Afrika og Asia. Men på 1400-tallet ønsket Europeerne seg mer direkte tilgang til luksuriøse varer fra Asia og Afrika, spesielt krydder, tekstiler, gull og elfenben. Portugisiske og spanske skip var de første europeerne på denne tiden som seilte ut for å finne nye handelsruter, med håp om å kunne tjene både makt og rikdom.

I løpet av de to hundre årene mellom 1400 og 1600 fant europeiske skip veien til nesten alle deler av verden: via kysten av Afrika til India og resten av Asia, og over Atlanterhavet til Nord- og Sør-Amerika. Denne tiden kjenner vi som den store oppdagelsestiden, selv om Europeerne ikke oppdaget noe nytt – de kom til steder hvor det allerede hadde bodd mennesker i lang tid, som også hadde drevet handel med hverandre.

Denne tiden brakte mange store forandringer til Europa, ikke bare økonomisk, men også kulturelt og sosialt. En mengde nye varer strømmet inn over landegrensene, og varer som tidligere hadde vært luksusvarer, ble etter hvert mer dagligdagse.

Kolonitid

Det tok ikke lang tid før europeere opprettet handelsbosetninger og kolonier rundt om i de nyoppdagede landområdene. Kolonisering gjorde det mulig å utnytte de unike resursene som var ettertraktet hjemme i Europa. Land som Spania, Portugal, England, Nederland og Frankrike ble etter hvert store og mektige kolonimakter. Også Danmark-Norge koloniserte landområder på 1600- og 1700-tallet, og var en aktør i den gryende verdensomspennende handelen. Danmark-Norge opprettet handelsfortet Christianborg i Ghana, og hadde kolonier i India og på øyene St. Croix, St. Jan og St. Thomas i Karribien.

På denne måten deltok Danmark-Norge aktivt i det vi senere har kalt trekanthandelen mellom Europa, Afrika og Amerika, og den transatlantiske slavehandelen. Dette innebar at europeiske handelsskip brakte våpen, tekstiler og metaller til Afrikas vestkyst, som de byttet mot blant annet gull, elfenben og mennesker fanget i slaveri. Disse menneskene ble så fraktet til Amerika, hvor de ble tvunget til å jobbe på plantasjer eller i miner eid av europeiske kolonimakter og koloniherrer. Bomull og sukker var to typer varer som ble produsert i stor skala ved de amerikanske koloniene, og fraktet til Europa for salg. En del nordmenn tjente seg rike på denne lukrative trekanthandelen. Mange nordmenn tok seg også arbeid på de store handelsskipene, og brakte med seg hjem nye impulser utenfra.

Luksusvarer fra fjerne strøk som var sjeldne og dyre, hadde lenge vært å få tak i på Europeiske markeder, for de som hadde midler til det. På 1700-tallet ble derimot markedet åpnet opp på en helt ny måte, og tidligere ukjente eller sjeldne varer ble tilgjengelig for mange flere. Med dette kom også endrede vaner, blant annet innen matkultur og mote.

Inspirasjon fra «Østen»

Det ble også økt interesse for andre kulturer, og spesielt det som ble kalt orienten: landene øst for Europa. Denne interessen satte spor i vår egen kultur, og orientalske motiver ble brukt i arkitektur, servise, og i kunst. Også i Hallingdal var det interesse for det fjerne og ukjente, og tilgang på denne typen varer kunne blant annet vise at man var verdensvant.

Europa hadde lenge hatt kjennskap til de asiatiske landene og kulturene i øst, men det var ikke før på 1500-tallet at importen i asiatiske varer til Europa økte. Da hadde Vasco da Gama funnet sjøveien til India via Afrika, og åpnet opp for nye handelsruter. De asiatiske varene ble høyt verdsatt, både for kvaliteten og for deres eksotiske opprinnelse. Fasinasjonen for "Østen" kan ses i ulike elementer, som malerkunst og tekstil og ikke minst i keramikk. Keramikkservise i porselen ble importert fra Kina for å brukes i finere servering av kaffe, kaker, og te i de finere Europeiske hjem. I England ble dette serviset oppkalt etter stedet det kom fra, og den dag i dag refererer man gjerne til porselen som «China».

Etter hvert som keramikkproduksjonen i Europa ble forbedret og utviklet, begynte også europeiske produsenter å etterligne de kinesiske varene. Denne typen etterligning blir gjerne kalt kineseri, og kunne også ses i andre former, som interiør, malerier, og arkitektur. Dette ser vi i tydelig i mønsteret på keramikken fra 1600- og 1700-tallet. Etter hvert ble servise i keramikk mer allment tilgjengelig, ettersom produksjonen i Europa økte og denne typen varer ble rimeligere.

Matveien

Storimport av varer som kaffe, te, tobakk og sukker, samt bomullsstoffer, skapte endringer i folks hverdag. Som mange andre varer, var disse i begynnelsen forbehold de øvre sosiale lagene, men de spredde seg etter hvert til resten av samfunnet. Disse varene ble dyrket i de ulike Europeiske koloniene i Amerika og Asia, noe som førte til at mengden varer steg kraftig og prisen gikk ned. Dette, sammen med bedre økonomi for folk flest, gjorde varene tilgjengelig for flere.

På midten av 1800-tallet steg bruken av kaffe i Norge kraftig, så mye at noen leger ble bekymret for negative helseeffekter ved det store inntaket av kaffe! Kaffen ble nytt både i fine stasstuer og i bondestuene. Te var ikke fult så vanlig som kaffe, men ble etter hvert også populært, spesielt sammen med søte kaker. Te, kaffe, og småkaker hadde en sosial funksjon i Norge og i Europa, og var noe man kunne samles rundt.

Kaffe kom opprinnelig fra Etiopia. Derfra ble den brakt til den Arabiske Halvøy, hvorfra den spredte seg via handelsnettverk til andre deler av den muslimske verden og etter hvert også Europa. Den kom som importvare til Norge på slutten av 1600-tallet.

I takt med at importen av utenlandske varer økte, økte naturlig nok også eksporten av norske varer. På 1600- og 1700-tallet vokste eksporten av norske varer i stort tempo. De viktigste varene var tømmer, fisk og jern, som gjorde det mulig å handle på det store verdensmarkedet. Denne eksporten økte også mulighetene for helt vanlige mennesker til å skaffe seg ekstra inntekt. Her i Hallingdal var tømmerindustrien svært viktig, og sørget for inntekter inn til bygdene.

Veien fra plantasjene i Karribien til frokostbordet ved Rukkedøla var lang. Mange av de utenlandske varene som kom inn til Norge, kom via København. En del direktehandel hadde vi også med Nederland og England. Videre var havnebyene Bergen og Drammen viktige for hallingene, for herfra ble varene fraktet langs handelsveier på slede og på hest.

Poteten kommer til Norge

Poteten har lenge vært en viktig del av norsk kosthold og tradisjonsmat, og det er vanskelig å se for seg mange av våre viktigste matretter uten poteten! Men også den har sin opprinnelse utenfra Norge, og måtte over Atlanteren før den fant veien til norske matbord. Poteten ble først dyrket frem i Andesfjellene i Sør-Amerika, og deretter tatt i bruk av spanjolene som ankom området fra 1500-tallet. Det var spanjolene som tok poteten med seg tilbake til Europa, men det skulle ta mange hundre år før den ble vanlig i Norge.

Poteten var en vidundergrønnsak – den kunne vokse i mange forskjellige klima og gav svært god næring. Likevel var mange skeptiske til den da den kom, og her i landet var det av ulike grunner mye overtro knyttet til poteten. Noen mente den var giftig, mens andre forbandt den med djevelens verk. Den passet heller ikke inn i vårt tradisjonelle kosthold, som dreide seg rundt kornmat, kjøtt og melkeprodukter.

På 1800-tallet fikk likevel poteten fort fotfeste. På begynnelsen av århundret var det uår og hungersnød, mye grunnet krigen Danmark-Norge hadde gått inn i på Napoleons side, som førte til en blokade av importert korn fra England til Norge. Det var også dårlige år for lokal korndyrking. Poteten ble redningen for mange som erstatning for korn, og den ble på kort tid populær over hele landet. Populariteten skyldes i stor grad også de såkalte potetprestene. I Norge var prestene ofte dem som spredte nyheter fra sin plass på prekestolen, spesielt på bygdene. Kirken var en viktig møteplass hvor nyheter og informasjon ble utvekslet. Mange prester så tidlig potensialet til poteten, og snakket om den i kirken for å opplyse folkene på bygden. Noen prester delte også ut potetknoller, slik at bøndene selv kunne dyrke og bli kjent med den. Spesielt for dem med dårlig råd, kunne poteten være en viktig og billig ressurs. Selv om poteten i begynnelsen var assosiert med fattigdom, ble den som vi vet en viktig del av kostholdet.

KULTUR BLIR TIL GJENNOM KONTAKT

Hallingdal er omkranset av fjell og skog på alle kanter, og kan oppleves som en plass langt fra omverdenen. Dalen er rik på tradisjoner og historie, som har vært med på å skape en særegen kultur. Men Hallingdal har aldri vært isolert. Tvert imot har ulike impulser utenfra vært med å forme kultur og samfunn i dalen over lang tid. Kulturen vår er fleksibel og i stadig endring. Den blir til gjennom kontakt mellom mennesker, og gjennom kontakt skapes relasjoner, visjoner, tanker, ideer og nyvinninger.

Kilder:

Anker, Peter (1998) Folkekunst i Norge: kunsthåndverk og byggeskikk i det gamle bondesamfunnet. Cappelen.

Bjørke, Samson (1987). Fjord- og fjellfolket: Handel og vandel i eldre tid. Eget forlag.

Hutchison, Ragnhild (2011) Bites, Nibbles, Sips and Puffs: new exotic goods in Norway in the 18th and the first half of the 19th century. Scandinavian Journal of History, 36(2), 156–185.

Karlberg, Magny (2015) Frå Versailles til Valdres: Ei drakthistorisk reise. Skald.

Lofsgarden, Kjetil (2017) Marknadsplassar omkring Hardangarvidda: ein arkeologisk og historisk analyse av innlandets økonomi og nettverk i vikingtid og middelalder. PhD avhandling, Universitetet i Bergen.

Mehlum, Marit (1992) Gamle hus i Nes. Nes Kommune.

Naum, Magdalena og Nordi, Jonas (2013). Scandinavian Colonialism and the Rise of Modernity: Small Time Agents in a Global Arena. Springer.

Nelson, Marion (1995) Norwegian Folk Art: The Migration of a Tradition. Abbeville Press.

Rian, Øystein (2003) Embetsstanden i dansketida. Samlaget.

Rønningen, John (1981). Nesboka: Bygdehistorie fra Nes i Hallingdal. Nes Kommune.

Svello, Hallvard (1961). Boka om Gol: Fra busetjing til kommunalt sjølvstyre. Gol Kommune.