Drapsmennene ble dømt utlege og fredløse, og Sigurd fikk minimalt med folk. I håp om økt tilslutning knyttet han derfor til seg kong Magnus Blinde. Magnus var sønn av Sigurd Jorsalfare, og skulle dermed være Sigurd Slembes nevø. Magnus hadde tidligere blitt avsatt som konge av Harald Gille, og deretter blitt kastrert, blindet og lemlestet (derav tilnavnet «Blinde»), og satt i Nidarholm kloster (Munkholmen). Etter å ha inngått alliansen med Magnus, seilte Sigurd Slembe vest over havet.
Da Sigurd sommeren 1137 returnerte til Norge, var det åpenbart at oppslutningen uteble, og han dro til Danmark. Han seiret i to sjøslag mot venderne, men mislyktes i sitt angrep på mennene til kong Inge Krokrygg (sønn av Harald) i Konghelle.
Sigurd fór i utgangspunktet mildt frem overfor befolkningen. Han forsøkte å vinne folkets oppslutning og basere sin militære slagkraft på massene. Når dette viste seg umulig, endret Sigurd strategi. Sommeren 1138 seilte han fra Danmark med en liten hær. Han unngikk organisert motstand, foretok hurtige raid langs norskekysten og gikk hardt til verks. Stormenn ble drept og folket drevet til skogs mens bygdene stod i brann. Etter en vinter i Hålogaland seilte Sigurd sørover og tok landskyld fra kongen og gods fra hans menn. Overalt i den ytre leia fór han frem med hærskjold.
Skalden Ivar Ingemundssons kvad om hærtoget er bevart i middelalderhåndskriftet Morkinskinna: «Der framfor Sigurd kunne ein sjå kvasse sverdblad, sundhogne brynjer, skarete skjold, spjotskaft, som var raudfarga i blod, og stormblåsne faner over dei stridande troppane.»
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.