Billedbok

Billedbok, også skrevet bildebok, er ei bok med mange bilder. Betegnelsen brukes vanligvis om skjønnlitteratur for barn, men omfatter i vid forstand alle typer bøker som er dominert av illustrasjoner. I noen litteraturvitenskapelige teorier blir billedbøker definert som «bøker med ett eller flere bilder på hvert oppslag, der tekst og illustrasjon forteller en historie sammen». Ifølge denne definisjonen er ei illustrert bok der teksten kan stå selvstendig, ikke ei billedbok.

Typer

Bøker med bilder

Billedbøker er bøker med mange bilder. Den tyske naturhistorieboka Naturgeschichte der Reptilien fra 1890 er et eksempel på en rikt illustrert faktabok for barn.

Bøker med mange bilder kan være både fag- og skjønnlitteratur, og ment for barn, ungdom eller voksne. Gjennomillustrerte praktverk, såkalte «coffee table books», fotobøker og rikt illustrerte kokebøker kan derfor også kalles billedbøker, selv om det ikke er like vanlig bruk av ordet. Svenske ordbøker definerte «bilderbok» slik i 1850: «Bok, prydd med bilder, taflor i koppar- eller stålstick, litografi, träsnitt, o.s.v.» og slik i 1893: «bok som innehåller illustrationer; numera bl. om barnbok som uteslutande l. till väsentlig del består af taflor.» Begrepet «billedbøker» brukes vanligvis ikke om tegneserier, illustrerte romaner og fortellingsbøker der teksten dominerer.

Billedbøker for barn

Begrepet billedbøker brukes oftest om bøker for små barn, med store illustrasjoner gjennom hele boka. De færreste billedbøkene er laget for at barnet skal lese teksten selv. De er isteden tilpasset høytlesning eller laget for at barnet skal kikke på bildene aleine eller sammen med andre.

De enkleste billedbøkene er pekebøker der bildene har tydelige konturer og klare fargeflater for å lære barnet grunnleggende begreper uten noen historie. Det finnes også aktivitets- eller myldrebøker med labyrinter og oppgaver og bøker helt uten tekst. Vanligst er likevel illustrerte bøker der historien først og fremst ligger i teksten som krever en lesekyndig formidler. Gode billedbøker for barn bør derfor kunne gi noe både til barnet og den voksne, gi dem en felles, det vil si samtidig, leseopplevelse og kanskje inspirere til samtaler. Dersom innholdet kan forstås på flere måter, altså har en undertekst eller dobbeltbetydning, og mer eller mindre tydelig henvender seg både til voksne og barn, kan bøkene kalles allalderlitteratur, det vil si bøker uten aldersgrense.

Kjennetegn og virkemidler

Heinrich Hoffmanns klassiske Busteper (Der Struwwelpeter) fra 1844 er en samling groteske barnerim og en forløper for den moderne billedboka. Bildet viser ei side fra boka med en kort historie om en kresen gutt som dør av sult. De vignettpregede illustrasjonene forteller historien i flere trinn som en tegneserie.

Samspill mellom ord og bilde

Billedboka er en enhet der leseren møter tekst og bilde samtidig. Ikonoteksten er samspillet og sammensmeltninga mellom tekst og bilde, og den sier mer eller noe annet enn verbalteksten og bildene gjør om de blir presentert hver for seg. I skjønnlitterære billedbøker skaper derfor teksten og bildene det narrative forløpet, det vil si forteller historien, sammen. Også i bøker der selve historieforløpet ikke er så viktig eller tradisjonelt rettlinja, danner ord og bilder en dramaturgisk helhet.

Ofte formidler teksten selv handlinga og tankene, mens illustrasjonene forklarer eller kommenterer dette innholdet.

Billedbøker som pedagogikk, underholdning og kunst

Den svenske litteraturviteren Ulla Rhedin sier i sin avhandling Bilderboken - på väg mot en teori fra 1992 at den moderne billedboka er «ett estetisk och poetiskt alltmer avancerat medium». Hun anser at mange billedbøker ofte har mer til felles med andre kombinerte kunstformer som tegneserier, film og teater enn med litteratur og voksenbøker. I Norge blir skjønnlitterære billedbøker stadig oftere behandlet som en selvstendig kunstform og en litteratursjanger med samme status som annen litteratur.

Både språket, temaene og motivene i barnelitteraturen har vært tilpasset barn. Ikke sjelden har bøkene i tillegg hatt et pedagogisk og oppdragende formål. I nyere barnebøker har forfatterne og illustratørene et friere forhold til denne tradisjonen. Ofte er uttrykkene påvirket av den visuelle populærkulturen eller av samtidskunsten. Dette har ført til et rikere utvalg av bøker der nær sagt alle tanker og følelser blir behandlet, og formspråket varierer fra det trygge og velkjente til grafiske og språklige eksperimenter. Dermed kan ulike billedbøker tilsammen tilby både læring, kommersiell underholdning og kunstneriske opplevelser.

Bildenes fortellerfunksjon

I eldre barnelitteratur hadde illustrasjonene som regel en dekorativ eller en gjenfortellende funksjon. Bildene skulle med andre ord pynte, speile eller gjenta teksten. I nyere tid har bildene like ofte en tolkende funksjon der de forsøker å utvide fortellingene med egne kommentarer og innspill. Bildene kan på denne måten få en nesten selvstendig fortellerfunksjon som løper parallelt med teksten, for eksempel gjennom små sidehandlinger. Det er også billedbøker som er helt uten ord, men bare bruker bilder.

Visuelle virkemidler

Illustratøren tar i bruk ulike visuelle virkemidler for å fortelle historien med bildene sine. Det viktigste er valg av motiv, men også bildekomposisjonen, det vil si plassering av bildeelementene og størrelsen på dem, bruk av linjer, kontraster og gjentakelser. Bildeutsnittet (heltotalbilde, totalbilde, halvtotalbilde, nærbilde, ultranært bilde) og perspektivet (vanlig sentralperspektiv, fugle- eller froskeperspektiv og verdiperspektivering) er også med på å styre hvordan leseren oppfatter innholdet. Fravær av rammer kan fungere dramatiserende og det er ofte lite rammer i bøker som handler om sterke følelser og psykologiske konflikter. Ellers er det en rekke andre tegnetekniske og grafiske virkemidler, blant annet bruk av farger, som kan være realistiske eller forklarende, varme eller kalde, dramatiske, dempende eller symbolske. Også den grafiske designen og sideoppsettet med skrift og bilde kan spille inn.

Historie

Billedbøker før 1850

Orbis Pictus av den tsjekkiske pedagogen Jan Ámos Komenský regnes som den første billedboka for barn. Her er et oppslag fra en utgave med tekst på engelsk og latin.

Orbis Pictus fra 1657 av den tsjekkiske pedagogen Jan Ámos Komenský regnes for å være den første billedboka for barn. Det er en kombinert billedbok, latinsk tekst og naturhistorie, og boka var i hundre år den mest populære skoleboka i Vest-Europa. John Neberys The Child's New Plaything som kom ut i London i 1743, var den første illustrerte barneboka som bare skulle underholde.

Barnebøker generelt var lavlitteratur og de tidlige billedbøkene holdt lav artistisk og trykketeknisk kvalitet. Illustrasjonene var gjerne utført som tresnitt eller litografier, en steintrykkteknikk oppfunnet i Tyskland 1789, og kunne være «illuminerede“, det vil si fargelagt for hånd. Bøker ble også illustret med presise kobberstikk og xylografier, en videreutvikling av tresnittet tidlig på 1800-tallet.

Helt fra 1532 hadde det blitt utgitt illustrerte ABC-bøker i Tyskland. I Vest-Europa ble barneblad utgitt så tidlig som på 1700-tallet, med det tyske Leipziger Wochenblatt für Kinder fra 1772 som det første.

Moderne billedbøker for barn har røtter tilbake til den eldste bokkunsten og de illuminerte manuskriptene fra før boktrykkerkunsten. Bildet her viser Kongenes tilbedelse fra et fransk pergament fra rundt 1380.
En tyskspråklig billedbibel fra 1751 med ordtaket «Jeg vil heller bo med løver og draker enn en ond kvinne» (Ich wolte lieber bey Löwen und Drachen wohnen, als bey einem bösen Weib) fra den apokryfe visdomsboka Siraks bok (Jesus Siraks sønns visdom eller Siraks visdom). Teksten er her delvis erstattet av bilder.
Også illustrerte lærebøker og plansjeverk er i slekt med billedbøkene. Her en side fra en tysk ABC-bok fra 1830 der illustrasjonen er utført som kopperstikk og fargelagt for hånd.

Billedbøker etter 1850

Fra tidlig på 1900-tallet har det vært en mengde dyktige forfattere og illustratører som har jobbet seriøst med billedbøker. Blant de mest kjente kan nevnes engelske Beatrix Potter (Peter Rabbit), svenske Elsa Beskow (Tante blå, tante brun og tante fiolett og andre) og franske Jean de Brunhoff (Den lille elefanten Babar).

På 1940-, 50- og 60-tallet ble billedbøkene for alvor internasjonale, og det kom bøker blant andre av danskene Egon Mathiesen (Aben Osvald) og Arne Ungermann (Abel Spandabel), finske Tove Jansson (Mummitrollet) og amerikanerne Maurice Sendak (Til Huttetuenes land og flere), Dr. Seuss (The Cat In The Hat), Richard Scarry (Ja-nøff og nei-nøff) og Eric Carle (Larven Aldrimett) økte produksjonen ytterligere, blant andre med engelskmannen Anthony Brownes gorillabøker, svenske Gunilla Bergström (Albert Åberg) og Ulf Löfgren (Albin, Ludde og andre) og tyskeren Wolf Erlbruch (Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans). Ofte har det vært samme person som både skriver og tegner. De aller fleste billedbokkunstnerne arbeider dessuten innen andre sjangre, både for barn og voksne.

Siden 1970-tallet har billedbøkene fått et mer vitalt formspråk enn tidligere. Illustratører som har vokst opp med populærkultur som tegneserier og film, lager illustrasjoner som er like viktige som teksten og som er selvstendige tolkninger av historien, ikke bare gjenfortellende dekorasjoner. Innholdet har blitt både mer hverdagsrealistisk og problematiserende med tabuer, psykologi og samfunnskritikk. Samtidig er det blitt større rom for fri fantasi og lek med sjangeren.

Tegneren og dikteren Edward Lears tøysete limericker ble utgitt fra 1846 og samlet i Nonsense Books i 1888.
Barneboka John Gilpin fra 1878 inneholdt store fargeillustrasjoner av den engelske tegneren Randolph Caldecott. Han har gitt navn til barnebokprisen Caldecott-medaljen.
På 1900-tallet utviklet tegneserieene seg parallelt med billedbøkene gjennom stadig nye eksperimenter. Tegneseriene påvirket etterhvert også tegnestilen i bøkene. Her en avisside med Winsor McCays berømte tegneserie Little Nemo in Slumberland fra 1905 til 1914.

Billedbøker i Norge

Norsk Billedbog for Børn. Ny Samling (1890)

Theodor Kittelsens trolltegninger er klassiske innen norsk illustrasjonskunst. De ble ikke utgitt i egentlige billedbøker, men blant annet som illustrasjoner til Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Her Skogtroll fra 1906.

Situasjonen for billedbøker i Norge har vært preget både av små opplag i en fattig kulturnasjon og et lite språksamfunn og av gode offentlige støtteordninger i moderne tid.

Den første illustrerte norske boka var Nils Thomessøns Sestus Sapphicus, illustrert av Toten-presten Knut Sevaldsen Bang. Dette var imidlertid ikke en barnebok. De første billedbøkene for barn i Norge ble importert som danske utgaver av tyske eller franske bøker. En av de aller første illustrete norskproduserte bøkene for barn var den enkle De fire Aarstider. Fortællinger for Børn som kom ut i Skien i 1830. Peter Andreas Brandts Billedsamling for Ungdommen og dens Venner indeholdene et Udvalg af interessante Fremstillinger af Historie, Georgraphie og Naturhistorie ble utgitt i Christiania i 1831 med tolv litografier eller steintrykk i hvert hefte holdt en noe høyere standard.

I Norge ble det brukt danske billed-ABC-er inntil den første norske kom i 1836. Det var K. O. Knutzens Nyeste Billed-ABC for den norske Ungdom, en enkel zoologi på 32 sider med noen linjer under hvert bilde. I Norge kom Billed-Magazin for Børn ut i 1838 og 1839.

Norsk Billedbog for Børn er en av Norges aller første fargelagte billedbøker for barn. Den ble utgitt i 1888 av Elling Holst og Eivind Nielsen (illustrasjoner). Boka inneholder tradisjonelle barnerim fra Holsts familietradisjon pluss noen tekster av Vinje, Bjørnson og Wergeland. To oppfølgingsbind kom i 1890 (Norsk Billedbog for Børn. Ny Samling) og i 1903 (Norsk Billedbog for Børn. Tredie Samling).

Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur, Norsk Kulturfonds produksjonsstøtte til nye norske billedbøker (fra 1969) og annen offentlig pengehjelp har stimulert produksjonen av billedbøker som ellers ville vært kommersielt ulønnsomme. Dette har ført til en voldsom utvikling både med hensyn til innhold og form. Flere profesjonelle utøvere har eksperimentert med sjangeren ved å kombinere det abstrakte ordet og det konkrete bildet på nye og spennende måter, og norske billedbøker har fått en høy posisjon internasjonalt. I nyere tid er det særlig tegnere som Harald Nordberg (blant annet Aschehougs hvite serie), Fam Ekman (Hva skal vi gjøre med lille Jill? og flere) og Akin Düzakin vært toneangivende og nyskapende. Billedboka er ikke lenger utelukkende beregnet på småbarn, men er blitt en sjanger også for eldre barn, ungdom og voksne. Enkelte bokkunstnere, for eksempel Reidar Kjelsen og Ragnar Aalbu, arbeider særlig med billedbøker for ungdom. Stian Hole har vakt internasjonal oppsikt med sin følsomme Garmanns sommer der illustrasjonene er utført som digitale kollasjer.

Pappa! av Svein Nyhus er fra 1998 og et eksempel på en norsk billedbok med kort tekst og tolkende illustrasjon.
Johannes Jensen hos Dr. Fjeld, illustrasjon fra ei billedbok av tegneren Torill Kove og forfatteren Henrik Hovland
Bøllebeistet, illustrasjon fra den gjennomillustrerte barneboka Jon Demon av tegneren og barnebokforfatteren Reidar Kjelsen.

Billedbokskapere

Tyskeren Wilhelm Busch' utgav mange bildefortellinger som minner om en blanding av illustrerte bøker, billedbøker og moerne tegneserier. Historien om Max og Moritz ble utgitt som egen bok i 1865 og regnes som inspirasjonskilden tilt egneseriefigurene Knoll og Tott.