Brannen i Grue kirke

Brannen i Grue kirke var en kirkebrann i gamle Grue kirke i Grue i nåværende Innlandet fylke 26. mai 1822, der 116 personer mistet livet. Brannen krevde flere menneskeliv enn noen annen kjent brann i Norge.

Illustratøren A. Blochs skildring av den dramatiske brannen i Grue gamle kirke 1. pinsedag 1822 da minst 113 personer omkom.

Tegning: Fra Norske historiske Fortællinger Bind II av O. A. Øverland 1897

Kirken var en tjærebredd trebygning, trolig en stavkirke fra 1100- eller 1200-tallet med påbygde tverrskip fra 1600-tallet. Brannen oppsto under gudstjenesten 1. pinsedag, da kirken var fylt av minst 600 personer. Det var tre utgangsdører som alle slo innover, og i panikken sperret folkemengden utgangene. Presten og flere hundre, deriblant små barn, kom seg ut gjennom vinduer. I kirkeboken navngis 116 omkomne. Av de omkomne var 105 kvinner og barn. Kirkebygget brant ned til grunnen. Brannårsaken er ukjent.

Etter brannen i Grue kom ny lov om at alle kirkedører skal slå utover. Peter Wessel Zapffe har skrevet idéromanen Lyksalig pinsefest (1972) om brannen. Åsta Holth har også skrevet en roman om brannen.

Den gamle kirken som brant

Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke.

Kirkestedet

Kirkestedet er nevnt første gang i år 1224 i et av Norges eldste dokumenter. Den første kirken var trolig reist på 1100-tallet og viet Johannes Døperen. På 1600-tallet var annekskirkene på Berger og på Furulund falleferdige, og en ny annekskirke ble reist på gården Brandval i 1651. Ved kirkesalget i 1720-årene tok allmuen i Grue over hoved- og annekskirken. Ifølge tradisjonen hadde gamle Grue kirke årstallet 1609 på ytterveggen noe som kan tyde på at den ble utvidet til korskirke dette året.

Den gamle Grue kirke sto mellom Grue prestegård og Glomma, der elven danner en stor slyng nord/nordvest for Kirkenær i Solør. Elven brøt seg stadig nærmere den gamle prestegården og i 1773 ble gården Søndre Skulstad (som presten Hans Gjerdrum hadde kjøpt i 1755 og som lå inntil den gamle prestegården) omgjort til prestegård. I 1773 var det bare fem skritt fra vognskjulet til elvekanten og rundt 25 alen fra våningshuset til elven. Drengestuen ble tatt av elven våren 1773 og andre bygg var tidligere revet for å redde tømmeret fra elven. Sogneprest Iver Hesselberg dokumenterte i 1816 at Grue gamle prestegård for det meste var forsvunnet i elven.

Det opprinnelig kirkestedet med gravplass var truet av Glomma. I 1794 ble det gitt tillatelse til å sette opp ny kirke av stein på Vollermoen, i trygg avstand fra elven og passe nær prestegården, men byggingen ble ikke igangsatt trolig på grunn av store kostnader eller uenighet om utforming av det nye bygget. Den gamle kirken var da i dårlig stand og ville neppe tåle flytting slik at det trengtes et helt nytt bygg. I 1822 hadde elven spist seg innover i landskapet og mot kirken, slik at det bare var 60 meter fra elvekanten til kirkeveggen. Når Glomma gikk flomstor kunne vannet stå opp til kirkegården. Kirken og prestegården lå på gården Grof (eller Grue, av gammelnorsk ord for grop) og har gitt bygda navn. Mesteparten av gården er tatt av elven.

Mange hadde lang kirkeveg og måtte starte tidlig om morgenen. Innbyggerne på vestsiden av Glomma ble satt over ved Opakersundet.

Kirkebygget

Røkelseskaret fra Grue kirke.

Grue kirke var en korskirke med sinklaftede vegger unntatt vest- og østenden som hadde reisverk. Blanding av laft og reisverk kan bety at korsarmene mot øst og vest opprinnelig var en stavkirke fra middelalderen, mens korsarmene i liggende tømmer ble tilføyd senere for å utvide kirken. Den eldste delen av kirken kan ha vært fra 1100- eller 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Trolig omkring 1600 ble kirken utvidet med to laftede sidefløyer og et høyt sentraltårn. Sentraltårnet ble trolig understøttet av fire søyler som sto midt i kirkerommet. Midt over korset var et høyt tårn med spir og fire småtårn («fialer»). Bygget hadde en grunnflate på anslagsvis 500 m².

Våpenhuset var et utbygg på korsarmen mot vest og over våpenhuset var en klokkestøpul med en stor og en litt mindre klokke. Ved enden av nordre korsarm var det sakristi i et tilbygg. Taket var tekket med spon og veggene var tjærebredde. Det var ni små vinduer med grønt, blyinnfattet glass og vinduene var plassert høyt oppe på veggene og forsynt med jerngitter utvendig. Altertavlen og prekestolen hadde utskårne dekorasjoner slik det var vanlig på den tiden. Døpefonten var i kleberstein og trolig fra middelalderen. Kirken hadde en liten åttarmet lysekrone i messing. Et røkelseskar i messing (høyde 30 cm) fra middelalderen overlevde brannen og finnes nå i Kulturhistorisk museum i Oslo. Kirketjeneren brukte røkelseskaret til å tenne lysene. Ringebu stavkirke er trolig den nåværende kirken som er mest lik Grue gamle kirke ifølge Gylseth. Zapffe laget en tegning slik han forestilte seg den så ut basert på beskrivelsene. Det er mulig at bygget hovedsakelig var av laftet tømmer med nyere tilbygg i reisverk. Kirkegården var innhegnet av et tømret gjerde med torvtak.

De små vinduene satt høyt oppe og trolig var det nokså mørkt i kirkerommet. Alteret var i korsarmen mot øst, i de øvrige korsarmene var faste benker eller sitteplasser. Mennene satt etter tradisjonen til høyre og pleide derfor å inn «lilledøren» mot sør, mens kvinnene brukte hovedinngangen i vest. Over midtskipet og de to sideskipene var det brede gallerier. Galleriene langs veggene ble ikke nevnt i dokument 1739 og kan derfor ha blitt satt inn senere på grunn av voksende folketall. Bygget hadde plass til minst 600 personer. Zapffes plantegning viser at koret tok opp hele østre korsarm og at det foran døren mot sør var et lite utbygg (en sval). Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover. Langs midtskipet stod det 23 kirkebenker tett. Her satt forsamlingen trangt, og hver av benkene kunne stenges med dør. Oppe på veggen fantes to kirkestoler eller losjer (kalt «pulpiturer») for de bedrestilte: Stemsrud-stolen på sørveggen og Grinder-stolen på nordveggen. Zapffes plantegning viser kirkestolene på hjørnet mellom korsarmene rett overfor prekestolen som er tegnet inn på hjørnet mot nordøst. Disse kirkestolene hadde egen trapp ned og hver sin dør på bakkeplan, så de velstående familiene kunne komme og gå uten kontakt med allmuen.

På de store galleriene i sideskipene satt de unge, de ugifte og tjenestefolkene – menn på sørveggen, kvinner på nordveggen. Trappen ned fra kvinnenes galleri på nordsiden endte ved døren til sakristiet. Når folk forlot kirken gjennom sakristiet, sperret denne døren for kvinner som var på vei ned fra galleriet. Mennene på motsatt side kunne derimot fritt komme seg ned fra galleriet der de satt, fordi dørene der slo motsatt vei. Plantegningen gjengitt av Zapffe viser tre gallerier, et over hver dør i enden av søndre, vestre og nordre korsarm.

Utvendig var kirken tjærebredd. Det er gjort beregninger som viser at kirken i tidsrommet 1600 til 1822 i alt var blitt innsatt med 17 tonn tjære.

Grue kirke var valgkirke i 1814. Her ble det 25. februar 1814 valgt valgmenn som skulle utpeke Hedemarken amts utsendinger til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Valget ble ledet av Hesselberg som selv ble valg til en av to fra Grue og Brandval. Høsten 1814 var det under Hesselbergs ledelse valg av valgmenn for det første stortinget.

Brannforløpet

Iver Hesselberg (1780–1844) var sogneprest i Grue fra 1813 til 1834 og til stede da kirken brant ned. Han var stortingsmann 1839–1841.

Våren og forsommeren 1822 var uvanlig varm og tørr med flere uker uten regn. 1. pinsedag 1822 var kirken fylt til siste plass. Antagelig var 500–600 til stede, kanskje enda flere, slik at kirken var nær fullsatt. Kirkegang var obligatorisk i Norge, som følge av Christian VIs helligdagsforordning om tvungen kirkegang fra 1735. Det var en klar og varm forsommerdag med sterk sørlig til sørøstlig vind.

Brannen oppsto under sogneprest Iver Hesselbergs preken. I løpet av 10–15 minutter var kirken fullstendig overtent. De som ikke hadde kommet seg ut innen denne tiden omkom. Etter en time var kirken brent ned til grunnen.

Brannforløpet og evakueringen

Vitnene forklarte at de plutselig hørte et brak, som fikk mange til å tro at det tordnet, andre at kirketårnet blåste ned i de kraftige vindkastene utenfor. Oberstløytnant Svend Arntzen som satt på Grinder-kirkestolen, skyndte seg ut av den tilhørende private utgangen for å undersøke. Utenfor var det stille; men han fikk øye på en klar ildstråle på størrelse med en mynt som fór oppetter kirkeveggen. Arntzen løp tilbake og fikk fru Høegh og barna hennes ut. Deretter løp han ned i kirkerommet for å få ut sin datter Olivia og fogd Høegh.

Et vindu høyt oppe på sørveggen eksploderte, og store flammer og røyk veltet ut fra veggen omkring vinduet. Det ble kaos da alle prøvde å komme seg ut samtidig. Døren i den brennende sørveggen stod åpen en stund. En blind mann var blant dem som kom seg uskadet ut den veien. Den voldsomme vinden inn døren ga brannen ny næring, samtidig som den åpne døren stengte for folk i de to ytterste kirkestolene. En mann satt fast mellom dør og kanten på kirkebenken, og ble klemt ihjel. Med hjelp fra folk utenfor klarte Arntzen å få en dør på klem, slik at fire personer kom seg ut; men så presset mengden døren igjen, og Arntzen fikk et ben i klemme en stund. Arntzens 22 år gamle datter Olivia omkom.

Hesselbergs kone og to barn satt i en kirkestol med egen utgang. Selv kom han seg ut gjennom vindu etter å ha slått ut glass og gitter med sin tunge, metallbeslåtte bibel. Han landet på gresset og var blant de første som fikk reddet seg. 11 år gamle Philip Sissener og morfaren major Ulrich Hals reddet seg begge ut, men guttens hår var svidd av på ene siden, og klærne forrevet. En stund ble han tatt for å være død, men kviknet til. De tre tjenestepikene som var i kirken omkom.

Martin og Knut Skara, kjent for sin styrke, kom seg raskt ut og kjempet deretter for å holde en dør åpen. Imidlertid måtte de gi etter for presset fra menneskene som ville ut og dermed stengte døren de forsøkte å komme seg ut gjennom. Fogden Høeghs kusk, Johannes Gjedtjernet, slapp seg fire meter ned fra galleriet for drenger og ugifte menn, og landet midt i kaoset. Han fant sin arbeidsgiver som prøvde å roe folk rundt; men skadete mennesker skrek og overdøvet fogdens rop. En kvinne kom mot dem med et spedbarn; Høegh trakk henne mot et vindu, og Johannes grep barnet, skrek «Ta imot derute!» og slengte barnet ut vinduet. Barnet overlevde, men moren omkom. De fornemme familiene som hadde sittet på Stemsrud-kirkestolen hadde kommet seg trygt ut gjennom sin private utgang, men nå raste kirkestolen i gulvet. Den nedraste kirkestolen etterlot seg et hull i veggen, noe som førte til stor lufttilførsel som fikk ilden til å spre seg eksplosivt inn i kirken.

Kirken brant raskt ned. Fra kirketaket dryppet brennende tjære ned på menneskene. De innstengte menneskene brukte haugene av mennesker foran dørene som en trapp for å komme seg opp til vinduene. Fogd Høegh ga Johannes frihet til å gå, bare måtte han lete etter hans kone, fru Høegh, og barna. Så segnet Høegh om av røyken og heten. Johannes så bare én utvei, å krabbe over skuldrene og hodene på mengden foran, til han rakk frem til døren og kastet seg ned i glipen som iblant viste seg mellom dør og dørkarm.

Kirketårnet og nordveggen raste sammen i en eksplosjon. Menneskene som ikke hadde kommet seg ut, stod omsluttet av flammer.

Brannårsak

Brannens opphav har forblitt uavklart, men ifølge vitneavhør, kombinert med nyere kunnskap om branner i slike bygninger, er det følgende mest trolig: Brannen oppstod nede på ytterveggen på sørskipet, nær bakken. Deretter spredte den seg oppover mot kirketårnet. Luftespalter eller utettheter i kledningen gjorde at den fikk rikelig med luft, spesielt fordi det var sterk vind. Spredningen var derfor meget rask. Senere undersøkelser har vist at en brann kan spre seg 5–10 ganger raskere i en luftespalt bak bordkledningen enn på utsiden av kledningen på en vegg. Selv om bygningen opprinnelig ikke har sprekker og luftespalter, kan konstruksjonen senere ha forskjøvet seg og dannet sprekker og åpninger i paneler og vegg.

Det var en kilde til undring at brannen først hadde vist seg høyt oppe på veggen. Men siden kirken gjennom hundrevis av år var innsatt med tonnevis av tjære, og våren hadde vært tørr og varm, hadde det dannet seg brannfarlig gass fra tjæren mellom utvendig panel og innvendig tømmerkledning. Kom en ørliten gnist eller flamme i kontakt med det knusktørre treverket på bakkenivå, ble gassen antent. Ilden som oppstod bak panelet, pilte oppover slik Arntzen observerte, og fant sitt utløp ved vinduet, som eksploderte.

Evakuering med forhindringer

Evakueringen ble vanskeliggjort av at dørene slo innover i kirkebygningen. Dette var den egentlige årsaken til ulykken, selv om det også spilte en rolle at vinduene var små, satt høyt oppe på veggen og dessuten forsynt med metallgitter for å forebygge innbrudd. Det oppsto raskt panikk inne i kirken og en alles kamp mot alle for å komme seg ut. Folk utenfor forsøkte å presse opp dørene utenfra, og klarte tidvis å få dem på gløtt så noen slapp ut. Andre hoppet ut gjennom vinduene. Mange av de overlevende hadde svære forbrenninger. Bare én av de omkomne kunne identifiseres – fogden Dines Guldberg Høegh – ved hjelp av sabelen og uniformsknappene. Sabelen er i dag utstilt i sakristiet i nåværende Grue kirke. Høeghs gullur hadde smeltet. Varmen var så intens at de forbrente menneskene var blitt til aske.

Flest kvinner og barn omkom

Av 113 døde i den etterfølgende rapporten og gjengitt i Den Norske Rigstidende 26. august 1822 (enda 116 omkomne navngis i kirkeboken) var tre «bønder og fedre», fem ugifte menn over 15 år, 27 «koner og husmødre», 42 ugifte kvinner over 15 år, mens 36 var barn under 15 år.

Bare åtte menn over 15 år mistet livet i brannen – mens 105 av de døde var kvinner og barn. Tjenestejenter og ugifte kvinner hadde vært fanget i galleriet på nordveggen fordi utgangsdøren til sakristiet sperret trappen som førte ned fra galleriet. Til sammenligning kunne drenger og ugifte menn uhindret komme seg ned fra sitt galleri på motsatt vegg. Dette forklarte delvis skjevfordelingen. Hovedårsaken til at langt større andel menn overlevde var at mennene hadde brukt sin fysiske styrke til å trampe ned og klatre over kvinner og barn, slik blant andre presten fortalte om. Christopher Hals Gylseth, som har skrevet en bok om brannen, mener at ulykken i samtiden ville blitt regnet som mye alvorligere dersom det var 105 menn som var omkommet, i stedet for kvinner og mindreårige. Konsekvensen for datidens samfunn ville vært langt verre om så mange forsørgere hadde omkommet samtidig.

Begravelsene

Etter ulykken ble branntomten ryddet av en gruppe fattige. Gruppen slet lenge med å samle biter av knokler og hakke forkullede rester løs fra likhaugene. Nesten alle ofrene var hjemmehørende i Grue og ble gravlagt her. 113 personer ble gravlagt i Grue, mens tre ble gravlagt i naboprestegjeldet Hof. Den 1. juni ble ofrene gravlagt i fem kister på branntomten. Høegh ble lagt i egen kiste på grunn av sin høye stilling. De andre omkomne ble samlet i fire likkister.

Hesselberg lot sin gravtale trykke opp for salg rundt om i landet til inntekt for Høeghs eldste sønn, Peter Høegh, som hadde mistet sin mor da han var to år og som 15-åring også sin far i brannen. Høegh hadde alt påbegynt sin utdannelse på hovedstadens tegneskole for å bli arkitekt og Hesselberg donerte alle inntekter fra salget til gutten.

Hesselberg utpekte i gravtalen – uten å nevne navn – bygdevekteren Tosten Utsikt som den skyldige i katastrofen: «Det er ikke én kristen som kan tro at han som ikke lar en spurv falle til jorden uten at han ønsker det, skulle la flere hundre menneskers liv og død komme an på et enfoldig menneskes uforsiktighet.» I full offentlighet la presten skylden for ulykke på vekteren og dette skjedde før etterforskning var iverksatt. I en skriftlig redegjørelse om brannen, sendt til biskop Frederik Julius Bech og trykt i blant annet Den Norske Rigstidende, skrev Hesselberg det samme, uaktet at Tosten Utsikt selv bedyret sin uskyld. I forordet til gravtalen modererte presten seg noe. Her skrev han med ordene fra Amos’ bok i Bibelen: «Tro om det kan skje en ulykke i en by, og Herren ikke har gjort den?» Slik ble katastrofen gjort til Guds mening, selv om «det gamle skinn» (Tosten var sytti år) nok hadde utvist uforstand i tjenesten ved å ta med seg ild ut i sterk vind.

Hesselberg var preget av grundtvigianismens lyse kristendom, dessuten han hadde progressive politiske oppfatninger. Allikevel mente han at brannen i sin ytterste konsekvens var villet av Gud; “«[…] som er lysets ophav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken […]» (Jes 45,5).

Etterforskning

Etter brannen fikk konstituert sorenskriver i Grue, Arne Arntzen, ansvar for å oppklare brannårsaken, og mottok en rapport skrevet av lensmann Lorentz Rolsdorph og fire andre menn fra Grue. Lensmannen hadde selv overlevd brannen, men mistet datteren Berthe Elisabeth. 4. og 5. juni 1822 ble det opptatt forklaringer på tingstedet Hveberg i Grue med avhør av disse fem mennene og 13 andre. Myndighetene var ikke fornøyde med dette, og 16. og 17. juli ble 45 personer avhørt med en helt annen grundighet. Hesselberg sørget her for å understreke at ingen av kirkedørene hadde vært låst under gudstjenesten, slik ryktene ville ha det til.

Flere menn var mistenkt for å ha startet brannen:

• Bygdevekteren Torstein Utsikt (menigheten hadde ikke råd til å ansette en kirketjener). En gnist fra røkelseskaret som han hentet glør i på nabogården Gamlegrue til å tenne alterlysene med, kunne ha antent veggen. Prest Hesselberg ga flere ganger uttrykk for at dette var brannårsaken. Det faktum at brannen brøt ut rett etter at vekteren ankom kirken, pekte også i den retning. Bygdevekteren nektet og forklarte at før han gikk med røkelseskaret, dekket han glørne med aske. På vei til kirken passet han på å holde røkelseskaret på lesiden av kroppen så ingen glør skulle blåse av gårde. Under avhørene ble det siste bekreftet av vitner, som heller ikke hadde sett den minste gnist. Og når han gikk med røkelseskaret i den ene hånden, hadde han en bøtte med dåpsvann i den andre.
• Bøttemannen: Flere personer bevitnet at de hadde sett en mann med en hvit bøtte og et øsekar. Ifølge Marthe Jørgensdatter Gamlegrue og Mari Pedersdatter Gamlegrue hadde han hentet dette på Gamlegrue. 17-åringen Edvard Colbjørnsen hadde sett ham øse vann på kirkeveggen. Et vitne sa at bygdevekteren Tosten Utsikt hadde bedt ham hente en bøtte. Bygdevekteren benektet dette – han hadde jo selv med døpevann og hadde heller ikke sett noen gnist eller glo på avveie. Under avhørene bekjente ingen å ha hentet eller brukt en slik bøtte, men den ble funnet utenfor ruinene av kirken etter brannen.
• Mannen med brennglasset var virkelig nok, men ikke navngitt i samtidens avisreferat. Han hadde brukt et lite brennglass til å tenne en pipe mens han rodde nedover mot kirken før gudstjenesten. Så hadde han lagt igjen pipa på en gård, sa han. Brennglasset hadde han på seg hele tiden og fant det igjen i lommen sin etter brannen.
• Mannen som hadde sett brannen bryte ut: Olia Olsdatter, som hadde kommet seg ut av kirken blant de første, skal ha sagt at en mann hadde fortalt henne at brannen skyldtes en gnist fra Tosten Utsikts røkelseskar. Utsagnene om denne mannen er regnet som upålitelige.
• En person i røyken: Denne personen befant seg utenfor kirken i deler av prekenen – og hadde ikke sett noe mistenkelig før røyken slo opp. Ingen flammer, ingen bøttemann.
• Bendek Olsen: Marthe Jørgensdatter Gamlegrue mente at det var Bendek Olsen som hadde kommet til Gamlegrue og hentet den hvite bøtta. Olia Olsdatter mente det var han som hadde sagt at brannen skyldtes en gnist fra røkelseskaret. Ingen av dem var villig til å avlegge ed på at Olsen virkelig var mannen. Oberstløytnant Svend Arntzen hadde sett en liten ildkule fyke oppover langs kirkeveggen. Han trodde brannen enten var forsårsaket av et lyn – eller av et brennglass. Han nevnte et rykte om at Bendek Olsen hadde rodd en mann til kirken og fått forært et brennglass som takk. Olsen selv benektet enhver befatning med brannen, at han ikke eide eller hadde lånt noe brennglass, at han overhode ikke kjente Tosten Utsikt eller hatt noe med ham å gjøre – og at han aldri hadde vært på Gamlegrue.

Den ildstrålen som Svend Arntzen så har blitt forsøkt tolket som et kulelyn. Lynnedslag har vært en vanlig årsak til kirkebranner, men ingen hadde observert lyn eller torden den formiddagen.

De motstridende vitneutsagnene gjorde at ingen kunne dømmes for brannstiftelse eller uforsiktighet med ild.

Etter brannen

Grue kirke reist 1828, Kirkenær sentrum bakenfor, foto før 1960.

Den nye Grue kirke, i Kirkenær sentrum, sto ferdig i 1828.

På plassen foran den nye kirken ble det i 1922 reist en bauta til minne om dem som omkom i brannen. Steinen ble avduket 1. pinsedag (4. juni) 1922. Teksten står i en fordypningen i steinen hugget i form av et kors. Det gamle kirkestedet øst for Skulstad har forsvunnet i Glomma.

Våren 2005 ble det reist en informasjonstavle ved Skulstad, rett syd for der den gamle kirken stod. Der er det kopi av gammelt og nytt kart som viser hvordan elveløpet var før og er i dag, og en del informasjon om kirken og hvor den stod. Kirketomten ligger i dag midt ute i Glåma.

Sikkerhetstiltak i andre kirker

Arkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstow tok etter brannen kontakt med departementet og pekte på at kirkene på landet var uhensiktsmessig utformet. Brannen i Grue kirke førte til at det i 1823 kom en lov om at alle dører i kirkebygg skulle vende utover; det ble gitt ett års frist til å iverksette påbudet. Den 30. september 1823 ble det holdt statsråd i Stockholm som vedtok «at ved alle kirker i Norge skal dørene anbringes slik at de, når de åpnes, skal vende ut fra kirken, og at denne foranstaltning snarest, og senest innen neste års utgang, skal iverksettes, samt at for ettertiden skal det finne sted lignende innretning ved enhver nyoppført kirke.» Det var frist for iverksettelse frem til utgangen av 1824, to og et halvt år etter katastrofen. Historisk sett var det et tap, da kirkedører overalt i landet ble revet ut og tilhugget slik at de kunne slå utover. Mange portaler med utskjæringer fra middelalderen ble skadet eller kassert. Blant annet er halvsøylene på hver side av vestportalene i Borgund stavkirke og i Ringebu stavkirke og portalen i Lomen stavkirke noe ødelagt etter at dørene ble omgjort i tråd med påbudet.

Bøker om brannen

Ulykken er behandlet av Zapffe i romanen Lyksalig pinsefest, utgitt i 1972. Han hadde vært i Grue flere ganger i forbindelse med forarbeidet til boken, og han deltok også på minnegudstjenesten i forbindelse med 150 års-markeringen. Zapffe satte seg som mål å avkle teologenes argumenter og forklaring av katastrofen. Ikke minst ville han gå i rett med det gudsbildet som Hesselberg tegnet i sin tale 1. juni 1822. I boken tar Zapffe et oppgjør med den gud som lot kirken brenne ned over hodet på de som oppsøkte ham. Zapffe ville ha satt opp en minneplakett med ordene: «Reist til evig minde om nidingsdåden som Kirkens gud begikk på dette sted den 26. mai 1822». Zapffes bok vakte oppsikt og ble etterfulgt av debatt i Morgenbladet over flere måneder. Anne-Lise Knoff leste Zapffes bok og laget bildet «Grue kirkes brann» der røkelseskaret inngår. Zapffe ønsket ved forarbeidet til boken å gjøre eksperimenter med røkelseskaret for å se om vinden kunne ha tatt med gnister som i sin tur kunne ha startet brann; han fikk ikke tillatelse av museet til å gjøre eksperimenter med det originale røkelseskaret. Zapffe, som var utdannet jurist og hadde arbeidet som dommer, konkluderte med at røkelseskaret og Tosten Utsikt ikke kunne ha forårsaket brannen.

Kristian Østberg (1897) og Christopher Hals Gylseth (2016) har skrevet bøker om ulykken. Forfatteren Åsta Holth, som var oldebarn av kusken Johannes Gjedtjernet (1797–1892), skrev romanen Johannes (1975) om sin oldefar, med kirkebrannen i 1822 som den avgjørende hendelsen.

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Guthe, Andreas Stub, red. (1972). Grue kirkes brann pinsedag 1822: Et 150 års minne. menighetsrådet.  Først utgitt 1972; nytt opplag 1999
• Gylseth, Christopher Hals (2016). Inferno i Guds hus : Katastrofebrannen i Grue kirke i 1822. Aschehoug. ISBN 9788203296376.  [184 sider]
• Hveberg, Harald (1948). Grueboka. Bind 1: Bygda. Grue kommune. s. 317–338. 
• Joswig, Rebekka (29. mai 2009): «Da 113 brant inne under pinsegudstjenesten»(Abonnement påkrevd), Vårt Land
• Zapffe, Peter Wessel (1972). Lyksalig Pinsefest. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205052689. 
• Østberg, Kristian (1897). Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822. Christiania: K. Østberg.