Egyptologi

Arkeologi

Disipliner Egyptologi Historisk arkeologi Klassisk arkeologi Nordisk arkeologi Marinarkeologi Historisk osteologi Industriell arkeologi Arkeologisk teori

Metode Overflateundersøkelse Åkervandring Prøvestikk Utgravning Maskinell flateavdekking Stratigrafi

Terminologi Struktur Artefakter

Datering Dendrokronologi Karbondatering Termoluminescens Typologi

Egyptologi (fra «Egypt» og gresk -λογία, -logia; arabisk: علم المصريات‎‎; «læren om Egypt») er det vitenskapelige studium av oldtidens Egypt, dets sivilisasjon, historie, språk, litteratur, religion, arkitektur og kunst fra 4000-tallet f.Kr. og fram til slutten av dets innfødte religiøse praksis på 300-tallet e.Kr. Det brukes som et tidsmessig, tematisk og geografisk definert samlebegrep på studier utført av historikere, arkeologer, religions- og kunsthistorikere, lingvister og andre. De som arbeider innen feltet kalles egyptologer. Egyptologi er både et filologisk fag (studiet av språk og skriftsystem som hieroglyfer) som et arkeologisk fag.

Den moderne egyptologi, definert som et vitenskapelig studium, i motsetning til tidligere tiders antikvariske interesse for Egypt, så dagens lys i 1822, da Jean-François Champollion kunngjorde at han hadde dechiffrert hieroglyfene for første gang, ved hjelp av Rosettasteinen. Ved at man fikk tilgang til å lese innskrifter og bevarte papyri kunne studiet bevege seg fra gjetninger til et seriøst akademisk arbeid.

Historie

Ibn Wahshiyyas oversettelse av egyptiske hieroglyfer, 985 e.Kr.

Hieroglyfer og avbildninger transkribert av Ippolito Rosellini i 1832.

En seksjon av Ani-papyrusen med kursive hieroglyfer.

De første oppdagelsesreisende

De første oppdagelsesreisende var oldtidens egyptere selv. Thutmose IV restaurerte Sfinksen i Giza og hadde drømmen som inspirerte hans restaurasjon hogd inn på den berømte Drømmestelen. Mindre enn to århundrer senere ble prins Khaemweset, fjerde sønn av Ramses II, kjent for å identifisere og restaurere historiske bygninger, graver og templer, inkludert pyramider.

Den gresk-romerske epoken

En del av de første historiske nedtegnelsene av Egypt ble gitt av greske lærde som Herodotos, Strabon, Diodorus Siculus og et nå tapt verk av Manetho, en egyptisk prest under styret til Ptolemaios I Soter og Ptolemaios II Filadelfos på 200-tallet f.Kr. Ptolemeerdynastiet var meget interessert i verkene og kulturen til oldtidens egyptere, og mange av de egyptiske monumentene, inkludert pyramidene, ble restaurert av dem, og bygde selv mange nye templer i tradisjonell egyptisk stil. Da Egypt ble en romersk provins under navnet Aegyptus utførte romerne restaureringsarbeid på mange monumenter.

Middelalderen

I middelalderen reiste europeiske pilegrimer til det hellige land og enkelte av dem besøkte steder i Egypt, som kunne omfatte Kairo og dets omgivelser ettersom dette var stedet hvor den hellige familie hadde flyktet. De besøkte også de store pyramidene, som de antok var patriarken Josefs låve eller egentlig form lagerbygning (horreum, θησαυρός) grunnet et avsnitt i Første Mosebok. Et antall av pilegrimenes nedtegnelser (Itineraria) har overlevd og gir et innsyn i forholdene i disse epokene.

Muslimske lærde

Det var liten respekt over oldtiden i den muslimske tiden, og blant ble pyramidene benyttet som steinbrudd for byggarbeid i Kairo. Likevel viste en del muslimske lærde en viss interesse. Abdul Latif al-Baghdadi, en lærer ved Kairos religiøse Al-Azhar-universitetet på 1200-tallet, skrev detaljerte beskrivelser av oldtidsmonumentene. Tilsvarende skrev den egyptiske historikeren al-Maqrizi detaljerte redegjørelser av egyptiske levninger.

Europeiske utforskere

Europeisk utforskning og reiseberetninger om oldtidens Egypt begynte allerede på 1200-tallet og med kun leilighetsvise hentydninger til en mer vitenskapelig tilnærming, hovedsakelig ved pater Claude Sicard, Benoît de Maillet, Frederic Louis Norden og Richard Pococke. Tidlig på 1600-tallet målte den engelske matematikeren John Greaves pyramidene, inspiserte en brukket obelisk i Roma, som deretter ble sendt til jarlen av Arundels samling i London. Greaves utga deretter det illustrerte verket Pyramidographia i 1646.

Den jesuittiske presten Athanasius Kircher var kanskje den første til å antyde den fonetiske betydningen av egyptiske hieroglyfer ved å demonstrere koptisk som en levning av gammelegyptisk. På slutten av 1700-tallet nedtegnet Napoléon Bonapartes forskere egyptisk flora, fauna, og historie, og studiet av de mange aspektene av oldtidens Egypt ble langt mer vitenskapelig orientert. De franske undersøkelsene ble utgitt i en rekke bind titulert Description de l'Egypte fra 1809 og siste bind i 1829. Storbritannia erobret Egypt fra Frankrike og tok Rosettasteinen i besittelse.

Moderne egyptologi

Jean-François Champollion, den første egyptolog i moderne forstand, særlig kjent for å ha dechiffrert hieroglyfene.

William Flinders Petrie, engelsk egyptolog og pioner som innførte systematisk metodologi i arkeologien.

Egyptologiens moderne historie begynner med invasjonen av Egypt ved den franske hæren til Napoléon Bonaparte. Den påfølgende utgivelsen av Description de l'Égypte gjorde tallrike kildemateriale fra oldtidens Egypt tilgjengelig for europeere for første gang. Jean-François Champollion, Thomas Young og Ippolito Rosellini var en del av de egyptologer som fikk bred tyngde i det akademiske miljøet. Tyske Karl Richard Lepsius var en tidlig deltaker i undersøkelser i Egypt; kartlegging, utgravning og nedtegnelser av flere steder. Champollion annonserte hans generelle tolkning av tegnsystemet til de egyptiske hieroglyfer for første gang ved å benytte den flerspråklige inskripsjonen på Rosettasteinen. Denne løsningen var en meget viktig utvikling av egyptologien. Med påfølgende økende kunnskap om egyptisk skrift og språk, ble det mulig å ta studiet av oldtidens egyptiske sivilisasjon til en større akademisk strenghet og gjorde det mulig å legge skriftlige kilder fra oldtidens Egypt til studiematerialet. Egyptologi ble mer profesjonelt via arbeidet til blant andre William Matthew Flinders Petrie. Han innførte teknikker for å utgave, nedtegne og bevare de arkeologiske funnstedene. Howard Carters ekspedisjon ga stor berømmelse til egyptologi, kanskje særlig hos det ordinære publikum, med spektakulære, pressedekkete undersøkelser. Mange høyt utdannede amatører reiste også til Egypt, inkludert kvinner som Harriet Martineau og Florence Nightingale, som begge skrev filosofiske utgivelser fra deres reiser, og som avslørte kjennskap til de siste europeiske egyptologiske undersøkelsene.

Det første store historieverk om Egypt ble utgitt i Paris på 1730-tallet og Histoire Ancienne (12 bind, 1730–1738) fikk umiddelbart en utbredt og stor effekt. Det ble skrevet av Charles Rollin og raskt oversatt til en rekke europeiske språk, blant annet til engelsk. Rollins rettesnor var mosebøkene i Det gamle testamente og introduserte den første farao som Noahs bestefar. Uansett hvor uhistorisk dette var, la faktisk Rollin ned prinsippene for hva egyptologi er den dag i dag i titlene til de tre hovedseksjonene av hans verk: 1) «En beskrivelse av Egypt»; 2) «Væremåten og skikkene til egypterne»; og 3) «Historien til kongene av Egypt». Den siste av de store historieverk om oldtidens Egypt som ble skrevet av en enkelt historiker var Alan Gardiner i 1961. Mellom dem representerer de begynnelsen og slutten på forskningstradisjon. De var begge produkter av den klassisk humanistiske tradisjonen i Europa, og deres verker var basert på oldtidens tekster, og hvor Rollin hadde Bibelen hadde Gardiner greske og romerske forfattere som sin hovedkilde, og som følge av Champollions dechiffrerte hieroglyfer, også hadde Gardiner også egyptisk skriftlige kilder tilgjengelig, men videreførte Rollins vektlegging i de tre nevnte hoveddeler.

Fokuset for denne historietradisjonen uten støtte i arkeologi er et fokus på faraoens Egypt. Hva som fulgte Champollions dechiffrering var på den ene siden at oversettelsen av oldtidens egyptiske tekster ga egyptologien en autentisk stemme, førte dets emne til begrensninger i forståelsen ved at hovedfokuset ble værende isolert i religionen og ved faraos hoff, avgrenset fra den øvrige oldtidsverden. Bruken av skriftlige kilder synes også å ha delt oldtidens egyptiske historie i to halvdeler, den faraoistiske perioden med hieroglyfer og en tidligere, en såkalt førdynastisk epoke fra før hieroglyfer ble benyttet. Først mer systematiske arkeologiske undersøkelser i siste halvdel av 1900-tallet ble det bygget bro over dette gapet. Det er et eget ministerium innen det egyptiske kulturdepartement som kontrollere utgravninger og gir tillatelse for egyptologer å utføre arkeologiske arbeid. Det benyttes nå geofysiske metoder og andre anvendelser av moderne avlesningsmetoder, blant annet satellittdata, for ytterligere å utvide egyptologiens virkeområde.

Standardteksten som forskere refererer til for studier i egyptologi var i tre tiår eller mer tyske Lexicon der Ägyptologie. Første bind ble utgitt i 1975. Hovedsakelig på tysk, men en del på engelsk og fransk.

Som akademisk fag

Egyptologi ble etablert som et akademisk fag ved forskningen til Emmanuel de Rougé i Frankrike, Samuel Birch i England, og Heinrich Brugsch i Tyskland. I 1880 revolusjonerte William Flinders Petrie, en annen britisk egyptolog, arkeologien ved kontrolelrte og vitenskapelig dokumenterte utgravninger. Petries arbeid bestemte at egyptisk kultur strakte seg tilbake så tidlig som 4 500 f.Kr. Den britiske stiftelsen Egypt Exploration Society (EES) ble grunnlagt i 1882 og andre egyptologer fremmet Petries metoder. Andre forskere arbeidet med å framstille en hieroglyfisk ordbok, utvikle et demotisk leksikon, og etablere et omriss av oldtidens egytpiske historie.

I USA ble opprettelsen av Det orientalske institutt ved Universitetet i Chicago og ekspedisjonen til James Henry Breasted til Egypt og Nubia til å etablere egyptologi som et prestisjefylt akademisk fag. I 1924 begynte Breasted Epigrafisk undersøkelse med det mål å framstille og utgi nøyaktige kopier av monumenter. På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet utførte også flere amerikanske museer sine egne utgravninger i Egypt, blant annet med det mål å frakte oldtidsgjenstander ut av Egypt og til utstillingslokaler i USA.

Utdannelse

Egyptologi tilbys ikke som egen studieretning ved norske universiteter, men Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo tilbyr til tider emner som egyptisk språk, kultur og historie. Utenfor universitetene er fagmiljøet i Norge samlet i Norsk egyptologisk selskap. I Skandinavia kan man studere til egyptologiske universitetsgrader ved Københavns Universitet og Universitetet i Uppsala.

En del utenlandske universitetet tilbyr undervisning i egyptologi. I USA omfatter det Universitetet i Chicago, Brown University, New York University, Yale University og Indiana University Bloomington. I Storbritannia er det akademiske program ved Universitetet i Oxford, Universitetet i Cambridge, Universitetet i Swansea, Universitetet i Liverpool, og Universitetet i London. Mens det er undervisning i egyptologi andre steder i Europa, og flere tilbyr spesialisering innen egyptologi, men det er kun Universitetet i Leiden i Nederland som gir undervisning på engelsk med mulighet for akademisk grad.

Samfunn

Egyptologi er organisert egne samfunn, blant annet:

• Norsk egyptologisk selskap (NES), Norge
• Society for the Study of Ancient Egypt (SSAE), England
• Society for the Study of Ancient Egyptian Antiquities, Canada
• Sussex Egyptology Society Online, England
• Egypt Exploration Society, England

Se også

• Liste over egyptologer
  • Sfinksen i Giza
  • Pyramidene i Giza
  • Kheopspyramiden
  • Kongenes dal

Litteratur

• David, Rosalie (2002): Religion and magic in ancient Egypt. Penguin Books, ISBN 0-14-026252-0
• Chaney, Edward (2006): «Egypt in England and America: The Cultural Memorials of Religion, Royalty and Revolution» i: Ascari, M.; Corrado, A. red.: Sites of Exchange: European Crossroads and Faultlines, Rodopi, Amsterdam and New York, s. 39–74.
• Chaney, Edward (2011): «Roma Britannica and the Cultural Memory of Egypt: Lord Arundel and the Obelisk of Domitian» i: Marshall, D.; Wolfe, K.; Russell, S., red: Roma Britannica: Art Patronage and Cultural Exchange in Eighteenth-Century Rome, British School at Rome, s. 147–170.
• Hill, Marsha (2007): Gifts for the gods: images from Egyptian temples, New York: The Metropolitan Museum of Art. ISBN 9781588392312.
• Jacq, Christian (1998): Magic and mystery in ancient Egypt. Souvenir Press, ISBN 0-285-63462-3
• Manley, Bill (2003): The Seventy Great Mysteries of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0-500-05123-2
• Mertz, Barbara (1978): Red Land, Black Land: Daily Life in Ancient Egypt. Dodd Mead, ISBN 0-396-07575-4
• Mertz, Barbara (1990): Temples, Tombs and Hieroglyphs: A Popular History of Ancient Egypt. Bedrick. ISBN 0-87226-223-5
• Thompson, Jason (2015): Wonderful Things: A History of Egyptology: 1: From Antiquity to 1881. I.B.Tauris. ISBN 978-1-61797-636-0.
• Jason Thompson (2016): Wonderful Things, Volume 2: A History of Egyptology: 2: The Golden Age: 1881–1914. The American University in Cairo Press. ISBN 978-977-416-692-1.
• Schulz, Regine & Seidel, Matthias, red. (2007): Egypt : Faraoenes verden. Oslo: Spektrum

Eksterne lenker

• Calvert, Amy (2014: «What Is It Like to Be an Egyptologist?», Quora, Slate
• Smith, Gemma (28. august 2012): «What's It Like to Study... Egyptology», The Independant
• «North African Archaeology» Arkivert 8. mars 2010 hos Wayback Machine., Anatomical and Behavioural Evolution. Innhold relevant til oldtiden og antikken: artikler, bøker, tidsskrifter og eksterne ressurser; ekspedisjoner og feltarbeid
• «Egyptologists' Electronic Forum (EEF), version 64», Egyptological Societies and Institutes. Lister egyptologiske samfunn og institutter
• «Egyptology» Arkivert 22. april 2018 hos Wayback Machine., DMOZ
• «Egyptology Books and Articles in PDF online», The University of Memphis Institute of Egyptian Art and Archaeology.
• «Egyptology collection», The Metropolitan Museum of Art.