(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Esperanto – Wikipedia
Wikipedia

Esperanto

kunstspråk

Esperanto er et kunstspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lett å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike.

Esperanto
Esperanto
SkaperLudwik Lejzer Zamenhof[1][2][3][4]
Brukt iEsperantujo
Antall brukere2 000 000 (2015)[5]
Lingvistisk
klassifikasjon		Planspråk
Internasjonalt hjelpespråk
Esperanto
Skriftsystemdet latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt iIngen land.
Normert avAkademio de Esperanto
Språkkoder
ISO 639-1eo
ISO 639-2epo
ISO 639-3epo
Glottologespe1235
lenke=:: Wikipedia på esperanto
Esperanto på Wiktionary

Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarrierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har tatt i bruk esperanto som offisielt språk. Det brukes mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, Internett og under enkelte TV-sendinger.

Bakgrunn

rediger

I 1887 publiserte den polsk-jødiske øyenlegen Ludwik Lejzer Zamenhof (1859–1917) en grammatikk og ordliste til sitt nye språk «lingvo internacia», som snart kom til å kalles «esperanto». Zamenhofs intensjon med å publisere esperanto var at det skulle bli et felles verdensspråk, et hjelpespråk som mennesker kunne lære seg ved siden av morsmålet for å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Zamenhof mente at mangelen på kommunikasjon og forståelse var en av årsakene til krig og fiendskap mellom ulike nasjoner. En medvirkende årsak til at akkurat Zamenhof, som ikke var utdannet lingvist, kom på denne idéen, var at han vokste opp i byen Białystok i det nåværende østre Polen, der fem språk – polsk, russisk, belarusisk, tysk og jiddisch – ble talt.

Historie

rediger
 
L. L. Zamenhof, skaperen av Esperanto

Utdypende artikkel: Esperantos historie

Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Białystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Etter å ha lært engelsk, skjønte han at grammatikk ikke trenger å være så komplisert, som det den ofte er i andre språk. Han utarbeidet en svært liten grammatikk, men mengden nødvendige ord bekymret ham fortsatt. En dag ble han oppmerksom på ordene «ŝvejcarskaja» og «konditorskaja». Endelsen -skaja satte ham på tanken om at bruk av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibelt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Da han var klar til å publisere språket, slapp det ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt «Unua Libro» med introduksjon til «Lingvo Internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto» og russiske idealister sluttet seg raskt til språket.

Esperanto skulle komme til å få en nokså turbulent historie. I 1905 ble den første esperanto-kongressen avholdt. To år senere brøt en gruppe ut av esperanto-bevegelsen og dannet det nye språket ido. Til tross vokste esperanto stabilt gjennom begynnelsen av 1900-tallet, men ble sterkt kastet tilbake både i løpet av første og andre verdenskrig.

Språklig struktur

rediger

Alfabet

rediger

Esperanto-alfabetet har 28 bokstaver. Hver bokstav kan kun uttales på én måte, derfor er det noen tilleggsbokstaver for lyder som det latinske alfabetet ikke har bokstaver for, samtidig som bokstaver som deler lyd med en annen (for eksempel «q» og «x» (ks) er fjernet fra bokstavrekken.

a b c ĉ d e f g ĝ h ĥ i j ĵ k l m n o p r s ŝ t u ŭ v z

Spesialbokstaver og bokstaver som har uttale som skiller seg fra det man skulle forvente:

Bokstav c ĉ ĝ ĥ ĵ ŝ ŭ
Uttale [ts] [tʃ] [dʒ] [x] [ʒ] [ʃ] [u̯]

Merk: ŭ brukes vanligvis kun sammen med a eller e i diftongene «aŭ» og «eŭ». Men også diftongen «oŭ» forekommer. O uttales [å] og U uttales [o], som i tysk.

Fonologi

rediger

Esperanto har 22 konsonanter og 5 vokaler. Betoningen ligger alltid på den nest siste vokalen, utenom i de tilfeller sluttvokalen o utelukkes (i praksis nesten kun i poesi). For eksempel uttales familio (familie) [fa.mi.ˈli.o], men famili’ [fa.mi.ˈli].

Konsonanter

rediger
Bilabial Labio-dental Alveolar Post-alveolar Palatal Velar Glottal
Plosiv p/b t/d k/g
Nasal m n
Flapp ɾ
Frikativ f/v s/z ʃ/ʒ x h
Affrikat ʦ ʧ/ʤ
Lateral Approksimant l
Approksimant j

Lyden /r/ uttales enten som en alveolar flapp ([ɾ] i IPA) eller rullende. /v/ etter vanligvis som norsk v, men kan av og til ligge et sted mellom v og engelsk w (IPA [ʋ]), eller iblant som en engelsk w, avhengig av talerens språklige bakgrunn. Halvvokalen [u̯] forekommer bare i diftonger etter vokalene /a/, /e/ og /o/. Det er vanlig at visse konsonanter assimileres, selv om det debatteres hvorvidt det er korrekt uttale, særskilt i konsonantkombinasjonene /nk/, som uttales [ŋk], som i norsk tank, og /kz/ uttales /[gz], som i x-en i engelske example.

Ett relativt stort antall konsonantkombinasjoner kan forekomme, opp til tre initialt i ord og opp til fire medialt, for eksempel i ordet instrui, å undervise. Sluttelige konsonantkombinasjoner er uvanlige utenom når sluttelig «o» utelukkes i poesi, samt i noen få ord som cent (hundre) og post (etter).

Vokaler

rediger

Esperanto har fem vokaler, de samme som i for eksempel spansk og swahili. Det finnes ikke fonetisk skille mellom korte og lange vokaler. Det finnes også seks fallende diftonger: /ui̯, oi̯, ei̯, ai̯, au̯, eu̯/.

At vokalsystemet har fem vokaler innebærer at en ganske stor variasjon i uttale tillates. For eksempel varierer /e/ normalt fra [e] (en sluttet e) til [ɛ]. Selv esperantos «o» kan ha en mer åpen eller sluttet uttale. Detaljene berører ofte talerens morsmål. Det forekommer hos visse talere at en glottistøt uttales mellom to vokaler som står etter hverandre, særskilt når disse er samme vokal, som i ordet praavo (oldefar).

Utbredelse

rediger
 
Jubilé-symbolet (Jubilea simbolo), laget i 1987 for å markere esperantos 100-årsdag. Symbolet skal forestillet e-en i esperanto og kyrilliske bokstaven Э (for Эсперанто), som kan tolkes som å være inkluderende for øst og vest. Med symmetrien og en «grense» på midten, kan det også tolkes som samarbeid mellom øst og vest.

Esperanto er fortsatt et populært språk som snakkes av relativt mange. Det nøyaktige antallet er ukjent, overslagene varierer fra 100 000 til 8 millioner. Det mest realistiske overslaget er på 2 millioner. Enkelte har også esperanto som morsmål, da begge foreldrene snakker språket.

Ordforråd

rediger

Esperantos ordforråd bygger hovedsakelig på de romanske språk med visse germanske og slaviske innslag. Grammatikken er agglutinerende, noe som innebærer at ordstammene aldri forandres eller forkortes, men settes sammen som puslespillbiter. (Dette innebærer at esperantos ordstruktur står nærmere tyrkisk og japansk enn vestlige språk.) De enkle reglene og mangelen på unntak gjør esperanto betydelig lettere å lære seg enn nasjonalspråkene.

Fraser

rediger

Her er noen fraser på norsk oversatt til esperanto.

Norsk Esperanto
Hallo Saluton
Ja Jes
Nei Ne
Hva heter du? Kio estas via nomo?
Hvordan går det? Kiel vi fartas?
Det går bra med meg. Mi fartas bone.
Snakker du esperanto? Ĉu vi parolas Esperanton?
Bra Bone
Takk Dankon
Vær så snill Bonvolu
Det er en hund. Tio estas hundo.
Jeg er nybegynner i esperanto. Mi estas komencanto de Esperanto.

Anvendelse

rediger

Esperanto er ikke et offisielt språk i noe land, enda det fantes planer på begynnelsen av det 20. århundre om å etablere Nøytrale Moresnet som verdens første esperanto-stat, og den kortlevde kunstige øyen og mikronasjonen Rose Island brukte esperanto som sitt offisielle språk i 1968. Derimot er det det offisielle språket for flere ideelle organisasjoner, for det meste esperanto-organisasjoner. Den største av disse organisasjonene, Det internasjonale esperantoforbund (UEA), har en konsulentrolle i FN og UNESCO. Man vet at esperanto ble brukt i Kirkenes på 1930-tallet som et vennskapsspråk mellom mennesker fra norsk, samisk, finsk, russisk og svensk bakgrunn.[trenger referanse]

Esperanto og religion

rediger

Selv om esperanto er et religionsnøytralt språk uten tilknytning til tro, har esperanto likevel hatt innpass i flere religiøse miljøer.

Opphavsmannen Zamenhof var selv jøde. I esperantos tidligere år ble det oppfordret blant muslimske imamer å lære seg esperanto. Noen av landene esperanto er mest utbredt i, er kristne, dessuten er esperanto populært i land som Kina og Japan, som har en helt annen type religion.

Religionen bahai lærer at det bør utvikles et internasjonalt hjelpespråk for å lette kommunikasjonen mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Av den grunn har mange bahaier vært opptatt av esperanto. Esperantotalende bahaier har sitt eget verdensforbund.

I Brasil, som har den sterkeste esperanto-bevegelsen på det amerikanske kontinent, har esperanto støtte av den store spiritistiske bevegelsen. Flere viktige medier sa at det var viktig at spiritister støtter esperanto, og mange spiritistiske bøker blir oversatt og utgitt på språket. Spiritistene driver også opplæring i esperanto, og er viktige innafor esperantoorganisasjonene. Det finnes også et verdensforbund for spiritistiske esperantister.

I Japan finnes en ny religion, Oomoto, grunnlagt i 1892 av Nao Deguchi med utgangspunkt i shinto og folkereligion. Oomoto ser også studier og fremme av esperanto som en religiøs plikt. De fleste av religionens rundt 50 000 medlemmer har studert noe esperanto, og minst 1000 skal kunne snakke språket flytende. Oomoto driver også en omfattende propaganda på esperanto.

Det finnes egne esperantoorganisasjoner for katolikker, buddhister og andre religiøse grupper. Radio Vatikanet har i perioder sendt på esperanto, nå for tiden tre ganger i uka. Bibelen og Koranen er blant de sentrale religiøse verker som er oversatt til esperanto.

Grammatiske regler

rediger

Følgende regler ble formulert av Zamenhof:

  1. Ubestemt artikkel finnes ikke; det finnes bare en bestemt artikkel la lik for alle kjønn, kasus og tall.
    1. Merknad: Bruken av artikkelen er den samme som i andre språk.
  2. Alle substantiv har endelsen «o». For å danne flertall legger man til endelsen «j». Av kasus finnes det to: nominativ og akkusativ; den siste danner man av nominativ ved å legge til «n» for entall og «jn» for flertall. De øvrige kasus uttrykkes ved hjelp av preposisjoner, (genitiv med «de», dativ med «al», ablativ med «per» eller andre preposisjoner etter betydningen).
  3. Alle adjektiv ender på «a». Adjektiv bøyes i forhold med substantivets tall, ved flertall legger man til «j» . Komparativ dannes med ordet «pli», superlativ med «plej»; ved komparativ bruker man konjunksjonen «ol». Ender adjektivet med «ega», forsterkes ordet. Ender det på «eta», blir det svakere. Setter du «mal» i starten, får du antonymet, det motsatte.[6]
    1. Eksempel: varma – varm, malvarma – kald
  4. Verb i infinitiv ender på «i». Presens ender med «as» og preteritum på «is». Bytter du ut «a» -en i et adjektiv med «igi», får du et verb.[6]
    1. Eksempel: varma – varm, varmigi – å varme
    2. Eksempel: mi malvarmigas – jeg kjøler ned
  5. Grunntallene (som ikke bøyes) er: «unu, du, tri, kvar, kvin, ses, sep, ok, naŭ, dek, cent, mil». Tierne og hundrerne dannes ved enkel sammenføyning av tallordene. Tallordene gjøres til ordenstall ved at man føyer til adjektivets endelse; for multiplikasjon bruker man endelsen «obl», for brøker – «op», for fordeling – ordet «po». Dessuten kan tallord brukes substantivisk og adverbialt.
  6. Personlige pronomen: «mi» (jeg), «vi» (du), «li» (han), «ŝi» (hun), «ĝi» (den, det: om ting og dyr), «si» (seg), «ni» (vi), «vi» (dere), «ili» (de), «oni» (man); posessiv (eiedomsord) lages ved å føye til adjektivendelsen. Bøyningen er som ved substantivene.
  7. Verb forandres ikke etter personer og tall. Verbets former er: nåtid får endelsen «-as»; fortid «-is»; fremtid «-os»; kondisjonalis «-us»; imperativ «-u»; infinitiv «-i».
    1. Partisippene (med adjektivisk eller adverbial betydning): aktiv nåtid: «-ant»; aktiv fortid: «-int»; aktiv fremtid: «-ont»; passiv nåtid: «-at»; passiv fortid: «-it»; passiv fremtid: «-ot». Alle former av passiv blir dannet ved hjelp av en tilsvarende form av verbet «esti» og passiv partisipp av det verbet som behøves; preposisjon ved passiv er «de».
  8. Adverb ender på «e»; grader av komparasjon dannes på samme måte som ved adjektivene.
  9. Alle preposisjoner styrer i seg selv nominativ.
  10. Hvert ord leses som det skrives.
  11. Trykket ligger alltid på nest siste stavelse.
  12. Sammensatte ord dannes ved likefrem sammenføyning av enkeltordene (hovedordet står til slutt); de grammatiske endelsene betraktes også som selvstendige ord.
  13. Ved et annet nektende ord skal ordet «ne» utelates.
  14. For å vise (bevegelse i en) retning får ordene akkusativendelse.
  15. Enhver preposisjon har en bestemt og uforanderlig betydning; men hvis vi må bruke en preposisjon og den direkte mening ikke sier oss hvilken preposisjon vi skal benytte, da skal vi bruke preposisjonen «je», som ikke har noen selvstendig betydning. I stedet for preposisjonen «je» kan man også bruke akkusativ uten preposisjon.
  16. De såkalte fremmedordene, dvs. de som storparten av språkene har tatt fra samme kilde, brukes i esperanto uforandret, idet de bare får dette språks ortografi; men ved flere ord av samme rot er det best bare å anvende grunnordet uforandret og danne de øvrige etter esperantos regler.
  17. I poesi og diktning kan den siste o-en i et ord utelukkes. Likevel ligger trykket på den samme stavelsen.

Vel å merke er ikke disse reglene de eneste. Esperanto er like mangfoldig grammatikalsk sett som i et hvilket som et helst annet språk. Forskjellen er at esperanto er mye enklere å tilegne seg enn nasjonalspråkene.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Esperanto» (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2014. 
  2. ^ «Esperanto, The Universal Language, Celebrates its 125th Birthday» (på engelsk). 20. august 2012. Besøkt 31. oktober 2014. 
  3. ^ http://www.ethnologue.com/language/epo; Ethnologue; besøksdato: 31. oktober 2014.
  4. ^ «Эсперанто». Малая советская энциклопедия, 1936—1947. 1936. Wikidata Q87326816. 
  5. ^ https://doaj.org/article/fdf36b2da3254f92a9871a45b863c433.
  6. ^ a b «Lydkurs i esperanto». Arkivert fra originalen 9. august 2011. Besøkt 15. mai 2011. «For hele lydkurset, se http://www.esperanto.no/kurs/ .» 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Esperanto&oldid=24238462»