Imre Nagy
Imre Nagy (født 7. juni 1896 i Kaposvár i Ungarn, henrettet 16. juni 1958 i Budapest) var ungarsk statsminister to ganger.
| Imre Nagy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juni 1896[1][2][3][4] Kaposvár[5] | ||
| Død | 16. juni 1958[1][2][3][4] (62 år) Budapest[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, samfunnsøkonom | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Mária Égető | ||
| Barn | Erzsébet Nagy | ||
| Parti | 7 oppføringer
Ungarns kommunistiske parti (1918–1943) (1925–1943)
Ungarns kommunistiske parti (1945–1948) (1944–1948) Ungarns kommunistiske parti (1948–1956) (1948–1956) Ungarns sosialistiske arbeiderparti (1956–1956) Ungarns sosialdemokratiske parti (1924–1925) Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) (1917–1921) Sovjetunionens kommunistiske parti (1939–1943) | ||
| Nasjonalitet | Ungarn | ||
| Gravlagt | Budapests nye kommunale gravlund | ||
| Medlem av | Det ungarske vitenskapsakademiet | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerImre Nagy ble født i en bondefamilie som sønn av József Nagy (1869–1925), landarbeider og tjener på gården, senere industriarbeider, og Rozália Szabó (1877–1969) som var tjenestepike før hun giftet seg. Sønnen var utdannet låsesmed og dreier.
Under første verdenskrig kjempet Nagy på østfronten i den østerriksk-ungarske hæren, og ble tatt til fange i 1915. I fangenskapet ble han kommunist, og medlem av Béla Kuns kommunistregjering etter krigen. I årene 1930-44 bodde han i Sovjetunionen, men ble ikke ukritisk «moskva-tro».[6]
Politiker i Ungarn etter annen verdenskrig
redigerVed slutten av andre verdenskrig, da Den røde armé drev ut den tyske hæren av Ungarn, ble han medlem av den kommunistiske marionettregjeringen. Som landbruksminister med ansvar for jordreformen som delte opp Ungarns storgodser, ble han sterkt kritisk til den drastiske omleggingen til kollektivbruk, og den raske industrialiseringen. Da utrenskningene skjøt fart på slutten av 1940-tallet, trakk han seg ut av politikken. En kort stund var han innenriksminister før han ble skiftet ut med stalinisten Laszlo Rajk, som selv ble hengt som «titoist» i 1949.[7]
Imidlertid var nå skeptisk til stalinismen, og som statsminister i 1953 forsøkte han i økende grad å distansere Ungarn fra østblokken og opptre som leder for et selvstendig land. Dette førte til at han ble tvunget til å gå av og utvist fra kommunistpartiet.
Politiker i Ungarn etter andre verdenskrig
redigerVed slutten av annen verdenskrig, da Ungarn ble overrent av Den røde armé, som nedkjempet og fordrev de tyske styrkene, dro han tilbake til Ungarn og ble medlem av den kommunistiske marionettregjeringen.
Imidlertid ble han stadig mer skeptisk til stalinismen, og da han ble statsminister i 1953 forsøkte han i økende grad å distansere Ungarn fra østblokken og opptre som leder for et selvstendig land. Dette førte til at han ble tvunget til å gå av og utvist fra kommunistpartiet.
Da ungarerne gjorde opprør mot den sovjetiske okkupasjonen i 1956, ble Nagy igjen statsminister og erstattet kommunisten Ernö Gerö (1898-1980)), som flyktet til Sovjetunionen og selv ble ekskludert av kommunistpartiet i 1962.[8] Den 1. november appellerte Nagy til vesten om å hjelpe Ungarn.
Opprøret i Ungarn ble knust av sovjetiske styrker samme år, og Nagy og andre motstandsmenn søkte asyl i den jugoslaviske ambassaden. Den nye Kadar-regjeringen insisterte på at Nagy og følget hans søkte tilflukt i Romania; men Nagy avslo dette.[9] Han ble arrestert etter å ha forlatt ambassaden med løfte om fritt leide, og henrettet sammen med en rekke andre i 1958,[10] blant andre general og forsvarsminister Pál Maléter (1917-58).[11]
Tidsskriftet Der Spiegel gjenga forklaringen til en høytstående ungarsk avhopper om at Nagy var henrettet sammen med to journålister, Miklos Gimes og Jozsef Szilagyi, i kjelleren på det tidligere sommerslottet i Sinaia i Romania, skutt av en hemmelig ungarsk politikommando. Likvidasjonen fant sted 28. eller 29. januar 1957, rundt halvannet år før TASS, det offisielle sovjetiske nyhetsbyrået, kunngjorde det 17. juni 1958. Det ble sagt at Nagy og hans «sammensvorne» ble dømt til døden for motrevolusjonær aktivitet og høyforræderi. Tid og sted for henrettelsen var ikke nevnt; heller ikke ble det sagt noe om aktor, dommer og forsvarer. Spiegels informant fortalte at 22. november 1956 forlot Nagy og hans nærmeste medarbeidere, deriblant filosofen Georg Lukacs, den jugoslaviske ambassaden i Budapest etter eget ønske, etter Kadar-regjeringens løfte om fritt leide. En buss skulle kjøre dem hjem. Enda den sovjet-vennlige statsministeren János Kádár hadde gitt Tito skriftlig løfte om at ingen i Nagys gruppe skulle stilles for retten, ble bussen stoppet av russiske soldater bare 300 meter fra ambassaden og kjørt til sovjet-hærens hovedkvarter. President Tito protesterte, mens Kádár forsikret ham at Nagy hadde reist til Romania etter eget ønske. Ifølge Spiegel klarte CIA å spore Nagy og følget hans til Sinaia, men ikke lenger. Det var klart at siste uken i januar hadde de lavere funksjonærene i gruppen fått returnere til Ungarn. Nagy, Gimes og Szilagyi ble imidlertid hentet av en eksekusjonspelotong og skutt. På togreisen tilbake til Budapest 30. januar ble litt av drapsmennenes samtale overhørt. En stemme sa at «Feri skalv på hånden, han ble nervøs da den gamle mannen så så strengt på ham. Det var derfor han slo av ham brillene. Men Imre Nagy imponerte meg.» En annen hånet Szilagyi for å ha brutt sammen. På Keleti jernbanestasjon[12] i Budapest ble morderne møtt av en oberst og hentet i to limousiner, der den første hadde nummerplaten A-127, kjent som tilhørende statsadvokatens kontor. Imre Nagy, som gikk inn for en «kommunisme med menneskelig ansikt» og hadde hatt mot til å stå i FN og åpent fordømme Sovjetunionens invasjon av Ungarn, kunne ikke vært dømt i en liksom-rettssak. Han måtte forsvinne.[13]
Gravsted og statue
redigerHan ble begravd på et lukket område på den kommunale kirkegården, og graven først tilgjengelig etter 1989. Ved siden av graven står et monument med innskrifter på latin, ungarsk, tysk og engelsk. Den latinske innskriften lyder Vivos voco - mortuos plango - fulgara frango («Jeg roper til de levende. Jeg sørger over de døde. Jeg slår lyn tilbake», hentet fra diktet Das Lied von der Glocke («Klokkens sang») av den tyske poeten Friedrich Schiller utgitt i 1798).
I 1989 sørget den anti-kommunistiske aktivisten Viktor Orban for rehabilitering av Nagy, og hyllet hans innsats. Nagy fikk statsbegravelse med fulle militære æresbevisninger, og en statue av ham ble i 1996 oppstilt på Martyrplassen, hvor landets helter i kampen mot Sovjet minnes. Men i 2018 ble Nagy-statuen flyttet til Jaszai Mari-plassen og erstattet av statuer av ofrene for kommunistregimet i 1919, trolig som følge av Viktor Orbans pågående revisjon av ungarsk historie.[14]
Politisk testamente
rediger- Imre Nagy: Politisches Testament. Mit einem Vorwort von Professor Dr. Hugh Seton-Watson. München 1959
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Imre-Nagy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000005458, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 42798[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Encyclopædia Britannica[Hentet fra Wikidata]
- ^ Jardar Seim: Østeuropas historie (s. 405), Aschehoug, Oslo 1994, ISBN 82-03-17169-9
- ^ Jardar Seim: Østeuropas historie (s. 406)
- ^ «Ernö Gerö», Oxford reference
- ^ Hungary under Soviet rule, (s. 11)
- ^ About Hungary: Imre Nagy was executed on this day in 1958
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Pál Maléter» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. august 2024 fra [1]
- ^ Keleti-stasjonen, Budapest
- ^ How Imre Nagy died, CIA
- ^ Hungary removes statue of anti-Soviet hero Imre Nagy BBC, 28. desember 2018
Litteratur
rediger- János M. Rainer: Imre Nagy. Vom Parteisoldaten zum Märtyrer des ungarischen Volksaufstandes. Eine politische Biographie 1896-1958. Paderborn 2006, ISBN 3-506-75836-5
- Johanna Granville: Der erste Domino, Texas A & M University Press, 2004. ISBN 1-58544-298-4.
- Johanna Granville (Imre Nagy auch bekannt als 'Volodya') Imre Nagy aka 'Volodya' - A Dent in the Martyr’s Halo?, Cold War International History Project Bulletin, no. 5 (Woodrow Wilson Center for International Scholars, Washington, DC), Spring, 1995, pp. 28, and 34–37.
- Johanna Granville: Radio Freies Europa und die ungarische Revolution von 1956 “Caught With Jam on Our Fingers”: Radio Free Europe and the Hungarian Revolution in 1956 Diplomatic History, vol. 29, no. 5 (2005): pp. 811–839.
- Johanna Granville: Dokumente aus dem sowjetischen Archiven über Ungarn Soviet Archival Documents on the Hungarian Revolution, 24 October - 4 November 1956 Arkivert 18. august 2011 hos Wayback Machine., Cold War International History Project Bulletin, no. 5 (Woodrow Wilson Center for International Scholars, Washington, DC), Spring, 1995, pp. 22–23, 29–34.
- Sandor Kopacsi: Die ungarische Tragödie. Wie der Aufstand von 1956 liquidiert wurde. DVA, Stuttgart 1979, ISBN 978-3-548-38021-6. (Kopacsi war damals Budapester Polizeipräsident)