Jekt

En jekt er en bred, liten seilskute, de eldste uten fast dekk, vanligvis med én mast. Jekta førte råseil. Over råseilet kunnet jekta føre toppseil. Enkelte jekter ble omrigget med to master, og førte da sneiseil på mesanmasta, som sto lengst akterut. Disse fartøyene ble kalt jektegaleaser. Etter hvert fikk jektene halvdekk for-, akterut, eventuelt også langs sidene. I stedet for dekk midtskips hadde jekta løse flak som beskyttet lasten. Disse kunne heves hvis lasten var høyere enn skandekket. Formen og det løse dekket gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over dekket.

Jektefarten – handelen som skapte båttypen

Utdypende artikkel: Jektefarten

Ei jekt med tørrfisk i Sandviken i Bergen. Fotografi tatt en gang mellom 1870 og 1890

Jektefarten var en handelsfart som gikk langs kysten fra Vestlandet til Nord-Norge fra slutten av middelalderen til tidlig på 1900-tallet. Den tidligste jektefarten vi kjenner gikk mellom handelsbyen Bergen og fiskeværene fra Helgeland til Finnmark, med korn nordover og tørrfisk sørover. I tillegg til den lange ruta langs norskekysten fantes det tre kjerneområder for jektebruk og jektfart i lokal og regional trafikk: Sogn/Nordfjord, Trondheimsfjorden og Salten/Lofoten.

Selv om grunnlaget for jektefarten fra Nord-Norge til Bergen var tørrfisken, ble også andre varer med. Andre ettertraktede handelsvarer var tran, hvalolje og skinn av røyskatt (hermelin), oter, ulv, rødrev, bjørn, sel, rein og geit. Nordover fraktet man i tillegg til rugmel og andre kornvarer, også hamp, lin, øl, brennevin, keramikk, metallvarer, krydder, salt, tobakk og tøyvarer.^{[trenger referanse]}

En stor del av årsaken til at jektefarten oppsto, var at kongen forbød hanseatene å seile nord for Bergen, til de norske «skatteområdene». Det har også vært en utstrakt jektefart i fjordene på Vestlandet, både nord og sør for Bergen. Her var det blant annet sild og landbruksprodukter som ble transportert. Jektefarten var en livsnerve i kysttrafikken, både for transport av handelsvarer og persontrafikk. I Trøndelag var det allerede på 1500-tallet en utstrakt jektetrafikk mellom Trondheim og distriktene rundt. Her var det trolig jordbruksprodukter og trelast som ble fraktet. Trondheim mistet mange av sine handelsprivilegier for trøndelagsområdet i 1840, og etter dette bygde mange bønder egne jekter. Det rike jordbruks- og tømmeroverskuddet førte til en blomstringstid for jektefarten i dette området i siste halvdel av 1800-årene.^{[trenger referanse]}

Midt på 1500-tallet var jekter i bruk i Rogaland for transport av trelastvarer.^{[trenger referanse]}

Om jekter

Jekt til venstre foran skonnerten nærmest. Jakt innenfor Jekta. På Nidelva på 1890-tallet.

Foto: Axel Lindahl

Jektene ble klinkbygget på nordisk maner. De ble bygget etter lokale håndverkstradisjoner langs kysten fra Vestlandet og nordover. Byggingen var fullstendig basert på båtbyggerens erfaring, uten tegninger eller modeller. Enkelte av de siste jektene ble «kravellert», også kalt «klavert»^[1], dvs. ombygget til kravell, enten ved at klinkerhuden ble skiftet ut med kravellhud, eller at kravellhud ble lagt utenpå klinkerhuden. Fra ca. 1860 ble det også bygget nye jekter i kravell.^[2]

I over 400 år ble jektene brukt som fraktefartøy langs kysten, fra Vestlandet og nordover. Fra Nord-Norge var lasten ofte tørrfisk sørover, gjerne til Trondheim eller Bergen, og ofte trematerialer mm. nordover. Også på Vestlandet ble jektene brukt til større by-handelsferder (fra Sogn, Sunnhordland og Rogaland, til Bergen eller Stavanger); her var lasten til byen ofte treprodukter, frukt, ved, levende dyr med mer.^{[trenger referanse]}

Størrelsen på ei jekt ble oppgitt i antall tønner og ikke som mål i lengde og bredde. Formen og de løse flakene gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over skandekket. I løpet av andre halvpart av 1800-tallet gikk småskipsbyggerne over til å bygge kravellbygde jakter. Disse hadde om lag samme funksjon som jektene, men egnet seg best til klippfiskfart mm. Jakta kunne ikke laste tørrfisk opp over masta slik jektene kunne, fordi riggen ville komme i veien.^{[trenger referanse]}

Bevarte jekter

Nordlandsjekta «Brødrene» av Melbu pyntet med signalflagg i anledning Rognandagan 2014.

Anna Olava, rekonstruksjonen av en sunnmørsjekt som er utstilt på Herøy kystmuseum.

Foto: Silje L. Bakke

Jekta Pauline seiler idag

I dag er jekta «Pauline» den siste seilende jekt i verden (om man ser bort i fra Nordlandsjekta «Brødrene», som er en rekonstruksjon av en jekt). Jekta Pauline har hjemhavn på Kjerknesvågen kai i Inderøy, som er like ved der den ble bygd (Letnes). Jekta var 154 år i 2014.^[3]. Jekta «Pauline» er så sterkt reparert at den er langt unna opprinnelig stand. Verdens eneste bevarte originale nordlandsjekt idag er «Anna Karoline». Den ble bygget i 1876 på Åsbygda i Mosvik, og ble brukt som frakteskip fram til den ble kjøpt av Nordland fylkesmuseum i 1954. I 1959 ble den landsatt i Bodøsjøen nær Bodø sentrum. I dag er jekta hovedattraksjonen i Jektefartsmuseet som åpnet i 2019. Jektefartsmuseet er en del av Nordlandsmuseet.^[4].

Sammenblanding av jekt og jakt

Betegnelsene jakt og jekt er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Under seil er den mest iøynefallende forskjellen jektas råseil og høyreist forstevn mot jaktas gaffelrigg med baugspryd.

Enkelte steder har betydningen jekt festet seg slik at den fortsatt brukes om begge båttypene, for eksempel i Ryfylke.

Les mer om jakter her.

Se også

Referanser

^ Eldjarn, Gunnar (1990). Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Bind 4 : System og oversyn. Rissa: Båtstikka. s. 141. ISBN 82-992217-0-6.
^ Gøthesen, Gøthe (1980). Norskekystens fraktemenn. Oslo: Grøndahl. s. 53. ISBN 82-504-0415-7.
^ Jekta Pauline – Egge museum
^ Anna Karoline Arkivert 16. oktober 2013 hos Wayback Machine. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2013. Besøkt 16. oktober 2013. – Salten Museum

Litteratur

Bernhard Færøyvik, Inshore Craft of Norway, Grøndahl & Søn Forlag, Oslo, 1979 ISBN 82-504-0373-8 (Ebok fra bokhylla.no)
Gøthe Gøthesen, Norskekystens fraktemenn : om seilfartøyer i kystfart, Grøndahl & Søn Forlag, Oslo, 1980 ISBN 82-504-0415-7 (Ebok fra bokhylla.no)
Olav Helseth, Jektfarten i Salten etter 1814, Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo 1938 (Ebok fra bokhylla.no)
Bjørn Tore Pedersen, Jekta Eventyrets farkost. Museumsforlaget, Trondheim 2019 ISBN 9788283050776
Torbjørn Hertel-Aas. Jekter og jektefart, emnehefte. Stavanger museum Sjøfartsmuseet, 1990. ISBN 82-90054-26-2
Jekter og jektefart fra Innherred: en artikkelsamling. Redigert av Olav L'Orange. Nord-Trøndelag historielag, 1989. ISBN 82-991929-0-0
Asbjørn Klepp. Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. Grøndahl, 1983. ISBN 82-504-0650-8
Thorolf Rafto. Jektefart Lofoten-Bergen 1816: et utsnitt av Nordlandshandelen og en væreierfamilies historie, i det vesentlige bygd på arkivsaker fra Ellias Thesen og hans Dag Journal. Bergen historiske forening, 1961. (Bergens historiske forenings skrifter; 64)
Bjørn Tore Pedersen, Anna Karoline Eventyrets farkost. Jektefartsmuseet Bodø, 2024 ISBN 9788269362404

Eksterne lenker

(en) Jekt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
Fotografier fra galleri Nor med jekter som motiv
Jekta «Pauline»
Jekta «Anna Karoline»

[1] Eldjarn, Gunnar (1990). Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Bind 4 : System og oversyn. Rissa: Båtstikka. s. 141. ISBN 82-992217-0-6.

[:0-2] Gøthesen, Gøthe (1980). Norskekystens fraktemenn. Oslo: Grøndahl. s. 53. ISBN 82-504-0415-7.

[3] Jekta Pauline – Egge museum

[4] Anna Karoline Arkivert 16. oktober 2013 hos Wayback Machine. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 16. oktober 2013. Besøkt 16. oktober 2013. – Salten Museum

[1]

[2]

[3]

[4]