Johannes XXII

Johannes XXII, (født 1249 som Jacques Duèze eller d'Euse, død 4. desember 1334) var pave fra 1316 til 1334. Han var den andre paven under Avignon-pavedømmet (1309–1377), valgt av en konklave samlet av Filip V av Frankrike (1316–1322) i Lyon. Som forgjengeren Klemens V samlet han makt og inntekter til pavedømmet, og levde i stor stil i Avignon.^{[trenger referanse]} Han var motstander av keiser Ludvig IV av Bayern (1314–1347), til gjengjeld invaderte Ludvig Italia og installerte en motpave (Nikolas V, 1328–1330). Under denne konflikten ekskommuniserte pave Johannes fransiskaneren og skolastikeren William av Ockham.

Johannes XXII Ioannes XXII
Født		Ca. 1249 Cahors
Død		4. desember 1334 Avignon
Beskjeftigelse		Katolsk prest, katolsk biskop (1300–), skribent
Embete		Pave (1316–1334) kardinal (1312–) Roman Catholic Bishop of Fréjus (1300–) Roman Catholic Bishop of Avignon (1310–)
Utdannet ved		Orléans gamle universitet
Far		Q127417205
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Notre-Dame des Doms d'Avignon
Dåpsnavn		Jacques Duèze eller d'Euse
Valgt		7. august 1316
Innsatt		5. september 1316
Saligkåret		-
Helligkåret		-
Festdag		-
Forgjenger		Klemens V
Etterfølger		Benedikt XII
Våpenskjold
Johannes XXII på Commons Se også liste over paver

Pave Johannes XXII var også teologisk omstridt ettersom han særlig i 1331–1332 gav støtte til den oppfatning at de hellige i himmelen ikke ville oppleve det salige skue av Gud (skjønt de ville få skue Jesus i hans menneskelighet) før dommedag.^{[trenger referanse]}

Han fordømte en rekke sentenser fra den populære tyske mystikeren Mester Eckhart som kjetterske.^{[trenger referanse]}

Biografi

Johannes var sønn av en skomaker i Cahors. Han studerte medisin i Montpellier og rettsvitenskap i Paris.

Det toårige oppholdet (sede vacante) mellom dødsfallet til pave Klemens V i 1314 og valget av Johannes XXII i 1316, skyldtes uenighet blant kardinalene, som var delt i to leire. Etter to år klarte kong Filip å samle en konklave av 23 kardinaler i Lyon, de utpekte Jacques d'Euse til pave Johannes XXII og han ble vigslet i Lyon. Han valgte Avignon til pavesete istedenfor Roma, og fortsatte dermed Avignon-pavedømmet som Filip IV av Frankrike hadde påtvunget i 1309 og som varte til 1377.

Johannes XXII involverte seg i politikken og de religiøse bevegelsene i mange europeiske land, for å hevde kirkens interesser. Dette gjorde ham til en svært kontroversiell pave i sin tid.^{[trenger referanse]}

Allerede før valget av Johannes XXII hadde det oppstått en strid om keiserkronen, mellom Ludvig IV av Bayern og Frederik I av Østerrike. Johannes XXII holdt seg først nøytral, men da Ludvig i 1323 vant striden og ble keiser, utviklet det seg en krangel mellom en pavevennlig og en keiservennlig fraksjon i Italia. Dette skyldtes delvis Johannes XXII vidtgående krav på autoritet i keiserriket, men også Ludvigs støtte til fransiskanerne, som Johannes XXII hadde fordømt for deres fattigdomsideal og deres tro på at tiggermunker kunne erstatte kirkens presteskap og sakramenter.^{[trenger referanse]} Ludvig ble støttet i denne uenigheten med pavedømmet av Marsilius av Padova, og senere av den britiske munken William av Ockham. Ludvig invaderte Italia og Roma, og innsatte Pietro Rainalducci som motpave Nikolaus V. Dette ble en fiasko, og de pavevennlige fikk senere tilbake makten i Roma.^{[trenger referanse]} På den annen side hadde Ludvig avverget de pavelige kravene, og Johannes XXII forble i Avignon for resten av livet.

Pave Johannes XXII var involvert i den teologiske striden om Det saliggjørende skue av Gud. Allerede før han ble pave hevdet han at de som døde i troen ikke ville se Gud i Hans fulle guddomsglans før dommedag.^{[trenger referanse]} Dette er et viktig punkt for katolikkene, siden helgenenes forbønn kunnes synes å miste sin mening dersom de ikke skulle skue Gud. Teologisk er imidlertid ikke denne konklusjonen tvingende, ettersom man kunne forestille seg, slik pave Johannes XXII gjorde, at de hellige kunne skue Jesus Kristus i hans menneskelige skikkelse, det vil si kunne stå overfor ham likesom dem som møtte ham på jorderik og således godt kunne frembære bønner umiddelbart for Den treenige Gud.^{[trenger referanse]} Johannes XXII fortsatte å hevde dette synet mens han var pave, særlig i noen prekener i 1331 og 1332, dog uten å ville forankre det i noen pavelig ufeilbarlighet. Etterhvert trakk han seg tilbake fra denne læreoppfatningen, og godtok at de som dør i troen og kalles til himmelrik virkelig får det guddommelige skue.^{[trenger referanse]}

Pave Johannes XXII var også en utmerket^{[trenger referanse]} administrator.

Søndag 27. mars 1329 fordømte han flere av sentensene til Meister Eckhart som kjetterske i den pavelige bullen In agro dominico. Det er historisk noe uklart hvordan striden rundt disse læreutsagnene forløp. I selve bullen om sentensene heter det at Meister Eckhart selv hadde gått fra dem på dette tidspunkt.^{[trenger referanse]}

Diverse

Johannes XXII er negativt omtalt i Umberto Ecos roman Rosens navn.^{[trenger referanse]}

Eksterne lenker

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church