Jon Kuvlung
Jon Kuvlung (død 1188 - «kuvlung», fra norrønt kufl, betyr «munkehette»[1]) var en av de mange som krevde den norske tronen i borgerkrigstiden i Norge. Han påsto at han var en sønn av kong Inge Krokrygg, men Sverres saga hevdet, sannsynligvis med rette, at dette ikke var riktig. Jon var en ung prest da han ble anfører for motstandsflokken. Jon og hans tilhengere styrte regionen Viken som motkonge inntil han ble drept av birkebeinerne i Bergen i 1188.
| Jon Kuvlung | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 1188 Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Anti-king, munk, prest | ||
| Far | Inge Krokrygg | ||
Opprør mot kong Sverre
redigerSiden 1130-tallet hadde det vært flere sammenstøt mellom birkebeinere og baglere. Bakgrunnen for den norske borgerkrigen var den uklare norske tronfølgerloven, sosiale forhold og til slutt også en maktkamp mellom konge og kirke. I 1184 klarte Sverre Sigurdsson og hans hær av birkebeinere å beseire Magnus Erlingsson og hans hær av heklunger i slaget ved Fimreite. I dette slaget ble Magnus drept, og Sverre kunne styre som ubestridt enekonge av Norge for en tid.
Valgt til konge
redigerHøsten 1185 reisten en gruppe i Viken, kalt kuvlungene etter sin valgte leder Jon Kuvlung, seg til opprør mot Sverre. Jon hadde til da vært munk i Hovedøya kloster utenfor Oslo. 29. september 1185 ble han kongehyllet på Haugatinget i Tønsberg.[2] Denne nye flokken var på mange måter en direkte etterfølger til heklungene og fikk iallfall deres tause bifall. De fleste mennene i flokken var vikværinger, men de største høvdingene var vestlendinger. En av de mest fremstående var Simon Kåresson, sønn av Alna-Kåre og far til den senere baglerkongen Filippus Simonsson.[3]
Kirken tok aldri stilling mot kuvlungene, eller kritiserte at Jon forlot klosteret, mens derimot Sverre ble sterkt kritisert for å ha forlatt sine plikter som prest på Færøyene. Erkebiskop Øystein Erlendsson ga heller ikke uttrykk for at det var noe å utsette på Jons kongeverdighet, til tross for at han var frillebarn (født utenfor ekteskap), og mange av erkebiskopens egne slektninger befant seg i Jons følge. Kuvlungene fikk snart kontroll over det østlige og vestlige Norge, tilsvarende hvor heklungene hadde stått sterkest, mens kong Sverres stilling i Trøndelag var urokket.
Jon fikk anerkjennelse også utenfor landets grenser. I et skotsk register over kongelig korrespondanse vises det til et brev om skipbrudne fra Johannis regis Norwagie («Johannes [Jon], Norges konge»).[4][5] Det finnes også en stadfesting til Hovedøya kloster utsendt av Jon.[6]
Da kuvlungene seilte langs Agder, «gikk alt folket under dem, og deretter la de hele landet under seg,» dit de dro. I Tønsberg drepte de sysselmannen Simon Skerpla og følget hans, nesten 30 mann. Så seilte kuvlungene nordover og møtte ingen motstand. I Bergen og la de til ved bryggene og la under seg landet nord til Stad før de overvintret i Sverresborg i Bergen som ellers ikke omtales før i 1193. Kong Sverre kom tilbake til Bergen fra Sogn og la til med Mariasuden ved Holmen. Kuvlungene seilte da uventet inn på Vågen mens det ble sunget høymesse. Askel Kussa som var sysselmann var til messe i steinkirken og ante ingenting før kuvlungene stod i kirken. Askel flyktet opp i klokketårnet, og da kuvlungene løp etter, falt en stor stein ned i hodet på den ene og tok livet av ham. Angivelig dryppet det svette fra krusifikset ned på alteret. Askel og hans følge stengte kirketårnet og holdt det til bymennene betalte dem fri med varer. Kuvlungene ble lenge i byen og dro så tilbake til Viken. Kong Sverre satte Ulv av Lauvnes og flere av sine høvdinger til å verge landet der, for kuvlungene var så mange at birkebeinerne flyktet nordover, unntatt Ulv av Lauvnes som holdt stand i Viken.[7]
Nederlag
redigerHøsten 1186 angrep kuvlungene Nidaros. Angrepet kom overraskende på Sverre som tok tilflukt i den nylig reiste steinfestningen Sion (som borgen i Jerusalem), eller Sverresborg som det kom til å bli hetende. Kuvlungene var ikke i stand til å erobre festningen og ble tvunget til å trekke seg tilbake. I 1188 seilte Sverre sørover med en stor styrke. De møttes første gang ved Tønsberg, men ingen av partene våget å gå til angrep. Kuvlungene dro i stedet til Nidaros hvor de herjet og blant annet ødela festningen. Det ble også innkalt til Øretinget, hvor trønderne ble presset til å akseptere Jon som konge.
Deretter snudde kuvlungenes krigslykke. Rett før julaften kom kong Sverre til Bergen med tolv langskip i et overraskelsesangrep. Slik falt Jon Kuvlung, og det ble slutten på kuvlungenes opprør. Nederlaget førte til at framtidige opprør mot Sverre var begrenset til Østlandet. En «Sigurd Brenner» - tilnavnet skyldtes at han herjet og brente - påsto at også han var sønn av Inge Krokrygg. Da han ble nedkjempet av en bondehær, innrømmet han før han falt, at han slett ikke het Sigurd, men Hedin, «og jeg er søn av Torgrim Rosseprest fra Island; jeg er islending av hele min ætt».[8]
Referanser
rediger- ^ Andersen, Per Sveaas; Krag, Claus: «Jon Kuvlung» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. juli 2024 fra [1]
- ^ Sverres saga, kap. 101, heimskringla.no
- ^ Helle (1974): 190-191
- ^ Andersen, Per Sveaas; Krag, Claus: Jon Kuvlung i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 30. juli 2024 fra [2]
- ^ Regesta Norvegica I: [190]
- ^ Regesta Norvegica I: [189]
- ^ Sverres saga, kap. 101-02, heimskringla.no
- ^ Sverres saga, kap. 118-19, heimskringla.no
Kilder
rediger- Helle, Knut, Norge blir en stat. Universitetsforlaget, Bergen 1974
- Krag, Claus, Sverre. Norges største middelalderkonge. Aschehoug, Oslo 2005
- Regesta Norvegica
- Sverres saga, oversatt av Gustav Storm, Kristiania 1914
Se også
rediger