Kampene i Enningdal

Kampene i Enningdal i juni og september 1808 mellom norske og svenske styrker var del av Den dansk-svenske krigen (1808–1809) mellom Danmark-Norge og Sverige som igjen inngikk i Napoleonskrigene og hovedsakelig ble utkjempet i grensetraktene mellom Norge og Sverige.

I begynnelsen av juni 1808 sto deler av svenskenes 1. brigade, ca. 1400 mann, i Enningdalen i nåværende Halden kommune, helt sør i Østfold, rundt bunnen av Iddefjorden. 400 mann lå ved Prestebakke, rundt Prestebakke kirke. De øvrige var plassert ved Berby og Ende. Det var bygget en sammenhengende rekke av befestninger og forhugninger fra Prestebakke til Ende. Avdelingen fikk ny kommandant den 9. juni; major Georg Adlersparre.

På norsk side var det foruten besetningen på Fredriksten, en bataljon musketerer av Søndenfjeldske infanteriregiment, og en del mindre avdelinger av landvern og frivillige under kommando av kommandanten på Fredriksten, oberstløytnant Niels Petersen Juul.

Kampen ved Prestebakke 10. juni

Juul bestemte seg for å forsøke et nattangrep. 876 mann ble delt i tre kolonner. To gikk landeveien mot Prestebakke, den tredje skulle ved gå med båt ned Iddefjorden og settes inn mot Berby. Leder for operasjonen var kaptein Arild Huitfeldt.

Første kolonne ble ledet av Huitfeldt, og skulle gå landeveien rett på stillingene ved Prestebakke. Andre kolonne gikk nord for Ørsjøen og sørover langs østsiden av den, og så i ryggen på de svenske stillingene. Lederen her var løytnant Tambs. Tredje kolonne under løytnant Magnussen gikk i båtene ved Ystehede og kom fram til Berby senere enn forutsatt, etter kl. 01.00. Han åpnet ild med de lette kanonene han hadde med, og øyeblikket etter gikk alarmen på Berby og Ende. Adlersparre trakk soldater fra Prestebakke sørover mot Berby, men Magnussen og hans menn hadde da gått tilbake i båtene.

Omtrent samtidig kom Tambs og hans folk i stilling øst for Prestebakke. Litt senere var hovedstyrken til Huitfeldt på plass. På avtalt tidspunkt, kl. 02.30 angrep de fra begge kanter. Angrepet kom fullstendig overraskende på svenskene. De norske gikk på med bajonetter. Noen av svenskene tok tilflukt i kirken, andre fikk samlet seg og flyktet sørover mot Ende. De gikk rett på løytnant Heide og hans folk. De hadde gått i stilling og sperret veien.

Svenske tap var 94 døde og sårede, 361 fanger. Norske tap innskrenket seg til fire drepte, og seks hardt sårede. Huitfeldt satte igjen en feltvakt ved Prestebakke. Den ble den 14. juni overfalt av en overmektig svensk styrke som tok igjen stillingen.

Kampen ved Berby 12. september

Kart over slaget ved Berby 12. september 1808 (utgitt 1810) og Andreas Blochs skildring av kampen. Stridighetene i Enningdalen i Østfold var del av den dansk-svenske krigen i grensetraktene mellom Norge og Sverige 1808–1809.

Bilder: Nasjonalbibliotekets kartsamling og H. Angell: Syv-aars-krigen for 17. mai 1807-1814, utgitt 1914

Etter kampen ved Prestebakke stilnet forholdene. Enkelte spredte sammenstøt var det, men de hørte til sjeldenhetene. Ved Berby lå major Andreas Samuel Krebs som hadde kommando over de norske forpostene på det sørligste avsnittet i Enningdalen. Det var omtrent 200 norske soldater her. Berby ligger ved daværende hovedvei fra Halden over grensen til Bullaren. Her kommer også en mindre vei inn fra vest, som via Håvedalen leder ned til Skee i Bohuslän. Veiene møttes ved Øgarden rett sør for Berby gård.

Antall norske soldater oppgis flere steder til 187. I den offisielle meldingen fra etatsråd Envold De Falsen til regjeringskommisjonen skrev han «ikkun omtrent 200 Mand». Svenskene oppga å ha omkring 650 stridende ved Berby, mens deres samlede styrke på området var rundt 1.550 mann med to trepunds kanoner, altså en fantastisk overmakt.

12. september 1808 kl 7:30 om morgenen kom en jeger løpende og ropte at han hørte signalskudd fra fienden. Der var tett tåke, men nordmennene kunne se lysglimtet hver gang et svensk skudd ble fyrt av. Fra kl 10 lettet tåken, og det ble klart solskinn resten av dagen. Major Krebs ga ordre om tilbaketrekning over elven. Hestene foran den ene kanonvognen ble skremt, og vognen veltet foran de fremrykkende jegerne fra Båhuslen. Den svenske lederen, løytnant Braun, ble dermed hardt såret. I forvirringen unnslapp nordmennene, men kanonene måtte de la stå igjen. Flere måtte vasse eller svømme over elven. Målet for svenskene var herregården Berby, siden den var norsk hovedkvarter. Slaget konsentrerte seg derfor om Berby bro. To ganger forsøkte svenskene å storme den, men den norske våpenilden var for sterk.

De første svenske soldatene viste seg på veien fra Skee. De ble stoppet av kaptein Brun med en avdeling bergenske grenaderer. Krebs sendte løytnant Rustad med en tropp sørover hovedveien til Enningdal bro, der han støtte på 500 mann under major Grönhagen. Rustad holdt stand en stund, men måtte til slutt svømme over elva for å komme tilbake mot Berby. Nå var Krebs kommet fram til veikrysset ved Øgarden. Det ble harde kamper. Svenskene forsøkte flere angrep, men klarte ikke å komme gjennom det norske forsvaret.

Omtrent kl. 12.00 kom den svenske øverstkommanderende, oberst Posse, fram, og foreslo våpenstillstand. Krebs var ikke interessert i det, men gikk til slutt med på en halv times opphold i kampene. Da den halve timen var gått, var svenskene allerede på vei hjem, så langt at Krebs ikke hadde sjanse til å ta dem igjen.

Både norske og svenske kilder er enige om at nordmennene vek, helt til de fikk bitt seg fast bak steinmuren og i grøften ved Berby bro. Det var da Posse foreslo våpenhvile. Svensk militærledelse kritiserte ham etterpå sterkt for ikke å ha utnyttet overtaket sitt bedre. Det ble påstått fra svensk side at Posse bare hadde brukt kampen som våpentrening for soldatene sine. I så fall ble det et dyrt eksperiment som kostet ham fire offiserer og 44 sårede og falne soldater. Det meste av ammunisjonen var også oppbrukt. For å bevare ansikt sendte han en underordnet offiser for å forhandle med major Krebs, som befant seg et stykke unna for å hindre svenskene i å krysse elven på en flytebro nordmennene hadde lagd. Krebs red dem i møte på svensk side av broen. De norske soldatene strømmet til og slo krets om de to partene. Den svenske obersten sa til Krebs at han hadde tenkt å spise laks på Berby i dag, men «I har stærke folk», så han var kommet på andre tanker. Bergenhusingene hadde mistet flest; de var ukjente med terrenget og hadde ikke forstått å utnytte det.

Nå måtte døde og sårede samles opp. På norsk side var ni falt. Ved kirkene i Volda og Ørsta er det reist bautastein med navn på dem som falt eller døde av «vondeliding» som der står. De største tapene kom ikke under slaget, men utpå senhøsten 1808 og ettervinteren 1809 da kulde og sult meldte seg. Etter noen måneder i felten var klærne slitt i filler. Undertøy fantes ikke; nakne huden syntes mellom fillene. Skoene ble surret fast med rep eller vier. Så kom frostskadene. Soldatene var ankommet i godt hold; nå var 100 syke av 187. Mange av disse unge mennene bukket under. Grensevakten i streng kulde var hardt; soldatene hadde ikke annet ly enn et skjul de fikk satt opp mot en fjellhammer. De var iblant så stivfrosne at de knapt kunne røre seg, og måtte ta bajonetten til hjelp for å løsne støvlene fra føttene.

Vinteren 1808-09 var ekstremt hard. Oberstløytnant Torbjørn Synnestwedt meldte om grufulle forhold: «Forleden Dag døde 5 Grenaderer og ellers næsten daglig een på Stråe - en jammerlig Krig, som Foraaret neppe levnet mig Halvdelen Mandskaber.» I en ukerapport datert 27. desember 1808 skrev han: «De Syge haves ei Plads til i Lazaretterne, maae derfor ligge i deres Qvarterer; man kan da lettelig forestille sig Smitten paa disse med Folk opfyldte Steder, hvis Qvarterer aldrig ere ledige, og hvor Syge ligge blandt de Friske i deres egne Filler eller Værternes usle anstukne Sengklæder. Soldater og Almue maae saaledes omkomme.»

Da de kom tilbake til Bergen i februar 1811, hadde bataljonen mistet 154 døde. Flere døde av sykdom enn av krigshandlingar. En av de som hadde deltatt i slaget ved Berby, var John Jakobsen Lothe fra Eid. John Lothe ble boende i Bergen. Han skrev vers og viser, den mest kjente skrev han i 1811 på hjemveien vestover. Visen handler om hærtoget i Østfold og ble første gang trykt i Kristiansand samme år. Visen har 47 vers og ble kjent som «Jo Lothe-visa».

Se også

• Den dansk-svenske krigen (1808–1809), Danmark-Norges krig for å gjenerobre tapte provinser i Sverige og Sveriges krig for å erobre Norge og å oppnå tollfrihet i Øresund

Eksterne lenker

• [2] Arkivert 3. februar 2020 hos Wayback Machine. Jakob Vassbotns erindringsbok fra slaget ved Berby

Autoritetsdata