(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994 – Wikipedia

Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EU 1994

(Omdirigert fra «Korfuavtalen»)

Folkeavstemningen om Norges tilslutning til Den europeiske union fant sted mandag 28. november 1994. 52,2 % stemte mot norsk tilslutning, mens 47,8 % stemte for. I Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud stemte flertallet av befolkningen for medlemskap. I alle andre fylker stemte flertallet mot. Avstemningen var rådgivende og ikke politisk bindende, men etter tradisjonen fulgte Stortinget rådet fra folket.

Valgdeltakelsen var på nærmere 89 %, noe som regnes som svært høyt.[1]

En tilsvarende folkeavstemning ble holdt i 1972. Også da sa flertallet nei til medlemskap, da med 1,3 prosentpoeng større margin.

Bakgrunn

rediger

Et flertall i Stortinget bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet vedtok høsten 1992 å sende søknad om forhandlinger med Den europeiske union (EU) med sikte på medlemskap for Norge. Dette var tredje gang Norge søkte. Den første søknaden, i 1962, hadde blitt stoppet av Frankrikes president Charles de Gaulle, som på en pressekonferanse 14. januar 1963 ensidig la ned veto mot britisk medlemskap. Dermed stoppet prosessen opp, og den norske, danske og irske søknaden ble også lagt død. Det samme gjentok seg i 1967, da Norge for andre gang fulgte etter da britene søkte om medlemskap, denne gangen ledet av Labour og statsminister Harold Wilson. Etter at de Gaulle gikk av i 1969, ble det åpnet for utvidelse av EF. Et norsk medlemskap ble imidlertid avvist i en folkeavstemning i september 1972.

Endringer i Europa

rediger

EF hadde tradisjonelt vært knyttet opp mot den USA-ledede parten i den kalde krigen, noe som hadde gjort det vanskelig for nøytrale land som Sverige, Finland, Østerrike og Sveits å søke om medlemskap. Murens fall og omveltningene i årene 19891991 endret grunnleggende på dette, og mens Sverige og Østerrike søkte i 1991, søkte både Finland og Sveits om forhandlinger før Norge i 1992, selv om Sveits avbrøt forhandlingene etter at det ble nei til EØS i en folkeavstemning året etter.

Samtidig hadde EF gjennomgått flere forandringer. Mens organisasjonen ti år tidligere hadde fremstått som lite handlekraftig, var den nå på full fart mot et tettere samarbeid. Enhetsakten, som satte en politisk og økonomisk union som mål, hadde blitt vedtatt i 1986, og forhandlingene om dette var i full gang.

En sentral del av den politiske og økonomiske unionen var det indre marked, der varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skulle kunne bevege seg fritt mellom medlemslandene. På initiativ fra Jacques Delors ble det iverksatt forhandlinger for også å knytte medlemmene av EFTA til det indre marked, og i 1992 ble EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, signert i Portugal. Sveits avviste avtalen i folkeavstemning, mens resten av EFTA-medlemmene ble en del av det indre markedet 1. januar 1994.

Diskusjonen om EØS satte for alvor Norges forhold til EF på dagsordenen, og på tross av at Arbeiderpartiet ved Stortingsvalget 1989 hadde sagt at det ikke skulle bli tema før neste periode, ble dette forholdet kraftig endret før neste Stortingsvalg. Nei-siden anklaget på sin side ja-siden for å bruke EØS som et sklibrett inn i EU.

Folkeavstemningen

rediger

Den fremforhandlede avtalen mellom Norge og det som nå var blitt EU ble underskrevet 25. juni 1994Korfu.[2] Avtalen satte 31. desember 1994 som frist for ratifisering. Østerrike hadde allerede sagt ja i en folkeavstemning 12. juni 1994, og Regjeringen bestemte at den skulle legges ut til avstemning 28. november samme år, etter både Finland (16. oktober) og Sverige (13. november), med den begrunnelsen at det såkalte svenskesuget, dvs. et eventuelt ja i Sverige, skulle kunne overbevise nordmenn om også å stemme ja, siden man da ville vite hvilke land man kunne forholde seg til i EU.

Ja-siden

rediger

Den viktigste organisasjonen på ja-siden var Europabevegelsen, ledet av Inge Lønning, og deres ungdomsorganisasjon Europeisk Ungdom. Selv om dette var en eldre organisasjon med også andre perspektiver, ble EU-saken dominerende. Av partiene var Høyre det klareste ja-partiet. Også ledelsen i Arbeiderpartiet og alle regjeringsmedlemmene var fremtredende ja-folk, men partiet var splittet i spørsmålet. Fremskrittspartiet hadde lansert parolen «Ja til EF, nei til union», og John Alvheim avslørte i ettertid at han, som eneste Frp-representant hadde stemt nei. Utbryterne av Frp, som hadde dannet FRIdemokratene, var også tilhengere av medlemskap.

Næringslivet var også i all hovedsak tilhengere av medlemskap, og selv om det fantes unntak her, bevilget blant annet Næringslivets Hovedorganisasjon penger til ja-siden. Pressen var også i all hovedsak tilhenger av medlemskap. Ved siden av Europabevegelsen fantes også flere mindre ja-institusjoner, som Turid Birkelands Ja-kampanjen og Fredrik Vogt Lorentzens Fra nei til ja.

Nei-siden

rediger

Nei til EU, ledet av Kristen Nygaard og ungdomsorganisasjonen Ungdom mot EU var den viktigste organisasjonen på nei-siden. Organisasjonen ble grunnlagt i 1990 med henblikk på å forhindre både medlemskap i EU og tilslutning til EØS-avtalen, selv om det sistnevnte perspektivet ble tonet ned i selve EU-kampen. Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse var rene nei-partier, mens Venstre og Kristelig Folkeparti også tok stilling mot medlemskap, selv om det i begge partiene var betydelige mindretall som var for medlemskap. Blant næringslivet var bonde- og fiskerinteressene viktige for nei-siden, og utgjorde dens viktigste økonomiske fundament.

LO vedtok på sin kongress 22. september 1994 å gå mot medlemskap, selv om lederen Yngve Hågensen var en uttalt ja-mann, mens de andre fagorganisasjonene valgte ikke å ta stilling. Videre organiserte nei-siden i Arbeiderpartiet nettverket Sosialdemokrater Mot EU, mens Pøbler Mot Unionen var et mer fargerikt innslag, som lanserte slagord som «Det er nok bønder i byen», «Ja til etnisk rot, nei til EU» og «EU er et helvete – satanister for EU». Borgerlige mot EU var et annet innslag som senere dannet mye av grunnlaget for Kystpartiet. Også den demokratiske norske miljøbevegelsen bestående av Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender tok stilling mot EU. Det samme gjorde organisasjoner som Juvente, Ungdom mot narkotika og SOS Rasisme.

Argumenter for EU-medlemskap

rediger

En rekke argumenter ble brukt av ja-siden. Blant de viktigste var:

  • Sikring av næringsinteresser: EØS-avtalen representerte et fremskritt, men var ikke nok. For at norske bedrifter skulle kunne konkurrere på linje med andre europeiske bedrifter var medlemskap nødvendig.
  • Internasjonalt fredssamarbeid: Økt europeisk samarbeid og gjensidig avhengighet ville forhindre kriger i et historisk krigsherjet kontinent.
  • Europa: Norge er en del av Europa, geografisk, kulturelt og historisk sett – og har derfor en interesse i å forvalte og fremme europeiske verdier
  • Inn for å påvirke. Demokrati: Norge blir likevel affisert av det som skjer i EU – så hvorfor skal man ikke bidra til dette? Enkelte reiste også argumentet om at EØS-avtalen var verre enn EU-medlemskap, ettersom den ikke åpnet for demokratisk medbestemmelsesrett.
  • Deltakelse i en ny blokk: Det trengs en motvekt til USA, og denne er EU. I forhandlinger med stormaktene er Norge nesten ubetydelig, i motsetning til EU-fellesskapet.
  • Solidaritet med fattigere land: EU er et prosjekt for utjevning i Europa, og Norge bør bidra til at land som Spania, Portugal, Hellas og Irland kommer seg frem.

Argumenter mot EU-medlemskap

rediger

En rekke argumenter ble brukt av nei-siden. Blant de viktigste var:

  • Nasjonal selvråderett: Ved å underlegge seg EUs økonomiske politikk er ikke Norge selv i stand til å forvalte sine egne ressurser, og ved å underlegge seg institusjoner som Europakommisjonen og Europaparlamentet vil ikke Norge lenger være i stand til å bestemme sin egen utvikling.
  • Mer byråkrati: EU vil representere en ytterligere, unødvendig byråkratisering.
  • Trussel mot kulturell særegenhet: Norsk kulturell særegenhet vil bli truet av økonomiske interesser.
  • Markedsideologi: EU eksisterer på markedskreftenes premisser, og dette har følger for miljø så vel som for arbeidernes rettigheter.
  • Solidaritet med den tredje verden: EU, som lukket handelsområde for rike land, bidrar til å opprettholde de store forskjellene mellom nord og sør.
  • Nei til militær aggresjon: Vestunionen har en out-of-area-klausul som tillater unionen å gå til militære angrep utenfor sine egne medlemsland. Siden folkeavstemningen har også Nato innført tilsvarende klausul, noe som imidlertid ikke var tilfellet i 1994.
  • Demokratisk underskudd i EU: På 1990-tallet ble det poengtert at EU var mindre demokratisk enn de enkelte medlemsland. Dette på grunn av at Europaparlamentet kun hadde rådgivende myndighet og ikke lovgivende.

EU-kampen

rediger

Kampen om norsk EU-medlemskap tok for alvor til høsten 1994. Selv om diskusjonen hadde pågått i flere år var det nå aktiviteten virkelig tok av. Nei til EU hadde lokallag i alle landets kommuner, og det ble daglig arrangert stands og arrangementer både av ja- og nei-siden. 25. september, samtidig som 10 000 mennesker markerte at det var 22 år siden folket hadde sagt nei, annonserte Gro Harlem Brundtland at Thorvald Stoltenberg ville bli Norges eventuelle EU-kommissær, med ansvar for fiskeripolitikken. 19. november arrangerte nei-siden den til da største demonstrasjonen i Norge etter krigen da omkring 35 000 personer gikk i tog.

Selv om også ja-siden hadde fotsoldater og aktivister med et aktivitetsnivå som ikke sto tilbake for nei-siden, foregikk mer av ja-sidens aktivitet ovenfra. Den dominerte det meste av media, og regjeringen produserte materiell for ja-siden som ble fulldistribuert gjennom offentlige kanaler. Nei-siden kritiserte derfor regjeringen da den sa den ville gi like mye til Europabevegelsen som til Nei til EU, særlig all den til Nei til EU hadde langt flere medlemmer. Regjeringen gikk derfor tilbake på dette, og nei-siden ga både ut en motmelding til regjeringens fulldistribuerte melding og en lesebok bestående av skjønnlitterære stykker som var skrevet av forfattere som var mot EU. Begge ble fulldistribuert, delvis ved hjelp av posten, delvis ved hjelp av aktivister. Nei til EU ga også de siste ukene ut den gratis dagsavisa Ikke dytt nytt.

Den massive aktiviteten i Norge ble også merket utenfor landet. Den danske EU-parlamentarikeren Jens-Peter Bonde uttalte at Norge var helt annerledes enn Danmark. Her kunne man komme til den ytterste avkrok og høre folk sitere fra Maastricht-traktaten, noe som ikke minst tydet på at folk hadde grunnlag for egne meninger.

16. oktober sa Finland ja til EU, og 13. november fulgte Sverige etter. Mens ja-siden helt siden Danmark hadde sagt nei til Maastricht-traktaten i 1992 hadde ligget langt etter nei-siden på meningsmålingene, jevnet det seg nå ut, og svenskesuget virket reelt. Dagen for folkeavstemningen presenterte Verdens Gang til og med en måling som for første gang på flere år viste et ja-flertall. I skolevalget i forkant av folkeavstemningen ble det imidlertid et klart nei-flertall.

Resultatet

rediger

Resultatet av folkeavstemningen ble et knapt, men likevel klart nei-flertall. Valgdeltakelsen var 89,0 %.

Fylke Ja (%) Nei (%)
Østfold 53,5 46,5
Akershus 63,8 36,2
Oslo 66,6 33,4
Hedmark 42,7 57,3
Oppland 44,1 55,9
Buskerud 57,2 42,8
Vestfold 57,0 43,0
Telemark 42,2 57,8
Aust-Agder 44,4 56,6
Vest-Agder 45,6 54,4
Rogaland 45,3 54,7
Hordaland 43,7 56,3
Sogn og Fjordane 31,8 68,2
Møre og Romsdal 38,4 61,6
Sør-Trøndelag 45,0 55,0
Nord-Trøndelag 36,0 64,0
Nordland 28,6 71,4
Troms 28,5 71,5
Finnmark 25,5 74,5
Landet 47,8 52,2

Norge fortsatte som medlem av EØS, og inngikk en separat avtale om kvoter for norsk salg av spesifiserte fiskeprodukter til EU 24. juli 1995.[3]

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger