(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Krigen i Mali – Wikipedia
Wikipedia

Krigen i Mali

Krigen i Mali eller krigen i Azawad (fransk: Guerre du Mali, Guerre de l'Azawad) er en pågående konflikt i det vestafrikanske landet Mali som involverer maliske regjeringsstyrker støttet av styrker fra andre land, etnisk baserte militser og opprørsgrupper og jihadistiske grupperinger. Den begynte 17. januar 2012 med et tuaregisk opprør for uavhengighet fra den maliske regjeringa i området kjent som Azawad i Nord-Mali. Krigens opphav kobles blant annet til spredning av våpen etter borgerkrigen i Libya.

Krigen i Mali

Område under ulike opprørsgruppers kontroll i januar 2013.
DatoFra 17. januar 2012
StedAzawad og andre deler av Mali (Tombouctou, Gao, Kidal, Mopti og Ségou)
13°N 8°V
ResultatPågående
  • Tuaregopprøret drev ut regjeringsstyrkene fra Nord-Mali i januar-april 2012 og erklærte "Den uavhengige staten Azawad".
  • De islamistiske gruppene Ançar Dine, Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika og al Qaida i det islamske Maghreb overtar kontrollen i Nord-Mali fra MNLA og innfører sharia-lovgivning i regionen.
  • Frankrike og forskjellige afrikanske stater intervenerer for å hjelpe den maliske hæren å gjeninnta Nord-Mali.
  • Våpenhvile mellom den maliske regjeringa og tuaregopprøerere.
  • Terroraksjoner og raid forblir en sikkerhetsutfordring og intensiveres.
  • Militærkupp i 2020 og 2021, fulgt av sikkerhetspolitisk dreining fra Frankrike og FN til Russland.
Stridende parter
Malis flagg Mali

Frankrikes flagg Frankrike [1]

ECOWAS-landene [2]

Burundis flagg Burundi
Gabons flagg Gabon
Rwandas flagg Rwanda
Sør-Afrikas flagg Sør-Afrika
Tanzanias flagg Tanzania
Tsjads flagg Tsjad [3]
Ugandas flagg Uganda

FNs flagg MINUSMA [4]

Internasjonal støtte [5]		 Azawad [6]
Kommandanter og ledere
Malis flagg Amadou Toumani Touré [9]
Malis flagg Amadou Sanogo [10]
Malis flagg Dioncounda Traoré[11]
Malis flagg Sadio Gassama [9]
Malis flagg El Haji Ag Gamou [9]
Frankrikes flagg François Hollande
Frankrikes flagg Édouard Guillaud
Frankrikes flagg Thierry Burkhard
Frankrikes flagg Gregory de Saint-Quentin
Tsjads flagg Mahamat Déby Itno
Tsjads flaggAbdel Aziz Hassane Adam †
Tsjads flagg Omar Bikomb
Nigerias flagg Shehu Usman Abdulkadir [12]
Nigers flagg Yaye Garba		 Mahmoud Ag Aghaly
Bilal Ag Acherif
Moussa Ag Acharatoumane
Ag Mohamed Najem[13]
Algabass Ag Intalla (MIA)

Iyad ag Ghaly (Ançar Dine)[14]
Hamada Ould Mohamed Kheirou (Bevegelsen for enhet og jihad)
Omar Ould Hamaha (Ançar Dine)[15]
Djamel Okacha (al-Qa'ida i det islamske Maghrib)
Mokhtar Belmokhtar (al-Mouaguine Biddam) †?
Abdelmalek Droukdel (al-Qa'ida i det islamske Maghrib)[16]
Abdelhamid Abou Zeid (al-Qa'ida i det islamske Maghrib) †[17][18]

Abou Haq Younousse †
Abdel Krim †
Alghabasse Ag Intalla (MIA)
Ahmed Ould Sidi Mohamed (MAA)
Housseine Ould Ghoulam (MAA)
Styrker
Malis flagg 6-7000[19] (estimert 12.150 før krigen brøt ut)[20]
Frankrikes flagg 4000[21]
Tsjads flagg 2000[22]
Nigerias flagg 1,200
Togos flagg 733
Sierra Leones flagg 650[23]
Burkina Fasos flagg 500
Elfenbenskystens flagg 500
Nigers flagg 500
Senegals flagg 500
Benins flagg 300
Guineas flagg 144
Ghanas flagg 120
Liberias flagg 50[24]
EUs flagg 545 (EUTM)		 ~3000-10.000[25]
Ançar Dine: 300-10.000
Al-Qa'ida i det islamske Maghrib: 1000
Bevegelsen for enhet og jihad: 500-1000
Boko Haram: 200
Al-Mouaguine Biddam: 200-300
Totalt: Opptil 10.000, med en kjerne på 3000 opprørere
MAA: 500
Tap
Malis flagg 208+ drept, 197+ såret og 400+ fanget

Totalt 1000–1500+ drept, fanget eller desertert til april 2012.
Tsjads flagg 38 drept og 84 såret
Nigers flagg 23 drept
Frankrikes flagg 6 drept og 199+ såret

Togos flagg To drept og flere såret
Burkina Fasos flagg Én drept og én såret[26]		 6-65 drept (i kamp mot den den maliske hæren

26–135 drept (i kamp mot islamistene)

17-19 drept og 60 fanget (2013)
115-124 drept (i kamp mot tuaregene)
625+ drept (etter den utenlandske intervensjonen)

Tuaregopprør, islamister og intervensjon

rediger

Fritt Asawad

rediger

Utdypende artikkel: tuaregopprøret i Mali i 2012

 
Tuareg-opprørere samler sine styrker i Nord-Mali (desember 2012).

Fram til april 2012 tok organisasjonen Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) og deres islamistiske allierte kontrollen over hele Nord-Mali med det mål å gjøre Azawad til et uavhengig hjemland for tuaregene.

22. mars samme år hadde Malis president Amadou Toumani Touré blitt styrtet i et militært statskupp ledet av Amadou Sanogo på grunn av måten han håndterte krisa på, kun en måned før presidentvalget skulle ha funnet sted. Soldatene som utførte kuppet kalte seg Comité national pour le redressement de la démocratie et la restauration de l’État (CNRDR). De overtok kontrollen og suspenderte Malis grunnlov. På grunn av urolighetene som fulgte kuppet ble de tre største byene i Nord-Mali, Kidal, Gao og Tombouctou, overtatt av opprørerne på tre dager. Femte april, etter Douentza hadde blitt inntatt, erklærte MNLA at den hadde oppnådd sine mål, og avsluttet sin offensiv, og den følgende dagen ble Azawad erklært uavhengig fra Mali.

Opprørerne splittes

rediger
 
Islamistiske opprørere i Nord-Mali, 26. juli 2012.

Den islamistiske gruppen Ançar Dine hadde opprinnelig støttet MNLA, men etter at de maliske styrkene hadde blitt drevet ut fra Azawad begynte den og en rekke mindre islamistiske grupper å innføre en streng sharia-lovgivning i områdene de kontrollerte. Også Verdensarv-stedene i Tombouctou ble delvis ødelagt av islamistene da de stred med deres oppfatning av islam. MNLA og islamistene kunne da ikke lett forenes om deres visjoner for den uavhengige staten. Etterpå begynte tuaregene å bekjempe Ançar Dine og de andre islamistgruppene, som inkluderte Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika, som er knyttet til al Qaida i det islamske Maghreb. Fram til 17. juli 2012 hadde MNLA mistet kontrollen over det meste av sitt område, inkludert alle de større byene, til islamistene, men klarte fremdeles å beholde kontrollen over en rekke mindre byer, særlig langs Azawads grenser.

Islamistene rykket sørover. I september 2012 tok de byen Douentza, 10. januar 2013 angrep de Konna og Diabaly i det sørlige Mali.

Internasjonal intervensjon

rediger

Den maliske regjeringa anmodet om utenlandsk militær hjelp for å gjeninnta de tapte områdene i nord.

11. januar begynte Frankrike sin operasjon Serval mot islamistene. Styrker fra Den vestafrikanske økonomiske og monetære union og andre land i Den afrikanske union begynte å bli sendt til Mali kort tid senere som en del av den afrikanskledede støtteoperasjonen i Mali (MISMA), med FN-mandat. Fram til 8. februar hadde det meste av det islamist-okkuperte området blitt gjeninntatt av den maliske hæren med dens allierte. Siden har islamistene utkjempet en geriljakrig i dette området, ikke minst preget av selvmordsangrep. De høye taptstallene førte i april til at Tsjad trakk seg ut igjen fra Mali.

1. juli 2013 ble MISMA innlemmet i den fredsbevarende FN-styrken MINUSMA.

Separatfred med tuaregene

rediger

Tuareg-opprørerne i MNLA fortsatte å bekjempe islamistene, men har også blitt beskyldt for å angripe det maliske militæret. Etter intervensjonen var de i stand til igjen å overta større områder i Nord-Mali, særlig Kidal. I februar 2013 frasa de seg kravet om uavhengighet, og hevdet heller å ville samarbeide med de franske styrkene mot islamistene, og siden forhandle seg fram til selvstyre i Azawad med den maliske regjeringa.

18. juni 2013 ble det inngått en våpenhvileavtale mellom den provisoriske regjeringa i Mali og tuaregopprørsgruppene MNLA og HCUA foran valget som var planlagt å finne sted 28. juli. Opprørsgruppene beskyldte myndighetene for å bryte avtalen, og 26. september trakk de seg fra våpenhvilen.[27] I mai 2014 kom det til kamper i Kidal i forbindelse at statsministeren besøkte byen. Etter at regjeringsstyrker mislyktes i å ta byen fra separatistene, kom det til ny våpenhvile.[28]

Tuareg-opprøret i nord kom til en foreløpig avslutning etter fredssamtaler i Alger i 2015 mellom tre hovedparter: Maliske myndigheter, væpnede opprørsgrupper under paraplyen Coordination des mouvements de l'Azawad (CMA) og uavhengige pro-maliske væpnede grupper. Alle skulle integreres i en felles militærstyrke og en sannhetskommisjon ble nedsatt. Ulike jihadist-grupper var imidlertid ikke inkludert og fortsatte kampene. [29]

Konflikten utvides

rediger

Militser, geriljakrig og terroraksjoner

rediger

Etter at jihadist-gruppene måtte gi opp byene i nord, trakk seg ut på landsbygda og fikk etterhvert fotfeste i det sentrale Mali. De angrep over hele landet.[30] De utvidet sitt aksjonsområde utenfor Malis grenser. I august 2014 ble derfor den franske operasjon Serval, som var begrenset til Mali, avløst av den franskledede operasjon Barkhane som skulle bekjempe islamistene i en større del av Sahel.

Etter krigsutbruddet ble det også opprettet såkalte selvforsvarsmilitser langs etniske skillelinjer blant folkegrupper som dogon, bambara og fulani. I tillegg til å forsvare seg mot angrep fra jihad-grupper og Malis militærstyrker, raidet de hverandres landsbyer. I løpet av 2017 og 2018 ble 1200 sivile, for det meste Fulani, drept i sammenstøt i det sentrale Mali.[31]

Militærkupp og sikkerhetspolitisk dreining

rediger

Mali var gjenstand for militærkupp i 2020 og 2021, og militærjuntaen dreide vekk fra franske og FN-ledede operasjoner og vendte seg i stedet mot Russland for bistand. Den russiske paramilitære Wagnergruppen ble invitert til landet høsten 2021.

Etter krav fra juntæn ble den franskledede operasjon Barkhane avsluttet i Mali i august 2022, og i resten av Vest-Afrika i november 2022.[32]

I 2023 krevde militærjuntaen at MINUSMA øyeblikkelig ble trukket tilbake, og 30. juni 2023 vedtok FNs sikkerhetsråd å terminere mandatet etter resolusjon 2640 (2022) og gjennomføre tilbaketrekning av mannskapet og overføring oppgaver innen 31. desember 2023.[33]

I 2023 fortsatte konfliktnivået i Mali å eskalere. Angrepene mot sivile tiltok, og innen september var det registrert over 180 angrep fra JNIM, nesten 160 angrep fra det maliske militæret (FAMa) og Wagner og nesten 90 angrep fra IS Sahel. I kjølvannet av MINUSMAs uttrekning gjennomførte FAMa og Wagner en offensiv i Tombouctou-regionen, hvor de blant annet angrep CMA og dermed gjorde slutt på Alger-avtalen. Sammen med de tidligere regimetro militsgruppene Imghad Tuareg and Allies Self-Defense Group (GATIA) og Arab Movement of Azawad (MAA) har de dannet Permanent Strategic Framework (CSP)-koalisjonen som etter bruddet mellom regimet og den tidligere opprørsenklaven i Kidal i nord har tatt navnet Azawad National Army (ANA). CSP har blant annet nedkjempet en FAMa-leir i Léré i Tombouctou-regionen. JNIM hadde gått på offensiven med en serie større angrep på militære posisjoner, og blokade av Tombouctou og andre byer og hovedveier. JNIM og CSP har utført samtidige angrep på militære posisjoner i Tombouctou- og Gao-regionene.[34]

Bildegalleri

rediger
  •  
    Representanter for MNLA og Ançar Dine sammen med Burkina Fasos president Blaise Compaoré i Ouagadougou, 16. november 2012.
  •  
    Franske soldater i Malis hovedstad Bamako, 18. januar 2013.
  •  
    Regjeringsalliert milits blir trent i Sevare, Mali, 8. oktober 2012.
  •  
    Maliske soldater bevokter Kati-kasernen i Bamako, som er kuppleder Amadou Sanogos hovedkvarter, 31. oktober 2012.

Referanser

rediger
  1. ^ Operasjon Serval, fra januar 2013.
  2. ^ MISMA, Mission internationale de soutien au Mali sous conduite africaine, fra januar 2013.
  3. ^ Januar til april 2013
  4. ^ Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali, planlagt operativ fra 1. juli 2013.
  5. ^ Fra Den europeiske union (EUTM Mali, European Union Training Mission in Mali, fra mars 2013), Algerie, Angola, Australia, Belgia, Canada, Komorene, Tsjekkia, Danmark, Tyskland, Ungarn, Irland, Italia, India, Japan, Marokko, Namibia, Nederland, Romania, Spania, De forente arabiske emirater , Storbritannia og Amerikas forente stater.
  6. ^ Erklært uavhengig 6. april 2012, kravet om uavhengighet oppgitt 13. februar 2013
  7. ^ Alliert med MNLA for Azawads uavhengighet til juni 2012.
  8. ^ Først kjent som Front de libération nationale de l'Azawad.
  9. ^ a b c Til mars 2012.
  10. ^ Fra mars 2012.
  11. ^ Fra april 2012
  12. ^ MISMAs kommandant.
  13. ^ MISNA (20. januar 2012). «Mali: Fighting In North; The New Touareg War». Eurasia Review. Besøkt 7. mars 2012. 
  14. ^ Daniel, Serge (30. mars 2012). «Mali's isolated junta seeks help to stop Tuareg juggernaut». ModernGhana.com. Besøkt 1. april 2012. 
  15. ^ «Mali Tuareg rebels' call on independence rejected». BBC. 6. april 2012. Besøkt 6. april 2012. 
  16. ^ «Facts: Islamist groups present in northern Mali». Google News. Agence France-Presse. 13. januar 2013. Arkivert fra originalen 1. februar 2013. 
  17. ^ «L'armée française ne confirme pas la mort d'Abou Zeid». Le Monde. 28. februar 2013. 
  18. ^ France confirms death of Islamist commander Abou Zeid
  19. ^ Laurence, Norman (31. oktober 2012). «Europe’s Response to Mali Threat». Wall Street Journal Blogs. Besøkt 20. januar 2013. 
  20. ^ Sylla, Coumba (17. januar 2013). «Mali's bruised army plays second fiddle in offensive». AFP. Arkivert fra originalen 17. februar 2013. Besøkt 20. januar 2013. 
  21. ^ «Chadian troops secure Kidal as global players meet on Mali». Dawn. 5. februar 2013. Besøkt 5. februar 2013. 
  22. ^ «Chad to send 2000 soldiers to Mali». Courier Mail. 17. januar 2013. Arkivert fra originalen 15. juni 2020. Besøkt 18. januar 2013. 
  23. ^ «Mali conflict: Donor conference raises $455m | Inside Africa». Graphic.com.gh. 29. januar 2013. Arkivert fra originalen 1. februar 2013. Besøkt 6. mars 2013.  Arkivert 1. februar 2013 hos Wayback Machine.
  24. ^ Liberian legislature approves troop commitment to Mali Voice of America, January 25, 2013
  25. ^ Januar-juni 2012
  26. ^ http://www.malijet.com/en-direct-du-front/67029-mali-mort-d-un-soldat-burkinabe-lors-de-l-atterrissage-d-un-heli.html
  27. ^ «Mali Tuareg separatists suspend participation in peace process». Trust.org. Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 11. februar 2014. 
  28. ^ «Mali says 50 soldiers killed in Kidal fighting». Reuters. Arkivert fra originalen 26. mars 2023. 
  29. ^ «How Mali Is Pursuing Justice for a War That Never Really Ended». worldpoliticsreview.com. Besøkt 30. august 2023. 
  30. ^ «Den eksplosive ørkenkrigen». NRK.no. 23. juni 2019. Besøkt 11. september 2023. 
  31. ^ «Mali Tuareg separatists suspend participation in peace process». Trust.org. Arkivert fra originalen 7. januar 2015. Besøkt 11. februar 2014. 
  32. ^ Hugh Schofield (9. november 2022). «France calls time on anti-jihadist Operation Barkhane in Sahel». BBC News. 
  33. ^ «LE CONSEIL DE SÉCURITÉ MET FIN AUえーゆー MANDAT DE LA MINUSMA, ADOPTE UNE RÉSOLUTION DE RETRAIT». MINUSMA. 30. juni 2023. 
  34. ^ «Fact Sheet: Attacks on Civilians Spike in Mali as Security Deteriorates Across the Sahel». ÄCLED. 21. september 2023. Besøkt 27. september 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Krigen_i_Mali&oldid=23855115»