Latinere

Latinere refererte opprinnelige til et italisk folk i området Latium i sentrale Italia i oldtiden og antikken. Da Roma slo seg fram som den fremste av de latinske stammene, ble latinsk språk spredt med romersk makt og overherredømme. Deretter ble latiner isteden en betegnelse for enhver som levde i en latinsk kultur og snakket latin, senere kalt for romanske språk, det vil si språkene som er utviklet fra latin.

Latinus mottar Aineias, maleri av Ferdinand Bol, ca. 1661-1663.

Spredning og endring

De opprinnelige latinere var en italisk stamme som befolket sentrale Italia i området Latium, tilsvarende dagens region Lazio. Via erobringer fra deres mest folkerike bystat Roma, kom latinerne til kulturelt å «latinisere», eller «romanisere», resten av Italia, og ordet latin opphørte å bety en særskilt etnisk gruppe, og fikk en bredere kulturell betydning. Etter hvert som Romerriket spredte seg til områder som nå er Spania, Portugal, Frankrike og Romania, ble disse områdene som Italia også «latinske», da deres språk i dag er avledet hovedsakelig fra det latinske språk. På slutten av 1400- og 1500-tallet, et millennium etter at Vestromerriket falt sammen, begynte Portugal, Spania, og Frankrike skape egne verdensriker. Konsekvensen var at ved midten av 1800-tallet var de tidligere koloniene i Amerika blitt kjent som Latin-Amerika og regionens innbyggere som latinamerikanere.

Antikken

Den italienske halvøy ca 400 f.Kr.

Regionskart over dagens Lazio, omtrentlig dekkende for antikkens latinske område.

Latinere var opprinnelig et italisk folk i oldtiden og antikken (første millennium f.Kr.) i regionen Latium i sentrale Italia (Latium Vetus, «gamle Latium). Selv om de bodde i ulike bystater, snakket de et felles språk, latin, hadde felles religiøse oppfatninger, og delte en form for slektskap og identitet, uttrykket i myten om at alle latinere nedstammet fra en legendarisk stamfar ved navn Latinus (latin: Lătīnŭs; gresk: Λατῖνος). Latinus ble dyrket på fjellet Mons Albanus (Monte Cavo), det nest høyeste fjellet i Albanerfjellene, rundt 20 km sørøst for Roma, i løpet av en årlig festival for alle latinere, inkludert de fra Roma. De latinske byene hadde felles rettigheter for bolig og drev handel med hverandre.

I romersk mytologi, særskilt i Vergils Æneiden, ble Latinus en konge av latinerne. Han tok imot den trojanske helten Aineias som ble gift med hans datter Lavinia. Deres sønn Ascanius grunnla Alba Longa, og var den første i en rekke konger som førte til tvillingene Romulus og Remus som grunnla Roma.

Romas territoriale ambisjoner forente de øvrige latinere mot romerne i 341 f.Kr. i latinerkrigen, men til sist sto Roma som seirende i 338 f.Kr. En del av de latinske statene ble lagt inn under den romerske staten og deres innbyggere ble gitt fullt romersk borgerskap, men andre ble romerske allierte med bestemte privilegier.

Middelalderen

Etter at Vestromerriket falt sammen på begynnelsen av 400-tallet, holdt mange europeere fast på deres «latinske» identitet, mer særskilt i form av å være romere som medlemmer av Romerriket.

I Østromerriket, også kalt for det bysantinske rike etter dets hovedstad i Bysants (senere Konstantinopel og til sist Istanbul), og den bredere gresk-ortodokse verden, ble latinere et synonym for alle mennesker som fulgte den romersk-katolske kristendom med sete i Roma, og latinsk ritus. Det var generelt en negativ karakterisering, særskilt etter det store skisma 1054. Latinere benyttes fortsatt av den gresk-ortodokse kirke, men kun i teologisk kontekst.

Det tysk-romerske rike ble opprettet etter at Roma som en arvtaker av Romerriket, og den tysk-romersk keiser ble beæret med tittelen som «konge av romerne», men til tross for dette var det tysk-romerske rike hovedsakelig en tysk affære med tyske konger. Dets område var betydelig større enn dagens Tyskland og omfattet tidvis også store deler av Italia.