Lykia

Lykia (lykisk: Trm̃mis; gresk: Λυκία) var en geografisk og politisk region i Anatolia i oldtiden og antikken i det som i dag er provinsene Antalya og Muğla på sørkysten av Tyrkia og provinsen Burdur i innlandet. Det er historiske opptegnelser om Lykia i oldtidens Egypt og i hettittenes rike i sen bronsealder. Landet var befolket av et folk tilhørende den luviske språkfamilien. Skriftlige nedtegnelser begynte med innrissinger i stein på lykisk språk (en senere form for luvisk) etter at Lykia frivillig hadde lagt seg inn under Akamenide-dynastiets Perserriket i jernalderen. På denne tiden (546 f.Kr.) var antallet som snakket luvisk allerede i nedgang, og det kom i tillegg en tilstrømning av folk som snakket iransk.

Kart over Anatolia, men henvisning til Lykia

Kart over dagens provins Muğla, en del av antikkens Lykia

Lykia kjempet på persernes side i de gresk-persiske krigene, men da Akamenide-dynastiet led nederlag for grekerne, ble landet periodisk mer selvstendig. Etter et kort medlemskap i det athenske sjøforbundet, skilte det seg ut og ble uavhengig (dets avtale med Athen hadde utelatt den vanlige klausulen om ikke-utskillelse), og kom deretter inn under perserne igjen, gjorde opprør, ble erobret av Mausollos av Karia, vendte tilbake til perserne, og havnet deretter i under makedonerne da Aleksander den store beseiret Perserriket. Grunnet tilstrømningen av grekere og stadig minkende andelen av de som fortsatt snakket luvisk, ble Lykia helt og holdent hellenisert under makedonerne. Det lykiske språket forsvant fra inskripsjoner og mynter.

Etter at romerne hadde beseiret Antiokos III den store i Selevkideriket i 188 f.Kr., ble landet gitt videre til Rhodos for 20 år, og tok det tilbake i 168 f.Kr. I de siste stadiene av den romerske republikken kunne Lykia nyte friheten som en del av den romerske protektoratet. Romerne bekreftet offisielt hjemmestyre under den lykiske liga i 168 f.Kr. Dette selvstyret var en tidlig føderasjon med demokratiske prinsipper; disse prinsippene fikk senere oppmerksomhet og påvirket de som var med på å skrive USAs grunnlov på slutten av 1700-tallet.

Til tross for hjemmestyre med demokratiske prinsipper var Lykia ikke en selvstendig stat, og hadde heller ikke vært det siden deres nederlag for Karia. I 43 e.Kr. oppløste den romerske keiseren Claudius ligaen. Lykia ble lagt inn under Romerriket med provinsstatus. Det ble et epark av Østromerriket (eller Det bysantinske rike), fortsatte å snakke gresk selv etter at tyrkere strømmet til. Etter at Østromerriket ble erobret av araberne på 1400-tallet kom det inn under det muslimske osmanske riket og ble arvet av den tyrkiske republikk da dette riket falt sammen på begynnelsen av 1920-tallet. Grekerne, som hadde bodd i området i over tusen år, ble sendt ut av området som en del av forhandlingene mellom Hellas og Tyrkia i 1923.

Geografi

Politisk kart over antikkens Lykia. Byer i svart, moderne samfunn i lysegrått.

Grensene til Lykia har vekslet i tidens løp, men dets senter var halvøya Teke i dagens sørvestlige Tyrkia som stikker ut i Middelhavet i en nord-sørlig retning. Det er grenset i vest av Fethiyebukta, og i øst av Antalyabukta. Lykia består av hva som i dag er den vestlige delen av provinsen Antalya, den østlige delen av provinsen Muğla, og den sørligste delen av provinsen Burdur. I antikken var områdene rundt (fra vest til øst): Karia, Pisidia og Paflagonia, alle gamle riker fra antikken som alle snakket hvert sitt anatoliske språk.

Navnet på halvøya Teke kommer fra det tidligere navnet på provinsen Antalya som var provinsen Teke, navngitt etter en tyrkisk stamme som hadde bosatt seg i regionen.

Fysisk geografi

Regionen er hovedsakelig fjellrike med bratte skråninger som ofte går rett ned i havet. Fire fjellrygger strekker seg fra nordøst til sørvest og dannet grovt sett den vestlige ytterpunktet av Taurusfjellene. Helt ytterst av de fire er fjellet Boncuk Dağlari som strekker seg rundt Altinyayla i Burdur, sørvest til rundt Oren nord for Fethiye. Dette er stort sett et lavt fjell som strekker seg til rundt 2340 meter. I vest er det bratte kløfter for elven Dalaman Çayi, i antikken kalt Indos, som utgjør den tradisjonelle grensen mellom Karia og Lykia. Elven som er 220 km lang går ut i Middelhavet vest for dagens by Dalaman. I motsatte ende er det demninger fire steder etter en opprinnelse i nærheten av Sarikavak i provinsen Denizli.

Den neste fjellryggen i øst er Akdağlari («Det hvite fjell») som strekker seg ut i rundt 150 km og hvor den største toppen er Uyluktepe, 3024 meter. Dette fjellpartiet kan være det som i antikken ble omtalt som Kragos. Langs dens vestlige side flyter elven Eşen Çayi, i antikken kalt Xanthos av grekerne, Arñna av de luvisktalende, og har sin opprinnelse i Boncukfjellene, flyter sørover og ut i en lang strand ved Patara.

Den neste fjellryggen i øst, Beydağlari, strekker seg opp 3086 meter ved Kizlarsevrisi, som er det høyeste punktet på halvøya Teke. Det er antagelig hva som ble omtalt som Masikytos i antikken. Byen Elmali, noe som betyr «Aplebyen», grunnet tettheten av frukttrær i området, ligger på rundt 1100 meter over havet.

Akçay («Den hvite elv») er antikkens Aedesa og fører med seg vann fra fjellene og ned på sletten hvor den samles i to innsjøer nedenfor byen, Karagöl og Avlangöl. I dag er de to innsjøene tørre da vannet blir vedvarende samlet inn og ført ut av irrigasjonssystemer for trærne. Aedesa ga i sin tid vann til sletten gjennom en kløft i øst, men flyter i dag utelukkende gjennom rørledninger som dekker den samme vegen, men munner ut i vannbassengene ved Arycanda og Arif. Det har vært noen anstrengelser for å restaurere en del av skogene med sedertrær som ble utrensket allerede i antikken.

Metangass som brenner naturlig i Tahtali Dağ.

Den østligste fjellryggen strekker seg langs østkysten av halvøya Teke og er generelt kalt for Tahtali Dağlari. Det høyeste punktet er Tahtali Dağ som strekker seg 2366 meter, også kalt for Olympos i antikken av grekerne som et minne om gudenes fjell Olympos i Hellas. Disse fjellene gir en kupert og ulent kystlinje som kalt for østlige Lyka av den britiske arkeologen Charles Fellows (1799–1860). Mye av det har blitt avsatt for et naturreservat, Olimpos Beydağlari Parki. Innenfor dette området på skråningene av Tahtali Dağ er det et frembrudd formet som en U kalt Yanartaş og hvor metangass lekker ut fra fjellet og hvor det brenner en evig ild. Det er lokaliseringen av antikken fjell Chimaera eller Chimaira.

En del av ruinene og omgivelsene ved Patara. Merk en bypron ved det nedre vestre hjørnet og teateret på bakkeskråning.

Via blindgaten mellom Baydağlari og Tahtalidağlari dukker elven Alakir Çay (i antikken kalt for Limyra) som flyter sørover fra en bred dal under den store motorvegn D400 i nærheten av bykjerne av Kumluca og ut i Middelhavet. Dette opplegget helt moderne. Overfor er elven demmet opp bak Alakirdemningen for å danne et urbant vannforråd. Bak demningen er det et flettverk av elver som går sammen til enkeltstående smal kanal som strømmer gjennom vanningsrør. Den brede sengen gir en indikasjon på størrelsen av den tidligere elven. Antikkens vegrute til Antalya gikk opp dalen og over blindgaten da kysten i seg selv er umulig å gå, unntatt med skip, og dalen var i sin sete for stammen solymene i antikken, som hadde fått navn etter stammens mytiske stamfar Solymos.

Demografi

Antikke kilder nevner rundt 70 bosetninger i Lykia. Disse var lokalisert enten langs kyststripen i beskytende bukter eller i skråningene langs fjellkjedene. De var ofte vanskelig å komme til, noe som i antikken var et beskytende trekk. Den ulendte kystlinjen hadde godt beskyttende havner som i vanskelige tider lykiske pirater kunne søke beskyttelse.

De fremste byene i antikkens Lykia var Xanthos, Patara, Myra, Pinara, Tlos and Olympos (hver berettiget med tre stemmer i den lykiske liga) og Faselis. Byer som Telmessos og Krya var tidvis listet av klassiske forfattere som kariske og tidvis som lykiske.

Steder av særlig interesse

Lykisk gravkamre hogd ut av fjellet ved Dalyan.

Erōtes (latin: Amores, «Kjærlighet»), en gresk dialog fra 100-tallet e.Kr., beskrev byene i Lykia som «interessant mer for sin historie enn for sine monumenter ettersom de ikke har beholdt noe av sin tidlige prakt», men mange av levninger fra antikken er fortsatt synlige i dag, rundt 2000 år etter at den anonyme forfatteren ga sin bedømmelse. Blant det som gjenstår er særskilte graver, klippegraver som er hogd ut av fjellsiden, såkalte «husgraver» og høye sarkofager. Av disse er fortsatt et stort antall bevart. Blant de mer spektakulære er klippegravene i Myra, den såkalte «kongegraven» eller «løvegraven» i Kaş og flere gravmonument fra Xanthos som i dag finnes på British Museum i London. Helligdommen Letoon i nærheten av Xanthos, antikkens hovedstad i Lykia, var et viktig sted i hellenistisk tid for dyrkelsen av gudinnen Leto og hennes to barn, Apollon og Artemis. Stedet utgjør i dag en del av Verdensarven i UNESCOs liste.

Tyrkias første enestående langdistanse gangsti, den såkalte lykiske veg, følger deler av kysten i regionen. Etableringen av gangstien er en fase i utviklingen av regionen som turist- og rekreasjonssenter. Det er del av hva som for tiden blir markedsført som den tyrkiske Riviera, eller Turkiskysten, med lange sandstrender ved klipper og bosetninger i beskyttende bukter som tiltrekker seg lystbåter og yachter.

Oldtidsspråk

Gravrelieff fra Lykia med motiv av harpyer, greske mytologiske vesener.

Den opprinnelige, stedegne befolkningen av Lykia, lykierne, snakket lykisk, et medlem av den luviske grenen av den anatoliske språkfamilien, en undergruppe av de indoeuropeiske språkene. Lykisk er dokumentert kun mellom rundt 500 f.Kr. og ikke senere enn 300 f.Kr. i et unik alfabet konstruert for denne hensikt fra det greske alfabet på Rhodos. Rundt 150 innskrifter fra 400- og 300-tallet f.Kr. skrevet med dette alfabetet er bevart, en del av dem også med greske parallelltekster. Imidlertid har de luviske språkene sin opprinnelse i Anatolia tilbake til 1000-tallet f.Kr. Landet var den gang kjent som Lukka, og var underlagt hettittisk styre. Forskjellen i dette tidsrommet må være i bruken av et skriftspråk.

Inskripsjon på obelisk i nærheten av Xanthos

En gang rundt 535 f.Kr., før den første dokumenterte opptreden av lukisk, erobret Akamenide-dynastiets Perserriket. Til tross for motstanden i Lykia, hvor befolkningsantall ble minsket, ble Lykia en del av Perserriket. De første myntene med lykiske bokstaver dukket opp ikke lenge før rundt 500 f.Kr. Lykia blomstret under en monarki satt opp av perserne. Deretter ble lykisk benyttet i innskrifter på stein i hensikten for å sette opp minnesmerker i form av historiske tekster fra myndighetene. Ikke alle disse kan i dag bli fullstendig forstått, grunnet mangelfull kunnskap i språket. Begrepet «dynastisk periode» er benyttet. Om myndighetene var en form for føderalt demokrati, hvilket det er ingen bevis om, slik begrepet «dynastisk» antyder.

Nærbilde lyisk skrift på obelisken ved Xanthos

Lykia hadde allerede tatt imot en liten enklave av doriske grekere som Doris (gresk: ἡ Δωρίς) for en del århundrer. Rhodos var også dorisk. Etter at grekerne beseiret perserne ble Lykia åpen for ytterligere gresk bosetning. Inskripsjoner i lykisk minsket mens de på gresk økte. Fullstendig tilpasning til gresk skjedde på 300-tallet f.Kr., særlig etter at Lykia hadde kommet inn under Aleksander den store og hans makedonske styre. Det er ingen enighet ennå hvilken lykisk inskripsjon som kan oppfattes som blant de siste. Ingen dato er senere enn rundt 300-tallet f.Kr. er betraktet som de aller siste.

Til sist ble de hellenistiske makedonerne beseiret av den romerske republikk, den nye supermakten i det østlige Middelhavet, og romerne aksepterte hjemmestyre for Lykia, inkludert å benytte deres eget språk som da var gresk. Lykia falt naturlig inn under de østlige riket da delingen av Romerriket skjedde, og det var fortsatt gresktalende da det østlige rike ble Det bysantinske rike. Fra og med 1000-tallet ble Anatolia invadert av tyrkisktalende bosettere, men disse var aldri tallrike i Lykia. Etter at Det bysantinske rike ble erobret av muslimene havnet Lykia inn under Det osmanske rike, og til tross for økt tyrkisk og muslimsk bosetning, fortsatte den gresk befolkningen å leve ved siden av, begge grupper talende sine egne. språk.

Alle gresktalende enklaver i Anatolia ble utvekslet med tyrkere i Hellas i løpet av den siste avtalene om grensesettingen mellom Tyrkia og Hellas i 1923. Tyrkerne hadde vunnet krigen med Hellas og Armenia i de foregående årene, og avgjort saken om kysten av Anatolia skulle bli gresk eller tyrkisk. Hensikten med Lausannetraktaten som ble undertegnet 24. juli 1923 var å definere grenser som ikke ville etterlate vesentlige befolkningsgrupper fra det ene landet innenfor grensene til det andre landet. En del flytting av befolkninger ble gjennomført med tvang. Tidligere greske landsbyer er fortsatt spøkelsesbyer i Lykia.

Historie

En lykisk sarkofag med utsikt over Middelhavet ved Kaş.

Ruiner under vann ved kysten av øya Kekova.

Tidligste historie

Lykia har en tidlig historie som var lite kjent før hettittisk og gammelegyptisk ble tolket på 1800-tallet, og oppdagelsen av nedtegnelser fra myndighetene som angikk Lykia og dens befolkning. Nedtegnelsene er for stor del ikke av positiv art. De ble beskrevet som opprørere, pirater og røvere sett fra hettittisk synsvinkel, og tilsvarende oppfattende i oldtidens Egypt i de offisielle meddelelsene med lykerne på slutten av bronsealderen. Lykerne selv har ikke etterlatt noen skriftlige nedtegnelser om dem selv fra denne perioden, noe som antyder at de antagelig ikke hadde tatt i bruk et skriftspråk.

Egyptiske nedtegnelser beskrev lykerne som allierte med hettittene. Lykia kan ha vært en medlemsstat i forbundet Assuwa en gang rundt 1250 f.Kr. og da opptrådt som Lukka eller Luqqa. Etter at det hettittiske riket falt sammen, framsto Lykia som et uavhengig «nyhettittisk» kongedømme. Denne konvensjonelle betegnelsen er blitt benyttet på gjenværende stater som fortsatte og tidvis fikk en vekst i tiden etter at det hettittiske riket falt sammen.

Legendenes tidsalder

I denne perioden var det et generelt økonomisk og politisk sammenbrudd i sivilisasjonene i det østlige Middelhavet, noe som kalles for bronsealderens sammenbrudd. Det kom en periode av desentralisering, folkevandringer og indre og internasjonale kriger en gang i tiden etter 1200 f.Kr. Den lykiske førhistorie kom til en avslutning, og det er ingenting kjent i mellomrommet fra denne tiden og fram til historisk tid, legender unntatt, begynner med den klassiske greske historikeren Herodot som i stor utstrekning nevner lykerne. Fortellingene om de tidlige lykere ble fortalt av greske forfattere i den klassiske perioden. Det eksisterer tilstrekkelig med hull i deres kunnskap som kaster tvil om den historiske nøyaktigheten over det meste de forteller. De viste ingenting om det hettittiske rike eller om staten Lykia innenfor dette. All kunnskap om bronsealderen gresk skriftsystem linear B hadde gått tapt i den etter bronsealderens sammenbrudd. Grekerne viste lite eller ingenting om at i Anatolia ble det snakket språk innenfor den anatoliske språkgruppe, eller at lykerne hadde et slikt språk. Med unntak av noen få grunnleggende alminneligheter, slik som at lykerne antagelig kjempet i Trojakrigen, er ingenting som er nevnt i tekstene som ble skapt under navnet Homer, eller av andre greske poeter, eller noe som Herodot har fortalt om lykerne forut hans egen tid, er gitt noen historisk verdi av dagens historikere.

I fraværet av kunnskap som er tilgjengelig i dag, skrev fortidens historikere ofte om lykiske legender som om disse hadde et historisk grunnlag. Imidlertid er alle legender motstridende med den arkeologiske virkelighet. Det er eksempelvis usannsynlig at lykerne kom fra Kreta. De er kjent for å ha vært en luvisktalende folk, og det er ikke noe spor av at luverne noen gang levde på Kreta.

I henhold til Herodot, hadde Europa, en fønikisk kvinne i gresk mytologi, to sønner, Sarpedon og Minos. De utfordret kongedømmet på Kreta, som var deres opprinnelige land. Minos fordrev Sarpedon og hans folk, termilæ, i landflyktighet. De gikk i land på Milyas, som var det gamle navnet på dette landet som siden ble kjent som Lykia og som da var befolket av solymierne. Deretter bosatte Lykos, sønn av Pandion II, konge av Athen, drevet i landflyktighet av sin bror, kong Aigevs, seg sammen med termilene. De kalte landet Lykia etter ham. Herodot avsluttet denne fortellingen med observasjonen at lykerne var matrilineær, hvilket vil si at de regnet slekten etter moren.

Lykerne opptrer også andre steder i greske myter, som i fortellingen om Bellerofon som til sist etterfulgte trone etter den lykiske kong Iobates (eller Amfianax). Lykia er hyppig nevnt av Homer som en alliert av Troja. I Homers Iliaden er det sagt at krigerne fra Lykia ble ledet av to velrenommerte krigere: Sarpedon (sønn av Zevs og Laodamia) og hans fetter Glaukos.

Dynastiske periode

Overtatt av Kyros den store

Ruinene i Xanthos

Herodot skrev mer troverdig om samtidige hendelser, særlig de som angikk hans eget land. Anatolia hadde blitt delvis erobret av iranerne, noe som begynte med Skytia og fortsatte med Media. Sistnevnte ble beseiret av perserne som underla dem og deres land til det nye Perserriket. Kyros den store, grunnlegger av det persiske Akamenide-dynastiet, besluttet å fullføre erobringen av Anatolia som en innledning til hærtokt lengre vest, noe som ble utført av hans etterkommere. Han ga oppgaven til Harpagos, en medisk general, som fortsatte å underkaste ulike stater i Anatolia, den ene etter den andre, ved å overbevise dem om underkaste eller bli utryddet.

Harpagos ankom til den sørlige kysten av Anatolia i 546 f.Kr. med en hær som ikke møtte noen problemer med Karia og deres greske naboer som underkastet seg uten kamp. I dalføret ved Xanthos i Lykia dro en hær fra byen ut for å møte dem og som slåss bestemt, men i stort undertall. Drevet innenfor bymurene, de samlet all deres eiendommer, rikdommer og slaver i en sentral bygning og brant det opp. Deretter, etter å ha sverget på å ikke overgi seg, de døde i nærkamp med perserne, og kanskje satt et eksempel for persernes oppførsel i slaget ved Thermopylene noe få generasjoner senere. Arkeologi har avdekket at det har vært en betydelig brann i Xanthos' akropolis en gang på midten av 500-tallet f.Kr., men som Anthony Keen har pekt på, det er ingen måte å knytte denne brannen til de hendelser som Herodot har skrevet om. Det kan like gjerne ha vært en brann ved en annen anledning. Folket i byen Kaunos i Karia skal ifølge Herodot å fulgt dette eksempelet umiddelbart etter. Det var et forsøk for mange av bystatene i Lykia å samle sine styrker, hvilket skjedde i Hellas 50 år senere, men det er ingen nedtegnelse av det, noe som antyder at det ikke eksisterte noen form for sentral regjering eller ledelse. Hver stat måtte forholde seg til sin egen skjebne.

Herodot forteller også at 80 familier fra Xanthos var borte på denne tiden, kanskje kan man spekulere i at de passet sauer i fjellene, men uansett bidro de til å befolke stedet igjen. Imidlertid hevder Herodot at folket i Xanthos på hans tid nedstammet hovedsakelig fra andre folk. En tolkning av dette kan være at meningen var at Xanthos ble befolket fra andre steder i Lykia, i motsetningen til eksempelvis iranere eller andre utlendinger. Herodot forteller dog ingenting om resten av Lykia; antagelig har de underkastet seg uten ytterligere stridigheter. Lykia var godt befolket og blomstret som et persisk satrap, men befolkningen snakket hovedsakelig lykisk.

Det lykisk monarki

Akamenide-dynastiet lot Lykia ha selvstyre. Det var ikke en gang en satrap stasjonert i landet. Årsaken for denne toleransen etter en slik innledende motstandsvilje var at Perserriket benyttet seg av en annen form for kontroll: utplasseringen av aristokratiske persiske familier i regionen for å utøve antatt selvstyre. Det er en del bevis at befolkningene i Lykia ikke var så føyelige som den tilsynelatende persiske toleransen ville antyde. En seksjon av de administrative arkivene i Persepolis som angår omfordeling av varer og tjenester i Persepolis' palassøkonomi, nevner en del omfordelte krigsfanger, blant dem flertallstallsbetegnelsene Turmirla eller Turmirliya, «lykiere». De levde i tiden til Dareios I av Persia (522-486 f.Kr.), tavlene er datert til 509 f.Kr.

For en tettere oppmerksomhet til deres erobrede, foretrakk de persiske myndighetene å etablere en klientstat ved å etablere et monarki under deres kontroll. Bruken av begrepet «dynasti» har blitt konvensjonelt i engelskspråklig litteratur, men det er ikke stedegent begrep. Lykiske inskripsjoner indikerer at monarkens tittel var xñtawati, mer fonetisk som khñtawati. De som holdt denne tittelen kan bli sporet tilbake på mynter, hvor de navngis som den som hadde retten å prege mynter. Lykia hadde et enkeltstående monarki som styrte landet fra et palass i Xanthos. Monarkiet var arvelig, derav betegnelsen «dynasti». Det var nyttegjort av Persia som en måte å gjennomføre persisk politikk og bestemmelser. Det må ha vært det lokale monarkiet som nedkjempet lokal motstand og som fraktet fanger til Persepolis, eller beordret dem transportert. En del medlemmer av dynastiet var iranere, men hovedsakelig var de innfødte lykere.

Den klassiske periode

Etter at perserne ble forvist, mens Athen og Sparta utkjempet Peloponneskrigene, misligholdt de fleste byer i Lykia det athenske sjøforbundet, unntatt Telmessos og Faselis.

I 429 f.Kr. sendte Athen et krigstog mot Lykia for å forsøke å tvinge regionen til igjen komme inn under forbundet. Det mislyktes da Lykias leder Gergis fra Xanthos beseiret general Melasander. Lykia havnet under Persia på nytt og ved 412 f.Kr. er Lykia dokumentert som kjempende på den vinnende siden av Persia. Persiske satraper ble innsatt på nytt, men (som myntene fra samtiden bevitner) tillot de lokale dynastier friheten til å styre. Persia holdt Lykia helt fram til landet ble erobret av Aleksander den store i tiden 334–333 f.Kr.

Den hellenistiske periode

Etter Aleksander den stores død i 324 f.Kr. utkjempet hans generaler strider mellom seg selv om etterfølgelsen. Lykia havnet på hendene til general Antigonos ved 304 f.Kr. I 301 f.Kr. ble Antigonos drept ved en allianse mellom andre etterfølgere av Aleksander, og Lykia ble en del av kongedømmet til Lysimakhos som styrte til han ble drept i et slag i 281 f.Kr. Ved 240 f.Kr. var Lykia blitt en del av Ptolemeerdynastiets Egypt, og forble i deres kontroll ut 200 f.Kr. Det var åpenbart havnet inn under Selevkideriket ved 190 f.Kr. inntil selevkidernes nederlag i slaget ved Magnesia førte til at Lykia ble gitt videre til Rhodos i fredsavtalen i Apamea 188 f.Kr. Det ble deretter gitt selvstyre som et romersk protektorat i 168 f.Kr. og forble så fram til det ble omgjort til en romersk provins i 43 f.Kr.

Det lykiske forbund

Agora med søyler i Patara, den viktigste byen i det lykiske forbundet.

Amfiteateret i Pinara.

Det lykiske forbund (Lukiakou systema i Strabons greske omskrivning, en «stå sammen») er først kjent fra to inskripsjoner fra tidlig på 100-tallet f.Kr. hvor det ærer to borgere. Det er mulig at forbundet ble opprettet for å overbevise Roma om oppgi annekteringen av Lykia til Rhodos. Lykia hadde vært under Rhodos siden fredsavtalen i Apamea i 188 f.Kr. Et fragment fra Titus Livius nedtegner at et «jammerlige sendebud» i 178 f.Kr. kom fra Lykia til det romerske senatet for å klage over at lykerne ble behandlet som slaver. Pisking var opprettet som en kroppslig straff og kvinner og barn var blitt mishandlet. Romerne sendte tilbake streng advarsel for Rhodos som slo fast at de ikke hadde til hensikt å la lykerne eller noe annet folk født i frihet bli lagt i slaveri av Rhodos, og at deres oppdrag var kun et protektorat. Et fragment fra den greske historiker Polybios forteller en noe annen historie ved at romerne sendte legater til Rhodes for å fortelle at «lykerne ikke hadde blitt gitt til Rhodos som en gave, men for å bli behandlet som venner og allierte.» Rhodos sendte sitt sendebud som hevdet at lykerne hadde funnet på denne historien av egne grunner og de faktisk var en finansiell byrde for Rhodos.

Fortsettelsen av denne historien har ikke overlevd, men i 168 f.Kr. tok Roma Lykia fra Rhodos, og ga hjemmestyre til forbundet. Det var ikke et spørsmål om uavhengighet. Lykia var ikke et eget rike, men kunne styre seg selv under demokratiske prinsipper. Det kunne verken forhandle med utenlandske makter eller være ulydige mot det romerske senatet. De kunne dog prege sine egne mynter som en rett gitt av Roma.

I henhold til Strabon besto forbundet av rundt 23 kjente bystater. Lucius Licinius Murena (den eldre), en romersk konsul, la til ytterligere tre i 81 f.Kr. Strabon identifiserte de viktigste byene i forbundet som Xanthos, Patara, Pinara, Olympos, Myra, og Tlos, og med Patara som hovedstaden.

De 23 byene, og deretter 26 bystater, som gikk sammen i en form føderal regjering delte politiske og økonomiske ressurser. Et senat (gresk: συνέδριον, synedrion, «sitte sammen») innkalt ved en forhåndsbestemt enighet og hvert medlem hadde en, to eller tre stemmer, avhengig av byens størrelse. Forbundets regjering hadde forrang, men som med mange føderale systemer, saken ble ikke helt og holdent avgjort, og den påfølgende sivile konflikten førte til at forbundet gikk i oppløsning.

En inskripsjon fra Tyberissos har nedtegnet en avtale mellom Roma og det lykiske forbundet, noe som var en form av det som romerne kalte en foedus. Det ble mye benyttet mellom italienske byer og Roma, unntatt der deres avtaler innebar bidrag til Roma. De generelle utsagnene etablerte «fred, vennskap og lojal allianse... på land og på havet i all tid.» Fire klausulene skaffet Roma nøytralitet overfor forbundets fiender, nøytralitet for forbundet overfor Romas fiender, gjensidig støtte i tilfelle av en fiendes første aggresjon mot begge, og endring av avtalen kun ved felles enighet. Avtalen er skrevet som mellom uavhengige og likestilte stater, men begge sider visste at i dette tilfellet var det konvensjonell skinnhellighet. Det lykiske forbund var underlagt beslutningene i det romerske senatet og påbudene til de romerske keiserne.

Romersk tid

I 43 e.Kr. annekterte keiser Claudius (styrte 41-54 e.Kr.) Lykia og la det inn under Romerriket som en romersk provins. Keiser Vespasian (styrte 69-79 e.Kr.) opprettet Lycia et Pamphylia (Lykia og Pamfylia) som navnet på den romerske provinsen ved å slå Lykia sammen med Pamfylia, som da var en del av provinsen Galatia, til en enkel, administrativ enhet. Gaius Cæsar, arvingen til Augustus Octavius, ble drept her i år 4 e.Kr.

Under de administrative reformene til keiser Diokletian (styrte 284-305 e.Kr.) ble den felles provinsen igjen delt i to enheter som tilhørte bispedømmet Asiana, en del av praefectura praetorio Orientis, det østlige prefekturatet.

Moderne bronsestatue av Nikolas utenfor hans kirke i Myra.

Før bysantinsk tid ble Lykia rammet av et stort jordskjelv i 141, og den 5. august 240 av ytterligere en. Etter denne tiden dukket det opp sjørøvere langs kysten og flere av de lykiske byene gikk under grunnet angrepene. Samtidig begynte kristendommen å gjøre seg gjeldende. I Myra, hvor sankt Nikolas på 300-tallet var erkebiskop, ble områdets fremste by. Dlere kristne klostre ble grunnlagt på denne tiden i Lykia.

Bysantinsk tid

Lykia ble under Det bysantinske riket omgjort til en provins, kalt for Theme av Cibyrrhaeots (gresk: θέμα Κιβυρραιωτῶνにゅー) som besto av den sørlige kysten av Lilleasia fra tidlig på 700-tallet og fram til slutten av 1100-tallet. Det var Det bysantinske riket viktigste flåteområde (gresk: θέμα ναυτικόν), og tjente hovedsakelig for å framskaffe skip og tropper for den bysantinske marinen. De lykiske byene fortsatte å eksistere under bysantinsk tid, men da araberne fra og med 700-tallet slo seg inn i Anatolia forsvant de en etter en.

Tyrkisk tid

Det ble erobret av muslimene og ble en del av Det osmanske rike og til sist en del av Tyrkia. Under osmanene mistet Lykia helt sin betydning og ble forvandlet til en avkrok med avtagende befolkningsvekst. Landet var bortimot ukjent i Europa før den engelske oldtidsforskeren Charles Fellows besøkte og utforsket traktene i løpet av to reiser i 1838 og 1840. Tre stykker fra nærmere vår tid som reiste rundt i Lykia og som skrev om sine opplevelser og ikke minst sine observasjoner var den britiske forskeren Freya Stark (1893-1993), den finske kunsthistorikeren Göran Schildt (1917-2009) og den finske sjøhistorikeren Christoffer H. Ericsson (1920-2009).

Et betydelig kristent samfunn av grekere levde i Lykia fram til begynnelsen av 1920-tallet da de ble tvunget til å utvandre til Hellas under befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia som følge av avtalene etter den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. De forlatte greske landsbyene i regionen er påminnelse om denne utvandringen. Forlatte greske hus kan fortsatt bli sett i byene Demre, Kalkan, Kas og Kaya som er greske spøkelsesbyer. En mindre befolkning av tyrkiske bønder har flyttet inn i regionen etter at de greskspråklige ble tvunget ut. Regionen er i dag en av nøkkelområdene for innlands og utenlands turisme i Tyrkia.

Lykiske gravmonument

Amyntas grav overfor Fethiye.

Lykia er fylt av gravmonumenter. I landet finnes det fra antikk tid tusentalls graver bevart, hvilket har stor betydning for så vel kunsthistorien som arkeologien og arkitekturen da de var påvirket og innenfor den greske kultursfæren samtidig som de også er særskilt lykiske og bygde på en stedegen trearkitektur som siden for lengst har forsvunnet. Gravene er til dels hugd rett ut av fjellveggen, dels frittstående og kan fordeles i fire ulke hovedgrupper: tempelgraver, husgraver, sarkofager og søylegraver. Mange av dem er fra tiden før Aleksander den store, og er fortsatt i god stand, og det finnes også et stort antall graver fra hellenistisk tid, og framfor alt romersk tid.

Tempelgraver

Tempelgravene er ikke særskilt lykiske, men finnes også andre steder i Anatolia. De har tempelfasade med to søyler, vanligvis joniske, in antis, en arkitrav og en fronton. Bak søylene leder en port til gravkamrene hvor de døde ble lagt på steinbenker. Et av de beste eksemplene på disse gravene er uthogd på 300-tallet f.Kr. og i ligger i gjellet overfor Fethiye. I henhold til en inskripsjon tilhører graven Amyntas, sønn av Hermapias, men det er i dag ikke lenger kjent hvem denne var.

Husgraver

De lykiske husgravene finnes i to typer: innhogde i fjell og frittstående graver. Gravene etterligner hus bygd av tømmer, og er som regel bygd i en eller to etasjer; graver i tre etasjer har også blitt funnet, men er mer sjeldne. Vanligvis finnes det en rad av runde eller firekantede bjelkelag overfor døren og i senere graver kunne disse ta form av dentikkelfriser. I blant finnes det også en fronton overfor døren. Gravenes vegger og frontoner er ofte dekorerte med relieffer. Husgraver finnes i stort antall i Pinara, Tlos, Telmessos, Myra, Limyra, Antifellos og Theimussa. Fine eksempler på frittstående husgraver finnes i Fellos, Xanthos og Üçağiz.

Sarkofager

Sarkofager er en av de mest vanlige gravtyper i verden, men de lykiske er særegne. De er høye og består av tre deler: en grunnflate (basis), et gravkammer og et salformet lokk som minner om gotisk arkitektur. Basis fungerer ofte som et andre gravkammer (hyposorium) for slaver eller tjenere.

Søylegraver

Søylegraver er de mest uvanlige av de lykiske gravene og finnes kun i de vestlige delene av landet. Disse blir ansett for være blant de tidligste gravtypene og finnes blant annet i Apollonia, Isinda og Kyaneai. Søylegravene består av en rektangulær søyle overfor en basis, med gravkammer øverst oppe som dekket av en bred lokk av stein. De eneste utsmykningene på søylegravene finnes på selve gravkammeret øverst oppe. Den mest berømte er den åtte meter høye harpyegraven i Xanthos. Dens marmorrelieffer, som viser hvordan de døde ble fraktet til de lykksalige øyer av harpyer, ble tatt og fraktet til British Museum av Charles Fellows på 1840-tallet. I 1957 ble graven restaurert av tyrkiske myndigheter, som erstattet marmorrelieffene med kopier i betong.

Billedgalleri

• 
  Husgrav i Xanthos.
• 
  Berggrav av tempeltype i Kaunos.
• 
  Payavagraven fra Xanthos, British Museum.
• 
  ”Løvegraven” i Kaş.
• 
  Harpyegraven i Xanthos.

Litteratur

• Akşit, İlhan (2010) (engelsk): Lycia: The Land of Light. Istanbul: Akşit Kültür ve Turizm Yayıncılık. ISBN 978-975-7039-11-2
• Barnett, R. D. (1975): «The Sea Peoples» i: J. B. Bury: The Cambridge Ancient History. II, del 2. Cambridge: Cambridge University Press. s. 362–366. – Omtaler til mange ulike slag havfolk og deres kontakt med Egypt og Anatolia. Forteller også filistere i tiden til Ramses III.
• Boardman, John (1980): The Greeks Overseas: Their Early Colonies and Trade. London: Thames and Hudson. Libris 4995977. ISBN 0-500-25069-3
• Bryce, T. (1993): «Lukka Revisited» i: Journal of Near Eastern Studies 51 (2): 121–130. DOI:10.1086/373535. – Diskuterer Lukkas forhold til andre regioner (som Miletos) og hvor de var bosatt.
• Bryce, T.; Zahle, J. (1986): The Lycians. 1. Copenhagen: Museum Tusculanum Press. – Dekker lykerne og hvor de levde, deres historie, kultur, kulter, og språk.
• Drews, R. (1995): The End of the Bronze Age: Changes in Warfare and the Catastrophe CA. 1200 B.C. Princeton: Princeton University Press. – En beskrivelse av de egyptiske bevisene for havfolkene.
• Ericsson, Christoffer H. (1994): Strövtåg i Anatoliens Hellas. Helsingfors: Konstsamfundet. ISBN 951-9114-47-5
• Hill, George Francis (1897): «Catalogue of the Greek Coins of Lycia, Pamphylia, and Pisidia» i: A Catalogue of the Greek Coins in the British Museum. London: Trustees of the British Museum. – En presentasjon av historien til Lykia i løpet av tiden hvor det preget mynter og om selve myntene.
• Keen, Anthony G. (1998) [1992]: Dynastic Lycia: A Political History of the Lycians & Their Relations with Foreign Powers, c. 545-362 BC. Mnemosyne: bibliotheca classica Batavia. Supplementum. Leiden; Boston; Köln: Brill.
• Wikander, Ola (2008): Ett träd med vida grenar: de indoeuropeiska språkens historia. Stockholm: Prisma förlag. ISBN 978-91-5185139-6

Eksterne lenker

• Satyurek, Patty; Satyurek, Kemal: «Lycian Turkey». Lycianturkey.com.
• Walker, Christopher; Anderson, Thorne (fotograf) (September/oktober 2007): «Splendid Ruins for an 'Excellent Republic'». Saudi Aramco World.
• Kamiya, Takeo: «Lycian Influence to the Indian Cave Temples».

Foss, Pedar W.: «Lycia». Encyclopedia of the Roman Provinces (ERP).