(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Olav Scheflo – Wikipedia
Wikipedia

Olav Scheflo

Olav Andreas Scheflo (1883-1943) var en norsk journalist og politiker (Ap).

Olav Scheflo
Født9. sep. 1883[1][2]Rediger på Wikidata
Steinkjer
Død25. juni 1943[1][2]Rediger på Wikidata (59 år)
BeskjeftigelseJournalist, politiker
Embete
BarnDagmar Loe
PartiArbeiderpartiet (1905–ukjent)
Norges Kommunistiske Parti (1923–1928)
Arbeiderpartiet (1929–)
NasjonalitetNorsk
Olav Scheflo på Commons

Liv og familie

rediger

Olav Andreas Scheflo ble født 9. september 1883 i Steinkjer.[3] Han var rammet av leddgikt, og fra rundt 1930 var han så svak at han til dels måtte bæres på talerstolen.[4] Etter den tyske invasjonen i 1940 var han noen måneder som flyktning i Sverige.[4] Scheflo døde 25. juni 1943 i Oslo.[3]

Virke

rediger

Etter seieren til den radikale fløyen i Det norske Arbeiderparti (DNA) på landsmøtet i 1918 ble han redaktør i hovedorganet Social-Demokraten i Oslo. Scheflo var tilhenger av den Tredje Internasjonalen (Komintern) og støttet både medlemskap for DNA i denne og de 21 opptaksvilkårene («Moskvatesene»).[5] I 1921 måtte Scheflo gå av som redaktør i hovedorganet, men ble i stedet DNAs medlem i ledelsen for Komintern. Fra 1922 var han også stortingsrepresentant og parlamentarisk leder for DNAs stortingsgruppe.

Etter partisplittelsen

rediger

Ved partisplittelsen i 1923 gikk han med i Norges Kommunistiske Parti (NKP), der han ble valgt inn i partiledelsen, som Kominternrepresentant (til 1927) og til redaktør i hovedorganet Norges Kommunistblad. I 1924 ble han dømt til fengsel for å ha tatt inn en annonse mot streikebryteri under den store jernstreiken.[6] Samme år ble han dømt for «oppfordring til straffbare handlinger» etter å ha agitert for militærstreik.[7]

Scheflo var politisk relativt moderat og ble regnet blant høyrefløyen i NKP. Den indre striden i partiet førte til at han trakk seg som redaktør av hovedorganet i 1927.

I mars 1928 gikk Scheflo ut av NKP i protest mot partiets negative holdning til regjeringen Hornsrud. Fra 1929 var han medlem i DNA, og fra 1931 var han redaktør i partiavisen Sørlandet i Kristiansand.

Forholdet til Trotskij

rediger

Scheflo forsvarte offentlig Lev Trotskij mot angrepene fra både borgerlig og stalinistisk hold da den gamle bolsjeviken oppholdt seg i Norge i 1935—1936, mens mange i DNA ellers var uklare og vaklende, for eksempel Martin Tranmæl i hovedorganet Arbeiderbladet.

Allerede samme dag som Arbeiderpartiet dannet regjering i 1935, innledet Scheflo samtaler med Trotskijs krets om oppholdstillatelse i Norge. Da Trotskij fikk asyl i Norge sommeren 1935 tok Scheflo ham imot på kaia i Oslo. Sommeren 1936 ferierte han med Trotskij på Stagnesholmen i Randesund. Scheflos nære forhold til Trotskij ledet til konflikt mellom ham og formannen i Kristiansands Arbeiderparti, Jakob Friis.[8]

Scheflo var likevel ikke «trotskist» i ideologisk forstand.

Politisk ståsted

rediger

Scheflos bok Den røde tråd i Norges historie redegjør for hans politiske ståsted, midt i den folkelig-radikale tradisjonen i Norge. Boka, som ble skrevet under fengselsoppholdet, vakte betydelig debatt internt i NKP, og Scheflo opplevde ros fra høyrefløyen og rasende angrep fra venstrefløyen. Boka ble sågar forsøkt stoppet av sentralkomiteen.[9]

Andre verdenskrig

rediger

Etter invasjonen i april 1940 og Quislings statskupp reiste han nordover. På et hotell i Gudbrandsdalen møtte han Johan Nygaardsvold (som hadde flyktet med konge og regjering tidlig 9. april), og Scheflo oppmuntret statsministeren. Nygaardsvold ga Scheflo en håndskrevet rekvisisjon på bensin slik at Scheflo fikk nødvendig drivstoff så lenge krigen varte. På denne måten kom Scheflo seg til Ålesund (til dels med drosje over lange strekninger) mens krigen pågikk. Fra Molde og nordover kysten reiste han med en fiskeskøyten «Krysseren» (ført av Knut Huse) med kurs for Tromsø. «Krysseren» var rekvirert av den frie norske marine til å frakte proviant, soldater og krigsfanger. Båten var full av våpen, proviant og soldater. Blant sivile ombord var forfatteren Sigrid Undset, Fredrik Paasche med familie og Dagmar Loe samt tyske flyktninger, inkludert fem jødiske. Ifølge Undset var det 36 personer ombord og køyeplass til 6. Undset hadde tenkt å gå i land i Bodø, men der ble ingen sivile sluppet i land, og de reiste sørover igjen til Mo i Rana der det er kort vei til Sverige. Fra Rana reiste Scheflo inn i Sverige 8. mai via Umbukta. Scheflo var invalidisert av leddgikt, og med hjelp av lokale norske menn ble han trukket på slede de siste 6 kilometer over grensen. Undset var tungfør og ikke kledd for fjelltur og satt sammen med Scheflo i sleden. (De andre flyktningene gikk på ski). Etter 14 timer i snøen kom de til bebyggelse på svensk side. Scheflo og Undset reiste samme vei til Stockholm. I Stockholm traff han blant andre Martin Tranmæl, Erling Falk, Einar Gerhardsen og Halvard Lange. Scheflo returnerte med tog til Norge i august 1940 (sammen med Gerhardsen og Lange) etter et sykehusopphold i Stockholm.[10][11][4][12]

Bibliografi

rediger
  • Den røde tråd i Norges historie, Andelsforlaget Ny Tid, 1925 [13]
  • Lenin som politiker og menneske, Aschehoug, 1928 [14]

Oversetter

rediger
  • Karl Kautsky: Det socialistiske program : (Erfurter-programmet), Det Norsk Arbeiderpartis Forlag, 1914 [15]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 626[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Olav Andreas Scheflo, Norsk biografisk leksikon ID Olav_Scheflo, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Terjesen, Einar A. (29. juni 2022). «Olav Scheflo». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 9. januar 2023. 
  4. ^ a b c Olav Scheflo som politiker og menneske. Oslo: Tiden. 1974. s. 9. ISBN 8210009591.  Kapittel av Willy Brandt
  5. ^ Egge, Åsmund (28. februar 2018). «Fra revolusjonsbegeistring til brobygging – Moskva i norsk arbeiderbevegelse 1917–1991». Morgenbladet. Besøkt 9. mars 2019. 
  6. ^ Maurseth, Per (1987). Gjennom kriser til makt. Tiden. s. 456. ISBN 8210027530. 
  7. ^ Ottosen, Rune (23. februar 2018). «hRevolusjonsfrykt og klassekamp». Morgenbladet, Mediehistorisk tidsskrift. Besøkt 9. mars 2019. 
  8. ^ Olsen, Thomas (17. september 2018). «Da Trotskij splittet Kristiansand Arbeiderparti». Fædrelandsvennen. Besøkt 9. mars 2019. 
  9. ^ Maurseth, Per (1987). Gjennom kriser til makt. Tiden. s. 414. ISBN 8210027530. 
  10. ^ Anderson, Gidske (1989). Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205184011. 
  11. ^ Ørjasæter, Tordis (1999). Sigrid Undset. Norge: Norges banks seddeltrykkeri. ISBN 8275531403. 
  12. ^ Olav Scheflo som politiker og menneske. Tiden. 1974. s. 42. ISBN 8210009583.  Kapittel av Inge Scheflo.
  13. ^ Olav Scheflo (1925). Den røde tråd i Norges historie (på norsk). Oslo: Andelsforlaget ny tid. 
  14. ^ Olav Scheflo (1928). Lenin som politiker og menneske (på norsk). Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard). 
  15. ^ Karl Kautsky (1914). Det socialistiske program (Erfurter-programmet) (på norsk). Kristiania: Det Norske Arbeiderpartis Forlag. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_Scheflo&oldid=24232681»