Otto Ville Kuusinen
Otto Ville (Wilhelm) Kuusinen (russisk: О́тто Вильге́льмович Ку́усинен) (født 4. oktober 1881 i Laukas i Finland, død 17. mai 1964 i Moskva) var en finsk og sovjetisk politiker, litteraturhistoriker og poet, som etter nederlaget i den finske borgerkrigen flyktet til Sovjetunionen, hvor han arbeidet frem til sin død.
| Otto Ville Kuusinen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otto Wilhelm Kuusinen 4. okt. 1881[1][2]  Laukas | ||
| Død | 17. mai 1964[1][3][2][4] (82 år) Moskva[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, skribent, lyriker, litteraturkritiker, diplomat | ||
| Utdannet ved | Helsingfors universitet Imperial Alexander University | ||
| Ektefelle | Aino Kuusinen (–) | ||
| Barn | Hertta Kuusinen | ||
| Parti | Finlands sosialdemokratiske parti Sovjetunionens kommunistiske parti Det finske kommunist partiet Socialist Workers' Party of Finland | ||
| Nasjonalitet | Storfyrstedømmet Finland Finland Terijokiregjeringen Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Kremlmurens nekropolis | ||
| Medlem av | Det russiske vitenskapsakademi Sovjetunionens vitenskapsakademi Politbyrået i Sovjetunionen | ||
| Utmerkelser | Leninordenen (1940)[6] Helt av det sosialistiske arbeidet (1961)[6] Leninordenen (1961)[6] Leninordenen (1951)[6] Leninordenen[7] | ||
| Formann for Terijokiregjeringen | |||
| 2. desember 1939 - 12. mars 1940 | |||
Biografi
redigerTidlig karriere
redigerEtter å ha styrtet partiets moderate partileder J. K. Kari i 1906 kom Kuusinen til å dominere Finlands sosialdemokratiske parti. Han var medlem av Finlands parlament fra 1908 til 1913 og var partiets leder mellom 1911 og 1917. Han var lederen for den finske revolusjonen i 1918 som opprettet den kortvarige finske sosialistiske arbeiderrepublikk. Etter at de røde tapte borgerkrigen flyktet Kuusinen til Moskva og var med på å starte Finlands kommunistparti.
Han fortsatte sitt arbeid som et av de mest betydningsfulle medlemmene av Komintern i det bolsjevik-kontrollerte Russland, som kort tid etter ble til Sovjetunionen. I Finland rehabiliterte den moderate fraksjonen av det sosialdemokratiske partiet seg under Väinö Tanners ledelse, mens Kuusinen og andre radikale ble ansett som de ansvarlige for borgerkrigen av en stadig økende del av befolkningen.
Kraftig hat mot sosialistene i Finland i tiden etter borgerkrigen fikk mange finske sosialister til å emigrere til Sovjetunionen for å «skape sosialisme». Men Stalins utrensninger var et hardt slag for finnene i Sovjetunionen, og de fleste av dem som ikke flyktet tilbake til Finland ble henrettet. Kuusinens rykte i Finland ble ytterligere forverret da det viste seg at han var en av de få som ikke ble offer for de stalinistiske deportasjoner, rettssaker og henrettelser.
Terijokiregjeringen
rediger
Etter at sovjetiske styrker invaderte Finland 30. november 1939, ble Kuusinen utnevnt som formann for Terijokiregjeringen, Stalins marionettstat (den såkalte finske demokratiske republikk) ment for å styre det okkuperte Finland. Men siden krigens gang ikke utviklet seg som Sovjetunionen hadde planlagt, og en fredsavtale med den finske regjeringen ble uunngåelig for den sovjetiske regjeringen, ble Kuusinen lagt til side og utnevnt som formann for det Karelo-finske SSRs råd mellom 1940–1956.
Kuusinens deltakelse i Terijokiregjeringen avgjorde hans rykte blant finske sosialister som en quisling, og, i motsetning til dens påtenkte effekt, medvirket dette til at det finske folket samlet seg for å hele sårene fra borgerkrigen og kjempe mot den sovjetiske invasjonen.
Annet arbeid og død
redigerEtter å ha flyktet fra Finland til Sovjetunionen ble Kuusinen en innflytelsesrik embetsmann i den statlige administrasjonen. Han var medlem av Sovjetunionens Politbyrå, det høyeste statlige organ. Kuusinen fortsatte sitt arbeid under Nikita Khrusjtsjovs ledelse (1953–1964). Han var sekretær for Sovjetunionens kommunistpartis sentralkomite mellom 1957 og 1964. I 1952 og igjen i 1957 ble han også valgt til presidiet av sentralkomiteen.
Kuusinen var en av redaktørene av Marxismen-leninismens grunnlag, som anses som en av de grunnleggende verkene innenfor dialektisk materialisme og leninistisk kommunisme. I Kreml ble han ansett som liberal – og fra den tidsmessige avstanden pekte hans tenkning frem til perestroika. Mens han redigerte et nytt partiprogram for «rask utvikling av landbruk, industri og teknologi» gikk han inn for å gi opp konseptet proletariatets diktatur, til forferdelse for de mere konservative ideologene. I dette ble han støttet av Khrusjtsjov.
Kuusinen ble valgt til medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademi i 1958.
Kuusinen døde i Moskva 17. mai 1964. Han ble kremert, og hans aske ble begravd ved Kremls mur. Hans datter Hertta Kuusinen var også en fremstående finsk politiker etter andre verdenskrig.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Otto V. Kuusinen, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Otto-V-Kuusinen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Otto Wilgelmowitsch Kuusinen, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kuusinen-otto-wilgelmowitsch[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Otto Kuusinen, Munzinger IBA 00000004347, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Куусинен Отто Вильгельмович, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Куусинен Отто Вильгельмович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Työväentutkimus Vuosikirja, side(r) 120, utgitt 2010[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978)[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
rediger- (fi) En henvendelse til Finlands proletarer fra Kuusinens marionettregime
- (sv) Otto Ville Kuusinen hos Finlands riksdag