Pidginspråk

Et pidginspråk (tidligere kun brukt om varianter av engelsk) oppstår tilfeldig og for spesifikke formål når to eller flere ofte vidt forskjellige språk kolliderer. Pidginspråka karakteriseres av et begrensa vokabular, som kun omfatter termer som er helt nødvendige for kommunikasjon. De har en enkel eller nesten ikke-eksisterende grammatikk. Eksempler på pidginspråk er hiri motu, fanakolo, kinesisk pidginengelsk og Hawaii-engelsk pidgin.

Illustrasjonsbilde av pidginspråk.

Bakgrunn

I kolonitida var det vanlig at pidginspråk oppsto i kontakten mellom kolonimaktenes og slavenes språk. På plantasjene i Vest-India skulle et fåtall av europeiske administratorer, fangevoktere og arbeidsledere styre en stor slavebefolkning. Dette forutsatte et minimum av kommunikasjon mellom mennesker med innbyrdes uforståelige språk, et problem som ofte ble forsterket av at flere enn to grupper møttes. Europeiske oppsynsmenn ble rekruttert fra mange kanter og talte ofte dialekter som lå langt fra riksnormen i kolonimakten, eller de kunne være fra helt andre land og tale administrasjonsspråket dårlig. Slavene kunne på sin side komme fra forskjellige folkeslag i Afrika med innbyrdes uforståelige språk. De kunne også ha tilegnet seg noen språkferdigheter i en spansk koloni, for så å bli solgt til en britisk. Plantasjeierne sørget gjerne for å blande gruppene, slik at det ikke skulle være for lett å konspirere og planlegge opprør. Ingen av språkene kunne brukes som lingua franca på grunn av tallmessig ubalanse og sosial, psykologisk og kulturell avstand.

Det sosialt underlegne, men tallmessig overlegne språket (f.eks. slavenes på Haiti) blir i litteraturen om pidgin-språk kalt substratum, mens kolonimaktens språk (eller dialekter av det) kalles superstratum. I typiske pidgin-språk kommer de fleste leksikalske elementer (ordforrådet) fra superstratum, men også substratum kan levere ord og syntaks. Språkets minimum av grammatikk kommer oftest fra substratum.

Pidgin har oppstått mange steder og antagelig til alle tider, overalt hvor folkegrupper uten felles språk må snakke sammen. Mest kjent og utforsket er slike som har oppstått i moderne tid og har kunnet studeres direkte av språkforskere. Et godt beskrevet eksempel er Hawaii-engelsk, som oppsto i tiårene omkring 1900 da fruktplantasjene rekrutterte arbeidere fra Kina, Japan, Sørøst-Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Polynesia.

Pidgin-språk oppstår ikke bare som følge av migrasjoner eller i situasjoner av ekstrem sosial ulikhet, som i slavekulturer. De kan også være handelsspråk mellom likeverdige parter. Et nærliggende eksempel er russenorsk, som ble brukt langs norskekysten og Kola-halvøya av nordmenn på den ene sida og russere på den andre i forbindelse med pomorhandelen. Noen få gloser fra begge grunnspråk var nok til å snakke om vær, varer og priser, og grammatikken var spontan. Russenorsk er ett av få pidginspråk som har oppstått mellom folk på like vilkår; de fleste har oppstått i møtet mellom koloniherrer og koloniserte.

En mye brukt definisjon av pidgin-språk er et språk uten innfødte brukere, altså et språk talt av folk som ikke har lært det som barn. Det er funksjonelt og lingvistisk begrenset, med et redusert og forenklet system og ekstrem syntaktisk variasjon. Dermed er det også meget ustabilt og vil lett forsvinne like raskt som det oppsto hvis betingelsene endrer seg og møteplassene blir borte. Russenorsk gikk eksempelvis brått ut av bruk da Sovjetmakten erobret Arkhangelsk i 1920 og gjorde ende på handelen langs kysten.

Fra pidgin til kreolspråk

Som oftest vil en pidgin-talende befolkning med tiden bli assimilert i et større eller mer prestisjetungt språksamfunn og tilegne seg superstratum-språket mer eller mindre fullkomment. Men det hender også at et pidginspråk stabiliserer seg og blir til et fullverdig språk – befolkningens førstespråk, som barna i samfunnet lærer. Prosessen som fører til at et pidginspråk blir permanent, kalles kreolisering. Resultatet blir et kreolspråk, kjennetegnet ved at det blir morsmål for en folkegruppe. Eksempler på slike er tok pisin (Papua Ny-Guinea) og pitkairn (Pitcairn).

Når et kreolspråk har utviklet en relativt stabil grammatikk og syntaks, mener noen språkforskere at det har «krystallisert» og har fått legitimitet som selv-identifiserende symbol for et nytt kreolsamfunn. Deretter blir det «målspråket» som nye grupper i befolkningen tilegner seg, enten de kommer som nye skipslaster med slaver, eller fødes inn i samfunnet og lærer kreolspråket som morsmål.

Baskiske pidginspråk

Baskerne har myter om at de besøkte Newfoundland på 1370-tallet. Den italienske oppdageren Giovanni Caboto hevdet han møtte baskisktalende indianere da han kom til Newfoundland-området i 1497. (Han trodde han var kommet til Japan.) Dette baskisk-algonkinske pidginspråket skal ha vært i bruk til ut på 1600-tallet. En setning kunne lyde Ania capitana ouias amiscou. Ordene er baskisk anaia (= bror) og kapitaina (= kaptein), og indiansk uiash (= kjøtt) og amishkw (= bever), slik at setningen skal oversettes "(Min) bror kapteinen (bringer meg) kjøtt (av) bever".

Også irokeserne har trolig fått sitt navn fra dette pidginspråket. Fra 1540-årene var det nær kontakt mellom baskere og ulike indianerstammer i St. Lawrence-elvedalen. Indianerne fortsatte med å bruke denne pidgin-varianten da de møtte franske misjonærer og nybyggere. På baskisk-algonkinsk pidgin het drapsmann hirokoa, fra baskisk hiltzaile med samme betydning, og andre indianerstammer omtalte irokeserne slik. Franskmennene oppfattet dette som stammens navn, og stavet det iroquois, siden h faller vekk på fransk. Selv kalte irokeserne seg De fem nasjoner.

Enda et baskisk pidginspråk, kjent som baskisk-islandsk pidgin, utviklet seg på 1600-tallet, og er bevart i nesten 400 år gamle tekster nedskrevet på Island. De fleste ordene var baskiske, syntaksen derimot engelsk. «Skjorte» het f.eks atouray, fra baskisk atorra.

Litteratur

• Bickerton, Derek, Roots of Language, Ann Arbor 1985.
• Broch, Ingvild og Ernst Håkon Jahr: Russenorsk – et pidginspråk i Norge, Oslo 1984, ISBN 82-7099-091-4
• DeGraff, Michel, Language Creation and Language Change – Creolization, Diachrony, and Development, Cambridge, Mass. 1999
• Fox, James, «Simplified Input and Negotiation in Russenorsk», i Anderson, Roger (red.) Pidginization and Creolization as Language Acquisition, Rowley, Mass. 1983