(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Raphael Lemkin – Wikipedia
Wikipedia

Raphael Lemkin

polsk-jødisk jurist og fredsforsker

Raphael Lemkin, opprinnelig Rafał (1900–1959) var en russiskfødt advokat som er kjent for sitt arbeid mot folkemord. Han introduserte begrepet genocide (folkemord) i 1944 på bakgrunn av det pågående holocaust samt folkemordet på armenerne 30 år tidligere. I forbindelse rettsoppgjøret i Nürnberg (Nürnbergprosessene) etter andre verdenskrig arbeidet han med lite suksess for at folkemord skulle inkluderes i tiltale og dom.[3][4]

Raphael Lemkin
Født24. juni 1900[1][2]Rediger på Wikidata
Biazvodna
Død28. aug. 1959[1][2]Rediger på Wikidata (59 år)
New York (New York)
BeskjeftigelseAdvokat, freds- og konfliktforsker, aktor, jurist Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedLaw Faculty of Lviv University
Universitetet i Heidelberg
Universitetet i Lviv
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Polen
USA
GravlagtMount Hebron Cemetery
UtmerkelserFortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Four Freedoms Award - Freedom of Worship
Raphael Lemkin på Commons

Lemkin var jødisk og hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust. Lemkin gjorde et viktig bidrag til å beskrive nazistenes overgrep i okkuperte områder og i arbeidet for å hindre at slikt skulle skje igjen.[5] Lemkins tenkning var tydelig påvirket av folkemordet på armenerne som skjedde mens han var ung.[4]

I 1947 medvirket han i en komite på tre jurister som utferdiget det første utkastet til en lovtekst (konvensjon) for FN om forbud mot og straff for folkemord. Han drev intens lobbyvirksomhet for å få konvensjonen vedtatt.[5] Teksten ble etter flere runder med justeringer enstemmig vedtatt justeringer i 1948.[trenger referanse] Loven fikk kallenavnet «Lemkins lov».[6] Han ble flere ganger nominert til Nobels fredspris[7] hvorav to ganger i 1950-årene.[8]:xiv Han døde før hans nye hjemland, USA, hadde ratifisert folkemordskonvensjonen.[9]

Lemkin var ugift og hadde ikke barn.[10]

Bakgrunn

rediger
 
Lemkin studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv). Hersch Lauterpacht (tre år eldre enn Lemkin) studerte også i Lemberg og begge hadde professor Julius Makarewicz som lærer.[11][12] Makarewicz var nasjonalist og var en periode etter andre verdenskrig deportert i Sibir.[13] Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Familie og oppvekst

rediger

Raphaël Lemkin ble født i Bialystok[14] 24. juni 1900[15] og vokste opp på familiens gårdsbruk, Ozerisko, nær landsbyen Bezwodene i den polske del av Det russiske keiserdømmet. Landsbyen ligger noen mil utenfor Białystok og tilhører nå Hrodna voblasts i Belarus (også kjent som Hviterussland). Familien var jødisk og snakket polsk.[16]

Faren het Joseph og moren Bella (født Pomerantz). Under første verdenskrig gjemte Bella familiens bøker i skogen da de tyske styrkene nærmet seg. Gården ble rasert under krigshandlingene. Faren var interessert i politikk og livet i synagogen, mens moren var intellektuelt orientert og introduserte den unge Raphael for Friedrich Nietzsche og sørget for at han lærte flere språk (inkludert hebraisk) som ung. Hjemstedet lå midt i Det jødiske bosetningsområdet som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og der en stor del av verdens jøder bodde.[17] Han skal i alt ha lært 12 språk. På gården bodde også onkler, tanter og søskenbarn.[8]:x

Familien leide en gård og var i en utsatt posisjon fordi jøder i det russiske imperiet egentlig ikke hadde lov til å drive jordbruk. Familien betalte høy pris til jordeieren og bestakk den lokale politimannen. Livet på den relativt isolerte gården ga en viss beskyttelse mot pogromene i byene på den tiden, Lemkin husket selv pogromene i 1903-1906 og 1919-1921 (i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anitjødisk vold). Lemkin konkluderte senere med at tsarens tjenestemenn tillot pogromene fordi det avledet oppmerksomheten fra kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere.[18] Han vokste opp i en minoritet som levde under en konstant fare for vold.[4]

Lemkin skrev i selvbiografien at interessen for temaet folkemord begynte da han var guttunge og måtte overleve antisemittisme og vold.[16] Lemkin beskrev en umettelig leselyst og liten interesse for gårdsdrift.[19] Moren var intellektuelt nysgjerrig og som ung leste Lemkin om massakrer og forfølgelse av minoriteter blant annet behandling av kristne under keiser Nero, romernes ødeleggelse av Kartago og massemord på hugenottene. Han noterte at over 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri: "Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ" skrev han i selvbiografien.[4]

Lemkin flyttet til Lviv (Lwow, da i Polen) i 1921.[10] Han studerte fra 1921 først filologi og deretter rettsvitenskap ved Jan Kazimierz-universitetet i Lviv (polsk: Lwow). Han kunne polsk, russisk, jiddisch og hebraisk samt belarusiske og ukrainske dialekter, og lærte seg tysk, fransk og italiensk (senere også engelsk) med planer om å lære sanskrit og arabisk.[6] Lemkin hadde spesielle interesse og talent for språk, og skal ha vært i stand til å lese 14 ulike språk.[20] Lemkin hadde studieopphold i Heidelberg for å sette seg inn i tysk filosofi. I 1926 fullførte han doktorgraden i rettsvitenskap i Lviv.[21]

Situasjonen i Øst-Europa

rediger

De store multietniske rikene (Østerrike-Ungarn, Det osmanske og Det russiske keiserriket samt Det tyske keiserriket) gikk i oppløsning under første verdenskrig. Disse rikene, som var rammene for Lemkins barndom og oppvekst, ble erstattet av nasjonalstater og nasjonalitetsspørsmål ble et av de store temaene i Øst-Europa etter den første krigen.[22] Blant annet Wilsons 14 punkter la opp til grensetrekking for de nye statene etter etnisk tilhørighet, noe som var praktisk umulig i store deler av Øst-Europa og minoritetsrettene etablert ved Versailles-freden søkte å skape stabilitet i Øst-Europa.[23]

Etter at Polen i 1918 ble skilt ut fra Russland som egen stat ble hjemstedet en del av Polen og Lemkin ble statsborger av Polen. Lemkins interesse for nasjon og folkegrupper sprang særlig ut av denne voldelige perioden der grensestrid med Sovjetunionen varte i mange år første verdenskrig og tyske nasjonalister aksepterte ikke dannelsen av Fristaden Danzig..[24][25]

Polen var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelig tyske, jødiske, hviterussiske og ukrainske minoriteter). Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. Józef Piłsudski argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter var begrenset.[24][25]

Artikkel 93 i Versailles-traktaten ga stormaktene rett til å intervenere i indre polske forhold for å beskytte minoritetene. Flere polske partier foraktet Versailles-betingelsene fordi de ga jødene rettigheter i den polske staten fordi jødene angivelig ikke hadde slåss for nasjonale retter og derfor ikke fortjente noen. Piłsudski la til grunn at polsk etnisk identitet ikke var nødvendig for å bli polsk borger. Lemkin støttet som ung Piłsudski inntil Piłsudski tok makten ved et statskupp i 1926. Jødenes situasjon i den polske republikken ble betydelig forverret et Piłsudskis død i 1935.[26]

Virke

rediger

Arbeid som jurist

rediger
 
Vespasian Pella på en belgisk minnemynt. Pella medvirket ved utforming av Folkemordkonvensjonen i 1948.

Han arbeidet etter studiene som statsadvokat (offentlig anklager) fra 1929. Han ble sparket som assisterende statsadvokat i 1933 etter å ha «fornærmet våre tyske venner» og ble beskyldt for å styrke jødenes status.[6] Fra 1929 til 1935 var han sekretær for utvalget som arbeidet med kodifisering av Polens straffelov.[20]

Sammen med professor Emil Stanisław Rappaport laget Lemkin i 1932 utkast til ny straffelov for Polen. Artikkel 113, forfattet av Lemkin, var uvanlig ved at den gjorde det straffbart å produsere og spre propaganda som tilskyndet innbyggerne til vold og angrepskrig. Lemkin skrev i kommentar til lovforslaget at innenlands lovgivning kunne bidra til fred internasjonalt fordi krig er statlig politikk som først måtte legitimeres innenlands.[27]

Ideen til kriminalisering av hatprat fikk Lemkin fra den rumenske juristen Vespasian Pella som hadde forfattet en bok som advarte om at fanatiske nasjonalister kunne ta kontroll over staten og bruke statsapparatet mot opposisjonen innenlands og samtidig drive land mot angripskrig. Pella hadde betydelig innflytelse på Lemkin.[27]

Rappaport introduserte Lemkin til kollegaene i L'Association Internationale de Droit Penal (den internasjonale forening for straffelov, stiftet 1924) som var en av de viktigste innenfor Folkeforbundet og gjennom denne foreningen fikk Lemkin mulighet til å arbeide med folkerett i Folkeforbundet. Gjennom foreningen ble han kjent med jussprofessor Henri Donnedieu de Vabres i tillegg til Pella. Lenin skrev om «overdreven nasjonalisme» i Mussolinis Italia. Pella ledet an i arbeidet med utvikling av en ny type straffelov i form av «kollektive statsforbrytelser». Donnedieu ble etter krigen Frankrikes ledende dommer i Nürnbergprosessen. Lemkins samarbeid med disse to var vesentlig for hans suksess. Etter andre verdenskrig ble han uvenn med begge.[28]

Høsten 1933 forfattet Lemkin et forslag til Folkeforbundet med forbud mot forbrytelser han kalte «barbari» og «vandalisme». Lemkin planla å presentere forslaget på den femte strafferettslige konferansen i Madrid høsten 1933 og han listet opp fem «nye» forbrytelser:[29]

  1. barbari (fransk: actes de barbarie)
  2. vandalisme (actes de vandalisme)
  3. fremkalling av katastrofer i internasjonal kommunikasjon (provocation de catastrophes dans la communication internationale)
  4. forstyrrelser av internasjonal kommunikasjon (interruption intentionnelle de la communication internationale par Poste, Télégraphe, Télephone, ou par la T.S.F.)
  5. spredning av smitte mellom mennesker, dyr eller planter (propagation de la contamination humaine, animale, ou végétale)

Lemkin siterte Pella for begrepene barbari og vandalisme. Lemkins spesielle bidrag var å anvende prinsipper for universell jurisdiksjon for disse typene forbrytelser og knyttet det juridiske begrepet terrorisme til staters voldsbruk mot nasjonale minoriteter. Lemkin ønsket å utvide folkeretten (internasjonal strafferett) for å beskytte sårbare minoriteter, særlig på bakgrunn av det sviktende Folkeforbundet, samt å kriminalisere overgrep begått av statens tjenestemenn mot egne borgere i fredsperioder.[29] Tyske myndigheter presset Polen til å hindre Lemkin å reise til Madrid, men Lemkins notat ble sirkulert blant deltakerne i Madrid.[4]

Lemkin definerte barbari som forsøk på å ødelegge etniske, religiøse eller sosiale grupper, herunder brutale angrep på individenes liv og verdighet. Vandalisme definerte han som systematiske angrep på gruppens kulturminner, herunder ødeleggelse av kunst, biblioteker, ritualer og religion. Lemkin mente at barbari og vandalisme i praksis skjedde som et samlet angrep på folkegruppens eksistens.[30]

Ifølge Lemkin var det på den tiden tre typer menneskerettslige vern i folkeretten (1) forbud mot slavehandel, (2) minoritetsretter og (3) forbud mot propaganda som hisset til krig.[31] Lemkin foreslo en fjerde type: Forbud mot angrep på individer i den hensikt å ødelegge gruppen som individet tilhører. Lemkin fremholdt at folkeretten (internasjonal lov) var svært mangelfull på dette punktet. For ettertiden fremstår det som at Lemkin undervurderte barbari og vandalisme ved å liste disse sammen med mindre alvorlige saker som spredning av plantesykdommer og forstyrrelse internasjonal postgang.[32] Trolig hadde Lemkin pragmatiske grunner til å omtale barbari sammen med kriminalitet (for eksempel slavehandel og sjørøveri) med lang presedens for universell jurisdiksjon. Rent praktisk ville dette innebære at mistenkte for barbari kunne stilles for retten i det landet de ble pågrepet.[33]

Ideer tilsvarende Lemkins ble på den tiden diskutert i polsk politisk filosofi blant annet av Władysław Leopold Jaworski (1865 – 1930) og Leopold Caro (1864–1939). Lemkin mente at Sovjetunionens straffelov hadde til hensikt å beskytte bolsjevikpartiet og Lenins revolusjonære program og samtidig legitimere vold mot oppisjonelle personer og etniske grupper.[34]

I spørsmål om nasjonal identitet og kulturell autonomi var Lemkin på linje med Simon Dubnov, Otto Bauer og Karl Renner. For Bauer og Renner var nasjoner historiske prosesser, ikke kategorier eller territorier. Lemkin var enig med Bauer og Renner i at det var innskrenking av individuell frihet å forutsette en bestemt nasjonal identitet for å oppnå statsborgerlige rettigheter. Fra Lemkins perspektiv kunne et individ høre til flere nasjoner samtidig. Lemkin mente at nasjon er individer med åndelig fellesskap og anser seg som en gruppe basert på for eksempel felles språk, historie og geografisk nærhet (jødene var ifølge Lemkin en nasjon uten felles språk og geografi). Dubnov mente at det var fåfengt å forsøke å etablere en jødisk stat og fremholdt at like retter og autonomi (rett til eget språk og egne skoler) var løsningen på jødenes vanskelige situasjon. Lemkins ideer var direkte inspirert av Dubnov og Lemkin besøkt Dubnov privat i 1939 for å be om råd i arbeidet med lovforslaget. Dubnov hadde beskrevet den russiske/sovjetiske statens «åndelige drap» på det jødiske folk noe som tilsvarer det Lemkin kalte vandalisme.[35]

Lemkin studerte verkene av Tomáš Masaryk, en fremstående sosiolog og Tsjekkoslovakias president, som argumenterte for at en flerspråklig og flerkulturell tsjekkoslovakias nasjonal identitet kunne skapes.[36]

I oktober 1933 ble Lemkins forslag angrepet av Gazeta Warszawska, en innflytelsesrik antisemittisk avis, som hevdet at Lemkin fremme de jødiske rase og ikke den polske nasjon. For ikke å provosere tyske og sovjetisk myndigheter ved å sende en jødisk tjenestemann til konferansen i Madrid, nektet polske myndigheter med utenriksminister Józef Beck i spissen Lemkin å forlate landet og Lemkins forslag ble lagt frem skriftlig på konferansen. Beck kritiserte Lemkin for å fornærme Polens tyske venner. Etter noen uker ble Lemkin tvunget til å gå av som statsadvokat fordi han ikke ville trekke tilbake kritikken av Hitler.[37] Lemkins forslag fikk lite oppslutning på konferansen og de tyske delegatene forlot rommet i protest. En deltaker på konferansen fremholdt at barbari forekom så sjelden at det ikke hadde noen hensikt å utforme lov om forbrytelsen. Lemkin deltok senere på rettsvitenskapelige konferanser i Budapest, København, Paris, Amsterdam og Kairo der han argumenterte for forslaget første gang lagt frem i Madrid.[6]

Andre verdenskrig

rediger

Flukt

rediger

Han befant seg i Warszawa (der han arbeidet som advokat) da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939 og flyktet fra hovedstaden 6. september. Først flyktet han med tog og deretter til fots gjennom skogene og landsbygda. Han var i bevegelse til november før han kom seg på et tog til familien i området kom under sovjetisk okkupasjon. Han forlot høsten 1939 familien og så foreldrene for siste gang. Lemkin kom til det nøytrale Litauen tidlig i 1940 der det i Vilnius vrimlet av flyktninger. Ifølge selvbiografien var det på denne tiden han bestemte seg for å «vie resten av livet til å gjøre det ulovlig å ødelegge folk».[6][8]:xiii[38]

 
Simon Dubnov, russiskfødt historiker og aktivist av jødisk herkomst.

Han kom seg videre til Riga hvor han drøftet ideen med historikeren Simon Dubnov (Dubnov ble myrdet året etter under holocaust i Latvia). Han tok kontakt med en bekjent som da var justisminister i Sverige og fikk innvilget innreise. Lemkin kom seg til Stockholm i februar 1940 der han blant annet foreleste ved Stockholms universitet. I Stockholm begynte han å samle materiale om den tyske politikken i okkuperte områder, blant annet i form av utstedte dekreter, opplysninger fra Sveriges ambassader, fra Røde Kors og tyske radiosendinger. Lemkin håpet at slik offisiell informasjon fra tyske myndigheter ville være objektive og ugjendrivelige bevis.[38][6][8]:xiii

Med hjelp fra sin venn professor Malcolm McDermott (ved Duke University) kom han seg til USA, der han ved Duke var lovet undervisningsoppdrag innenfor folkerett (engelsk: international law). Han tok fly til Mosvka og reiste østover med Den transsibirske jernbanen og videre via Japan (som på den tiden ikke var involvert i krigen) og til Vancouver med båt og kom til Seattle 18. april 1941 (reisen tok 9 måneder). På dette tidspunktet behersket han engelsk muntlig ikke særlig godt.[6][8]:xiii[38] Lemkin kom til USA et par måneder før den tyske invasjonen av Sovjetunionen og det straks påfølgende massedrapet særlig på jøder i de østlige områdene.[25]

I USA

rediger

I Nord-Carolina begynte han straks å holde taler (på haltende engelsk) med oppfordring om gjøre noe for de vanskeligstilte i Europa. På forsommeren 1941 fikk han siste livstegn fra foreldrene.[6]

 
Krigsdepartementets kontorer i Washington D.C.

Han begynte i juni 1942 å arbeide for den føderale regjeringens Board of Economic Warfare og ble ifølge ham selv forbløffet over den manglende kjennskapen til massemordet som pågikk i Europa. Han møtte blant andre visepresident Henry A. Wallace for å overbevise ham om å gjøre noe for jødene i Europa. President Roosevelt svarte på Lemkins notat med forslag om internasjonal traktat med forbud mot barbari med at ikke var mulig å til en slik lov på det tidspunktet. I 1942 og 1943 drev han lobbyvirksomhet i Washington DC og andre steder i USA. På denne tiden skal han ha tenkt tilbake på Winston Churchills tale over BBC i august 1941: «We are in the presence of a crime without a name». Lemkin skal ha blitt inspirert til å sette navn på den særegne forbrytelsen som ifølge Churchill var navnløs. I 1944 begynte Lemkin å arbeide som folkerettsekspert i USAs krigsdepartement.[6][8]:xiv

Lemkins interesse for folkemord på jødene begynte under andre verdenskrig da han ble kjent med konsekvensene for Polens jøder inkludert hans egen familie. Hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust (foreldrene ble trolig gasset til døde i Treblinka[38]). Etter den sovjetiske okkupasjonen av det daværende østlige Polen (Molotov–Ribbentrop-pakten) deporterte okkupasjonsmakten tusenvis og henrettet mange av Lemkins venner.[16] Nazistene (som okkuperte resten av Polen i 1939 og de østlige områdene i 1941) gikk gjennom universitetets arkiver for å finne ut hvem som skulle henrettes. Gjennom sin jødiske oppdragelse var Lemkin godt kjent med den profetiske tradisjonen og med den jødiske tikkun olam der omtanke for de undertrykte står sentralt. Lemkins egne etiske refleksjon var preget av Martin Bubers «jeg og du»-teologi.[39]

Senere virke

rediger

På 1950-tallet begynte Lemkin å arbeide med trebindsverket History of Genocide.[40]

Han ble professor i folkerett ved Yale University[41] og Rutgers University. Han døde som en fattig mann i New York City[9] 29. august 1959. Selvbiografien Totally Unofficial var da nesten ferdig.[8]

Folkemord

rediger
 
Håndskrevet dedikasjon fra Lemkin til Max Huber (president i internasjonale Røde Kors) i omslaget på boken Axis Rule in Occupied Europe.
 
Byste av Lemkin i Jerevan, «takknemlighetsalleen» foran Statsuniversitetet i Jerevan.

Bakgrunn for begrepet

rediger

Mens han forsket og underviste i juss ved Duke University utarbeidet han begrepet folkemord (engelsk: genocide) og hovedverket Axis Rule in Occupied Europe.[25] Boken ble publisert av Carnegie Endowment for International Peace i november 1944. Boken er et juridisk referansverk på over 700 sider og sammenstilte bestemmelser og dekreter utstedt av tyske myndigheter (eller deres klientstater) i 19 okkuperte land i Europa. Lemkin begynte dokumentasjonsarbeidet mens han var i Sverige i 1940 og fortsatte som et del av arbeidet for USAs regjering. I boken gjentok Lemkin forslaget (opprinnelig lansert i Madrid i 1933) om forbud mot utslettelse av folkegrupper og etablering av en traktat som grunnlag for internasjonalt rettsoppgjør med gjerningspersonene.[6] Boken er en av de grundigste redegjørelse tysk politikk i okkuperte områder mens krigen pågikk.[5] Lemkin sa selv at i Axis Rule in Occupied Europe sammenfattet han sin begreper om barbari og vandalisme (som han introduserte over ti år tidligere) i begrepet folkemord.[31]

FN definerte senere folkemord som «planlagt fysisk ødeleggelse (helt eller delvis) av en folkegruppe», mens Lemkin i sin bok Axis Rule har en mer beskrivende og nyansert fremstilling. Lemkin fremholdt at folkemord ikke nødvendigvis innebærer umiddelbar ødeleggelse av en gruppe, men at det ofte begynner med forskjellige tiltak som har til hensikt å ødelegge de grunnlegende livsbetingelsene for en folkegruppe noe som vil lede til oppløsning av folkegruppen og til sist kan det også ende med død for medlemmene av gruppen.[a][25]

Lemkin utelukket ikke folkemord som en enkelt voldelig hendelse, men beskrev det mer som prosess som ledet til fysisk utslettelse av gruppen på ulike måter. I USA begynte han å arbeide med overbevise verden om at folkemord måtte regnes som en internasjonal forbrytelse som burde håndteres av internasjonale domstoler.[25] Lemkin definerte folkemord som kolonial prosess med sikte på å påtvinge undertrykkerens nasjonalitet noe Lemkin kjente til fra mer enn 100 års undertrykking i Øst-Europa for eksempel da tsaren forsøkte å ødelegge Polen som nasjon.[42]

Begrepet folkemord hadde bakgrunn i traktater om minoritetsretter som ble utarbeidet i forbindelse med Fredskonferansen i Paris (1919) og Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Beskyttelse av minoriteter hadde en lang tradisjon fra 1600-tallet av, blant annet i forbindelse med Wien-kongressen. Lemkin var tilhenger av væpnet intervensjon for å stanse pågående folkemord.[43]

Historiske hendelser

rediger
 
Fra rettssaken mot Soghomon Tehlirjan for drapet på Mehmed Talat, i Moabit, Berlin, 1921.

Lemkin fikk som student kjennskap til folkemordet på armenerne (begrepet var på den tiden ikke introdusert) og dette var en av de viktigste bakgrunnene for Lemkins arbeid med folkemordsbegrepet.[44] Han mente at verden trengte lover mot slike rase- eller religionsbaserte mord. Da han fikk vite at britiske myndigheter i 1920 slapp fri de tyrkiske gjerningsmennene tok han opp saken med jussprofessoren i Lwow. Professoren fremholdt at statens suverenitet overstyrte hensynet til landets innbyggere: Staten kunne i prinsippet gjøre det de ville med sine egne borgere. Dette var uholdbart for Lemkin som mente at suverniteten ikke burde gi lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.[4]

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet på armenerne, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin.[45] Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat, det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender.[4]

Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og holocaust under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur), og disse ble lagt frem for den femte internasjonale konferansen om strafferett, Madrid i 1933. Mens han var i Stockholm fra februar 1940 begynte han å sammenstille dekreter utstedt av tyske myndigheter i landene de okkuperte.[6]

På 1800-tallet søkte tsarens regime å konsolidere makten innenfor grensene ved å massakrere eller deportere etniske eller religiøse grupper. Den britiske utenriksministeren, Lord Palmerston, bemerket at tsaren forsøkte å utslette (engelsk: exterminate) den polske nasjonen, noe Palmerston mente var fåfengt på grunn Polens størrelse.[42]

Fra 1928 til 1948 kommenterte ikke Lemkin overgrepene i Sovjetunionen under Stalin. Overgrepene var godt kjent i Polen blant annet gjennom polsk- og jiddisch-språklig presse. Det daværende østlige Polen hadde 5 millioner etniske ukrainere og den stor hungersnøden 1932-1933, kjent som holodomor, var et stort tema i avisene i Warszawa og Lviv (polsk: Lwow). I oktober 1933 ble Mykola Lemyk fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister dømt til livsvargi fengsel for drapet på Aleksej Mailov ved det sovjetisk konsulatet i Lwow. Mailov var agent i det hemmelige politiet og drapet var hevn for holodomor, og den polske pressen så drapet som rimelig svar på terroregimet på den andre siden av grensen. Polske myndigheter forbød tjenestemenn, inkludert Lemkin, å kommentere saken. Lemkin kommenterte holodomor i en tale i 1953 og uttalte at den sovjetiske terroren på 1930-tallet lignet på folkemord. Lemkin mente at Stalins forsøk på å sulte ukrainiske bønder var det mest brutale av en lang serie angre på den ukrainske nasjonen.[46]

Definisjon

rediger

Han rømte til Sverige i 1940 og til USA i 1941. I 1944 publiserte Lemkin Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress og der introduserte han betegnelsen genocide for å beskrive det Winston Churchill hadde nevnt som crime without a name. Lemkin beskrev genocide som «the destruction of a nation or of an ethnic group».[47][48][49]

 Genocide betyr ikke nødvendigvis den umiddelbare ødeleggelsen av en nasjon, bortsett fra når det oppnås ved massemord på alle medlemmer i en nasjon. Det sikter mot å beskrive en koordinert plan med ulike elementer rettet mot ødeleggelsen av sentrale fundamenter av livet til nasjonale grupper, med målet om å utslette selve gruppene... Genocide er rettet mot den nasjonale gruppen som en enhet, og aktivitetene involvert er rettet mot individer, ikke i kraft av dem selv, men som medlemmer av den nasjonale gruppen.

[b] 

Raphael Lemkin, 1944[48]
 
Forsiden på Axis Rule in Occupied Europe (1944)

Lemkins interesse for folkemord begynte med folkemordet på armenere under første verdenskrig (opprinnelig kalte han det massakre på armenerne, betegnelsen Armenian Genocide tok han i bruk senere). Etter krigen ble 150 mistenkte ottomanske krigsforbrytere overlatt til britiske myndigheter på Malta. En armensk delegasjon møtte opp på fredskonferansen i Versailles og forlangte rettferdighet. Lemkin ble sjokkert da de ottomanske krigsforbryterne plutselig ble løslatt. Han stilte da spørsmålet om mord på millioner var en mindre forbrytelse enn mord på en enkelt person. Lemkin mente det var nødvendig med en lov som kunne stanse denne form for rase- og religionsbasert mord. Han tok problemstillingen opp med sin jussprofessor ved Universitetet i Lvov. Professoren svarte at statenes suverenitet går foran velferden til befolkningsgrupper i landet.[4]

Lemkin var i 1940-årene den første som brukte «folkemord» (genocide) om massakren på armenerne og dette regnes som det første moderne folkemordet. I 1948 spesifiserte han folkemord som angrep på tre nøkkelområder for en folkegruppe: fysisk eksistens, biologisk kontinuitet og åndelig/kulturelt uttrykk. Folkemord ved angrep på biologisk kontinuitet kan skje ved tvangssterilisering eller oppløsning av familier. Folkemord rettet mot folkegruppens kulturelle eksistens kan skje ved ødeleggelse av institusjoner eller kulturminner, ifølge Lemkin. Ødeleggelse av kulturuttrykk ville ifølge Lemkin ødelegge folkegruppens identitet og eksistens som gruppe. Det kulturelle aspektet ved folkemord ble ikke tatt inn i FNs Folkemordskonvensjon.[4]

Rettsoppgjøret i Nürnberg

rediger
 
Minneplakett i Warszawa
Se også: Nürnbergprosessen

I 1943 introduserte Lemkin begrepet folkemord, eller genocid.[50] Etter folkemordet på armenerne og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Lemkins bok Axis rule in occupied Europe (1944) fikk god anmeldelser i blant annet Washington Post og New York Times. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberdte rettsoppgjøret, leste boken. Hilary Earl skriver at Bernays ideer er svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»). Lemkin tok kontakt med Robert Jackson straks Jackson var utnevnt som aktor for Nürnbergprosessen. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å påvirke juristene i Nürnberg. Han forlot Tyskland før dommen i hovedprosessen falt i oktober 1946.[25]

 
Fra åpningen av RuSHA-prosessen som var en av de etterfølgende Nürnbergprosessene.

Lemkin hadde ingen offisiell rolle i Nürnberg. Benjamin Ferencz mintes at Lemkin var svært ute seg over å ha mistet hele familien unntatt en bror under holocaust. Ferencz husket at Lemkin var svært intens og til dels plagsom. Lemkins begrep om folkemord var ikke noe hovedpunkt i tiltalen, men ble brukt flere ganger i rettsprosessen til dels på en treffsikker måte. David Maxwell-Fyfe, en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av Konstantin von Neurath. Fyfe brukte begrepet genocide på samme måte som Lemkin ved at Fyfe omtalte en kulturell utslettelse av tsjekkerne som folkegruppe blant annet ved fordrivelsen av landets intelligensia. Fyfe beskrev massedrap i regi av SS (blant annet gjennom Einsatzgruppen) som en demonisk plan for folkemord, en plan som var nøye forberedt og gjennomført.[25]

Dommen 1. oktober 1946 nevnte ikke folkemord slik Lemkin hadde håpet og han beskrev det som den mørkeste dagen i sitt liv. Lemkin mente at dommen i Nürnberg unnlot å definere folkemord som en forbrytelse i fredstid fordi dommen bare omtalte utryddelse av sivilbefolkningen i forbindelse med angrepskrig.[25]

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.[51] Lemkins folkemordsbegrep i boken Axis rule in occupied Europe (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[25]

Nürnbergprosessen ble kritisert for å anvende lover med tilbakevirkende kraft (ex post facto). Til dette bemerket Lemkin:[20]

 Prinsippet om ex post facto i strafferett beskytter individets frihet. En person bør ikke forfølges av staten når han begår en handling som synes for ham rettferdig og anstendig, og som bare blir en forbrytelse gjennom etterfølgende lovgivning. (...) Drap og grusomheter som sådan var forbudt også i Tyskland. Hitler fritok ganske enkelt sine håndlangere og seg selv for ansvar for slike forbrytelser. Er gjenoppretting av slikt ansvar for kriminalitet en ex post facto-lov? Er det en undergraving av garantiene for individuell frihet? Holder vi oss ikke til prinsippet om at ingen frihet kan rettferdiggjøre kriminalitet, undertrykkelse og grusomhet?[c] 

Folkemordkonvensjonen

rediger
Se også: Folkemordkonvensjonen

I forbindelse med FNs generalforsamling i 1946 oppfordret Lemkin utenriksminister Jan Masaryk til å støtte en folkemordskonvensjon til ære for hans far president Masaryk.[36] Lemkin fikk Jan Masaryks hjelp til å overbevise den sovjetiske utenriksministeren Andrej Vysjinskij. Noen av delegatene foreslo «utryddelse» (engelsk: extermination) som alternativ til «folkemord». Den fremstående juristen Abdel Monim Bey Riad (død 1947), medlem av Saudi-Arabias delegasjon, frarådet dette fordi «utryddelse» ikke er spesifikt om mennesker (brukes også om dyr og insekter) og at uttrykket kunne fungere begrensende ved at det antydet at alle medlemmer av gruppene måtte drepes for at begrepet skulle være relevant.[6][52]

 
Pearl S. Buck, som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1938 (foto), var en viktig støttespiller for Lemkin og folkemordkonvensjonen..[53]

Lemkin tok kontakt med Frede Castberg, jussprofessor og medlem av den norske delegasjonen, som lovet at Norge ville støtte at folkemord kom på generalforsamlingens dagsorden i 1946. Castberg anbefalte Lemkin å søke støtte fra en koalisjon av mindre stater fordi små land baserer seg mer på folkeretten enn det stormaktene gjør. Castberg påpekte for Lemkin at det primært var politikerne i Oslo som måtte påvirkes, ikke delegatene som arbeidet etter mandat fra politikerne.[54]

Lemkin var tilstede som privatperson ved generalforsamlingen i 1946, men fikk hjelp av sekretariatet til blant annet å lage kopier. Konvensjonen fikk støtte fra små land i Latin-Amerika først Ricardo J. Alfaro i Panamas delegasjon og deretter Cubas delegasjon hvorpå flere land i regionen sluttet seg til. De latinamerikanske landene utgjorde omkring 20 av FNs 51 medlemmer på den tiden. Lemkin mente at det deretter var vesentlig å overbevise den indiske delegasjonen slik at flere asiatiske land ville følge etter.[55] I sin lobbyvirksomhet tok han kontakt med Margery Corbett Ashby (som han kjente fra Folkeforbundet) og Vijaya Lakshmi Pandit som ledet den indiske delegasjonen.[56]

FNs generalforsamling vedtok 11. desember 1946 enstemmig en resolusjon som fordømte folkemord og som innledet arbeidet med å utarbeide traktat om forbud mot folkemord. FNs generalsekretær, Trygve Lie, ga deretter en komite bestående av Lemin, Vespasian Pella og Henri Donnedieu de Vabres i oppdrag å lage et første utkast til folkemordkonvensjon.[6]

Lemkin drev utstrakt lobbyvirksomhet for å få vedtatt en folkemordskonvensjon. Han skrev til personlig til alle FN-utsendinger og utenriksministrene, og sørget for at disse også fikk henvendelser fra interessegrupper i hjemlandet. Lemkin fikk hjelp av blant andre Pearl S. Buck, Aldous Huxley, Bertrand Russell og Gabriela Mistral som i november 1947 publiserte en appell i New York Times. I august 1948 samlet han økonomisk støtte for å kunne reise til Geneve der en komite arbeidet med en endelig tekst til folkemordskonvensjonen. På den tiden hadde Lemkin ikke fast inntekt og var avhengig av lån fra slektning og donasjoner til å leve av. I Geneve leverte han notater og andre innspill til komitemedlemmene.[6]

James Rosenberg i National Conference for Community and Justice, en amerikansk menneskerettsorganisasjon, støttet arbeidet for en folkemordkonvensjon blant annet i form av US Committee for the UN Genocide Convention.[53] Rosenberg, Lemkin og Buck sendte hundrevis av brev til politikere, journalister, kunstnere og ledere for frivillige organisasjoner med appell om å støtte en folkemordkonvensjon.[57]

Etter at konvensjonen var vedtatt i FNs generalforsamling i desember 1948 skrev New York Timesrosende omtale av Lemkins 15 år lange arbeid. Lemkin var til stede i Palais de Chaillot, Paris, der generalforsamlingen ble avholdt.[6]

President Harry Truman var en de første statslederne som signerte konvensjonen og sendte den videre til senatet for godkjenning. I senatet var det til dels sterk motstand blant annet på grunn av generell isolasjonisme i USA på den tiden og det var en viss motstand mot å inngå internasjonale avtaler som gikk over føderal eller delstatlig lovgivning. Rasisme spilte trolig også en rolle ved at enkelte senatorer fryktet at tilhengere av segregering kunne bli berørt av konvensjonens brede definisjon av folkemord. Lemkin drev med lite resultat energisk lobbyvirksomhet overfor senatet. Amerikansk ratifisering ble aktuelt på 1980-tallet.[5]

Lemkin gikk inn for universell jurisdiksjon der enhver stat kunne rettsforfølge selv om forbrytelsen, gjerningspersonen eller ofrene ikke hadde noe med staten å gjøre. Dette forslaget gikk opprinnelig ikke gjennom og konvensjonen gjaldt bare folkemord på eget territorium. På 1990-tallet utvidet flere europeisk land sin strafferett til å gjelde folkemord uansett hvor i verden det hadde skjedd. Lemkin gikk også inn for å etablere en internasjonal straffedomstol og en slik straffedomstol ble etablert i Haag i 2002 basert på traktat av 1998.[5]

Utmerkelser

rediger

Winston Churchill nominerte Lemkin til Nobels fredspris i 1950 og i 1952.[20][58] Nominert til fredsprisen i 1950 av professorene Taylor Cole[59] og Paul A. Freund[60] samt Jorge Villegomez (Ecuadors parlament). I 1951 på ny av Freund. I 1955 av professorene Freund og Stephan Riesenfeld.[61] I 1956 og i 1959 ble Lemkin nominert av Thomas J. Dodd (representantenes hus og tidligere aktor i Nürnbergprosessen).[62] I 1958 og 1959 av Emanuel Celler (medlem av representantenes hus, USA).[63]

Ettertiden

rediger
 
Philippe Sands ved konferanse i Chatham House, 2014.

Samantha Power, politiker og professor, omtalte i sin bok A Problem from Hell: America and the Age of Genocide (2002) Lemkin som en oversett (neglected) person i internasjonal rettshistorie. Boken ble blant annet tildelt Pulitzer-prisen for beste sakprosabok.[6][64]

John Cooper ga i 2008 ut biografien Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention (Palgrave Macmillan) som gir mer faktabakgrunn til folkemordsbegrepet og flere opplysninger om Lemkins virke. Coopers bok baserer seg i stor grad på sekundærkilder og har en del unøyaktigheter. Cooper overvurderte trolig Lemkins innflytelse.[5]

Donna-Lee Frieze redigerte og ga ut Lemkins etterlatte selvbiografi Totally Unofficial (Yale University Press, 2013).

Douglas Irvin-Erickson ga i 2017 ut boken Raphael Lemkin and the Concept of Genocide på University of Pennsylvania Press. Irvin-Erickson fremholder at Lemkins upubliserte selvbiografi (Totally Unofficial skrevet på 1950-tallet) er problematisk som kilde til Lemkins tidlige liv fordi han tolker pogromer og opplevelser i unge år på bakgrunn av erfaringer og ideer opparbeidet som voksen.[65]

Philippe Sands

rediger

Juristen Philippe Sands brukte fem år på boken Tilbake til Lemberg (engelsk original: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity) om deler av familiens historie.[66] Sands bok omhandler blant annet juristene Raphael Lemkin og Hersch Lauterpacht som begge studerte ved universitetet i Lemberg (nå Lviv i Ukraina). Lauterpacht introduserte begrepet forbrytelse mot menneskeheten på samme tid som Lemkin introduserte begrepet folkemord.[67] Nürnbergprosessen brukte Lauterpachts begrep. Sands uttalte at han intellektuelt er mest på linje med Lauterpacht som mente at personene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv.[68]

Utgivelser

rediger
  • Axis Rule in Occupied Europe. Carnegie Endowment for International Peace, 1944.
  • Prawo karne skarbowe (som redaktør), Krakow, 1938 (skattemessig straffelov)[20]
  • La reglementation des paiements internationaux, Frankrike, 1939.[20]
  • Poland’s Criminal Code of 1932 (engelsk oversettelse av Polens straffelov), 1939.[20]
  • Totally Unofficial (Yale University Press, 2013), upublisert selvbiografi redigert av Donna-Lee Frieze.

Fotnoter

rediger
  1. ^ He noted that genocide ‘does not necessarily mean the immediate destruction’ of a group, rather it first involves ‘different actions’ aimed ‘at the destruction of essential foundations of the life of national groups. . . the objective’ of which would be ‘the disintegration of the political and social institutions, of culture, language, national feelings, religion, and the economic existence of national groups, and the destruction of the personal security, liberty, health, dignity, and even the lives of the individuals belonging to such groups’.[25]:320
  2. ^ Genocide does not necessarily mean the immediate destruction of a nation, except when accomplished by mass killings of all members of a nation. It is intended rather to signify a coordinated plan of different actions aiming at the destruction of essential foundations of the life of national groups, with the aim of annihilating the groups themselves.... Genocide is directed against the national group as an entity, and the actions involved are directed against individuals, not in their individual capacity, but as members of the national group.
  3. ^ The principle of ex post facto in criminal law tends to protect the individual’s liberty. A person should not be oppressed by the state when he commits an act which seems to him fair and decent and which becomes a crime only through subsequent legislation. (...) Murders and atrocities as such were prohibited also in Germany. Hitler simply exempted his henchmen and himself of responsibility for such crimes. Is the restoration of such responsibility for crime an ex post facto law? Is it a destruction of the guaranties of individual liberty? Do we not adhere to the principle that no liberty can justify crime, oppression, and cruelty?[20]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6j39gcz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 110216954, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Coining a Word and Championing a Cause: The Story of Raphael Lemkin». encyclopedia.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 27. juni 2022. 
  4. ^ a b c d e f g h i Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
  5. ^ a b c d e f Quigley, John B. (26. august 2017). «Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide ConventionJohn Cooper». Holocaust and Genocide Studies. 2. 31: 325–327. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcx032. Besøkt 4. juli 2022. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Power, Samantha (2002). A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books. ISBN 978-0465061501. 
  7. ^ «Hvem var Raphael Lemkin? - HL-senteret». HL-senteret (på norsk). Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. 6. oktober 2011. Arkivert fra originalen 22. mai 2022. Besøkt 27. juni 2022. «Raphael Lemkin skapte begrepet folkemord og var helt sentral i utviklingen av FNs folkemordkonvensjon, men hyllet ble han ikke før etter sin levetid.» 
  8. ^ a b c d e f g Lemkin, Raphael; Frieze, Donna-Lee (2013). Totally Unofficial: The Autobiography of Raphael Lemkin. New Haven: Yale University Press. ISBN 9780300186963. 
  9. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 1.
  10. ^ a b Sands, P. (2017). East West Street: On the origins of genocide and crimes against humanity. Vintage.
  11. ^ Von Lingen, Kerstin (juni 2020). «LEGAL FLOWS: CONTRIBUTIONS OF EXILED LAWYERS TO THE CONCEPT OF “CRIMES AGAINST HUMANITY” DURING THE SECOND WORLD WAR». Modern Intellectual History. 2 (på engelsk). 17: 507–525. ISSN 1479-2443. doi:10.1017/S1479244318000239. Besøkt 20. februar 2021. 
  12. ^ Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  13. ^ Sands, Philip (2018). Tilbake til Lemberg. Press forlag. ISBN 9788232802012. 
  14. ^ Hagen, Maren Kvamme (13. mars 2022). «Arven etter Lviv». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 5. oktober 2023. 
  15. ^ https://www.unhcr.org/ceu/9486-lemkin-raphael.html
  16. ^ a b c Irvin-Erickson 2017, s. 17.
  17. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 18, 22, 28.
  18. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 20-21.
  19. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 21.
  20. ^ a b c d e f g h i j Sayapin, Sergey (1. november 2009). «A Short Tribute to Professor Raphael Lemkin (1900–1959)». Journal of International Criminal Justice. 5. 7: 1149–1152. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqp066. Besøkt 14. juli 2022. 
  21. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 34.
  22. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 28.
  23. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 30.
  24. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 31.
  25. ^ a b c d e f g h i j k Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  26. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 32.
  27. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 40.
  28. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 41-42.
  29. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 45-46.
  30. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 46-47.
  31. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 47.
  32. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 48.
  33. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 49.
  34. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 57.
  35. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 59-60.
  36. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 67.
  37. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 49-50.
  38. ^ a b c d Becker, A. (2022). Messengers of Disaster: Raphael Lemkin, Jan Karski, and Twentieth-Century Genocides. University of Wisconsin Pres.
  39. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 18.
  40. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 60.
  41. ^ Norsk allkunnebok. Oslo: Fonna. 1957. 
  42. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 26.
  43. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 24-25.
  44. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 27-28.
  45. ^ Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. »
  46. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 53-54.
  47. ^ Cheterian, V. (2015). Open Wounds: Armenians, Turks and a Century of Genocide. Oxford University Press, USA.
  48. ^ a b Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. (…) In 1944, Lemkin’s Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress was published containing the word ‘‘genocide’’ to describe the ‘‘crime without a name.’’»
  49. ^ Segesser, D. M., & Gessler, M. (2005). Raphael Lemkin and the international debate on the punishment of war crimes (1919–1948). Journal of Genocide Research, 7(4), 453-468.
  50. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (på engelsk). New York: HarperOne. ISBN 978-0-06-147280-0. 
  51. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  52. ^ Maktos, John (1947). «Death of Abd-Al Munim Riad Bey». American Journal of International Law. 4 (på engelsk). 41: 927–928. ISSN 0002-9300. doi:10.1017/S0002930000184271. Besøkt 13. juli 2022. 
  53. ^ a b Irvin-Erickson 2017, s. 163.
  54. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 164.
  55. ^ Cooper 2008, s. 79.
  56. ^ Cooper 2008, s. 80.
  57. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 165.
  58. ^ Bazyler, M., & Bazyler, M. J. (2017). Holocaust, genocide, and the law: A quest for justice in a post-Holocaust world. Oxford University Press.
  59. ^ «Nomination%20archive». NobelPrize.org (på engelsk). 1. april 2020. Besøkt 14. juli 2022. 
  60. ^ «Nomination%20archive». NobelPrize.org (på engelsk). 1. april 2020. Besøkt 14. juli 2022. 
  61. ^ https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=5566
  62. ^ https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=4992
  63. ^ «Nomination%20archive». NobelPrize.org (på engelsk). 1. april 2020. Besøkt 14. juli 2022. 
  64. ^ Swart, Mia (1. september 2018). «Philippe Sands, East West Street: On the Origins of ‘Genocide’ and ‘Crimes Against Humanity’». Journal of International Criminal Justice. 4. 16: 959–961. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqy058. Besøkt 27. juni 2022. 
  65. ^ Irvin-Erickson 2017, s. 17-20.
  66. ^ «Baillie Gifford Prize: Lawyer wins award for book about genocide». BBC News (på engelsk). 16. november 2016. Besøkt 13. mars 2022. 
  67. ^ Guri Hjeltnes (8. oktober 2018). «Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig: Bokanmeldelse: Philippe Sands: «Tilbake til Lemberg»». www.vg.no. Besøkt 13. mars 2022. 
  68. ^ «Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'». the Guardian (på engelsk). 16. november 2016. Besøkt 14. mars 2022. 

Litteratur

rediger
  • Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7.  (basert delvis på doktoravhandlingen The Life and Works of Raphael Lemkin. A Political History of Genocide in Theory and Law ved State University of New Jersey, 2014)
  • Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
  • Cooper, John (2008). Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention. Springer/Palgrave Macmillan. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Raphael_Lemkin&oldid=24367117»