Shiva
Shiva (sanskrit: śiva, devanagari: शिव, «den milde») er en av de høyeste guddommene i hinduismen. Han regnes ofte som en del av Trimūrti, en guddommelig treenighet hvor Brahmā er skaperen, Vishnu er opprettholderen og Shiva er ødeleggeren. Innenfor shaivismen, som er en av hovedretningene i hinduismen, regnes han som den høyeste guden.
Motsetningsfylt
redigerShiva er den mest sammensatte og motsetningsfylte av alle de indiske gudene. Han representerer motsetningenes par. Han er familiefaren såvel som den ensomme eremitten og Yogi, den kyske såvel som utøveren av sanselighet og seksualitet. Han er skaperen såvel som ødeleggeren, et aspekt av den mørke guden Kālī såvel som gjenstand for hengiven tilbedelse (bhakti). Han er mann såvel som kvinne, den høyeste guden, såvel som en fremmed og utenforstående som ikke blir akseptert av de andre gudene.
Shivas mange sider har gitt ham mange navn: Mahādev («den høyeste gud»), Maheś og Maheśwar («den høyeste herre»), Śankara («salighetens tildeler»), Śambhu («lykkens kilde»), Rudra («den brølende»), Har, Trilochan og Trilokinath («de tre verdeners herre»), Devendra («gudenes herre»), Paśupati («dyrenes herre»), Bhōlēnath, m.m.
Dyrkelsen av Shiva skjer vanligvis foran et Lingam. Han blir ofte fremstilt sammen med sitt kvinnelige motstykke, gudinnen Pārvatī, som i rituell sammenheng kalles Shakti. Hans mest gjenkjenbare ikonografiske attributter er et tredje øye i pannen, en slange rundt nakken, en månesigd og elven Ganges rennende gjennom håret, den sør- og sørøstasiatiske treforken (triśūla) som sitt våpen og damaru som sitt instrument.
I den hinduistiske kalender feires Mahā Shivratri («Shivas store natt») hvert år den 13. eller 14. dagen i Krishna pakśa, i måneden Māgh, som tilsvarer januar eller februar i den gregorianske kalender.
Den mangesidige
redigerShivas karakter og vesen er mangesidig: han representerer både askese og meditasjon, fruktbarhet, ødeleggelse og gavmildhet. Shiva er verken "ond" eller "god", men omfatter hele verden. Shiva er hele universet, og den fysiske verden er et av hans aspekter. Materien kan identifiseres med Parvati, og når Shiva ser på sin elskede Parvati, ser han derfor seg selv.
Han er både en fruktbarhetsgud og en gud for askese. Hans viktigste symbol lingam, som også kan identifiseres med hans stav, blir sagt å strekke seg fra det dypeste dyp til den øverste himmel. Små og store statuer av Shivalingam finnes som symbol på hans kraft både i templer og hinduiske hjem. Hans kultus knyttes også til gudinnene Kali og Durga. Shiva framstilles gjerne som en asket som sitter på kremasjonsplassen ustelt, innsmurt med aske og omgitt av slanger.
Man kan kanskje si at Shiva-mytenes oppgave er å finne en balanse mellom Shivas motsetningsfylte aspekter. Gjennom fortellingen klarer myten å skape en syntese som forener motsetningene, men den er tilsynelatende alltid midlertidig. Motsetningene er innebygd i selve Shiva-skikkelsen og kan derfor ikke forløses en gang for alle uten å redusere Shiva til noe endimensjonalt. Shiva rommer permanente spenninger som holder en veldig kraft putrende omkring kokepunktet. [...] På den måten blir Shiva i en viss forstand også en meget menneskelig skikkelse. Han prøver i én kropp å overkomme motsetninger vi alle kjenner, mellom en religiøs-moralsk og en mer hedonistisk livsførsel, mellom kultur og natur (instinkter), mellom det abstrakte og det konkrete. Det kanskje mest slående uttrykk for den innebygde dobbelthet i Shiva illustreres av hans form som ardha-narishvara, hvor hans høyre side er mannlig (Shiva) og den venstre kvinnelig (Parvati/shakti)!
R Reinvang[1]
Hans mangesidige natur gjør at hans opprinnelse er uklar. Et segl av kleberstein fra den gamle byen Mohenjo-daro, som florerte under Induskulturen 2700-2000 f.Kr., viser en skikkelse som er blitt forsøkt identifisert med Shiva. Denne identifikasjonen er likevel omdikutert. I Rigveda, som er den eldste av de fire Vedaene, beskrives Rudra – «den brølende», som en vind- eller stormgud som knyttes til ødeleggelse. Rudra er ofte identifisert med Shiva, men ikke alle religionsforskere deler denne oppfatningen.
Tekster om Shiva
redigerShiva er en av de aller eldste gudene i hinduismen, og mange mener han stammer fra førvediske sivilisasjoner i Nordindia. I fortellinger om gudene framstilles Shiva ofte som utenforstående, en som ikke blir akseptert av de andre gudene. I den eldste vedaene, Rigveda (ca. 1200 f.Kr.) har han navnet Rudra, og fremstilles som asketisk, dyster og som en ødeleggende kraft – i kontrast til andre guddommer.
Navnet Shiva dukker første gang opp i Krishna Yajurveda eller «den sorte Yajurveda», som er den nest eldste av Vedaene. Der er en egen hymne eller stotra dedisert til ham under navnet Shri Rudram Chamakam.
I Shvetasvatara upanishad, en av de eldste upanishadene fra ca. 400-200 f.Kr., utvikles det forestillinger om Shiva som den høyeste gud, som fanger opp i seg andres guders vesen og personligheter.
En rivalisering mellom Vishnu og Shiva kan spores gjennom flere ledd av de hinduistiske tekstene. Når det gjelder Mahabharata «klarte Vishnu-tilhengerne å få det siste ordet i redaksjonen av dette kjempeverket»[1], muligens så tidlig som 400 f.Kr. Flere av puranaenes fortellinger finnes i to versjoner, knyttet til respektivt Vishnu eller Shiva. I Mahabharata fremstilles Shiva først og fremst som ødeleggelsens gud. I puranaene finnes mange av de mest kjente fortellingene om Shivas liv og gjerninger. Det finnes også en synkretistisk tradisjon hvor Harihara representerer en kombinasjon av Vishnu og Shiva.
Gjennom tidene har ulike sekter og retninger knyttet seg til Shiva. Pashuputaenes (ca. 200 AD) tro omfattet både askese og hellig galskap. Kapalikaene (ca. 600-1200) var tilsynelatende knyttet til Shivas fryktelige skikkelse Bhairava, og deres motstandere beskyldte dem for menneskeofringer. Kalamukhasekten som oppsto rundt 1200 var blant annet kjent for erotiske skulpturer og tempelprostistusjon.
I sørindiske tekster fra 800-1100 finnes en enklere, mer direkte og kjærlig tilbedelse av Shiva, i en bhaktitradisjon.
Shivas forskjellige uttrykk
redigerØdelegger og velgjører. Shiva er den som ødelegger alt ondt, som forstyrrer skaperverkets orden, og som legger grunnlaget for at et nytt univers kan bli skapt. Hans manifestasjon som Nataraja er knyttet til ødeleggelse og nyskapning.
Asket og familiemann. Dette er et motsetningspar som vanligvis regnes som uoverskridelig i hinduistisk filosofi. Shiva vegrer seg for å avle barn med Parvati, og deres mest kjente barn, elefantguden Ganesha, er heller ikke født på vanlig vis, men fikk livet gjennom et mirakel. Shiva drepte Ganesha ved å rive hodet av ham fordi han ikke kjente ham igjen. Bebreidet av en rasende Parvati måtte han deretter finne et nytt hode til gutten, som ble et elefanthode. I en berømt fortelling gifter Shiva seg med Sati, men hennes far Daksha inviterer ikke Shiva til en viktig offerseremoni. Sati blir så fortvilet at hun tar sitt eget liv. Shiva blir rasende, river hodet av sin svigerfar og brenner hans uferdige offer med sitt tredje øye. Etter mekling fra de andre gudene gjenskaper han offeret og gir sin svigerfar et geitehode. Siden var det ingen som nektet Shiva å overvære offerseremoniene.[2]
I sin manifestasjon som Dakshinamurti er Shiva vismann og underviser i musikk, yoga og filosofi.
Som Ardhanarishvara fremstår Shiva som halvt mann og halvt kvinne. Shiva er guden for yoga og askese og knyttes til den tantriske tradisjonen. Mange av de tantriske skriftene er formet som dialoger mellom Shiva og hans kvinnelige motpart, i denne sammenhengen kalt shakti
Som Tripurantaka framstår han som en mektig kriger, med fire armer og bevæpnet med bue.
Shiva dyrkes også i form av et lingam en symbolsk fremstilling av kjønnsorgan. Han tilskrives også ulike avatarer, uten at dette er en utbredt forståelse. Slike avatarer er blant annet Hanuman.
Historisk utvikling
redigerShiva dyrkes bredt av hinduer i India, Nepal og Sri Lanka. Guden Shiva som vi ser ham idag utviklet seg over tid, ved at forestillinger fra ulike regionale tradisjoner ble sammenflettet til en enkelt figur.
Axel Michaels forklarer Shivas sammensatte natur slik:
Et eksempel på assimilering fant sted i Maharashtra der en regional guddom ved navn Khandoba er en beskyttende guddom for jordbruk og kastene. Det fremste midtpunktet i dyrkingen av Khandoba i Maharashtra er i Jejuri. Khandoba har blitt tatt opp som en del av Shiva, da han dyrkes i form av en lingam.
Pashupati-seglet
redigerEt segl som ble oppdaget ved utgravningen av den 5 000 år gamle byen Mohenjo-Daro har vakt oppmerksomhet som en mulig representasjon av en proto-Shivafigur. Dette pashupati-seglet viser en sittende figur, muligens fallisk, omgitt av dyr. Arkeologen John Marshall har blant andre hevdet [trenger referanse] at denne figuren er en prototype av Shiva og har beskrevet figuren som at den har tre hoder sittende i en "yoga-stilling" med knærne utover og korslagte bein. Dette er likevel en omstridt påstand, blant annet har akademikere som Gavin Flood [trenger referanse]og John Keay[trenger referanse] beskrevet disse påstandene som ubegrunnet.
Rudra
redigerGuden vi idag kaller Shiva deler mange egenskaper med den vediske guden Rudra, og både Shiva og Rudra beskrives som samme person i flere hindutradisjoner. Stormguden Rudra framstilles vanligvis i samsvar med de elementene han representerer som en hard og destruktiv guddom.
Den eldste skriften i hinduismen er Rig Veda, datert mellom 1700 og 1100 f.Kr. ut fra språklige og filosofiske bevis. En gud som heter Rudra nevnes i teksten. Navnet Rudra brukes fortsatt som et navn for Shiva. I Rig Veda beskrives han som "Faderen av Maruterna", en gruppe stormguder. Dessuten gjengir Rudram, en av de aller helligste hymner i hinduismen, som finnes i både Rig Veda og Yajur Veda og er rettet mot Rudra, en likhet med Shiva også her. Riktignok brukes termen Shiva som et epitet for Indra, Mitra og Agni mange ganger.
Identifiseringen av Shiva med den eldre guden Rudra er ikke akseptert av alle religionshistorikere.
Referanser
rediger- ^ a b Sitat fra Rasmus Reinvangs innledning til Shiva, endeliktets gud, 2005
- ^ Wendy Doniger O'Flaherty: Siva, the Erotic Ascetic. Oxford University Press 1973. ISBN 0-19-520250-3
- ^ Michaels, Axel (2004). Hinduism: Past and Present. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. s. 215. ISBN 0-691-08953-1.
Litteratur
rediger- Shiva, endeliktets gud. Redigert av Rasmus Reinvang; oversatt av Signe Cohen mfl. De norske bokklubbene, 2005. (Verdens Hellige Skrifter; 29) ISBN 82-525-5664-7
