The Smashing Pumpkins
The Smashing Pumpkins er en amerikansk rockegruppe fra Chicago, Illinois, som ble dannet i 1988 av Billy Corgan (vokal, gitar) og James Iha (gitar). Samme år ble D'arcy Wretzky (bass) og Jimmy Chamberlin (trommer) medlemmer av bandet.
| The Smashing Pumpkins | |||
|---|---|---|---|
 2007-utgaven av Smashing Pumpkins. Ginger Reyes, Billy Corgan, Jimmy Chamberlin (bak), Jeff Schroeder. | |||
| Utmerkelser | Grammy Award for Best Hard Rock Performance (1996) (for verk: Bullet with Butterfly Wings) MTV Video Music Award for Video of the Year (1996) MTV Video Music Award for Best Visual Effects (1996) | ||
| Opphav | Chicago, Illinois, USA | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Alternativ rock | ||
| Aktive år | 1988–2000, 2005– i dag | ||
| Plateselskap | Caroline, Virgin, Hut, Constantinople, Martha's Music, Rocket Science | ||
| Innflytelse | Pink Floyd | ||
| Nettsted | www | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Mike Byrne Billy Corgan Nicole Fiorentino Jeff Schroeder | |||
| Tidligere medlemmer | |||
| Jimmy Chamberlin (inntil 2009) James Iha (inntil 2000) Melissa Auf der Maur (1999-2000) D'arcy Wretzky (inntil 1999) | |||
Sammen med Nirvana og Pearl Jam var Smashing Pumpkins blant de største alternative rockegruppene på 1990-tallet. Anført av låtskriver, vokalist, gitarist, pianist, produsent og bandets ubestridte leder, Billy Corgan, skapte Smashing Pumpkins en særegen blanding av arenarock, progressiv rock, grunge, hardrock og senere elektronisk rock, som sammen med Corgans karakteristiske vokal skilte dem fra andre grupper i samme periode. Siamese Dream og dobbeltalbumet Mellon Collie and the Infinite Sadness regnes som to av 1990-tallets viktigste rockealbum. Begge albumene ble av Rolling Stones lesere rangert blant de 10 beste platene fra 1990-tallet.[1] Interne stridigheter, narkotikamisbruk og synkende platesalg førte til at bandet ble oppløst i 2000.
I 2006 startet Billy Corgan og Jimmy Chamberlin et nytt band med samme navn. Det nye Smashing Pumpkins bestod av Billy Corgan (vokal, gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). Per 2012 hadde de solgt over 18,75 millioner album i USA alene, og over 30 millioner album totalt.[2]
Historikk
redigerBegynnelsen: 1988–1991
redigerEtter at Billy Corgans band The Marked ble oppløst, flyttet han tilbake til hjembyen Chicago og bestemte seg for å starte et nytt band kalt The Smashing Pumpkins.[3] Han møtte James Iha gjennom jobben på en platebutikk, og de begynte å skrive låter sammen. Inspirasjonskildene deres var de engelske bandene The Cure og New Order. Duoen opptrådte for første gang 9. juli 1988 i Chicago. Ikke lenge etter møtte Corgan D'Arcy Wretzky, og han rekrutterte henne til bandet. Trioen trengte en trommeslager, og Jimmy Chamberlin ble anbefalt av en av Corgans venner.
I 1989 deltok Smashing Pumpkins på samlealbumet Light Into Dark, sammen med andre alternative grupper fra Chicago. I 1990 ble deres første singel, I Am One, lansert gjennom et lokalt plateselskap. De ga ut enda en singel, Tristessa, på samme selskap før de signerte kontrakt med Caroline Records. Gruppen ga ut debutalbumet Gish med hjelp av produsent Butch Vig. Gish ble en moderat suksess (men endte opp med å selge over 1 million eksemplarer i USA alene), og singelen Rhinoceros ble noe spilt på radio. De ga ut EP-en Lull senere samme år, før de signerte kontrakt med Virgin Records. Gruppen dro deretter på turné, hvor de også varmet opp for band som Red Hot Chili Peppers, Jane's Addiction og Guns N' Roses. I løpet av turneen gikk bandet gjennom flere problemer; Corgan gikk blant annet inn i en dyp depresjon.
Gjennombruddet: 1992-1994
redigerSommeren 1992 hadde Smashing Pumpkins en mindre hit med låten Drown, fra soundtracket til filmen Singles. I desember 1992 gikk Smashing Pumpkins på nytt i studio for å spille inn sitt andre album, Siamese Dream. Albumet skulle spilles inn i Atlanta, USA, langt unna hjembyen Chicago. Dette var en forsøk på å få trommeslager Jimmy Chamberlin, som under Gish-turneen hadde brukt mye narkotika, ut av sin vante omgangskrets. Forsøket mislyktes, da Chamberlin raskt fant nye forbindelser i Atlanta, som medførte at han noen ganger var borte flere dager av gangen. Som ved innspillingen av Gish, bestemte Corgan og produsent Butch Vig at Corgan skulle spille inn mesteparten av bass- og gitardelene på platen. Dette skapte dårlig stemning innad i gruppa, og musikkpressen begynte å fremstille Corgan som en tyrann. Corgan hadde under innspillingen sunket stadig dypere ned i depresjonen, og var til slutt så syk at han vurderte å begå selvmord.
Siamese Dream ble utgitt i juli 1993 til svært gode kritikker[trenger referanse] og kommersiell suksess, og gikk rett inn på en 10.-plass på Billboards albumliste. Per dags dato[når?] har albumet solgt over 5 millioner eksemplarer i USA alene. Bandet fikk en rekke hits, deriblant Today og Disarm. Suksessen medførte at de også ga ut en samling av b-sider og outtakes[klargjør] fra platen Pisces Iscariot, i 1994. Dette var i utgangspunktet ment som en utgivelse til bandets største fans, men platen ble likevel en stor suksess og fikk straks en fjerdeplass på Billboard-listen, det vil si enda høyere enn Siamese Dream. Smashing Pumpkins' andre verdensturné, hvor bandet blant annet var trekkplaster på festivalen Lollapalooza, varte i over et år, og bandet ga i 1994 også ut en livevideo med tittelen Vieuphoria som inneholdt konsertopptak av flere av låtene fra Gish og Siamese Dream.
Mellon Collie and the Infinite Sadness: 1995-1997
redigerBilly Corgan skrev 56 låter til deres neste album i løpet av det neste året, hvorav 28 endte opp på dobbeltalbumet Mellon Collie and the Infinite Sadness. Smashing Pumpkins gikk i studio med produsentene Flood og Alan Moulder og spilte inn det Corgan kalte The Wall for Generation X, en sammenligning med Pink Floyds dobbeltalbum fra 1979.
I oktober 1995 ga Smashing Pumpkins ut dobbeltalbummet Mellon Collie and the Infinite Sadness. Det gikk direkte inn som nr. 1 i USA, og ble i 2012 sertifisert Diamond i USA for 10 millioner solgte plater. Det ble utgitt fem suksessfulle singler fra albumet - Bullet with Butterfly Wings, 1979, Zero, Tonight, Tonight og Thirty-three. Platen fikk sju Grammy-nominasjoner i 1997, og låten Bullet With Butterfly Wings ga bandet prisen for Best Hard Rock Performance. Musikkvideoen til Tonight, Tonight ga bandet sju priser ved MTV Video Music Awards i 1996, og bandet opptrådte med låten under prisuddelingen. En del av låtene som ikke fikk plass på dobbeltalbumet ble utgitt som b-sider på singelene, som etterpå ble samlet i en boks - The Aeroplane Flies High. Utgivelsen var i begrenset opplag, men etterspørselen var overveldende.
På tross av den voldsomme suksessen ble sommeren 1996 tragisk for gruppen. Under et turnéstopp i New York tok trommeslager Jimmy Chamberlin og keyboardspilleren Jonathan Melvoin en overdose heroin. Melvoin døde, og Chamberlin ble umiddelbart sparket fra bandet. Etter en pause gjenopptok bandet deres pågående verdensturné. De hyret trommeslager Matt Walker som midlertidig erstatning for Chamberlin. Verdensturnéen sluttet først i 1997, over 18 måneder etter utgivelsen av Mellon Collie and the Infinite Sadness. I 1996 og 1997 bidro Smashing Pumpkins på flere soundtracks, deriblant Eye for filmen Lost Highway og The End Is The Beginning Is The End for Batman & Robin. Disse to låtene markerte et drastisk musikalsk skifte fra gruppens tidligere materiale, med en mye mer elektronisk musikkstil. The End Is The Beginning Is The End ga dem en ny Grammy i 1998 for Best Hard Rock Performance.
Adore, MACHINA og oppløsningen: 1998-2000
redigerBandets fjerde album, Adore, ble spilt inn uten trommeslager Jimmy Chamberlin, og dette skulle få stor innflytelse på det endelige resultatet. Dessuten døde Billy Corgans mor, Martha Corgan, av kreft under innspillingen av albumet, noe som fikk en markant innflytelse på hans tekstunivers. Adore ble utgitt 1. juni 1998 og inneholdt ganske få gitarbaserte låter og markerte en betydelig endring av bandets lyd og image. Adore ble innspilt med en rekke forskjellige trommeslagere og inneholdt stort sett ingen elementer av hardrock eller gitarsoloer. Albumet var roligere enn alle deres tidligere utgivelser, og mye av innholdet grenset mot electronica. På tross av positive anmeldelser og en Grammy-nominasjon ble platesalget skuffende i forhold til bandets forrige album. Ved utgangen av 1998 var det kun blitt solgt ca. 830.000 eksemplarer i USA, noe som var langt under bandets standard. Verdensturnéen i forbindelse med utgivelsen av Adore varte kun i noen måneder. Det ble kun utgitt to singler, Ava Adore og Perfect, fra albumet, og en potensiell tredje single, Crestfallen, ble droppet.
I november 1998 gikk Smashing Pumpkins tilbake i studio for å begynne innspillingen av bandets femte album. Corgan hadde planlagt dette som et omfattende konseptalbum, som spilte på medias karikerte bilde av dem [4]. Albumets historie skulle handle om Zero (Corgan) som hørte en stemme fra Gud, og deretter forandret navnet sitt til Glass og bandets navn til The Ghost Children. "The band had become such cartoon characters at that point in the way we were portrayed in the media, the idea was that we would sort of go out and pretend we were the cartoon characters", har Corgan senere forklart [4]. En rehabiliteret Jimmy Chamberlin vendte tilbake til bandet etter 2½ års fravær, og han satt bak trommene, da bandet spilte en kort turné i april 1999. Konsertene på denne turnéen skulle derimot vise seg å bli de siste med bassisten, D'arcy Wretzky, da hun forlot bandet i september 1999 etter innspilningene til albumets låter var ferdige. At Wretzky forlot gruppen førte til at albumet de hadde jobbet med ikke kunne gjennomføres som planlagt. De påbegynte albumprosjektet på nytt, og resultatet ble helt annerledes enn den opprinnelige tanken. Wretzky ble erstattet av Hole-bassist Melissa Auf der Maur, som spilte bass på den påfølgende verdensturnéen, fra desember 1999.
Machina/the Machines of God ble utgitt i februar 2000, og var et mer tradisjonelt låtende Smashing Pumpkins-album enn forgjengeren Adore. Likevel ble heller ikke dette den store kommersielle suksessen for Smashing Pumpkins, og albumet har i 2012 solgt mellom 0,5 og 1 million eksemplarer i USA. En etterfølger til albumet, MACHINA II/Friends and Enemies of Modern Music ble utgitt for gratis nedlasting på internett, og ble bedre mottatt enn forgjengeren av bandets fans. I mai 2000 offentliggjorde Billy Corgan oppløsningen av Smashing Pumpkins, og bandet spilte en fire timer lang avskjedskonsert 2. desember 2000, i hjembyen Chicago.
Comeback: 2007
redigerCorgan røpet i april 2006 at bandet igjen skrev sanger til et nytt album. De ga ut albumet Zeitgeist i juli 2007, det første på 7 år. På dette albumet spilte Corgan gitar/bass og Chamberlin trommer. I omslaget til albumet var de to kreditert som de eneste medlemmene av bandet. Jeff Schroeder og Ginger Reyes forsterket Corgan og Chamberlin på deres påfølgende verdensturne.
Etter at Jimmy Chamberlin forlot bandet i 2009 bestod bandet av de faste medlemmene Billy Corgan (vokal/gitar), Jeff Schroeder (gitar), Nicole Fiorentino (bass) og Mike Byrne (trommer). I desember 2009 lanserte The Smashing Pumpkins første låt fra deres 8. album Teargarden by Kaleidyscope, et konseptalbum som kom til å bestå av 44 låter. Albumet ble lagt ut gratis på internett, låt for låt. Et nytt studioalbum, Oceania, ble lansert 19. juni 2012. Selv om Oceania er et frittstående album, ble låtene spilt inn som en del av albumet Teargarden by Kaleidyscope.[2]
Diskografi
redigerI 2011 kunngjorde bandet at de ville utgi sine eldre album på nytt i remastrede utgaver i løpet av de neste tre årene.[5]
Gish, Siamese Dream og Pisces Iscariot ble 2012 relansert i remastrede deluxe-utgaver. Mellon Collie and the Infinite Sadness og Adore ble relansert på samme måte i 2012/2013. Machina – The Machines of God og Machina II/The Friends and Enemies of Modern Music blir kombinert til et dobbeltalbum i 2013.
Studioalbum
rediger| Titel | Listeplassering | |
|---|---|---|
| 1991 | Gish | US #195 |
| 1993 | Siamese Dream | US #10, UK #4 |
| 1995 | Mellon Collie and the Infinite Sadness | US #1, UK #4 |
| 1998 | Adore | US #2, UK #5 |
| 2000 | MACHINA/the Machines of God | US #3, UK #7 |
| 2000 | MACHINA II/the Friends and Enemies of Modern Music | gratis på internett |
| 2007 | Zeitgeist | US #2, UK #4 |
| 2009-nå | Teargarden by Kaleidyscope | gratis på internett |
| 2012 | Oceania | US #4, UK #19 |
| 2014 | Monuments To An Elegy | |
| 2015-2016 | Day For Night | |
| 2018 | Shiny and Oh So Bright, Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun. | |
| 2020 | Cyr[6] | |
| 2023 | Atum: A Rock Opera in Three Acts |
Bandmedlemmer
rediger| Periode | Bandmedlemmer | Album |
|---|---|---|
| (1988 - 1996) |
|
|
| (1996 - 1998) |
|
|
| (1998 - 1999) |
|
|
| (1999 - 2000) |
|
|
| (2000 - 2006) |
Oppløsning | |
| (2006 - 2009) |
|
|
| (2009 - 2012) |
|
|
| (2012 - 2014) | Billy Corgan - vokal, gitar
Jeff Schroeder - gitar Tommy Lee - trommer Nicole Fiorentino - bass |
|
| 2014- | Billy Corgan - vokal,gitar
Jeff Schroeder - gitar Mark Stoemer - bass Brad Wilk - trommer |
Referanser
rediger- ^ Readers top 10 albums of the Nineties
- ^ a b «Press release: SMASHING PUMPKINS Unveil album cover for ‘Oceania’ out June 19; Billy Corgan Q&A | Mitch Schneider Organization». www.msopr.com. 2012. Arkivert fra originalen 28. august 2018. Besøkt 17. oktober 2021.
- ^ Smashing Pumpkin D'Arcy Dares to be Happy
- ^ a b «Q&A: Billy Corgan». Arkivert fra originalen 14. august 2012. Besøkt 8. juli 2012.
- ^ Perpetua, Matthew (26. april 2011). «Smashing Pumpkins Announce Reissues, New Album». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 17. oktober 2021. «Band will roll out expanded, remastered versions of their albums over the next three years»
- ^ Grow, Kory (2. desember 2020). «Smashing Pumpkins Indulge Billy Corgan's Synth-Rock, Dickensian Fantasies on 'Cyr'». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 17. oktober 2021.
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (en) The Smashing Pumpkins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) The Smashing Pumpkins på Internet Movie Database
- (en) The Smashing Pumpkins på Apple Music
- (en) The Smashing Pumpkins på Discogs
- (en) The Smashing Pumpkins på MusicBrainz
- (en) The Smashing Pumpkins på SoundCloud
- (en) The Smashing Pumpkins på Spotify
- (en) The Smashing Pumpkins på Songkick
- (en) The Smashing Pumpkins på Last.fm
- (en) The Smashing Pumpkins på Genius — sangtekster
- (en) The Smashing Pumpkins på AllMusic
- The Smashing Pumpkins på Facebook
- The Smashing Pumpkins på Instagram
- The Smashing Pumpkins på Myspace
- The Smashing Pumpkins på TikTok
- The Smashing Pumpkins på YouTube
- The Smashing Pumpkins på X (tidligere Twitter)
- The Smashing Pumpkins på X (tidligere Twitter)
