Prestegård: Forskjell mellom sideversjoner
Ny side: En '''prestegård''' eller '''prestegard''' er en embedsmannsgård og et gårdsbruk i tilknytning til en kirke. Gårdsbruket er gjerne tillagt et sogneprestembede. {{stubb}} [[Kategori:... |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
En '''prestegård''' eller '''prestegard''' er |
En '''prestegård''' eller '''prestegard''' er et gårdsbruk i tilknytning til et preste embete. Gårdsbruket er gjerne tillagt et sogneprestembede og lokalisert i nærheten av en kirke. Flere prestegårder har tidligere vært embedsmannsgård. Bosted for prest som ikke har eller har hatt tilknytning til et gårdsbruk blir betegnet som prestebolig. |
||
Mange av prestegårdene har sin historie tilbake til middelalderen og det [[benifiserte gods]]. Det benifiserte gods var en viktig del for å sikre prestene underhold. Prestegårdene har således vært både bosted og inntektskilde for prestene. Det betydde at prestene også hadde ansvar for gårdens drift, som regel gjennom en forpakter. I 1821 ble det benifiserte gods, også kjent som prestebol godset, lagt til [[Opplysningsvesenets fond]]. |
|||
Naturalhushold har helt frem til moderne tid vært viktig i Norge. Den opprinnelige ideen med prestegårder var at den lokale presten kunne skaffe seg nødvendige inntekter fra driften. Inntekten ble ikke minst brukt til den opplysningsvirksomheten som senere utviklet seg til allmueskolevesenet og folkeskolen, forløperen til dagens moderne grunnskole. Gjennom inntektene fra, eller med utgangspunt i prestegårdene, var Opplysningsvesenets fond også med på å finansiere starten på høyere utdanning i Norge. [[Universitet i Oslo]] mottok tilskudd helt frem til 1960-tallet fra fondet, i tillegg til at mye av universitetet er bygget på tidligere prestegårdsgrunn. |
|||
Ordningen med at prestene fikk lønn basert på avkastning fra prestegårdene varte helt til Prestegårdsloven av 1955 trådte i kraft . Siden har prestene blitt lønnsmottakere, men bortforpaktning av gårdsbrukene var fortsatt det vanlige samtidig som presten fortsatte å bo i presteboligen. |
|||
Gjennom sin behandling av St.meld. 64 (1984-85) åpnet Stortinget i 1985 adgang for å selge forpaktningsbrukene der det lå til rette for det. Salgene er nå gjennomført, men noen eiendommer er beholdt i [[Opplysningsvesenets fond]]s eie utfra at de på en spesiell måte representerer prestegårdshistorien. Prestegårder som er solgt og ikke lenger huser prest eller lenger eies av Opplysningsvesenets fond er ikke lenger å betrakte som prestegård. Disse gårder tar da i offisielle sammenhenger i bruk det opprinnelige navn som var benyttet før gården ble prestegård. |
|||
Prestegårdshistorien utgjør en viktig del i Norsk kulturhistorie. Gårdene står sentralt i utviklingen av norsk folkeopplysning, utdanning, landbruk og kulturliv. <ref>"NORSKE PRESTEGARDER - folk og hus" av Jan E. Horgen, Landbruksforlaget (1999).</ref>. Blant de mest kjente personene med tilknytning til prestegårder, er: [[Petter Dass]], [[Hanna Winsnes]], [[Niels Henrik Abel]], [[Jørgen Moe]], [[Eilert Sundt]], [[Henrik Wergeland]], [[Camilla Collett]] og [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. |
|||
== Referanser == |
|||
<references /> |
|||
==Eksterne lenker== |
|||
*[http://www.ovf.no/ Se også Opplysningsvesenets Fonds offisielle sider om prestegårder] |
|||
{{stubb}} |
{{stubb}} |
||
Sideversjonen fra 22. sep. 2012 kl. 14:18
En prestegård eller prestegard er et gårdsbruk i tilknytning til et preste embete. Gårdsbruket er gjerne tillagt et sogneprestembede og lokalisert i nærheten av en kirke. Flere prestegårder har tidligere vært embedsmannsgård. Bosted for prest som ikke har eller har hatt tilknytning til et gårdsbruk blir betegnet som prestebolig.
Mange av prestegårdene har sin historie tilbake til middelalderen og det benifiserte gods. Det benifiserte gods var en viktig del for å sikre prestene underhold. Prestegårdene har således vært både bosted og inntektskilde for prestene. Det betydde at prestene også hadde ansvar for gårdens drift, som regel gjennom en forpakter. I 1821 ble det benifiserte gods, også kjent som prestebol godset, lagt til Opplysningsvesenets fond.
Naturalhushold har helt frem til moderne tid vært viktig i Norge. Den opprinnelige ideen med prestegårder var at den lokale presten kunne skaffe seg nødvendige inntekter fra driften. Inntekten ble ikke minst brukt til den opplysningsvirksomheten som senere utviklet seg til allmueskolevesenet og folkeskolen, forløperen til dagens moderne grunnskole. Gjennom inntektene fra, eller med utgangspunt i prestegårdene, var Opplysningsvesenets fond også med på å finansiere starten på høyere utdanning i Norge. Universitet i Oslo mottok tilskudd helt frem til 1960-tallet fra fondet, i tillegg til at mye av universitetet er bygget på tidligere prestegårdsgrunn.
Ordningen med at prestene fikk lønn basert på avkastning fra prestegårdene varte helt til Prestegårdsloven av 1955 trådte i kraft . Siden har prestene blitt lønnsmottakere, men bortforpaktning av gårdsbrukene var fortsatt det vanlige samtidig som presten fortsatte å bo i presteboligen.
Gjennom sin behandling av St.meld. 64 (1984-85) åpnet Stortinget i 1985 adgang for å selge forpaktningsbrukene der det lå til rette for det. Salgene er nå gjennomført, men noen eiendommer er beholdt i Opplysningsvesenets fonds eie utfra at de på en spesiell måte representerer prestegårdshistorien. Prestegårder som er solgt og ikke lenger huser prest eller lenger eies av Opplysningsvesenets fond er ikke lenger å betrakte som prestegård. Disse gårder tar da i offisielle sammenhenger i bruk det opprinnelige navn som var benyttet før gården ble prestegård.
Prestegårdshistorien utgjør en viktig del i Norsk kulturhistorie. Gårdene står sentralt i utviklingen av norsk folkeopplysning, utdanning, landbruk og kulturliv. [1]. Blant de mest kjente personene med tilknytning til prestegårder, er: Petter Dass, Hanna Winsnes, Niels Henrik Abel, Jørgen Moe, Eilert Sundt, Henrik Wergeland, Camilla Collett og Bjørnstjerne Bjørnson.
Referanser
- ^ "NORSKE PRESTEGARDER - folk og hus" av Jan E. Horgen, Landbruksforlaget (1999).
Eksterne lenker