Wiens historie

Byens våpen i årene 1465 til 1925 med den keiserlige dobbeltørn

Wiens historie med mennesklig aktivitet strekker seg fra rundt 2000 år før Kristus i henhold til de arkeologiske funnene så langt. Byen Wiens plassering ved Donau, fjellene Wienerwald og det sentraleuropeiske slettelandet la grunnlaget for en handelsplass som utviklet seg til en europeisk metropol og et dominerende maktsentrum.

I romertiden var Wien en befestet leir, Vindobona som dekket det meste av dagens bysentrum.

I 1278 ble den sentrum i det habsburgske rike (senere Østerrike-Ungarn), noe den var frem til slutten av første verdenskrig, noe som medførte at Wien idag er mye større og mer praktfull som hovedstad enn det nåværende Østerrikes størrelse skulle tilsi. Hele den indre byen finnes på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den ble utsatt for store ødeleggelser under andre verdenskrig, men gjenoppbygget etter krigen.

Fram til middelalderen

Kart over Vindobona rundt 250 e.Kr.

Romertiden

I romertiden var Wien en befestet leir, Vindobona som dekket det meste av dagens bysentrum. Navnet Vindobona stammet fra keltisk og lå i det keltiske kongeriket Noricum.

Dette kongeriket ble innlemmet i Romerriket omkring år 15 f.kr. og elva Donau ble grense for det romerske imperiet. Romerne anla da et festningsanlegg og militærleire på bredden av Donau, og Vindobona ble betydelig utbygd. Senere var området under navnet Provincia Noricum, som en provins i Romerriket. Området var under romersk kontroll fram til 400-tallet.

Folkevandringstiden

I Folkevandringstiden mistet romerne kontroll og kontrollen over området ble i en periode kaotisk. Det kan tyde på at byen også brant på denne tiden, men ble ikke helt forlatt og eksisterte som en mindre bosetning som fulgte den romerske byplanen og bymurer som kan ha blitt brukt som beskyttelse for befolkningen.

Tidlig middelalder

Hertug Henrik II fra Huset Babenberg gjorde Wien til sin hovedstad i 1155

Byen er første gang nevnt i tidlig middelalder hvor Annales iuvavenses (Salzburg-annalene) fra 881 omtaler slaget apud Weniam mot madjarerne, men det er litt usikkert om det henviser til byen eller elven Wien.

Arkeologisk undersøkelser har avdekket blant annet bysantinske kobber-mynter, noe som kan tyde på omfattende handelsvirksomhet. På denne tiden var området kontrollert av Langobardene, senere også av slavere og avarer. Keiser Otto I av Det tysk-romerske rike slo i 995 madjarene i Lechfeldslaget og dette åpnet for en videre utvikling av byen.

Under huset Babenberg

I 976 overlot keiser Otto II av Det tysk-romerske rike Marchia Orientalis til Leopold I av Huset Babenberg som et markgrevskap innen Det tysk-romerske rike. Wien lå da ved markgrevskapets grense mot Ungarn, og allerede på 1000-tallet ble byen et viktig handelssentrum. I forbindelse med et landbytte mellom Passau bispedømme og Leopold IV, hertugen av Bayern ble Wien referert til som Civitas for første gang, noe som indikerer at det har vært en bebyggelse ed en viss byplan.

I 1150 gjorde Henrik II av Østerrike til sin hovedstad, og året etter ble Østerrike gjennom Privilegium Minus opphøyet til et hertugdømme innen Det tysk-romerske rike. Wien ble da et hertugsete.

I 1221 fikk byen byrettigheter og rettigheter som et ladested (Stapelrecht). Dette medførte at alle handelsvarer som ble ført gjennom byen også måtte bli tilbud for salg der. Slik kunne byens innbyggere etablere seg som mellommenn innen handelen, slik at Wien kunne etablere et nettverk av handelsvirksomhet over store avstander og tilby varer fra mer fjerntliggende strøk, særlig fra områdene langs Donau-bassenget og til Venezia, og ble slik en av de viktigste byene innen Det tysk-romerske rike.

Det var imidlertid et press på at byen ikke var dets eget bispedømme. Det er kjent at Fredrik II av Østerrike forhandlet for å få opprettet et bispedømme i Wien, og det skal også Ottokar II av Böhmen ha gjort.

Den habsburgske perioden

I 1278 slo Rudolf I av Habsburg Ottokar og etablerte Huset Habsburgs styre. Det tok imidlertid lang tid før habsburgerne hadde sikret full kontroll, da motstandsgrupper som sympatiserte med Ottokar svekket deres kontroll. Dett er kjent at det var en rekke oppstander under Albrecht I av Tyskland.

Allerede i 1280 ble byens historie skrevet for første gang, av den venetianske poeten og historikeren Jans der Enikel i boken Fürstenbuch.

Rudolf IV der Stifter

Rudolf IV på et portrett som i flere årtier etter hans død var over hans grav i Stefansdomen. Portrettet er nå på museet for Wien erkebispedømme

Da de tysk-romerske keiserne tilhørte Huset Luxembourg kom Wien i skyggen av Praha som regional senter og som keiserlig residensby i området.

Men da den habsburgske Rudolf IV grunnleggeren (der Stifter), som også var født i byen, ble østerriksk hertug i 1358 fikk byen et nytt oppsving og han fikk sitt tilnavn av to grunner: legge grunnlaget for etableringen av Wien som eget bispedømme og etableringen av byens universitet.

Habsburgerne hadde gjennom mer enn hundre år arbeidet for gjennom å få etablert Wien som et eget bispedømme, da dette var mer passende for et hertugsete. Dette hadde vært motarbeidet av Passau bispedømme, stiftet hvor Wien var tilhørende, som ønsket kontroll over byen. Rudolf tok initiativ og påbegynte oppføringen av Stefansdomen (hvor navnet tilsa skulle ha egen biskop), hvis medlemmer bar røde kapper slik kardinalene gjør. Prosten for avdelingen bar tittelen Erkestiftsfullmektig for Østerrike.

Videre sørget Rudolf for etableringen av Universitetet i Wien med navnet Alma Mater Rudolphina i 1365, og søkte slik å matche Karl IVs grunnleggelse av Karlsuniversitetet i 1348. For å forbedre Wiens økonomi introduserte Rudolf mange tiltak, som for eksempel overvåkning av hussalg av borgermesteren. Han fikk også etablert en relativt stabil valuta, den såkalte Wiener Pfennig.

Strid og nedgang

Etter Rudolf IV var det arvestrid bant habsburgerne og dette førte ikke bare til forvirring, men også økonomisk nedgang, sosial uro, og strid mellom patriser og handverker-grupperingene. Patriserne støttet Ernst den harde, mens håndverkerne støttet Leopold IV. I 1408 ble den patrisiske borgermesteren Konrad Vorlauf henrettet.

Men da den habsburgske hertugen av Østerrike siden 1404, Albrecht V ble valgt tysk-romersk keiser i 1438 som Albrecht II av Det tysk-romerske rike og Konge av romerne, gjorde han Wien til hovedstad. Han døde imidlertid året etter i et felttog mot osmanene, og er i ettertid mest kjent for å ha utvist den jødiske befolkningen fra byen i 1421/22.

Under opprørene mot Fredrik III av Det tysk-romerske rike støttet byen hans motstandere, henholdsvis Albrecht VI og den ungarske kongen Mattias Corvinus da Fredrik III ikke lyktes med å holde kontroll med de omflakkende gjengene med leiesoldatene etter husittkrigene.

I 1522 ble byen politiske struktur ødelagt da en rekke tidligere medlemmer av byens opposisjon mot Ferdinand I henrettet i den såkalte Blutgericht von Wiener Neustadt («Blodretten i Wiener Neustadt»). Byen kom deretter under direkte keiserlig kontroll.

Hovedstad og motreformasjon

I 1558 ble Wien keiserlig hovedstad med Böhmen og Ungarn som ble lagt under habsburgernes kontroll i 1526. Den habsburgske Ferdinand I av Det tysk-romerske rike gjorde byen til keiserlig hovedstad i Det tysk-romerske rike, en posisjon byen hadde fram til oppløsningen av riket i 1808, til tross for at Rudolf II hadde sin residens i Praha, ble den flyttet tilbake til Wien med Ferdinand II i 1620.

På denne tiden ble det også hentet inn jesuitter som en del av motreformasjonen, da byen hadde blitt protestantisk under reformasjonen. Lederen av de motreformatoriske tiltakene var Melchior Khlesl, som ble biskop av Wien fra 1598 og kardinal fra 1616.

Osmanske beleiringer

Oversiktsbilde over byen etter utvikling til festning i 1548. I midten ligger Stefansdomen, bak Hofburg. Til høyre for dette ligger Minoritenkirche og helt til høyre klosteret Schottenstift med porten Schottentor

Fra beleiringen av Wien i 1683

Wien spilte også en stor rolle i stridighetene mellom de europeiske maktene og Det osmanske riket, og fra begynnelsen av 1500-tallet lå byen nært grensene mot Det osmanske riket. I 1529 ble Wien for første gang beleiret av de osmanske troppene, som imidlertid måtte heve beleiringen etter kort tid da det brøt ut epidemier blant de tyrkiske styrkene og en tidlig vinter. Byen var imidlertid bare beskyttet av middelalderens bymurer og greide bare såvidt å stå i mot angrepene og ble reddet av at tyrkerne måtte trekke seg tilbake. Beleiringen gjorde det klart at det måtte etableres nye fortifikasjoner.

Byen ble derfor utviklet til en festning i 1548 med elleve bastioner og omgitt av en vollgrav. Det ble videre etablert en glacis rundt byen, et bredt området uten bygninger som gjorde at forsvarerne fritt kunne beskyte en fiende. Denne festningsutviklingen opptok mye av byen byggeaktiviteter fremover mot og inn i 1600-tallet, og viste seg avgjørende under beleiringen og det store slaget i 1683.

Utdypende artikkel: Slaget ved Wien

I 1683 ble imidlertid Wien beleiret av osmanene for andre gang, og beleiret byen i to måneder før byen fikk hjelp fra en rekke katolske stater under ledelse av den polske kongen Jan Sobieski, klarte de keiserlige troppene å slo de osmanske styrkene og heve beleiringen. Dette ble et vendepunkt i krigene mot osmanene og i de påfølgende krigene ble imidlertid tyrkerne jaget bort fra de ungarske slettene, og Wien ble ikke lenger en grenseby.

Da osmanene flyktet fra Wien, etterlot de den enorme teltleiren rundt byen nesten intakt. Denne ble første plyndret av soldatene, deretter de sivile. Mange av de nye kulturelle impulsene dette ga, har siden preget vestlig kultur. Dette skal både gjelde kaffe, men det ble også funnet en rekke musikkinstrumenter som cymbaler, basstrommer og triangler, som skal ha lagt grunnlag for den vestlige Janitsjarmusikken, kalt tyrkisk militærmusikk som ble svært populært utover på 1700-tallet.

Wien under tredveårskrigen

Som rikshovedstad og keiserlig residens for Det tysk-romerske rike var Wien flere ganger et mål for felttog under tredveårskrigen.

1700-tallet

Oversikt over Wien i barokken, maleri av Canaletto

Perioden utover på 1700-tallet ble preget av store byggeaktiviteter som gjorde byen til en barokkby. De viktigste arkitektene var Johann Bernhard Fischer von Erlach og Johann Lukas von Hildebrandt. Den største byggeaktiviteten var i byens forsteder (Vorstädte) etter at adelen begynte å bygge sine palasser (Palais) med tilhørende hager, og derfor trengte landlig grunn. De mest kjente er Palais Liechtenstein, Palais Modena, Schönbrunn, Palais Schwarzenberg og Belvedere (Eugene av Savoias hagepalass). I 1704 ble det bygget en ytre forsvarsmur Linienwall, som gikk påå utsiden av byens Vorstädte.

Etter at byen hadde blitt sterkt rammet av byllepest i 1679 og 1713, begynte en jevn befolkningsvekst. Det er antatt at rundt 150 000 mennesker bodde i byen i 1724 og dette økte til 200 000 i 1790. På denne tiden ble også de første fabrikkene reist, de første i Leopoldstadt. Dette ble også området for byens jødiske befolkning, etter at de hadde blitt drevet ut av sin tidligere ghetto i 1670.

Byens vekst førte til begynnende hygieniske problemer, og et kloakksystem ble utviklet som rengjøring av gatene. Videre ble det første gatenummereringen innført, (Konskriptionsnummern), sammen med et system for postombæring.

Under keiser Josef II ble byens administrasjon modernisert i 1783, med egne dedikerte tjenestemenn under ledelse av en magistrat. På samme tid ble byens gravsteder innenfor byen lagt ned.

1800-tallet

«Løven fra Aspern», monument over de falne østerrikske soldatene under Napoleonskrigene

Etter at Keiserdømmet Østerrike ble opprettet i 1804, ble Wien hovedstad i det nye monarkiet. Under de samtidige Napoleonskrigene ble byen inntatt av Napoleon to ganger, i 1805 og 1809. Første gangen ble byen inntatt uten kamp, mens andre gangen ble den inntatt etter et omfattende bombardement. Men ikke lenge etter led Napoleon sitt første store nederlag ved Aspern utenfor Wien.

Utdypende artikkel: Wienerkongressen

Etter Napoleonskrigene ble byen vertskap for Wienerkongressen i perioden fra 18. september 1814 til 9. juni 1815, hvor Europakartet ble tegnet om etter Napoleons endelige nederlag.

Det første halvåret av 1800-tallet ble preget av en omfattende industrialisering, hvor byen fikk jernbane i 1837.

Februarrevolusjonen 1848 i Frankrike fikk en virkning helt til Wien, da marsrevolusjonen tvang Klemens von Metternich til å trekke seg 13. mars 1848.

Utdypende artikkel: Wiener Ringstraße

Etter vært som byen vokste, sto den gamle bymuren med tilhørende glacis i veien for kommunikasjon med omverdenen og den stadig voksende bebyggelsen utenfor muren og glacisen. I 1850 ble de forstedene som i dag er bydelene II til IX innlemmet i byen, noe som gjorde at de gamle bymurene var ytterligere i veien.

Under keiser Josef II ble det gitt tillatelse å bygge veier og kjørende og gående gjennom glacisen, opplyst av lykter og avgrenset av trær. Håndverkere etablerte seg med verksteder i friluft, og det ble satt opp staller. For øvrig var området uendret, og la beslag på store tomterområder. Imidlertid viste erfaringene fra revolusjonene i 1848 behov for hurtige troppeforflytninger dersom uro brøt ut. I tillegg ble de forstedene som i dag er bydelene II til IX innlemmet i byen i 1850, noe som gjorde at de gamle bymurene var ytterligere i veien.

I 1857 gav keiser Frans Josef sin tillatelse gjennom dekretet «Det er min vilje» (Es ist Mein Wille på Wikisource) til at befestningene i en bredde av 600 meter kunne rives, og en fikk frigjort et enormt byggeområde. Keiserens dekret ble offentliggjort på første side i Wiener Zeitung 25. desember 1857. Dette oppgir nøyaktig oppgitt størrelsen på den nye boulevarden, kalt Ringstraße, de geografiske posisjonene og de nye bygningenes funksjoner. Slik skulle den nye Ringstraße ble et utstillingsvindu for Habsburgmonarkiet storhet. Samtidig hadde byggevirksomheten til keiser Napoleon III av Frankrike i Paris vist hvor effektiv en utvidelse av gatene var for å unngå at revolusjonære bygget barrikader i dem. Det ble utlyst en stor konkurranse, og de tre prisvinnernes bidrag ble bearbeidet av regjeringen. Rivingsarbeidene ble påbegynt i mars 1858 ved Rotenturmtor ved Donaukanalen, men disse rivningsarbeidene ble ikke endelig ferdigstilt før i 1874. Men allerede sommeren 1858 hadde det kommet 85 prosjekter til grunnplanet for Ringstraße.

I 1873 ble det avholdt verdensutstilling i byen. Utstillingen var den femte i sitt slag i den tysktalende verden og temaet for utstillingen var kultur og utdannelse. Målet var å bevisstgjøre befolkningen i forhold til kultur. Til utstillingen oppførte man blant annet bygningen Rotunden i parken Prater.

Utvidelser under Frans Josef I

Wiens befolkning ble tidoblet fra ca 130 000 i 1801 til over to millioner i 1910. Følgelig var bolignøden større enn i noen annen europeisk by. I 1910 bodde knapt 1% av Wiens befolkning i husstander på bare én familie. Bare 7% disponerte et bad. Mindre enn en fjerdedel hadde toalett. Mange var Bettgeher (= sengegåere), dvs at de ikke leide et rom, bare en sengeplass. Mange slet med tuberkulose og tarminfeksjoner pga den sviktende drikkevannsforsyningen.

Austrofascismen

Utdypende artikkel: Austrofascisme

Under Anschluss

Utdypende artikkel: Anschluss

Etterkrigstiden

Oppdelingen av Wien i okkupasjonssoner mellom de allierte seiersmaktene 1945-1955

Se også

• Østerrikes historie