Bruker:ThorRune/Kunnskapsdump

Her kan du legge inn tilfeldig viten som du kommer på, men som du ikke helt kan tenke deg hvor du skal skrive det. Da kan andre legge det ut i artikler senere, når de passende artiklene blir laget.

Bruker du informasjonen her i en relatert artikkel (Sånn at det blir funnet hvis noen leter etter emnet, ikke bare perifert som en sidenote i en artikkel om noe annet), kan du fjerne den herfra. Om du bruker den i en perfier artikkel, kan di skrive det nederst.

Om du har bilder som kunne vert brukt til å illustrere en artikkel, men som du ikke kan plassere ennå, se Wikipedia:Bildedump.

Informasjonsdump

---

1600-tallets sjøfart, problemer ved lite vind

Noe av det sjøfarere ver mest redd for på 1600-tallet, var vindstille. Når man seilte en enorm gallei, var det ikke bare å ro seg inn om vinden gav seg. En av de antageligvis verste måtene å dø på på slike skip, var nettop det å bli liggende stille på åpen sjø i dagevis, uksvis. Man hadde ikke med mer mat en man trengte, og etter ikke for lenge blir de fri for mat. Til slutt blir mannskapet gale av sult og desperasjon, og begyner å drepe og spise hverandre. En slik hendelse var en av de verst tenkelige måtene å dø på, på den tiden.

Det er vanskelig å ta påstandene om vindstille som problem i sjøfarten på 1800-tallet alvorlig, når vi vet at dampskip var i bruk fra 1802, at den første dampdrevne atlanterhavskrysning skjedde i 1826, og at seilskutetiden ebbet ut fra 1850. Og menneskeetende sjøfolk?? Alvorlig? Fra hvilke land/kulturer?

Feil tall. Sånn. Thor-Rune Hansen 22. sep 2005 kl.20:54 (UTC)

1600-tallet, pirater, «marooned on a desert island»

En straff som faktisk ble brukt i av pirater, for å straffe andre pirater for for eksempel å forsøke et mytteri, var å sette dem av på en avsides øy, med en pistol og en kule, og ingenting mer. Den ene kulen er ikke godt for noe jakt eller å forsvare seg mot eventuelle villdyr, men etter flere dager med ensomhet, sult og tørst begyner kula å se veldig fristende ut. Det finnes knapt noen som faktisk overlevde noe slikt, og de fleste endte lidelsen med en kule i sin egen panne.

Fisket i Vestfjorden, sent 1800 til tidlig 1900-tallet

Fisket i Vestfjorden var ikke enkle saker, og kostet utallige livet. Man kunne for eksempel ikke snu med en seilbåt eller en enkel robåt, så om noen hadde kantret var det bare båtene bak som kunne redde dem, og de hadde bare et enkelt forsøk. De kjørte rett på de forliste, og prøvde å huke dem inn og ombord. Klarte de det ikke på første forsøk, var de så godt som døde. Det var heller ikke så tett om båtene, så man fikk skjeldent mer en ett forsøk, om enn dèt.

Nettopp under fisket i Vestfjorden var det vel rimelig tett med båter. I 1896 deltok over 30 000 i Lofotfisket..

• Brukt i den alt for perifere artiklen Grøtøy gamle handelssted.
• Å seile over en kjølen til en kantret båt for å redde andre er beskrevet i Johan Bojers bok «Den siste viking.»