Bytting

En bytting var i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var blitt lagt i vuggen i stedet for det riktige barnet.

Troen på byttinger forekom over hele det germanske og det keltiske området, dvs. i Norden, Tyskland, Nord-Frankrike, på de Britiske øyer og østover mot Karpatene og Baltikum.

Byttingen lærer ikke å gå, men ligger alltid i vogga og skriker og er umettelig. Han er stygg å se på, og kan ha stort hode og deformerte lemmer. Det var oftest guttebarn som ble bortbyttet.

For å hindre at barn ble bortbyttet, måtte en ty til ulike magiske metoder. En kunne legge stål i vuggen, gjerne ei åpen saks som dannet et kors. En kunne også slå korsets tegn over barnet, og en hadde lys tent om natta. Bortbyttingen skjedde helst om natta, når mora hadde sovnet uten å ta forholdsregler. Det var en vanlig oppfatning at ombytting helst skjedde før barnet var døpt. Byttingen kunne til å begynne med være så lik det rette barnet at en kun langsomt forsto hva som hadde skjedd.

For å få tilbake det rette barnet var det en vanlig tro at en kunne plage byttingen, slik at de underjordiske tok det tilbake.

Forskere som har prøvd å finne en rasjonell forklaring på forestillingene om byttinger har pekt på at visse barnesykdommer kan gi symptomer som svarer til beskrivelsen av byttinger. Rakitt og athyreosis er blitt framholdt som en sannsynlige forklaringer.

Troen på byttinger har vært vanlig også blant opplyste folk. Martin Luther nevner i en av sine bordtaler at han så en bytting i Dessau. Han rådde da foreldrene til å drukne barnet, som han mente var av djevelen. Da foreldrene ikke ville følge rådet, anbefalte han at det ble bedt i kirken om at det måtte tas bort. Så seint som i 1884 var det en rettssak i Irland mot to kvinner som hadde forbrent et barn som de holdt for bytting.