Salme 29

Salme 29 er en salme i Salmenes bok i Det gamle testamente. Salmen er en lovsang eller hymne. Og er særlig kjent fordi den i så stor grad ligner på tekster som er funnet i Ugarit (ca. 1350-1200 f. Kr.) Det blir derfor ofte hevdet at teksten er blant de eldste i Det gamle testamente. Teksten er språklig vanskelig. Både vokabularet og grammatikken går flere steder på tvers av vanlige former. Det har følgelig vært foreslått en hel mengde ulike endringer og forbedringer av teksten i forskningen.

Det har vært vanlig innen forskningen å forestille seg at teksten har vokst i ulike stadier. Rainer Müller tegner et nokså tradisjonelt bilde når han forestiller seg at grunnsjiktet av teksten er en sang om Jahves stemme (vers 3-9a utenom 3b) og at det påfølgende sjiktet er en hymnisk ramme (vers 1b-2, 3b, 9b-10.) Deretter kommer det et kollektiviserende tillegg (vers 11,) til slutt ble overskriften lagt til.^[1] Dette bildet av tekstens utvikling har bred støtte blant forskere, og virker plausibelt, selv om kriteriene for disse slutningene i hovedsak bare kommer av teksten selv.

Salmeteksten

Salme 29 NO 1978/85	Salme 29 hebraisk: Codex Leningradensis
En Davids-salme. Gi Herren ære, gudesønner,gi Herren ære og makt! Gi Herren den ære hans navn skal ha; bøy dere for Herren i hellig skrud! Herrens røst lyder over vannet, ærens Gud lar tordenen drønne, Herren over det veldige hav. Herrens røst lyder med velde, Herrens røst er herlig. Herrens røst knekker sedertrær, Herren knuser Libanons sedrer. Han får Libanon til å hoppe som en kalv og Sirjon-fjellet* som en villokse. Herrens røst sprer flammende ild;* hans røst får ødemarken til å skjelve, han lar Kadesj-ørkenen skjelve. Herrens røst får hindene til å kalve, den gjør skogene snaue. Alt i hans tempel roper: «Ære!» Herren troner over himmelhavet, han troner som konge for evig. Herren gir kraft til sitt folk, han signer det med lykke og fred.*	1 מִזְמֹור לְדָוִד הָבוּ לַֽיהוָה בְּנֵי אֵלִים הָבוּ לַיהוָה כָּבֹוד וָעֹֽז׃ 2 הָבוּ לַֽיהוָה כְּבֹוד שְׁמֹו הִשְׁתַּחֲווּ לַיהוָה בְּהַדְרַת־קֹֽדֶשׁ׃ 3 קֹול יְהוָה עַל־הַמָּיִם אֵֽל־הַכָּבֹוד הִרְעִים יְהוָה עַל־מַיִם רַבִּֽים׃ 4 קֹול־יְהוָה בַּכֹּחַ קֹול יְהוָה בֶּהָדָֽר׃ 5 קֹול יְהוָה שֹׁבֵר אֲרָזִים וַיְשַׁבֵּר יְהוָה אֶת־אַרְזֵי הַלְּבָנֹֽון׃ 6 וַיַּרְקִידֵם כְּמֹו־עֵגֶל לְבָנֹון וְשִׂרְיֹן כְּמֹו בֶן־רְאֵמִֽים׃ 7 קֹול־יְהוָה חֹצֵב לַהֲבֹות אֵֽשׁ׃ 8 קֹול יְהוָה יָחִיל מִדְבָּר יָחִיל יְהוָה מִדְבַּר קָדֵֽשׁ׃ 9 קֹול יְהוָה יְחֹולֵל אַיָּלֹות וַֽיֶּחֱשֹׂף יְעָרֹות וּבְהֵיכָלֹו כֻּלֹּו אֹמֵר כָּבֹֽוד׃ 10 יְהוָה לַמַּבּוּל יָשָׁב וַיֵּשֶׁב יְהוָה מֶלֶךְ לְעֹולָֽם׃ 11 יְֽהוָה עֹז לְעַמֹּו יִתֵּן יְהוָה יְבָרֵךְ אֶת־עַמֹּו בַשָּׁלֹֽום׃

Kommentarer til den norske oversettelsen 1978/85 (NO)

Dersom de hebraiske ordene og grammatikken i teksten er riktig forstått, er hovedsakelig den norske teksten en korrekt gjengivelse, med noen unntak.

Vers 6. Det står «Sirjon-fjellet» i NO, her står kun navnet «Sirjon» i grunnteksten (ordet fjell mangler.) Stedet det refereres til er Hermon-fjellet (5 Mosebok 3:9).

Vers 7. Grunnteksten har nominalform: «luer av ild» eller «ildluer,» ikke adjektiv: «flammende ild.»

Vers 9. Det finnes i et copula: «og» (ו) i grunnteksten før 9b: «Alt i hans tempel roper.» Dette understreker ifølge noen forskere at det her starter en utvidelse av teksten - hvor man forsøker å koble den nye linjen til den eldre (Se nedenfor under overskrift «Grunnsjiktet av - vers 3a, 3c-9a»).

Vers 11. Oversetteren har utbrodert det hebraiske shalom (שׁלם). Det står ikke to ord «lykke og fred» men bare ett ord «fred» (det kan riktignok oversettes med begge disse).

Kommentarer til den hebraiske teksten

Vers 1. Den greske Septuaginta-teksten legger til «For siste dag i løvhyttefesten» (ἐξοδίου σしぐまκかっぱηいーたνにゅーῆς.) Dette er åpenbart et jødisk tillegg til en eldre tekst. (Se nedenfor «Bruksområde for Salme 29». gudesønner kan leses som «sønner av El», (med El som egennavn) det har åpenbart at den greske teksten «sønner av bukken» (υうぷしろんἱοおみくろんὺς κかっぱρろーιいおたῶνにゅー) har tolket den hebraiske teksten slik. Men i konteksten synes det mest naturlig å lese El som fellesnavn: «gud» - dvs. «gudesønner».^[2]

Vers 2. Ordet skrud (הדרת) er problematisk. Den greske teksten leser «forgård» (αあるふぁὐλらむだῇ) som må bygge på en eldre hebraisk tekst hvor det står חצרת men dette ville også kreve at man la til et copula ו, noe som gjør den teksten vi har å foretrekke. Det er vanlig å oversette teksten som NO gjør med «skrud», men det har blitt foreslått av noen forskere å bygge oversettelsen på et ugarittisk ord med samme form som ut fra sammenhengen hvor det står blir oversatt med ordet «visjon».^[3] Ordet finnes forøvrig bare en gang i tekstfunnene fra Ugarit, så det er tynt grunnlag for dette. Flere forskere mener at den ugarittiske formen er en skrivefeil.^[4] Det synes derfor som den beste løsningen å oversette som NO gjør: «skrud».

Vers 6. Ordet få til å hoppe følges av et 3. person flertall hankjønn- suffiks (ם) «han får dem til å hoppe lik en kalv» som ikke gir mening. Denne mem-en tolkes vanligvis som en enklitisk mem (Dvs. at den ikke har noen grammatisk funksjon).^[4]

Vers 9. Ordet som oversettes hindene, אַיָּלֹות kan også vokaliseres אֵילֹות som betyr «store trær» eller «eiker». Dette ville lage en god parallell til det følgende som står om «skogene». Mange oversettelser velger denne formen (F. eks. New Revised Standard Version). Men teksten slik den står ligner på Job 39:4 (39:1 i europeisk verseinndeling) «Kjenner du tiden da steingeiten føder, passer du på når hindene har rier?» Denne formen er følgelig også god.

Argumenter for fønikisk opprinnelse

Noen forskere har foreslått at Salme 29 kan være en gammel fønikisk hymne til Baal som har blitt overlevert med gudsnavnet Jahve.^[5] De viktigste grunnene til å anta at første, og muligens andre sjikt av Salme 29 har fønikisk opprinnelse er:

Selv om det ikke finnes omfattende språklige paralleller, er det en relativt stor del av ordforrådet i Salme 29 som også eksisterer i de ugarittiske tekstene.^[6] Det er forøvrig også sammenhenger med akkadisk, egyptisk og arabisk vokabular, så styrken av argumentet kan diskuteres.
Det er blitt hevdet at dersom gudsnavnet Baal gjeninnføres vil dette føre til flere fremtredende alliterative mønstre som bygger på bokstavene bet (ב), ´ajin (ע) og lamed (ל).^[7] Men svakheten ved denne hypotesen er at disse tre bokstavene representerer preposisjonene ב «i, på, ved», ל «for, med tanke på, til» og על «på, mot». Alle disse preposisjonene er høyfrekvente i hebraisk, og vil derfor gjøre Baal alliterativ i nesten enhver sammenheng.
Selve tankegangen i vers 3-9 om gudens stemme refererer til en tordenstorm. Dette er sammenlignbart med forestillinger knyttet til den fønikiske guden Baal slik han fremstår i de ugarittiske kildene.
De gjentatte referansene til Libanon i vers 5-6 er umiskjennelig trekk som retter oppmerksomheten nordover. Det refereres 64 ganger til Libanon i Det gamle testamentet, og det viktigste ved dette stedet er dets rike trær og skoger. 21 ganger omtales Libanon sammen med sedertre (ארז), som synes å være israelittenes viktigste referanse til dette område. Her i Salmen knuses disse trærne av Jahve.
Havet, Jam har en fremtredende plass i ugarittisk mytologi som en gud som er Baals fiende. Også her i Salme 29 finner man dette i vers 3 (x2) og vers 10.
Profetene fremføres gjentatte klager mot israelitter fordi de forholder seg til Baal i stedet for Jahve (Særlig Hosea kapittel 1-3 og siste del av 1 Kongebok). Dette forutsetter at Baal til en viss grad hadde en rolle blant israelittene, iallfall i noen tidsepoker.^[8] Denne rivaliseringen trenger ikke nødvendigvis føre til at man direkte overtar tradisjoner fra den andre, men enkelttrekk vil tidvis lånes fra den ene til den andre.^[9]

Bruksområde for Salme 29

Den nære språklige sammenhengen mellom 2 Mosebok 15 og Salme 29, gjør at man har tenkt Salme 29 som en seiershymne. I 2 Mosebok 15:8 og 10 står det om storm (Også Dommerne 5:4-5, 19-21). Ordene עז (styrke) og שׁם (navn) finnes i 2 Mosebok 15:2, 13 og Salme 29:1, 10-11. Det finnes også referanser til et guddommelig råd i begge (2 Mosebok 15:11; Salme 29:1). Peter Craigie konkluderer med at hymnen stammer fra det 11. eller 10. århundre før Kristus, og at den trolig var skrevet til bruk for seier over kanaanittiske fiender - derav de språklige sammenhengene. Man kan tenke oss en feiring som den som fulgte Elias seier over Baal-profetene på Karmel som en mulig historisk sammenheng hvor et dikt som dette kunne blitt til:^[10]

41 Siden sa Elia til Akab: «Nå kan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører suset av regn.» 42 Da gikk Akab opp og holdt måltid. Og Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne. 43 Så sa han til tjeneren sin: «Gå opp og se ut mot havet!» Gutten gikk opp og så utover, men sa: «Det er ingen ting å se.» Sju ganger sa Elia: «Gå opp igjen!» 44 Den sjuende gangen sa gutten: «Jeg ser en liten sky som stiger opp av havet. Den er ikke større enn neven på en mann.» Da sa Elia: «Gå og si til Akab at han må spenne for og dra hjem, så regnet ikke skal hefte ham.» 45 På et øyeblikk mørknet himmelen til med skyer og storm, og det begynte å stridregne. Akab steg opp i vognen sin og kjørte til Jisre’el. 46 Da kom Herrens hånd over Elia. Han spente beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre’el.
1 Kongebok 18:41-46

Det er herfra ikke langt til den jødiske løvhyttefesten hvor den greske oversettelsen angir dens bruk (ἐξοδίου σしぐまκかっぱηいーたνにゅーῆς = Schemini Azereth, den siste dag av løvhyttefesten - exodion Leviticus 23:36), for denne festen tolkes også som seiersfest relatert til hvordan Jahve reddet folket under flukten fra Egypt (Se kommentar til hebraisk tekst Vers 1). Man finner forøvrig ingen holdepunkter i Talmud som støtter at Salme 29 skal ha vært brukt som festsalme denne dagen. Det finnes bare ett belegg i Jødisk tradisjon for Salme 29 som minnesang i en av mellomdagene i Løvhyttefesten (Rashi til Joma 3a). I synagogeoverleveringen kjenner man Salme 29 som en festsalme den første dagen av Schebuoth (jødisk pinse). Der regnes Salme 65 som Schemini Azereth.^[11]

De ulike stadiene av tekstens utvikling

Det finnes ingen ytre bevitnelse som kan hjelpe å avgjøre stadiene i denne tekstens tilblivelse. Men det er vel kjent fra gammelorientalsk litteratur at de skriveføre heller skrev av og justerte eldre tekster enn å produsere helt nye. Følgelig har man både fra Qumran og fra de akkadiske kildene svært mange tekster som ligner på hverandre, uten å være helt like. Dette fører til at tanken om at tekstene skal ha blitt til i en operasjon er meget usannsynlig.^[12] Følgelig ville det å lese tekstene som moderne dikt, skrevet av en enkelt forfatter være anakronistisk - og en postulering av ulike tekstsjikt vil gi et mer plausibelt bilde av detaljene i teksten enn å la være å gjøre dette. Dette har igjen blitt gjengs oppfatning i forskermiljø, etter omfattende diskusjoner, særlig på 80 og 90-tallet.^[13]

Det kollektiviserende tillegget Vers 11

Reinhard Müller mener at Salme 3:9; 28:8-9; 29:11 og 68:36 står nær hverandre, og at de muligens stammer fra samme hånd. Vekten som legges på folket i disse versene tyder på at de stammer fra en tid lenge etter at kongedømmet var borte.^[14] Man ser at alle disse tekstene er lagt til som avslutning på tekster som ellers virker å være ganske gamle – og de gir hele teksten en mer kollektiv tolkningsramme. De omhandler i større grad folket, og i mindre grad guden, eller en enkeltperson.

	Tekst
Salme 3:9	Hos Herren er det frelse. La din signing hvile over ditt folk!
Salme 28:8-9	Herren er styrke for sitt folk, han er vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din eiendom! Vær du deres hyrde og bær dem til evig tid!
Salme 29:11	Herren gir kraft til sitt folk, han signer det med lykke og fred.
Salme 68:36	Gud er fryktinngytende i sin helligdom. Det er Israels Gud som gir folket kraft og styrke. Lovet være Gud!

Den hymniske utvidelsen i vers 1b-2, 3b, 9b-10

Denne delen handler om hymnisk lovsang i et tempel. Ordene herlig (כבד) og hellig (קדשׁ) gjentas både i åpningen og i slutten. Dette skaper en klar ramme rundt midtdelen som er en åpenbar tordenteofani. I vers 3 er det en linje som tilhører rammen, og som gjør en god bikolon (tolinjers-parallellisme) om til en dårlig trikolon (trelinjers-parallellisme). Det er her åpenbart at den midterste linjen danner innledning til det påfølgende diktet, imens resten av vers 3 tilhører rammen.^[15] Som man ser underforstår ordet «røst (lyder)» (קול) i den første linjen. Når så den midterste linjen blir skutt inn, rotes meningen i den siste linjen til. Man ser også at ordet «gud» (אל) i 3b griper tilbake til «gudesønner» i vers 1 (בני אלים).

Herrens røst lyder over vannet, (קֹול יְהוָה עַל־הַמָּיִם)

ærens Gud lar tordenen drønne, (אֵֽל־הַכָּבֹוד הִרְעִים)

Herren over det veldige hav. (יְהוָה עַל־מַיִם רַבִּֽים)

Man ser også at denne hymniske rammen har et annet fokus enn det øvrige vers 3-9a, hvor det er gudens egne handlinger som skildres, ikke lovsangen. Dette bør være grunn til å hevde at denne hymniske delen er et senere tillegg, men selv om man skulle sette dette i tvil, er det uansett klart at litterært sett er den hymniske rammen en frittstående del.

Grunnsjiktet av - vers 3a, 3c-9a

Det er godt tenkelig at teksten i vers 3a, 3c-9a har eksistert i omtrent den form vi nå har den før rammene ble lagt til. Litterært og poetisk er denne delen en enhetlig og billedrik fremstilling av en torden-teofani. Men omvendt kan ikke den hymniske utvidelsen lese uavhengig av dette grunnsjiktet, siden særlig imperativene forutsetter den videre handlingen i diktet.^[16] Det copula-et «og» som man finner i vers 9b mangler i NO Alt i hans tempel roper

Noter

^ Müller, Reinhard. “Jahwe als Wettergott: Studien zur althebräischen Kultlyrik anhand ausgewählter Psalmen.” de Gruyter, 2008 side 104.
^ Craigie, Peter C. Psalms 1-50. Vol. 19 s. 242.
^ Cross, Frank Moore. Canaanite myth and Hebrew epic: essays in the history of the religion of Israel. Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1973 s. 152-53.
^ ^a ^b Craigie, s. 243.
^ Ginsberg, H. L. «A Phoenician Hymn in the Psalter» XIX Congresso Internazionale delgi Orientalisti, Roma 1935 s. 472-76. – referert i Craigie, Peter C. Psalms 1-50. Vol. 19 s. 243. Det er stor oppslutning rundt en slik hypotese, men det er også vesentlige problemer. [1] Det mangler tekster av samme sjanger å sammenligne med. [2] Det mangler tekster generelt som viser direkte språklige paralleller.
^ Dahood, Mitchell. Psalms I: 1-50 : introduction, translation and notes. Garden City, N.Y.: Doubleday, 1982.
^ Fitzgerald, A. «A Note on Psalm 29» BASOR 215 (1974) referert i Craigie s. 244-45.
^ Craigie s. 249.
^ En utførlig drøftelse av forholdet mellom Jahve og Baal i Israel under det omridiske dynasti (ca. 884-850) se: Toorn, Karel van der. Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. Leiden: Brill, 1996 s. 316-338.
^ Craigie s. 246.
^ Delitzsch, Franz. Commentar über den Psalter. Internet Archive: Details: , 1859. http://www.archive.org/details/commentarberden00deligoog. s. 233.
^ Toorn, Karel van der. Scribal culture and the making of the Hebrew Bible. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Se særlig side 9-26.
^ Se f. eks. Barton, John. The Nature of Biblical Criticism. Louisville, Ky.: Westminster John Knox Press, 2007.
^ Müller s. 106-7; Marttila, Marko. Collective Reinterpretation in the Psalms : a Study of the Redaction History of the Psalter. Tübingen: Mohr Siebeck, 2006 s. 149-50.
^ Müller s. 107; For fenomenet i hebraisk poesi at man blander nye rammer inn i de påfølgende dikt. Se f. eks. McCann, J. Clinton. “Books I-III and the Editorial Purpose of the Hebrew Psalter.” In The Shape and shaping of the Psalter, edited by J. Clinton McCann. Sheffield: JSOT Press, 1993.
^ Müller s. 109.

Autoritetsdata

[1] Müller, Reinhard. “Jahwe als Wettergott: Studien zur althebräischen Kultlyrik anhand ausgewählter Psalmen.” de Gruyter, 2008 side 104.

[2] Craigie, Peter C. Psalms 1-50. Vol. 19 s. 242.

[3] Cross, Frank Moore. Canaanite myth and Hebrew epic: essays in the history of the religion of Israel. Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1973 s. 152-53.

[Craigie,_s._243-4] Craigie, s. 243.

[5] Ginsberg, H. L. «A Phoenician Hymn in the Psalter» XIX Congresso Internazionale delgi Orientalisti, Roma 1935 s. 472-76. – referert i Craigie, Peter C. Psalms 1-50. Vol. 19 s. 243. Det er stor oppslutning rundt en slik hypotese, men det er også vesentlige problemer. [1] Det mangler tekster av samme sjanger å sammenligne med. [2] Det mangler tekster generelt som viser direkte språklige paralleller.

[6] Dahood, Mitchell. Psalms I: 1-50 : introduction, translation and notes. Garden City, N.Y.: Doubleday, 1982.

[7] Fitzgerald, A. «A Note on Psalm 29» BASOR 215 (1974) referert i Craigie s. 244-45.

[8] Craigie s. 249.

[9] En utførlig drøftelse av forholdet mellom Jahve og Baal i Israel under det omridiske dynasti (ca. 884-850) se: Toorn, Karel van der. Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. Leiden: Brill, 1996 s. 316-338.

[10] Craigie s. 246.

[11] Delitzsch, Franz. Commentar über den Psalter. Internet Archive: Details: , 1859. http://www.archive.org/details/commentarberden00deligoog. s. 233.

[12] Toorn, Karel van der. Scribal culture and the making of the Hebrew Bible. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Se særlig side 9-26.

[13] Se f. eks. Barton, John. The Nature of Biblical Criticism. Louisville, Ky.: Westminster John Knox Press, 2007.

[14] Müller s. 106-7; Marttila, Marko. Collective Reinterpretation in the Psalms : a Study of the Redaction History of the Psalter. Tübingen: Mohr Siebeck, 2006 s. 149-50.

[15] Müller s. 107; For fenomenet i hebraisk poesi at man blander nye rammer inn i de påfølgende dikt. Se f. eks. McCann, J. Clinton. “Books I-III and the Editorial Purpose of the Hebrew Psalter.” In The Shape and shaping of the Psalter, edited by J. Clinton McCann. Sheffield: JSOT Press, 1993.

[16] Müller s. 109.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]