Konsilet i Clermont
Konsilet i Clermont var en blandet synode av geistlige og lekmenn i den katolske kirke som ble avholdt 27. november 1095 i Clermont i Frankrike. Konsilet utløste det første korstoget.
Østromerrikets keiser, Alexios I Komnenos sendte i 1095 utsendinger til vesten som ba om militær assistanse mot seldsjukkene. Denne beskjeden ble mottatt av pave Urban II ved konsilet i Piacenza. I november samme år kalte Urban sammen til konsilet i Clermont for å diskutere saken ytterligere. I innkallingen til konsilet ba Urban biskopene og abbedene som han adresserte direkte, ta med seg de fremste adelige i deres provinser.
Konsilet varte fra 19. november til 28. november. Rundt 300 geistlige fra hele Frankrike deltok. Urban diskuterte cluniasensiske reformer i kirken, og utvidet også ekskommunikasjonen til Filip I av Frankrike for sitt umoralske ekteskap med Bertrada av Montfort. 27. november talte Urban for første gang om problemene i øst, og han erklærte bellum sacrum mot muslimene som hadde okkupert det hellige land og angrep Østromerriket.
Der er seks hovedkilder til informasjon om denne delen av konsilet. Det anonyme Gesta Francorum («frankernes gjerninger») hadde innflytelse på andre: Fulcher av Chartres, Robert Munken, Baldrik, erkebiskop av Dol og Guibert de Nogent som tydeligvis var til stede på konsilet. Et brev har overlevd som ble skrevet av Urban selv i desember 1095.
Ifølge Fulcher av Chartres som skrev en versjon av talen i Gesta Francorum Jerusalem Expugnantium, tok Urban for seg forskjellige misbruk av kirken som simoni og mangel på trofast støtte til Guds fred:
La de som er blitt vant til urettmessig å føre personlig krigføring mot de trofaste nå gå mot hedninger og ende med seier denne krigen som burde ha startet for lenge siden. La de som lenge har vært røvere nå bli riddere. La de som har kjempet mot sine brødre og slektninger nå kjempe på skikkelig vis mot barbarene. La de som har tjent som leiesoldater for liten betaling nå skaffe seg evig belønning. La de som har trettet hverandre ut både i kropp og sjel nå arbeide for dobbel ære [1].
I Gesta Dei per Francos av Robert Munken, en utvidet versjon av talen, presenterer kallet til «frankernes rase» som en konklusjon på Urbas kall til ortodoksi, reform og underleggelse under kirken. Robert beretter at paven ba vestlige kristne, fattige og rike, om å komme grekerne til hjelp i øst fordi «Deus vult» («Gud vil det»), ropet som Urban endte sin siste tale med. Robert sier at Urban lovet tilgivelse av syndene for de som dro østover, selv om han antagelig ikke mente det som senere ble kalt avlat. Videre sier han at Urban la vekt på å gjenerobre det hellige land fremfor å hjelpe grekerne. Tiårene i mellom og hendelsene i det første korstog har med sikkerhet endret denne vektleggingen. Ifølge Robert listet Urban opp forskjellige sjokkerende overtredelser fra muslimene:
Det var flere påståtte overgrep i provoserende bilder som stammet fra hagiografi, men nevnet ikke avlat. Kanskje i etterpåklokskapens lys får Robert Urban til å gi råd om at kun riddere burde dra, ikke de gamle og svake, heller ikke prester uten tillatelse fra deres biskoper, «for slike er mer til hinder enn til hjelp, mer en byrde enn fordel... heller ikke burde kvinner dra ut i det hele tatt, uten deres ektemenn eller brødre eller verger.»
Omtrent samtidig fokuserte erkebiskopen av Dol, Baldrik, kanskje baserte han sin beretning generelt på Gesta Francorum, på muslimenes overtredelser og gjenerobringen av det hellige land i begreper som sannsynligvis appellerte til ridderskap. SOm Fulcher nedtegnet også han at Urban utbroderte voldelighetene til de kristne ridderne i Gallia. «Det er mindre ondt å svinge ditt sverd mot sarasenere,» roper Baldriks Urban og sammenligner dem med amalkittene. Volden til ridderne ønsket han å se foredlet i Kristi tjeneste gjennom forsvar av kirkene i øst som om de forsvarte en mor. Baldrik antar at Urban, der på stedet, utnevnte biskopen i Puy til å lede korstoget.
Guibert, abbeden av Nogent, var et øyenvitne. Han beskriver også at Urban la vekt på gjenerobringen av det hellige land, men ikke nødvendigvis hjelpe grekerne eller andre kristne der. Urbans tale, i Nogents versjon, la vekt på helligheten til det det hellige land som måtte være på kristne hender for at profetiene om endetiden kunne oppfylles.
På konsilets siste dag ble det sendt ut et generelt kall til riddere og adelsmenn i Frankrike. Urban visste tydeligvis på forhånd den dagen at Raimond IV av Toulouse, eksemplarisk i mot og fromhet, var fullstendig klar til å ta til våpen. Urban tilbrakte noen måneder med å forkynne korstoget i Frankrike, mens pavelige legater spredte budskapet i det sørlige Italia. I løpet av denne tiden vendte fokuset fra å hjelpe Alexios til å ta Jerusalem. Den generelle befolkningen forstod antagelig da de hørte om konsilet, at dette var korstogets mål til å begynne med.
Urbans eget brev som var adressert til de trofaste «som venter i Flandern», nevner ikke Jerusalem i det hele tatt. Han kaller bare til hjelp for de østlige kirkene. Her utpeker han Adhemar av Le Puy til å lede korstoget og at det skulle dra på jomfru Marias himmelfart, 15. august.
Referanser
Eksterne lenker
- Medieval Sourcebook: Fem versjoner av Urbans gudstjeneste