Skotske klaner

En romantisk framstilling av en høvding (chief) fra det skotske Høylandet, 1831

Skotsk klan (fra skotsk-gælisk: clann, bokstavelig «barn», mer bredt «slekt/familie/skyldfolk» er historisk en slektsgruppe blant skotsk folk. Klaner ga en følelse av delt identitet og avstamning til de innenfor gruppene, og i moderne tid har en offisiell struktur anerkjent av Lyon Court (domstol som regulerer heraldikk og våpenskjold i Skottland). De fleste klaner har deres eget tartanmønster, vanligvis datert fra 1800-tallet, som medlemmene kan innlemme i kilt eller andre former for klær.

Den moderne forestillingen av klanene, hver med deres egen tartan og særskilt landområder, ble utbredt av den skotske forfatteren Walter Scott etter påvirkning av andre. Historisk var tartanmønstre og formgivning tilknyttet med lavlands- og høylandsdistriktene og som vevere i disse områdenes tenderte å framstille klesmønstre som var favoriserte i nettopp disse distriktene. Ved prosessen av sosial evolusjon, fulgte det at klaner/familier som var framstående i et særskilt distrikt ville bære tartanmønsteret fra dette distriktet, og det var da et kort skritt at dette samfunnet ble identifisert med det.

Det er en vanlig misforståelse at hver eneste person som bærer klanens navn er også etterkommer i direkte linje fra klanens høvding (chief). Mange i klanen, selv om de ikke var i slekt med høvdingen, tok hans etternavn som deres eget, enten for å vise solidaritet eller for å skaffe seg den grunnleggende beskyttelse eller for å oppnå nødvendig livsopphold. De fleste medlemmene av klanen var leietakere som arbeidet for klanens ledere i føydalt avhengighetsforhold. I motsetningen til populære forestillinger, de vanlige medlemmene av klanen hadde sjelden noen slektsforhold til klanens høvdinger, men de tok noen ganger høvdingens etternavn som deres egen da bruken av etternavn ble vanlig på 1500- og 1600-tallet. Således ble det etablert som en myte på 1700-tallet at hele klanen nedstammet fra en felles stamfar, kanskje støttet og underbygget i den opprinnelige betydningen av det skotsk-gæliske begrepet clann i betydningen «barn» eller «avkom».

Mange klaner har deres egen klanhøvding (chief); de som ikke har det, er på engelsk kjent som armigerous klaner i henhold til at i heraldikk er en armiger en som har rett til å bære kjennetegne eller våpenskjold (armiger = bear arms, «bære våpen», armour-bearer, «våpen-bærer»). Klaner er generelt identifisert med geografiske områder opprinnelig kontrollert av deres grunnleggere, tidvis med et nedarvet festning og klansamlinger, noe som er et fokus i sosiale sammenhenger. Det mest kjente sammenkomst av klaner i nyere tid var The Gathering 2009 i Edinburgh, som tiltrakk seg minst 47 000 deltakere fra hele verden, ikke kun Skottland.

Klanens organisering

Medlemskap i klanen

Kart over klanenes områder i Skottland (klikk på kartet for detaljer)

Som nevnt innledningsvis er ordet klan avledet fra det gæliske ordet clann. Behovet for en bevist avstamning fra en felles stamfar knyttet til høvdingens hus og slekt er for innskrenkende. Klaner utviklet et område basert på at den innfødte befolkningen som kom til å akseptere autoriteten til den dominerende gruppen i nærheten. En klan kunne også omfatte en større gruppe av løst tilknyttede ’slekt’ – avhengige familier – som alle så på klanens høvding som deres leder og deres beskytter.

I henhold til den 33. Lord Lyon, Thomas Innes of Learney, er en klan et samfunn som kan skjelnes ved heraldikk og som anerkjent av monarken. Learney betraktet klaner å være «edle inkorporasjoner» grunnet våpenskjoldet som ble framvist av klanens høvding og som var blitt gitt til eller på annet vis anerkjent av Lord Lyon som en myndighetsperson for monarken, således bekreftet av kongelig anerkjennelse for hele klanen. Klaner med anerkjente høvdinger er derfor betraktet som et edelt samfunn under skotsk lov. En gruppe uten en høvding anerkjent av monarken, via Lord Lyon, har ingen offisiell rang under skotsk lov. Fordringshavere til tittelen som høvding (chief) er forventet å bli anerkjent av Lord Lyon som den rettmessige arvingen til det vanlige våpenskjoldet til klanens stamfar som fordringshaveren søker å bli anerkjent av. Klanhøvdingen er den eneste person som har rett til å bære vanlige våpenskjold ved å være klanens nedarvete grunnlegger av klanen. Klanen er betraktet som høvdingens arveberettigete eiendom og høvdingens våpenskjold er klanens segl og fungerer som den lovlige representant av klansamfunnet.

Historisk utgjorde en klan alle som bodde i høvdingens område, eller på tilstøtende områder hvor beboerne hadde gitt sin lydighet til den nevnte høvding. Over tid, med de konstante endringer av klanens grenser, utflytning eller regimeendringer, kunne klaner utgjøre et stort antall medlemmer som var uten slektstilhørighet og som hadde andre etternavn. Ofte kunne de som bodde på høvdingens egne landområder også ta klanens etternavn. En høvding kunne legge til sin klan ved å adoptere andre familier, og hadde også den lovlige rett til å lyse fredløs enhver fra sin klan, inkludert medlemmer fra sin nærmeste familie. I dag er alle som høvdingens etternavn automatisk betraktet som medlem av høvdingens klan. Også enhver som tilbyr sin lydighet til en høvding blir medlem av klanen, om ikke høvdingen selv beslutter å ikke akseptere denne persons lydighet.

Klanmedlemmer går via etternavnet. Barn som tok deres fars etternavn er en del av deres fars klan og ikke deres mors. Imidlertid har det vært flere tilfeller hvor en etterkommer via morssiden har endret deres etternavn for å krave retten til å være høvding av en klan, slik som den 29. høvding av klan MacLeod som var født John Wolridge-Gordon (1935–2007), men endret sitt navn til John MacLeod ved å ta sin mors etternavn for å bli leder av MacLeodene. I dag kan klaner ha lister over septer. Septer er i skotsk språkbruk etternavn av familier som har annet navn enn klanen de følger eller på annen måte er assosiert med denne klanen. Det er ingen offisiell liste over klanens septer, og beslutningen av hvilke septer en klan har er opp til klanen selv. Forvirrende nok kan septnavn bli delt mellom mer enn én klan, og det kan være opp til den enkelte å benytte sin familiehistorie eller genealogi for å finne den korrekte klan å bli assosiert med.

Flere klansamfunn har blitt gitt våpenskjold. I slike tilfeller er disse våpenskjoldene adskilte fra høvdingene. Tidligere Lord Lyon Thomas Innes av Learney uttalte at slike samfunn, i henhold til loven om våpenskjold, er betraktet som indeterminate cadet («ubestemmelig kadett»).

Klanenes autoritet

Tilhørighet til klanene inneholdt to komplementære, men adskilte konsepter om arv. Disse var først den kollektive arven til klanen, kjent som deres dùthchas, som var deres hevdvunnet rettighet til å bosette seg i områdene hvor høvdingene og den ledende lavadel sedvanligvis ga beskyttelse. Dette konseptet var hvor alle klansmenn anerkjente den personlige autoriteten til høvdingen og lederne som tillitsmann for deres klan. Det andre konseptet var den bredere anerkjennelsen av bevilgningen av charter fra monarken og andre mektige landeiere til høvdingene og godseierne (lairds) som definerte eiendommen som deres klan var bosatt på. Dette var kjent som deres oighreachd og ga et annerledes ettertrykk til klanhøvdingenes autoritet i at de ga autoritet til høvdingene og ledende lavadel som grunneiere, ved at de eide jorda i deres egen rett, framfor kun på vegne av klanen. Fra begynnelsen av det skotske klansystemet, strebet klanens krigerelite, som var kjent som fine, etter å bli jordeiere foruten å være de territoriale krigsherrer.

Klaner, loven og juridisk prosess

Konseptet med dùthchas nevnt over holdt forrang i middelalderen, men ved tidlig moderne tid var konseptet med oighreachd foretrukket. Dette skiftet reflekterte viktigheten av skotsk lov i utformingen av klansystemets struktur ved at fine (krigereliten) ble belønnet med chartere og kontinuiteten av arvelig rekkefølge var sikret. Arvingen til høvdingen var kjent som tainistear og var vanligvis den direkte mannlige arving. I en del tilfeller ble den direkte mannlige arvingen imidlertid satt til siden for en mer politisk dyktig eller krigersk slektning. Det var ikke mange stridigheter over etterfølgelsen etter 1500-tallet og ved 1600-tallet var det svært sjeldent at den mannlige arvingen ble satt til side. Dette var styrt og begrenset av loven av entail (en form for tillitsavtale etablert ved gjerning eller oppgjør), som forhindret eiendommer fra å bli delt opp blant kvinnelige arvinger og således også forhindret tap av klanens eiendommer.

Den fremste rettslige prosess benyttet innenfor klanene for avgjøre kriminelle og sivile stridigheter var kjent som arbitration («voldgiftsdom») hvor den krenkete og angivelig fornærmede siden la fram deres sak for en jury som var satt sammen fra den ledende lavadelen og ble overvåket av klanens høvding. Det var ingen anke mot beslutningen som juryen ga, og som vanligvis var nedtegnet av lokale domstol, enten den var kongelige eller burgh (i byen).

Sosiale bånd

Oppfostring (praksisen med en familie oppfostrer et barn ikke er ens eget) og manrent («mann-leie», skotsk kontrakt, vanligvis militær i sitt vesen) var de viktigste former for sosial bånd i klanene. I tilfellet med oppfostring ville høvdingens barn bli oppfostret av et foretrukket medlem av lavadelen innenfor klanen og likeledes ville deres barn bli favorisert av klanens medlemmer.

I tilfelle med manrent var dette en kontrakt om binding av familieoverhoder som vendte seg til klanhøvdingen for territorial beskyttelse, men som ikke bodde på jordeiendommene til klanens elite. Disse bindingene var forsterket ved calps, dødsplikter betalt til høvdingen som et kjennetegn på personlig lydighet til familien når deres leder døde, vanligvis i form av deres beste ku eller hest. Skjønt calps ble bannlyst av parlamentet i 1617, men praksisen fortsatte å bli betalt for beskyttelse i det skjulte.

Ekteskapsallianser forsterket forbindelsene mellom naboklaner på lik linje med familier innenfor klanens område. Ekteskapsallianser var også en kommersiell kontrakt som involverte utveksling av buskap, penger og land via betalinger hvor bruden var kjent som tocher og brudgommen var kjent som dowry.

Forvaltning

Leie fra de som bodde innenfor klanens eiendommer ble samlet inn av takisman («leietakeren»). Den lavere delen av adelen forvaltet godsene, fordelte runrig (et noe uklart system hvor forpaktning av striper av dyrkbar mark kunne bli omfordelt til beste for flertallet, særskilt i Høylandet og på øyene), utlån av såkorn og redskaper, og ledelse i å drive buskap til Lavlandet for salg. De ga en mindre andel av betalingen til klanadelen. De hadde en viktig militær rolle i å mobilisere klanens hær, både når det var påkrevd for krigføring og mer vanlig for et større frammøte av tilhengere ved bryllup og begravelser, og tradisjonelt i august for jakt som inkludert sportsaktiviteter for tilhengerne, forløperen til de moderne Høylandslekene.

Strid og uro

Hvor oighreachd (land eid av klanens elite eller krigerkaste, fine) ikke tilsvarte den felles arv av dùthchas (klanens kollektive område) kunne det føre til territoriale uro og krig. Fine representerte deres klansmenn som betale leie til andre jordeiere. En del klaner benyttet uenighet og stridigheter til å ekspandere sine områder. Mest kjent er klan Campbell og klan Mackenzie som var forberedt på å utnytte territoriale uenigheter blant klanene for selv å oppnå en utvidelse av deres egne landområder og innflytelse. Stridigheter langs vestkysten ble utfoldet med slik intensitet at klan MacLeod og klan MacDonald på øya Isle etter sigende ble redusert til å spise hunder og katter på 1590-tallet.

Stridigheter ble ytterligere sammensatt på 1500-tallet ved at skotske klaner deltok krigene til irlendere på den ene siden og det engelske Tudor-monarkiet på den andre siden. Innenfor klanene hadde det utviklet seg en militær kaste av medlemmer som var helt og holdent krigere og godsforpaktere, og som reiste sesongmessig til Irland for å slåss som leiesoldater.

Det var store stridigheter mellom klanene under borgerkrigene på 1640-tallet. Imidlertid foretrakk høvdingene og lederne i økende grad på denne tiden å bilegge lokale uenigheter ved å søke tilflukt i loven. Etter at monarkiet ble restaurert i 1660, minsket stridighetene mellom klanene betydelig. Den siste klanfeiden som førte til krig og kamp, og som ikke var en del av borgerkrig var slaget ved Mulroy den 4. august 1688. Den ble utkjempet mellom klan Mackintosh som hadde støtte av regjeringstropper under Kenneth Mackenzie av Suddie mot klan MacDonald av Keppoch som hadde støtte fra klan Cameron. Årsaken var omstridt landområder i Braes av Lochaber.

Kvegtyveri, kjent i Skottland som reiving, hadde vært en normal praksis opp til 1600-tallet. Det var også omtalt som creach hvor unge menn stjal buskapen fra naboklaner. Ved 1600-tallet fikk dette en nedgang og det meste kvegtyveriene var kjent som sprèidh hvor et mindre antall menn angrep tilstøtende områder i Lavlandet og buskapen som ble tatt ble vanligvis tilbakeført mot betaling av tascal, såkalt «informasjonspenger», og en garanti mot at det ikke ville bli rettforfølgelse. En del klaner, slike som klan MacFarlane og klan Farquharson, tilbød bønder i Lavlandet beskyttelse mot slik angrep og tyverier, ikke helt ulik generell pengeutpressing.

Lavlands klaner

En lov i det skotske parlamentet i 1597 snakker om »Chiftanis and chieffis of all clannis ... duelland in the hielands or bordouris», altså høvdinger av klaner i høylandene og i grensestrøkene i sør. Det har blitt argumentert at denne vage frasene omtaler familiene i grenseområdene i sør, Scottish Borders, som klaner. Denne loven går videre med å liste opp ulike familier i Lavlandet, inkludert Maxwell, Johnstone, Carruther, Turnbull, og andre kjente Border Reivers, «grensebanditter». Disse var folk på utsiden av loven langs grensen mellom Skottland og England fra slutten av 1200-tallet og fram til begynnelsen av 1600-tallet. De omfattet både skotter og engelskmenn som herjet områdene på begge sider av grensen uten å bry seg støtte om ofrenes nasjonalitet.

Regjeringsadvokat George MacKenzie av Rosehaugh skrev i 1680: «Ved begrepet chief (= høvding) som vi kaller representanten av familien fra ordet chef eller head (= overhode) og i irsk (= gælisk) med oss chief over familien er kalt overhodet av klanen.» I sammendraget av dette materialet skrev Crispin Agnew av Lochnaw «Så det kan synes at alt langs ordene chef eller head og klan eller familie er synonymer. Det er derfor ganske korrekt å snakke om familien MacDonald eller klanen Stirling.» Ideen at de på Høylandet burde bli listet som klaner mens de på Lavlandet burde bli omtalt som familier er kun en konvensjon fra 1800-tallet. Selv om gælisk har blitt erstattet av engelsk språk i det skotske Lavlandet for bortimot seks århundrer, er det akseptabelt å referere til de særskilte familiene på Lavlandet, slike som familien Douglas, som «klaner».

Klanen MacDuff fra Lavlandet er beskrevet særskilt som en «klan» i lovgivning til det skotske parlamentet i 1384.

Historie

Opphav

Colin Campbell av Glenorchy

Mange av klanene hevdet at de hadde en mytologisk stamfar som styrket deres status og ga en romantisk og ærerik oppfatning av deres opphav. De mektigste klanene ga seg selv et opphav basert på irsk mytologi. Eksempelvis ble det hevdet at klan Donald var etterkommere fra enten Conn, en konge fra Ulster på 100-tallet, eller Cuchulainn, Ulsters legendariske helt. Deres politiske fiender i klan Campbell hevdet at deres stamfar var Diarmuid Ua Duibhne, som det ble omtalt i Fianna-syklusen, fra tidlig irsk diktning og som fortalte om dådene til den mytiske Finn eller Fionn mac Cumhaill.

I kontrast tok klanene Mackinnon og Gregor sine opphavsfortellinger fra Siol Alpin-familien, som hevdet å nedstamme fra Alpin mac Eochaid, konge av Dalriada, far til Kenneth MacAlpin, som forente det skotske kongeriket i 843. Kun en sammenslutning av klaner, som omfattet klanene Sweeney, Lamont, MacLea, MacLachlan og MacNeill, kan spore deres opphav tilbake til 400-tallets Niall Noígíallach (eller Niall av de ni gisler), overkonge av Irland.

I virkeligheten kan etterkommere av klanene sjeldent bekrefte opphav lengre tilbake enn til 1000-tallet, og en kontinuitet i avstamning i rett linje i den fleste tilfeller kan ikke bli funnet før på 1200- eller 1300-tallet. For sistnevnte klan, MacNeil med base på øya Barra på Ytre Hebridene, har genetiske forskning avslørt at de moderne MacNeilene ikke har sine røtter blant irlendere, men blant norrøne nordboere som siden 700-tallet bosatte seg på Hebridene og de ytre skotske øyene. DNA-prøver fra Barra-MacNeiler så langt unna som USA, Canada og Australia har bevist den norrøne avstamningen. Det var ikke ett eneste treff for Irland.

Framveksten av klaner hadde heller sin årsak i politisk uro enn med etnisitet og påstått edelt opphav. Den skotske kronens overtagelse av Argyll og Ytre Hebridene fra det norske kongeriket på 1200-tallet, noe som fulgte fra pasifiseringen av mormaer av Moray (mormaer var adelstittel tilsvarende jarl) og opprørene i nordlige Skottland på 1100- og 1200-tallet, skapte muligheter for krigsherrer i påføre deres dominans over lokale familier som måtte akseptere deres «beskyttelse». Disse krigsherre kan i stor grad bli kategorisert som gæliske, skjønt deres opphav strekker seg fra gælisk til norrønt-gælisk og britisk. Ved 1300-tallet hadde det vært ytterligere tilførsel av familier som etnisk strakte seg fra normannisk eller anglo-normannisk og flamsk, slik som klanene Cameron, Fraser, Menzies, Chisholm og Grant.

I løpet av den skotske uavhengighetskrig ble føydale eiendomsforhold og lensbesittelser innført av Robert Bruce for å temme, utnytte og kontrollere klanenes krigerske dyktighet ved belønne dem med chartere landområder for å få støtte for den nasjonale motstanden mot England. Eksempelvis ble klan MacDonald opphøyd over klan MacDougall, to klaner som delte en felles avstamming fra den store norrøn-gæliske krigsherren Somerled fra 1100-tallet. Klansystemet var således ikke bare et sterk bånd av lokale familier, men også føydale bindinger til den skotsk monarkiet. Det er dette føydale elementet, styrket av skotsk lovverk, som skiller det skotske klansystemet fra stammesystemet som eksisterte i oldtidens Europa eller det som fortsatt eksisterer i Midt-Østen og blant urinnbyggere i Australasia, Afrika og nordlige og sørlige Amerika.

Borgerkrigen og jakobittene

Skotske soldater, identifisert som regimentet til Donald Mackay, 1. lord Reay, i tjeneste for Gustavus Adolphus, det vil si Gustav II Adolf av Sverige (1630–31)

Fra 1638 til 1651, under krigene med de tre kongeriker, var alle sider «rojalistiske» i betydningen av en delt overbevisning om at monarkiet var guddommelig gitt. Valget om å støtte Karl I eller ckonvernantenes regjering, var i stor grad drevet av tvister og strider innenfor den skotske eliten. I 1639 ble convernant-politikeren Archibald Campbell, som også var overhode av klan Campbell, gitt en fullmakt til «brann og sverd» som ble benyttet til beslaglegge områdene til klan MacDonald i Lochaber, og tilsvarende med de som var holdt av klan Ogilvy i Angus. Som en motreaksjon støttet begge klanene Monroses rojalistiske militærkampanje i 1644–1645 i håp om å gjenvinne dem.

Da Karl II gjenvant tronen i 1660 førte den vedtatt forordning Rescissory Act av 1661, en lov som opphevet og annullerte beslutninger i parlamentet fra tidligere, til at biskoper ble gjeninnsatt i Kirken i Skottland. Dette fikk støtte fra mange høvdinger i klanene da det passet inn i den hierarkiske klanstrukturen og oppmuntret lydighet til autoritet. Både Karl og hans bror Jakob II (som også var Jakob VII av Skottland) benyttet seg krigere fra Høylandet til å kontrollere Campbell-dominerte områder i sørvestlige Skottland og for slå ned Argylls opprør i 1685, et opprør ledet av Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll, med den hensikt avsette Jakob II og VII. Ved 1680 er det beregnet at det var færre enn 16 000 katolikker i Skottland, og som var begrenset til deler av aristokratiet og gælisk-talende klaner i Høylandet og øyene.

Da den katolske kong Jakob ble avsatt i november 1688 i såkalte den ærerike revolusjonen var valget av sider i Skottland i stor grad opportunistisk. De presbyterianske Macleanene støttet jakobittene for å gjenvinne områder i Mull som hadde gått tapt til Campbellene på 1670-tallet; katolikkene i klan MacDonald av Keppoch forsøkte å plyndre den pro-jakobittiske byen Inverness, og ble kjøpt ut kun etter at Dundee blandet seg inn.

Høylandets involvering i jakobittopprørene var resultatet av deres avsides beliggenhet, og det føydale klansystemet som krevde at leietakerne ga militærtjeneste. Historikeren Frank McLynn har identifisert sju primære drivere i jakobittenes tankegods hvor støtte for Stuartene var det minst viktige. En stor prosent av jakobittenes støtte i jakobittopprøret i 1745 kom fra folk i Lavlandet som motsatte seg unionen i 1707, og medlemmer av Den skotske episkopal kirke som er den anglikanske kirke i Skottland.

I 1745 rådet et flertall av klanlederne prins Charles Edward Stuart om komme til Skottland, inkludert klan MacDonald av Sleat og Norman MacLeod, 22. høvding av klan MacLeod. da prins charles kom til Skottland uten den lovte franske militære støtte, følte de at han ikke hadde holdt sine løfter, men det er også foreslått at Sleat og MacLeod var sårbare for restriksjoner fra regjeringen de solgte leietakere ulovlig til et arbeidssystem av indenturerte tjenere, ikke ulikt slaveri.

Mange nok ble overtalt, men valget var ganske enkelt: Donald Cameron av Lochiel, høvding for klan Cameron, forpliktet seg først etter han var gitt «sikkerhet for den fulle verdien av hans eiendom om opprøret skulle vise seg være forgjeves», mens MacLeod og Sleat hjalp Charles å rømme etter slaget ved Culloden.

Klansystemets sammenbrudd

Lordship of the Isles, 1346

I 1493 konfiskerte Jakob IV av Skottland herredømmet og tittelen som Lord of the Isles fra klan MacDonald. Dette destabiliserte regionen mens den etablerte forbindelsen mellom skotske MacDonald og de irske MacDonnell av Antrim betydde at uro i et land ofte betydde tilsvarende uro i et annet. Jakob IV gikk til ulike grep for håndtere den påfølgende ustabilitet, inkludert loven fra 1587, Slaughter under trust (muligens «drap under tillit»), noe som ble benyttet under Glencoemassakeren i 1692 hvor minst 38 personer fra klan MacDonald ble drept og hvor ytterligere 40 kvinner og barn døde etter at deres hjem ble brent. For å unngå endeløse stridigheter var det påkrevd at tvisten ble bilagt av kronen, særskilt mord utført i «kaldt blod», regler for når det var blitt enighet om overgivelse eller gjestfrihet hadde blitt akseptert. Første gang dette ble nedtegnet i bruk var i 1588 da Lachlan Maclean ble anklaget for drapet på sin nye stefar, John MacDonald, og 17 andre medlemmer av MacDonald under en bryllupsfest.

Andre grep hadde begrenset virkning; pålegge finansiell garantier på landeiere da anstendig oppførsel overfor deres leietakere ofte feilet. Foreningen av kronen da Skottland og England ble slått sammen i 1603 sammenfalt med slutten på den engelsk-irske krig mellom 1593 og 1603, fulgt av konfiskering av landeiendommer i 1608. Det som hadde vært den mest keltisktalende delen av Irland som det ble forsøkt stabilisert via bosetningen i Ulster ved å importere skotsk og engelske protestanter. Denne prosessen ble ofte støttet av de opprinnelige jordeierne; i 1607 bosatte Randall MacDonnell 300 presbyteriansk skotske familier på sitt land i Antrim i nordlige Irland. Det betydde også slutten på den irske praksisen med benytte gallowglass, det vil si leiesoldater fra det skotske Høylandet.

Vedtekter av Iona i 1609 innebar en rekke bestemmelser som ble lagt på klanhøvdingene, formet for integrere dem i den skotske godseierklassen. Selv om det fortsatt er diskutert over den praktiske effekten av dette, var de en sterk drivkraft på klanelitene i det lang løp. Vedtektene forpliktet klanhøvdingene å bo i Edinburgh for det meste av året, og at deres arvinger skulle utdannes i skoler i det engelskspråklige Lavlandet. Langvarige perioder i Edinburgh var kostbart. Ettersom Høylandet i stor grad var et pengeløst samfunn, betydde det at de måtte endre seg til en kommersiell utnyttelse av deres landområder framfor håndtere dem som en del av et sosialt system. Kostnadene av å bo langt unna deres klanområder bidro til en kronisk gjeldssituasjon som i økende grad ble vanlig for godseierne i Høylandet, og til sist førte til salg av mange store gods på Høylandet på slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet.

I løpet av 1700-tallet begynte klanhøvdingene, i et forsøk på å øke inntektene fra deres eiendommer, begrense muligheten til takisman å framleie. Det betydde at mer av leien som ble betalt av de som faktisk drev jordbruket gikk godseieren. Resultat var å fjerne dette sjiktet i klansamfunnet. I en prosess som økte betydelig fra 1770-tallet og framover hadde takisman blitt et sjelden innslag tidlig på 1800-tallet. Historikeren T.M. Devine beskrev «fjerningen av denne klassen som en av de klareste demonstrasjonene av døden for det gamle gæliske samfunnet.» Mange av takisman, foruten også de rikere bøndene (som var trøtte av gjentatte økninger leien) valgte det drastiske å forlate sine vante omgivelser og emigrere utenlands. Det kan bli forstått som motstand mot endringene i Høylandets landbruksøkonomi, foruten begynnelsen på en forbedring av landbruket, førte til utbredelse av Highland Clearances («Utrenskningen av Høylandet»). Tapet av det midtre sjiktet i Høylandets samfunn representerte ikke bare en flukt av kapital fra det tradisjonelle gæliske samfunnet, men også et tap av risikovillige foretaksmenn og entreprenører. Det første betydelig skrittet i utrenskningen av Høylandet var beslutningen til hertugene av Argyll å legge på leie på gårder og bysamfunn som var lagt ut for auksjon. Dette begynte med Campbells eiendom i Kintyre på 1710-tallet og spredte seg etter 1737 til alle deres besittelser. Denne handlingen som en kommersiell en godseier, å la jordbruksland gå til den som betalte mest, var et klart brudd på prinsippet av det tradisjonelle dùthchas (klanens kollektive område).

Slaget ved Culloden, framstilt i et maleri av David Morier. Moderne historisk tenking har gitt mindre betydning til dette slaget som en faktor av klansystemets nedgang.

Jakobittenes opprør i 1745 pleide å bli vurdert som den vesentligste hendelsen i klansystemets endelikt. Det er ingen tvil om at i kjølvannet av opprøret kom det grusomme straffeekspedisjoner mot klanene som hadde støttet jakobittene, og lovgivende forsøk endte med å ødelegge klankulturen. Vektleggingen til historikerne nå er konverteringen høvdingene til godseiere i en langsom overgang i en lengre tidsepoke. De påfølgende jakobittopprørene, i synet til T.M. Devine, satte ganske enkelt endringsprosessen på pause mens de militære aspektene av klanene fikk midlertidig betydning; den tilsynelatende bølge av sosiale endringer etter 1745 var kun en prosess for å ta igjen det økonomiske presset som ga opphav til godseiernes jordeierskap. De ulike lovverkene som fulgte Culloden inkluderte Heritable Jurisdictions Act («Lov om arvelige jurisdiksjoner») som fjernet høvdingenes rett til holde domstol og overførte denne rollen til den nasjonale dommerstanden. Den tradisjonelle lojaliteten til klansmennene var antagelig ikke påvirket av dette. Det er også tvil om det var noen virkelig effekt fra forbudet av Høylandets tradisjonelle klesdrakter, et forbud som uansett ble trukket tilbake i 1782.

Utrenskningen av Høylandet førte til ytterligere press på klanhøvdingene i å skaffe seg mer penger fra deres landområder. I den første fasen av utrenskningen, da forbedrete jordbruksmetoder ble innført, var det flere småbønder som ble forvist og bosatte seg på nytt, ofte i kystdistriktene. De små størrelsene på disse husmannsplassene hadde til hensikt å tvinge dem til å arbeide i andre industrier, slike som fiske og tareindustrien. Med knapphet på tilgjengelig arbeid var stadig flere av fattige høylenderne som måtte pendle sesongmessig til Lavlandet. Det ga en fordel for engelsk som «arbeidsspråk». Da Gaelic Schools Society («Det gæliske skolesamfunnet») begynte undervisning av grunnleggende lese- og skrivekyndighet i gælisk i de første tiårene av 1800-tallet, var det en økning av det samme i engelsk. Dette paradokset kan bli forklart i årsrapporten for 1829 til den kristne veldedighetsorganisasjonen Society in Scotland for Propagating Christian Knowledge (SSPCK): «... så uvitende er foreldrene at det er vanskelig å overbevise dem om det kan være en fordel for deres barn å lære seg gælisk, skjønt de er alle ivrige ... etter å få dem til å lære seg engelsk.»

Den andre fasen av utrenskningen av Høylandet rammet overbefolkede husmannssamfunn som ikke lenger var i stand til å forsørge seg selv grunnet sult og/eller sammenbrudd i de industrier som de var avhengig av. Såkalte «assisterte arbeidere» ble skaffet til nødlidende leietakere av godseierne som fant dette billigere enn å fortsette syklusene med avhjelpe hungersnød. Det ble anvendt særlige i den vestlige delen av Høylandet og på Hebridene. Mange eiendommene og godsene i Høylandet var ikke lenger eid av klanhøvdinger, I Devines undersøkelse av «Potetsulten i Høylandet», uttalte han at i 1846 var det 86 jordeiere i et område som var rammet av hungersnød, minst 62 (dvs. 70%) var «nye kjøpere som ikke hadde eid eiendom i Høylandet før 1800.» Landeiere av både de nye og de gamle oppmuntret utvandring av fattige småbønder til Canada, og senere til Australia. Utrenskningen ble fulgt av en periode med selv større utvandring, noe som fortsatte (med kortvarig opphold under den første verdenskrig) fram til begynnelsen av den store depresjonen.

Romantisk nostalgi

David Wilkies smigrende portrett (1829) av kong Georg IV i kilt, med lyssetting valgt for å tone ned glansen av hans kilt og hans knær vist nakne, uten den rosa strømpebuksen han bar ved hendelsen.

Det meste av lovgivningen som undertrykket klanene ble opphevet mot slutten av 1700-tallet da trusselen fra jakobittene var i klar nedgang. Loven mot bruke tradisjonelle klær fra Høylandet, som kilt, ble opphevet i 1782. Snart kom det i gang en prosess på rehabilitere kulturen på Høylandet. På 1800-tallet hadde klesmønstre i tartan i stor grad blitt oppgitt vanlige folk i regionen, skjønt bevart i høylandsregimentene i den britiske hæren, hvor fattige folk fra Høylandet vervet seg i stort antall fram til slutten av napoleonskrigene i 1815.

Den internasjonal manien for tartan og for idealiseringen av det romantisert Høylandet var blant annet satt i gang med en sterk drivkraft i publiseringen av diktsyklusen Ossians sanger som den skotske dikteren James Macpherson (1736–1796) hevdet å ha oversatt fra gamle kilder på skotsk gælisk språk. Framfor å være den som hadde oppdaget en autentisk gælisk skald og som Macpherson «oversatte», var han selv dikteren. Diktene vakte enorm entusiasme over hele Europa, og bidro til å vekke interesse for folkediktningen, men også for romantiseringen av det skotske Høylandet: «Det skotske landskapet med fjell og daler, tåke og sønderrevne skyer beskrev Macpherson med romantisk innlevelse og lyrisk kraft.» Ossians sanger betydde mye for tyske førromantiske diktere og Goethe var overbegeistret, som vist i hans Den unge Werthers lidelser (1774). Macphersons fall ble desto tyngre da en rekke kritikere, blant annet Samuel Johnson, kunne slå fast at Ossians sanger ikke var annet «frekke forfalskninger».

Macpherson bidro til og forsterket romantiseringen av Høylandet, og det fortsatte selv etter hans fall. Aristokrater fra Høylandet etablerte egne samfunn i Edinburgh (1784) som feiret deres opphav. Andre sentre var blant annet i London (1788). Forestillingen av det romantiske Høylandet ble ytterligere popularisert av utgivelsene til Walter Scott. Da kong Georg IV ønsket å besøke Skottland i 1822 som første britiske monark siden Karl II i 1651, var det Walter Scott som fikk ledelsen i skape en storslått ramme og gi kongen en autentisk skotsk opplevelse, særskilt ettersom kongen ville stille i en form for kongelig ’kilt’. I påvente av besøket kom det et massivt oppsving i behovet for kilt og tartan som ikke kunne bli dekket av den eksisterende skotske linindustrien. Formgivningen av individuelle klan-tartan var i stor grad definert i denne perioden. Kilt og tartan som festantrekk fikk en varig innflytelse ved at det ble løftet opp til bli en vesentlig del av Skottlands nasjonale identitet.

Denne Highlandism, hvor hele Skottland ble identifisert med kulturen til Høylandet, ble sementert av dronning Victorias interesse for landet, hennes adopsjon av Balmoral Castle som et framstående kongelig feriested og hennes interesse for tartan.

Klansymboler

Tartan tilhørende klan MacArthur utgitt i Vestiarium Scoticum

Gjenoppliving av interessen og behovet for påvise ætt i klanen har ført til produksjon av lister og kart som dekker hele Skottland med klannavn og markering av særskilte områder, tidvis med passende visning av tartanmønstre. Mens en del lister og klankart begrenser deres områder til Høylandet, har andre også vist klaner eller familier i Lavlandet. Territoriale områder og troskap endret seg over tid, og det er også ulike beslutninger om hvilke (mindre) klaner og familier som skal utelates (noen alternative nettkilder er oppført i delen Eksterne lenker nedenfor).

Antallet klaner er hva som registrert hos Lord Lyon Court. Denne definerer en klan eller familie som en lovlig anerkjent gruppe, men som ikke skiller mellom familier og klaner ettersom den anerkjenner begge begrepene som likestilte. Klaner eller familier antatt å ha hatt en høvding i fortiden, men ikke for tiden anerkjent av Lord Lyon er oppført som armigerous klaner, altså de klaner som er registrert og som en gang hadde en høvding som bar brisyre.

Litteratur

• Adam, Frank; Innes of Learney, Thomas (1970): The Clans, Septs & Regiments of the Scottish Highlands, 8. utg. Edinburgh: Johnston and Bacon.
• Brown, Ian (2020): Performing Scottishness: Enactment and National Identities. Palgrave Macmillan. ISBN 978-3030394066.
• Buchan, James (2003): Crowded with Genius. London: Harper Collins. ISBN 978-0-06-055888-8.
• Calloway, C. G. (2008): White People, Indians, and Highlanders: Tribal People and Colonial Encounters in Scotland and America: Tribal People and Colonial Encounters in Scotland and America. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-971289-2.
• Campbell, Alastair (2000): A History of Clan Campbell, Volume 1: From Origins to the Battle of Flodden. Edinburgh University Press. ISBN 978-1-902930-17-6.
• Campbell, Alastair (2002): A History of Clan Campbell, Volume 2: From Flodden to the Restoration. Edinburgh University Press. ISBN 978-1-902930-18-3.
• Beresford Ellis, Peter (1990): MacBeth, High King of Scotland 1040–1057. Dundonald, Belfast: Blackstaff Press. ISBN 978-0-85640-448-1.
• Elliott, Marianne (2000): The Catholics of Ulster. Allen Lane. ISBN 978-0713994643.
• Ferguson, William (1998): The Identity of the Scottish Nation: an Historic Quest. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1071-6.
• Harris, Tim (2015): Rebellion: Britain's First Stuart Kings, 1567–1642. OUP Oxford. ISBN 978-0198743118.
• Innes of Learney, Thomas (1971): The Tartans of the Clans and Families of Scotland (8. utg.). Edinburgh: Johnston and Bacon.
• Lang, Andrew (1912): The History Of Scotland: Volume 3: From the early 17th century to the death of Dundee (2016 utg.). Jazzybee Verlag. ISBN 978-3849685645.
• Lenihan, Padraig (2001): Conquest and Resistance: War in Seventeenth-Century Ireland (History of Warfare). Brill. ISBN 978-9004117433.
• Lenman, Bruce (1995): The Jacobite Risings in Britain, 1689–1746. Scottish Cultural Press. ISBN 189821820X.
• Levine, Mark, red. (1999): The Massacre in History (War and Genocide). Bergahn Books. ISBN 1571819355.
• Mackie, J.D.; Lenman, Bruce (1986): A History of Scotland. Hippocrene Books. ISBN 978-0880290401.
• McLynn, Frank (1982): «Issues and Motives in the Jacobite Rising of 1745», The Eighteenth Century. 23 (2): 177–181. JSTOR 41467263.
• Milne, N.C. (2010): Scottish Culture and Traditions. Paragon Publishing. ISBN 978-1-899820-79-5.
• Dawson, Deidre; Morère, Pierre (2004): Scotland and France in the Enlightenment. Bucknell University Press. ISBN 978-0-8387-5526-6.
• Moncreiffe of that Ilk, Iain (1967): The Highland Clans. London: Barrie & Rocklif.
• Pittock, Murray (2004): «Charles Edward Stuart; styled Charles; known as the Young Pretender, Bonnie Prince Charlie». Oxford Dictionary of National Biography (online utg.). Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/5145. (abonnement eller medlemskap i britisk offentlig bibliotek.)
• Riding, Jacqueline (2016): Jacobites: A New History of the 45 Rebellion. Bloomsbury. ISBN 978-1408819128.
• Roberts, J.L. (2002): The Jacobite Wars: Scotland and the Military Campaigns of 1715 and 1745. Edinburgh University Press. ISBN 978-1-902930-29-9.
• Royle, Trevor (2004): Civil War: The War of the Three Kingdoms 1638-1660. Brown, Little. ISBN 978-0316861250.
• Sievers, Marco (2007): The Highland Myth as an Invented Tradition of 18th and 19th Century and Its Significance for the Image of Scotland. Edinburgh: GRIN Verlag. ISBN 978-3-638-81651-9.
• Way of Plean, George; Squire, Romilly (1995): Clans and Tartans: Collins Pocket Reference. Glasgow: Harper Collins. ISBN 0-00-470810-5.
• Way of Plean, George; Squire, Romilly (2000): Clans & Tartans. Glasgow: HarperCollins. ISBN 0-00-472501-8.
• Way of Plean, George; Squire, Romilly (1994): Scottish Clan & Family Encyclopedia. Glasgow: HarperCollins. ISBN 0-00-470547-5.

Ytterligere lesning

• Devine, T.M. (2013): Clanship to Crofters' War: The Social Transformation of the Scottish Highlands. Manchester University Press. ISBN 978-0-7190-9076-9.
• Dodgshon, Robert A. (1998): From Chiefs to Landlords: Social and Economic Change in the Western Highlands and Islands, c. 1493–1820. Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-1034-0.
• Macinnes, Allan I. (1996): Clanship, Commerce and the House of Stewart, 1603–1788. East Linton: Tuckwell Press. ISBN 1-898410-43-7.

Eksterne lenker

(en) Clans of Scotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• The Standing Council of Scottish Chiefs
• The Court of the Lord Lyon – Skottlands offisielle heraldiske autoritet
• The Scottish Register of Tartans – offisiell skotsk regjeringsdatabase over tartanregistreringer, etablert i 2009
• The Scottish Tartans Authority – skotskregistrert veldedighets- og den eneste eksisterende private organisasjonen dedikert til bevaring og promotering av tartaner
• Council of Scottish Clans and Associations (COSCA, basert i USA)
• The Scottish Australian Heritage Council
• «Scottish Clans and Families» – klaner registrert hos Court of the Lord Lyon (uoffisiell liste via nettstedet til Electric Scotland)
• «All hail the chiefs: The unlikely leaders of Scotland's modern clans», The Independent 19. juli 2009
• SkyeLander: Scottish History Online blog by Robert M. Gunn