Hudpanser
Hudpanser eller hudskjold er avstivning eller forbeining av overflaten hos dyr for å beskytte mot mekanisk skade, særlig angrep fra rovdyr. Det finnes andre former for mekanisk beskyttelse i dyreriket, men hudpanser er alltid dannet av kroppen selv og ikke ved hjelp av beskyttende objekter (slik som sammenvevde småstein eller tomme sneglehus). Vanligvis er panseret dannet ved avstivning av kroppens hudvev, utvekster eller sekret.
Et hudpanser beskytter bæreren, men det er også stivt og tungt. Det finnes derfor først og fremst hos dyr som ikke har behov for å bevege seg raskt, slik som store planteetere. Pansrede strukturer er vanligvis sammensatt av herdet mineralforekomster, kitin, bein eller keratin. Hudpanser hos virveldyr dannes alltid direkte, uten foregående dannelse av brusk.[1]
Hudpanser og ytre skjelett
[rediger | rediger kilde]Ytre skjelett likner på hudpanser, men har andre funksjoner ved side av (som feste for muskler). Likevel vil et slikt skjelett beskytte bæreren på samme måte som et hudpanser. Særlig for mindre arter er gir denne bygningsformen fordelene med hudpanser kombinert fordelene med å ha et skjelett. Dyr med ytre skjelett (leddyr) utgjør over 80% av alle kjente dyrearter.[2] Den klart største gruppen av insekter, billene er også den mest pansrede.[3]
Stive og fleksible hudpansere
[rediger | rediger kilde]
Hudpanser varierer fra dyregruppe til dyregruppe, avhengig av dyrenes behov for å kunne bevege seg. Piggsvin og paddeiguaner, som begge lever av insekter og andre småkryp og derved trenger å kunne lete etter mat har et fleksibelt dekke av pigger.[4] Dyr som lever av termitter slik som beltedyr og skjelldyr kan leve med et stivere panser fordi termittene finnes mer konsentrert i tuer.[5] Altetere og plantetere som trenger å bevege seg lite, slik som belteøgler og de utdødde glyptodontene, snegler, krabber og kråkeboller har et tungt, stivt panser. Filterspisere, som tilbringer hele eller nesten hele livet fastsittende, slik som sekkdyr, muslinger og sjøliljer kan ha harde, tunge skall som helt eller nesten helt hindrer dem i å bevege seg.
For dyr i vann er det lettere for å bære hudpanser enn dyr på land. Ikke bare hjelper vannet til med å bære vekten av panseret, men svømming krever andre typer bevegelse enn det å gå på land. Mange fisker, slik som pansergjedder, lungefisk og stører har en stiv rustning av fiskeskjell, på tross av at de er aktive svømmere.[6] Også krokodiller har bemerkelsesverdig tungt hudpanser, på tross av at de er aktive rovdyr. De raskeste svømmerne, slik som makreller og barracudaer har likevel små eller ingen skjell.[7]
Hudpanser hos pattedyr
[rediger | rediger kilde]
Pattedyr har normalt en myk og fleksibel ytterhud, og pelsen gir bare begrenset mekanisk beskyttelse. Eksponerte deler av pattedyrhud har likevel en form for panser i enkelte grupper. Gnagere og pungrotter med hårløse haler og føtter har skjell som beskyttelse mot mekanisk slitasje.[5] Forbeininger i huden, såkalte osteodermer var vanlige hos glyptodonter og kjempedovendyr. Beltedyr er fortsatt godt beskyttet med slike strukturer.
Nesehorn har også et solid hudpanser som består av en ekstra tykk lærhud med ekstra kollagenfibre. Utviklingen av dette hudpanseret faller sammen med utviklingen av støttenner som sliter seg skarpe mot hverandre, slik som hos svin. Utviklingen av selve hornet skjedde senere.[8] Villsvin, som er utrusted med tilsvarende tenner, har også et hudpanser som beskytter hannen under parringskamper og også mot angrep fra rovdyr.[9]
Fossile arter
[rediger | rediger kilde]Hudpanser er tydelig på en rekke dyrearter fra både forhistorisk tid. Pansrede dyr har naturligvis større sannsynlighet for å fossiliseres enn bløte dyr, og vi kjenner forholdsvis godt den fossile historien til armfotinger, muslinger, krepsdyr og pigghuder. Til sammenlikning er fossiler etter upansrede grupper som leddormer og maneter er nesten fullstedig ukjent.[10]
Panserpadder var som navnet antyder godt pansret, men hos de fleste grupper bare på hodet.[1] Blant virveldyrene er det særlig hudpanser fra dinosaurer som Ankylosaurus og Stegosaurus som har det mest utpregede panseret. Dette tok mange former, inkludert osteodermer, pigger, horn og plater. Andre dinosaurer som nesehorndinosaurer, noen langhalsdinosaurer som Saltasaurus, utviklet rustning for å forsvare seg selv. Selv om moderne krypdyr fortsatt har varierende grad av hudpanser, er det ingen som kommer opp mot de mange fantastiske former hudpanseret hos dinosaurer representerte.[11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Scheyer, T.M. (desember 2007). «Skeletal histology of the dermal armor of Placodontia: the occurrence of ‘postcranial fibro-cartilaginous bone’ and its developmental implications». Journal of Anatomy. 211 (6): 737–753. doi:10.1111/j.1469-7580.2007.00815.x.
- ^ Moen, F.L. & Svensen, E. (2014). Dyreliv i havet (4. utg.). Kom forlag. s. 237. ISBN 9788293191247.
- ^ Evans, G. (1975). The life of beetles. New York: Hafner Press. ISBN 0028443306.
- ^ Owen, R. (1868). On the anatomy of vertebrates (1. utg.). London: Longmans, Green and Co. s. 18. [opptrykk 2011]
- ^ a b Webster, D. & Webster, M. (1974). Comparative vertebrate morphology. New York: Academic Press Inc. s. 164. ISBN 0127408509.
- ^ Foy, S. (1982). The Grand Design: Form and Colour in Animals. Lingfield, Surrey: BLA Publishing Limited. s. 238. ISBN 0133625745.
- ^ McGrouther, M. «Fish scales». Australian Museum. Besøkt 29. september 2016.
- ^ Hieronymus, T.L. (mars 2009). «Osteological Correlates of Cephalic Skin Structures in Amniota: Documenting the Evolution of Display and Feeding Structures with Fossil Data». s. 33. Arkivert fra originalen 2. oktober 2016. Besøkt 28. september 2016.
- ^ McCarthy, P.H.; Howlett, C.R. (September 1988). «The shield of the domestic boar (Sus scrofa L.): its gross anatomy, histology and possible function.». Anatomia, histologia, embryologia. 17 (3): 232-45. PMID 3239831.
- ^ O'Neil, D. (2012). «Interpreting the Fossil Record». Antropology tutorials. Palomar College, San Marcos. Arkivert fra originalen 14. september 2016. Besøkt 28. september 2016.
- ^ Cloudsley-Thompson, J.L. (1999). Diversity of amphibians and reptiles : an introduction. Berlin: Springer. s. 99-192. ISBN 3642642187.