Aanjar

Aanjar
Land		Libanon
Areal		20 km²
Befolkning		2 400
Bef.tetthet		120 innb./km²
Høyde o.h.		950 meter
Nettside		www.mousaleranjar.com
Aanjar 33°43′33″N 35°55′47″Ø
Aanjar på Commons

Den armensk-apostoliske kirke St. Paul

Gate i den moderne by

Aanjar (arabisk: عنجر, eller Anjar, armensk: Անճար), også kjent som Haoush Mousa (حوش موسى), er en by i Bekaa i Libanon. Byen har ca. 2400 innbyggere, de fleste armenere. Det skjelnes mellom den nye småbyen - skjønt den er hundrevis av år gammel - og den eldre by, som eksisterte på 700-tallet.

Hovedforskjellen mellom stedet Anjar og andre steder i Libanon som Beirut, Byblos, Sidon, Tyrus eller Baalbek er at det i alle av dem består en historisk kontinuitet, der noen sivilisasjoner bygget på stedene til de tidligere; mens det i gamle Anjar kun er arkeologiske levninger fra umayyadeperioden, og at det ikke er funnet rester av andre sivilisasjoner blant ruinene.

Den (nye) armenske by

I 1618 tillot endringer i spissen for Det osmanske rike Fakhr ad-Dîns den triumferende hjemkomst; han hadde vært i eksil i Storhertugdømmet Toscana. Han gjenerobret gradvis sine territorier og tok tilbake hele Libanon, også utenfor fjellgrensene. I 1623 angrep den osmanske vesiren av Damaskus, Kara Mustafa, Pasha Fakhr ad-Dîn. Konfrontasjonen fant sted i `Anjar, og til tross for færre styrker vant Fakhr ad-Dîn, og styrket sin posisjon i Libanon. Han benyttet anledningen til å utvide sin makt så langt som til Gaza i sør og Aleppo i nord. Året etter anerkjente sultan Murad IV hans myndighet over dette territoriet. Ti år senere fikk samme Murad IV Fakhr ad-Dîn arrestert og henrettet.

Etter å ha stått tom i en rekke år, ble Anjar med hjelp fra den franske mandatmyndighet og kolonialmakt bosatt på nytt i 1939 med flere tusen armenske flyktninger fra Musa Dagh-området i Tyrkia. Nabolagene i landsbyen er oppkalt etter de seks landsbyene i Musa Dagh: Haji Habibli, Kebusiyeh, Vakif, Kheder Bek, Yoghunoluk og Bitias.

Det syriske forsvar valgte Anjar som en av sine hovedbaser i Bekaadalen. Det er også et ulovlig sorterings- og interneringssenter, kontrollert av syriske hemmelige tjenester. Etter oppdagelsen av en massegrav, ble Syria mistenkt. En undersøkelse ble utført og det ble konkludert med at det var en osmansk kirkegård. Den eldste kroppen er 50 år gammel.

Anjars økonomi er for det meste basert på tjenester, med svært få landbruks- og industriaktiviteter. Den største private arbeidsgiveren er selskapet «Shams», en lokal familiedrevet bedrift som startet som en liten restaurant på 1960-tallet.

Anjar-hagene gir en relativt liten, men viktig inntektskilde for lokale innbyggere, der hver husholdning får tildelt en liten tomt til jordbruk eller andre formål.

Kommunen er også en viktig arbeidsgiver. Den betaler lønn til lærere, offentlige ansatte og rettshåndhevelsespersonell. I motsetning til resten av landet, hvor polititjenesten utføres av staten, har Anjar eget kommunepoliti iført mørkegrønne uniformer og rapporterer til kommunen i stedet for innenriksdepartementet.

Den historiske byen (Verdensarv-delen)

Byen ligger godt plassert, og ble bygd ut som handelssted og palassby under kalif Walid I i den første arabiske erobringsepoken (660-750). Selve byggingen ble utført av arbeidere fra Anatolia og koptiske håndverkererfra Egypt.

Byens etablering er noe usikkert, da Theophanes bekjenneren skrev i sitt verk Chronografia at det var kalifens sønn, Al-Abbas ibn al-Walid, som grunnla byen i år 709-710 under navnet «Gara». Ruiner av et palass og en gammel moské ble funnet ved en tilfeldighet i 1949 og er svært viktige arkeologisk ettersom de er de eneste kjente ruiner i Libanon fra denne epoken. Stedet er oppført på UNESCOs liste over verdensarven.

Denne eldre by, som het Gerrha, ligger i den nordøstlige delen av den nye byen i umiddelbar tilknytning til de moderne bygningene. Gerrha var befestet by bygget av kalif Al-Walid ibn Abdel Malek. Den ble forlatt etter bare noen tiår, for i 744 ble kalifen militært beseiret. Det er blitt etterlatt en rekke ruiner innenfor en bymur.

Den gamle byen ligner i form på en romersk by. Den har en rektangulær, nesten kvadratisk form, 385 x 350 meter, med en hovedgate med nesten nord-sør orientering med avløpsrenner under og en hovedgate, også med underliggende avløp, med nesten øst-vest orientering. Disse møtes i sentrum av byen, et sted utsmykket med en tetrapylon. Byen er omgitt av en rektangulær bymur, med fire byporter ved munningen av hovedgatene.

Byens fire like store kvadranter hadde forskjellige funksjoner. Sør-vest-kvadranten bestod av boliger, i sør-øst er det store palasset og hovedmoskeen. I den nordøstlige delen er det blant annet et mindre palass og et badehus og på de nordvestlige markedsplassene. Byens hovedgater har vært kantet med en rekke forretningslokaler.

Byen begynte å bli utgravd i 1943, og er fortsatt bare delvis utgravd, med start i den østlige delen..

Byggverk

• Det store palass er bygget rundt en 40 kvadratmeter stor gårdsplass med søylesider.
• Det lille palass har en lignende form, men er mer forseggjort dekorert, med symboler som ser ut til å være lånt fra den gresk-romerske byggetradisjon.
• Badehuset ligger 20 meter fra det lille palass og har som et romerbad en omkledningsdel, og en awkajon hver for varmt og for kaldt vann. Det er bevart mosaikk og deler av det tidligere sentralvarmeanlegget.
• Bymuren, som er to meter tykk, omslutter hele byen og har totalt 40 tårn, hvorav fire hjørnetårn, og fire byporter. Den har en kjerne av jord og er belagt med asker på utsiden og murstein på innsiden.
• Den store moské er blitt utgravd, rett ved siden av det store palass. Den måler 45 x 32 meter.
• Tetrapylon er i skjæringspunktet mellom nord-sør- og vest-østgatene.

Billedgalleri

• 
  Buer og kolonner
• 
  Utsyn
• 
  Det store palass
• 
  Tetrapylon
• 
  Det store pallas' yttervegg.
• 
  Den armeniske St. Poghos-kirken
• 
  Den armensk-katolske kirke
• 
  Utsyn

Litteratur

• Bacharach, Jere L. (1996). «Marwanid Umayyad Building Activities: Speculations on Patronage». Muqarnas: An Annual on the Visual Culture of the Islamic World. 13. Leiden: BRILL. s. 27–44. ISBN 90-04-10633-2. 

Eksterne lenker

• UNESCO - Anjar