Arzawa
Arzawa var en område og en politisk enhet (et «kongerike» eller et forbund av lokale småriker) i det vestlige Anatolia fra rundt slutten av 1400-tallet f.Kr. til begynnelsen av 1100-tallet f.Kr. Områdets sentrum er antatt å vært langs elven Kestros (dagens Küçük Menderes) med sin hovedstad ved Apasa, senere kjent som Efesos.
Arzawa var den vestlige nabo og rival til de midtre og nye hettittiske kongedømmer. Det var også muligens assosiert med det langt mer uklare Assuwa-forbundet som kan ha omfattet hele eller deler av Arzawa. Det synes som at i bronsealderen var luvisk det språk som ble snakket i Arzawa, hvilket er et anatolisk språk i den indoeuropeisk språkfamilien. I tiden rundt 1400 f.Kr. hadde landet gode forbindelser med oldtidens Egypt, dels hadde de handelsforbindelser, dels inngikk herskerne i de to landene dynastiske ekteskapsforbindelser med hverandre.
I moderne tid ble landet gjenoppdaget av norske orientalisten Jørgen Alexander Knudtzon. I 1902 utgav han avhandlingen Die zwei Arzawa-briefe, die ältesten urkunden in indogermanischer sprache, mit bemerkungen von Sophus Bugge und Alf Torp, en lingvistisk tolkning av en leirtavle, som var to av de såkalte Amarnabrevene som ble skrevet med kileskrift og ble gjenfunnet i 1887 ved Tell El-Amarna i Egypt.
Kongedømmet
[rediger | rediger kilde]I henhold til hettittiske kilder var hovedstaden i kongedømmet Arzawa byen Apasa (eller Abasa), som tilsvarer med den senere antikke greske byen Efesos.[1]
Språkene som ble snakket i Arzawa i løpet av bronsealderen og tidlig jernalder kan ikke bli direkte fastlagt grunnet knappheten på stedegne skriftlige kilder. Den nåværende forskerkonsensus er at den lingvistiske identiteten i Arzawa var antagelig overveidende luvisk, basert på, inter alia, på utskiftingen av betegnelsen Luwiya med Arzawa i et fragmentert avsnitt av en nyhettittisk kopi av lovene og som synes å reflektere et navnskifte for regionen.[2] Imidlertid har en forsker nylig argumentert for at Luwiya og Arzawa var to adskilte enheter ettersom Luwiya er nevnt i de hettittiske lover som en del av det hettittiske gamle kongedømme mens Arzawa var uavhengig av hettittenes rike i løpet av denne perioden. Han har også argumentert for at det var ingen betydelig luvisk befolkning i Arzawa, men at landet isteden var overveiende befolket av talere av en urlydisk og et urkariansk språk.[3]
Kongedømmets høydepunkt var i løpet av 1400- og 1300-tallet f.Kr. hettittene var deretter svekket og Arzawa lot seg bli en alliert av Egypt. Denne alliansen er nedtegnet i brevvekslingen mellom Tarhundaradu, hersker i Arzawa, og farao Amenhotep III i Egypt. Brevvekslingen i kileskrift har blitt kalt for Amarnabrevene etter funnstedet i Egypt. Deler av brevene, nummer 31 og 32, har spilt en betydelig rolle i tolkningen av det hettittisk språk, som brevene var skrevet i. De hettittiske kongene Suppiluliuma I og Mursili II greide imidlertid å beseire og erobre Arzawa en gang rundt 1300 f.Kr., og delt landet opp i provinser eller vasallstater. Disse ble kalt for:
- Kongedømmet Mira, en sørlig provins kalt Mira langs elven Menderes (provinsen ble senere kjent som Karia).
- Hapalla, som lå i øst.
- Elvelandet Seha, som lå i nord langs elven Gediz (provinsen ble senere kjent som Lydia).[4]
Mursilis sønn Muwatalli la til vasallen Wilusa, senere kjent som Troja. Disse områdene som vanligvis ble gitt den enkle betegnelsen «landområder» i hettittiske tekster, kunne ha utgjort deler eller provinser av Arzawa allerede da landet var et selvstendig kongedømme.[5]
De senere kjente regionene i vestlige Anatolia i sen bronsealder, eller politiske enheter, som ikke har blitt sitert som en del av Arzawa var:
- Landet Masa («Masha»),
- Karkiya, (tilsvarer jernalderens Karia)
- Lukkalandene, (tilsvarer jernalderens Lykia)
Etter at det hettittiske riket falt sammen på 1100-tallet og mens de nyhettittiske rikene delvis videreførte hettittisk historie i sørlige Anatolia og i Syria, synes kjeden ha blitt brutt angående landområdene Arzawa i vestlige Anatolia og disse fulgte deres egen kulturelle spor inntil foreningen skjedde med framveksten av Lydia som en stat under mermnaddynastiet på 600-tallet f.Kr.
En britisk arkeologisk ekspedisjon i 1954 til det arkeologiske funnstedet Beycesultan i det indre av vestlige Anatolia har gitt bevis som antyder at den lokale kongen hadde sentraloppvarming i sitt hjem. Ingenting mer kom ut av denne oppfinnelsen før Gaius Sergius Orata gjenoppdaget det i oldtidens Roma en gang rundt 80 f.Kr.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Hawkins, J. David (2009): «The Arzawa letters in recent perspective» (PDF), s.76. British Museum.
- ^ Se Melchert 2003; Hawkins 1998; Singer 2005; Hawkins 2009.
- ^ Yakubovich 2010, s. 107-111
- ^ Hawkins, J. David (1998): «The Arzawa letters in recent perspective» (PDF), British Museum Studies in Ancient Egypt and Sudan 14 (2009): 73–83
- ^ Bryce, Trevor (2005): The Kingdom of the Hittites, ISBN 978-019928132-9; ISBN10 0199281327. Oxford University Press.
- ^ Camp, L. Sprague De: (1963): The Ancient Engineers, Garden City: Doubleday & Company, Inc., s. 171-172.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hawkins, J. David (1998): «Tarkasnawa King of Mira: ‘Tarkendemos’, Boğazköy Sealings, and Karabel» i: Anatolian Studies 48:1–31.
- Hawkins, J. David (2009): «The Arzawa letters in recent perspective» i: British Museum Studies in Ancient Egypt and Sudan 14:73–83.
- Melchert, H. Craig (red.) (2003): The Luwians. Leiden: Brill.
- Singer, I. (2005): «On Luwians and Hittites» i: Bibliotheca Orientalis 62:430–51. (Gjennomgang av artikkelen Melchert 2003).
- Yakubovich, Ilya. (2010): Sociolinguistics of the Luwian Language. Leiden: Brill.