Blasfemi

Denne berømte graffitiinskripsjonen fra Romerriket viser en korsfestet Jesus med eselhode og antas å latterliggjøre en kristen soldat. Teksten lyder ΑΛΕΞΑΜΕΝΟΣ (ΑΛΕΞΑΜΕΝΟϹ) ΣΕΒΕΤΕ ΘしーたΕいぷしろんΟおみくろんΝにゅー, det vil si «Alexamenos tilber Gud».

Illustrasjon til «Om blasfemi» fra den tyske Sebastian Brants populære satireverk Das Narrenschiff fra 1494. Tresnittet viser en narr som plager den korsfestede Kristus.

Blasfemi (fra gresk blasphemein, «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, men også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig.

Gjennom alle tider har de forskjellige religioner og deres talspersoner (prester eller lærde) forsøkt å beskytte seg mot angrep i form av hån og spott. Om noe er blasfemisk vil derfor være avhengig av ens livssynsmessige ståsted. For noen vil enhver kritisk ytring om den egne religionen være å anse som blasfemi. Også ateistiske posisjoner kan derfor oppfattes som blasfemiske. Blasfemianklager kan derfor brukes til å begrense mange former for religionskritikk, særlig satire.

Historikk

Blasfemi er omtalt i Bibelen, blant annet i Andre Moseboks kapittel 22, vers 28, der det står «Gud skal du ikke spotte, og en høvding i ditt folk skal du ikke forbanne.». Straffen for blasfemi er klar: "Og den som spotter Herrens navn, skal dø; hele menigheten skal steine ham. Enten han er innflytter eller født i landet, skal han drepes når han spotter Navnet" (3 Mos 24:16)

Historisk har det vært meget strenge straffer for blasfemi innenfor de forskjellige religioner. Innenfor jødedommen kunne man bli steinet, i kristendommen har man blant annet risikert å bli brent. Også innenfor islam risikerer man dødsstraff, noe som til en viss grad fortsatt praktiseres i enkelte land. I eksempelvis Saudi-Arabia kan bruk av dødsstraff bli (og blir) utført for en rekke lovovertredelser, blant annet for blasfemi, og kan bli utført ved halshogging med sverd, eller mer sjelden ved en eksekusjonspelotong, og noen ganger ved steining. Fortsatt er blasfemi straffbart i mange land, om enn ikke nødvendigvis belagt med dødsstraff.

Blasfemianklager

En lang rekke forfattere er blitt beskyldt for å være blasfemiske. Blant dem er verdensberømte navn som den britiske dramatikeren og ateisten Christopher Marlowe (1564–1593), Diderot, Shelley, Heine og Mark Twain. August Strindberg ble anklaget for blasfemi på grunnlag av novellesamlinga «Giftas» fra 1884. Den østerrikske dramatikeren Peter Turrini (født 1944) har brukt grov blasfemi og sjokkerende effekter i flere av sine skuespill. Også franskmannen Pierre Guyotat (født 1940) har forsøkt å provosere samfunnet med blasfemi. Den spanske forfatteren Fernando Arrabal (født 1932) ble fengslet av spanske myndigheter i 1967 anklaget for gudsbespottelse og forakt for fedrelandet. Mest kjent i nyere tid er imidlertid den indisk-britiske forfatteren Salman Rushdie. Hans roman Sataniske vers fra 1988 er av mange muslimer betraktet som et blasfemisk hån mot profeten Muhammed. I 1989 utstedte derfor den iranske religiøse lederen Ayatollah Khomeini en fatwa i form av en verdensomspennende dødsdom over Rushdie.

Blasfemi i Norge

Christian V's Norske Lov fra 1687s blasfemistraff: — «Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage.»

Christian V's Norske Lov fra 1687 sa at blasfemi skulle straffes ved at den skyldige skulle få tungen skåret ut og deretter bli halshugd.

Blasfemi var straffbart i Norge etter almindelig borgerlig straffelovs § 142 frem til 2015. Opprinnelig var bare kritikk av statsreligionen vernet for kritikk gjennom blasfemibestemmelser. Blasfemi var der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbød å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderte også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier. Etter saken mot Arnulf Øverland ble bestemmelsen i 1934 endret til å omfatte alle religioner som er lovlige i Norge.

Påtale fant imidlertid bare sted «når allmenne hensyn krever det», og § 142 ble regnet som en «sovende paragraf» fram til den ble opphevet.

Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

Påtale fant bare sted når allmenne hensyn krevde det.

Straffelovens § 142

Også i Norge har flere forfattere blitt beskyldt for blasfemi. Det gjelder blant andre Marcus Thrane, Theodor Løvstad, Hans Jæger, Gunnar Heiberg, Arnulf Øverland, Trygve Bull og Georg Johannesen. Anders Suhm, elev ved latinskolen i Kristiansand i 1730-årene, er den eneste nordmann som er dødsdømt for blasfemi. Han satte blant annet fyr på Interimskirken i byen, ble dømt til halshogging, men klarte å rømme. Hans Jæger ble i 1886 dømt til 60 dagers fengsel for blasfemi og for å ha krenket offentlig bluferdighet og sedelighet. Den siste som ble offentlig tiltalt for blasfemi i Norge, var forfatteren Arnulf Øverland i 1933, etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Det Norske Studentersamfund. Han ble frikjent samme år. Den siste som ble dømt for blasfemi i Norge var Arnfred Olsen som skrev «De 'kristne' hedninger mindes sin Jesus, den jødiske religionsmaker, som tilsidst holdt dem saa grundig for nar» i bladet Fritenkeren i 1912, han fikk 10 kroner i bot.

I senere tid har det vært vist til blasfemiparagrafen da Statens filmtilsyn stoppet Life of Brian i 1980. På begynnelsen av 1990-tallet forsøkte muslimer i Norge å stanse den norske utgivelsen av Rushdies bok Sataniske vers. I både Danmark og Norge ble det levert anmeldelser for blasfemi i forbindelse med trykking av Muhammed-karikaturene i 2006, uten at dette førte til tiltale. Det norske Hedningesamfunnet har ved en rekke anledninger forsøkt å bli tiltalt for blasfemi, men uten å lykkes. Nettstedet herregud.com (Svevende Ord Bibelsenter) har også blitt truet med politianmeldelse av menigheten Levende Ord for sin harselering med kristendommen generelt, og deres menighet spesielt.

Da Ytringsfrihetskommisjonen la fram sin innstilling (i NOU 27, 1999) foreslo den en opphevelse av blasfemiparagrafen. Dette ble imidlertid avvist av stortingsflertallet da saken ble behandlet i 2004.

En blasfemiparagraf ble ikke tatt med i den nye straffeloven av 2005, som trådte i kraft 1. oktober 2015. En lovendring om raskere avvikling av blasfemiparagrafen ble sanksjonert 29. mai 2015. Den såkalte rasismeparagrafen (§185) forbyr «å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres (...) religion eller livssyn». Strafferammen er her innskjerpet fra 6 måneders til 3 års fengsel. Det gis heller ikke noe forbehold om at tiltale bare skal finne sted når allmenne hensyn tilsier det.

Se også

• Banning
• Hedningesamfunnet

  

  Blasfemi er lite påaktet i den moderne, vestlige verden. Bildet viser en utkledt deltaker under det årlige Mardi Gras-arrangementet i New Orleans i USA som gjør narr av anklager om blasfemi i opptoget.

• Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten
• Charlie Hebdo
• Kjetteri
• Svevende Ord
• Tabu
• Ytringsfrihet
• Religionskritikk

Litteratur

• Ronnie Johanson (red.) (1989). Blasfemi: en antologi. Oslo: Lanser. ISBN 8273280497. 

Eksterne lenker

• Strl. § 142 («blasfemiparagrafen»)

Historikk

• Oppslagsordet «Blasfemi» i Salmonsens konversationsleksikon fra 1915-1930 (på dansk)
• Oppslagsordet »Hädelse», et vil si «gudsbespottelse», i Nordisk familjebok fra 1910 (om nordiske forhold, på svensk)