(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Blondie (band) – Wikipedia Hopp til innhold

Blondie (band)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blondie
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2006)[1]
OpphavNew York, USA (1974)
SjangerRock, new wave, post-punk, powerpop, dance-rock, pop-punk
Aktive år1974–
PlateselskapSony Music, Chrysalis, Private Stock Records, Sony BMG Music Entertainment
Nettstedhttps://www.blondie.net/
IMDbIMDb
Blondie på Commons

Blondie er en rockegruppe fra New York i USA startet av sangeren Debbie Harry og gitaristen Chris Stein. Gruppen regnes som en av de mest suksessrike gruppene innen punk/new wave, men beveger seg også innen andre sjangere som pop. De startet som et undergrunnsband i 1974 og tok navnet Blondie i oktober 1976. Bandnavnet stammer fra nedsettende kommentarer fra lastebilsjåfører, som ropte «Hey, Blondie!» til vokalisten Deborah Harry da de passerte henne på veien.[2][3]

Historie

[rediger | rediger kilde]
Blondie, 1978

Gruppens sammensetning endret seg ganske mye gjennom årene siden Deborah Harry og Chris Stein startet bandet. Våren 1975 ble Clem Burke lmed på trommer. Senere samme år ble bassist Gary Valentine og Jimmy Destri på keyboard også medlemmer. Valentine ble erstattet av Frank Infante etter gruppens første albumm, Blondie. Samme år (1977) byttet Infante til gitar og en ny bassist, Nigel Harrison, ble med i bandet.

Tidlig i 1978 hadde gruppen sin første britiske hitsingel med en cover av en sang fra 1963 av Randy & the Rainbows, «Denise», i deres versjon omdøpt til «Denis». Sangen kom med på gruppens andre album Plastic Letters , som ble deres første topp-album i Europa og USA.

De brøt igjennom med sitt tredje album, Parallel Lines i 1978, som har en rekke melodiske popmelodier med new wave inspirasjon og sangeren Deborah Harry som det naturlige midtpunkt. De to første singlene, «Hanging on the Telephone» og «Picture This", ble hitsingler i Europa. Men det var med den disco-pregede «Heart of Glass» at gruppen gjorde en skikkelig suksess, både i USA og Europa, hvor den ble nummer en i en rekke land, men bare nummer 5 på VG-lista. Med neste singel «Sunday Girl» gjentok de suksessen i Storbritannia, mens de hadde sin andre hit i USA med «One Way or Another».[4]

I 1979 ga Blondie ut sitt fjerde album Eat to the Beat, som inkluderte sangene «Atomic» og «Dreaming». «Atomic» ble gruppens tredje singel som toppet listen i Storbritannia. De hadde også en stor hit med temaet fra filmen American Gigolo, «Call Me» som ble produsert av Giorgio Moroder. Det femte albumet Autoamerican genererte en hitsingel av en gammel reggae-komposisjon, «The Tide is High», opprinnelig spilt inn av The Paragons i 1967. Den rap-påvirkede sangen «Rapture» var også en singelsuksess. Blondie kom med et mytt album The Hunter i 1982. Albumet fikk dårlige anmeldelser og ble ansett for kun å ha blitt lagt av kontraktsmessige årsaker med plateselskapet. Den solgte dårlig. Den gangen var de fleste medlemmene allerede opptatt med egne soloprosjekter, og det som gjorde at gruppen ble oppløst i 1983. Da var Stein blitt alvorlig syk av en genetisk sykdom.

I løpet av 1990-tallet begynte Blondies tidligere arbeid å bli anerkjent av en ny generasjon fans og artister, inkludert Garbage og No Doubt. Chrysalis/EMI Records ga også ut flere samlinger og remiksede versjoner av noen av deres største hits. Harry hadde etter bruddet fortsatt sin solokarriere med moderat suksess og gitt ut album i 1989 og 1993. Valentine hadde flyttet til London og blitt forfatter på heltid under hans virkelige navn, Gary Lachman, hans bok New York Rocker: My Life in the Blank Generation (2002, ISBN 0-283-06367-X) er et memoar fra årene hans med bandet. I 1997 var bandet med på hyllestalbumet We Will Fall: The Iggy Pop Tribute å spilte Iggy Pops sang «Ordinary Bummer» under pseudonymet "Adolph's Dog". Nigel Harrison og Frank Infante ønsket ikke at bandet skulle starte opp igjen med navnet Blondie å saksøkte dem uten hell. I 1998 gjenoppsto gruppen med både nytt og gammelt materiale og har siden vært aktive, selv om populariteten ikke er så stor som tidligere. Bandet bestod nå offisielt et fire medlemmer, Harry, Stein, Burke og Destri.[2][5]

Debbie Harry, 2011

Seksten år etter deres forrige album kom albumet No Exit i 1999, det nådde nummer tre i UK og nummer atten i USA. Singelen «Maria» som var hentet fra albumet ble en hit og nummer en på UK Singles Chart, bandets sjette britiske nummer en singel. Den tilbrakte 17 uker uten sammenheng på topp 100. I resten av Europa toppet «Maria» listene i Hellas og Spania og var en topp-10-hit i Østerrike, Flandern, Tyskland, Island, Irland, Sverige og Sveits. «Maria» var ikke like populær i Nord-Amerika, og ble nummer 82 på den amerikanske Billboard Hot 100, men nådde topp 20 på Billboard Adult Top 40. Dette førte til at bandet er en av bare to amerikanske musikkartister som nådde nummer en førsteplass på de britiske singellistene på 1970-, 1980- og 1990-tallet (den andre var Michael Jackson som hadde nummer en hits med Jacksons og solo i de samme tiårene).

Neste album kom i 2003 og fikk navnet The Curse of Blondie, å viste seg ikke å være like vellykket som det forrige. I 2004 forlot Jimmy Destri gruppen for å håndtere narkotika problemer, og etterlot Harry, Stein og Burke som de eneste medlemmene av den originale line-upen. Selv om Destri sin rehabilitering var vellykket, ble han ikke invitert tilbake til bandet.

Blondie ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 2006.

I 2006 ga de ut en coverversjon av Roxy Music sin hit «More than This» og i 2008 startet Blondie en verdensturne for å feire 30-årsjubileet til Parallel Lines. Etter å ha spilt med bandet i over et tiår, ble både Leigh Foxx (bass) og Paul Carbonara (gitar) offisielle medlemer av Blondie. Keyboardspiller Matt Katz-Bohen, som hadde erstattet Destri, ble også offisielt medlem, noe som gjorde Blondie til et seksmanns band. I 2010 ble det kunngjort at gitarist Carbonara i minnelighet hadde forlatt Blondie for å jobbe med andre prosjekter og han ble erstattet av Tommy Kessler. Det nye albumet, med tittelen Panic of Girls, kom i 2011, albumet krediterer både Kessler og Carbonara som offisielle medlemmer.

Blondie, 2017

Albumet Ghosts of Download ble gitt ut i mai 2014 som en del av en pakke med to plater med tittelen Blondie 4(0) Ever for å falle sammen med bandets 40-årsjubileum. Pakken inkluderer også Greatest Hits Deluxe Redux, en samling av nyinnspillinger av Blondies tidligere singler. Bandets offisielle verdensomspennende 40-årsjubileumsturne begynte i februar 2014. I mars 2017-utgaven av Mojo magazine kunngjorde bandet at deres ellevte studioalbum, Pollinator, ville bli gitt ut i mai 2017. Pollinator inneholdt hitsinglene «Fun» og «Long Time» og ble Blondies mest suksessrike album siden No Exit.

I april 2022, før UK/USA-turneen, ble det kunngjort at Stein ikke ville være i stand til å turnere med gruppen på grunn av hjerteproblemer. Han ble erstattet av Andee Blacksugar. Bassisten Foxx var også fraværende på grunn av en ryggskade. Tidligere Sex Pistols-bassist Glen Matlock steppet inn for Foxx. I et intervju i juni 2024 for BBC Radio 6 Music bekreftet Harry og Stein at Blondies kommende album vil bli utgitt våren 2025.

Konserter i Norge

[rediger | rediger kilde]

Blondie har holdt flere konserter som for eksempel:

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

Livealbum

  • 1997 – Picture This Live
  • 1999 – Live (US) / Livid (UK)
  • 2004 – Live by Request
  • 2010 – At the BBC

Annet

[rediger | rediger kilde]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Debbie Harry med Blondie på Roskilde festivalen, 1999
Nåværende medlemmer
  • Debbie Harry – hovedvokal (1975–1982, 1997– )
  • Chris Stein – gitar, bass (1975–1982, 1997– )
  • Clem Burke – trommer, percussion, backing vocals (1975–1982, 1997– )
  • Leigh Foxx – bassgitar (2004– ), studiomusiker og turnerende musiker (1997-2004)
  • Matt Katz-Bohen – keyboards, piano, organ (2008– )
  • Tommy Kessler – gitar (2010–nåværende)
  • Glen Matlock – bassgitar, live (2022– )
  • Andee Blacksugar – gitar, live (2022– )
Tidligere medlemmer
  • Fred Smith – bass (1974-1975)
  • Billy O'Connor – trommer (1974-1975)
  • Tish Bellomo – bakgrunnsvokal (1975)
  • Eileen Bellomo – bakgrunnsvokal(1975)
  • Jimmy Destri – keyboards, piano, synthesizer, organ, bakgrunnsvokal (1975–1982, 1997–2003)
  • Gary Valentine – bass, gitar (1975–1977, 1997)
  • Frank Infante – gitar, bass, bakgrunnsvokal(1977–1982)
  • Nigel Harrison – bass (1978–1982, 1997)
  • Paul Carbonara – gitar (2004-2010; sesongmusiker: 1997-2004)
  • Kevin Patrick (aka Kevin Topping) – keyboards, piano (2003–2007)
  • Jimi K Bones – gitar (2003)

Utmerkelser og nominasjoner

[rediger | rediger kilde]
  • 1980 – Juno Award for Best Selling Single («Heart of Glass») (vant)
  • 1981 – Grammy Award for Best Rock Performance by a Duo or Group with Vocal («Call Me») (nominert)
  • 1980 – Juno Award for International Single of the Year («The Tide Is High») (nominert)
  • 1982 – Grammy Award for Video of the Year («Eat To The Beat») (nominert)
  • 1998 – Q Music Award for Q Inspiration Award (vant)
  • 2006 – Inkludert i Rock and Roll Hall of Fame

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID blondie[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Glickman, Simon (mai 1995). Suzanne M. Bourgoin, red. «Blondie». Contemporary Musicians. Gale Cengage. 14. Besøkt 12. september 2010. 
  3. ^ Wilson, MacKenzie. «Debbie Harry biography». AllMusic. Arkivert fra originalen 25. desember 2014. Besøkt 23. april 2016.  eNotes.com. 2006, 12. september 2010
  4. ^ «norwegiancharts.com - Blondie - Heart Of Glass». norwegiancharts.com. Besøkt 7. oktober 2024. 
  5. ^ «We Will Fall: The Iggy Pop Tribute». 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blondie_(band)&oldid=24722994»