Carandiru
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Carandiru-fengslet var et beryktet fengsel i São Paulo, Brasil. Fengslet ble designet og bygget av Samuel das Neves i 1920, og ble ansett som et pilot-prosjekt for å møte de nye kravene i straffeloven. Fengslet var i drift fra 1956 til 2002, og hadde på det meste 8000 innsatte, selv om kapasiteten var 4000 innsatte. Dette gjorde fengslet til Latin-Amerikas største fengsel.
Carandiru-massakren
[rediger | rediger kilde]I 1992 ble fengslet sted for Carandiru-massakren, der 111 fanger ble drept av 68 militærpoliti. Ingen av de militære ble drept i aksjonen. Aksjonen betraktes som en stort brudd på menneskerettighetene i Brasils historie. Massakren ble utløst av et fangeopprør i fengselet, og politiet gjorde lite før militærpolitiet i São Paulo stormet anlegget. Overlevende hevdet at politiet også skjøt mot innsatte som allerede hadde overgitt seg eller forsøkte å gjemme seg i sine celler.
Ansvarlig for aksjonen var oberst Ubiratan Guimarães. Guimarães ble opprinnelig dømt til 632 års fengsel for hans mishandling av opprør og påfølgende massakre. 16. februar 2006 ble dommen annullert fordi Guimarães overbeviste retten om at han bare fulgte ordre. Flere menneskerettighetsgrupper betegnet situasjonen som et skritt bakover og som et stort bidrag til straffefrihet for politivold. Guimarães, som også var medlem av São Paulos delstatsforsamlinger, ble myrdet i september 2006 etter å ha blitt skutt i mageregionen av en .38 kaliber pistol.
Massakren førte til at flere brasilianske innsatte dannet en gruppe kalt Primeiro Comando da Capital i 1993. Denne gruppen antas å stå bak drapet på José Ismael Pedrosa, direktør for fengselet på den tiden.
Fengselet ble revet den 9. desember 2002.
I etterkant
[rediger | rediger kilde]Drauzio Varella, en kjent brasiliansk lege, fungerte som frivillig lege i Carandiru fra 1989 til 2001 og er kjent for sitt arbeid mot aids. Han skrev boken, Estação Carandiru (norsk: Carandiru Stasjon), som beskriver hans egne erfaringer i anlegget og de fryktelige forholdene de innsatte stod overfor. Boken ble senere gjort om til film (Carandiru, regissert av Hector Babenco), og begge ble høyt ansett av kritikere og publikum.