Carl Spaatz

Carl Spaatz
Født		28. juni 1891 Boyertown
Død		14. juli 1974 (83 år) Washington D.C. Walter Reed Army Medical Center
Beskjeftigelse		Offiser, flyger
Embete		USAs flyvåpensjef
Utdannet ved		U.S. Army Command and General Staff College (–1936) United States Military Academy (–1914) Air Corps Tactical School (–1925)
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		United States Air Force Academy Cemetery
Utmerkelser		11 oppføringer Storoffiser av Æreslegionen Distinguished Flying Cross Bronze Star Medal Storkorsridder av Order of the British Empire Ridder av Kroneordenen Legionær av Legion of Merit Air Medal Kommandørkors med stjerne av Ordenen Polonia Restituta 2. klasse av Suvorovordenen National Aviation Hall of Fame (1967) World War I Victory Medal
Signatur
Carl Spaatz på Commons

Carl Andrew «Tooey» Spaatz (født 28. juni 1891, død 14. juli 1974) var en amerikansk flyger og offiser som i 1947 ble den første sjef for det nyopprettede United States Air Force (USAF).

Spaatz, som opprinnelig het Spatz, fikk lagt til en a i etternavnet i 1937 etter anmodning fra sin familie. De var lei av at mange uttalte navnet med kort a-lyd. Klengenavnet Tooey fikk han da han studerte ved militærakademiet West Point.

Tidlig karriere

Han ble uteksaminert fra akademiet som fenrik i 1914. Han begynte deretter på en militær flygeskole nær San Diego i California. Her fikk han flygervingen i mai 1916, og ble beordret til hærens signalkorps i Mexico. Han tjenestegjorde i First Aero Squadron og deltok under general John J. Pershing i jakten på Pancho Villa. Han ble forfremmet til løytnant i juli 1916 og kaptein i mai 1917.

Første verdenskrig

Da USA gikk inn i første verdenskrig, ledet Spaatz 31. Aero Squadron som inngikk i American Expeditionary Force (AEF). I Frankrike ble han satt til å lede en flygeskole, men ble snart beordret tilbake til USA. Før beordringen trådte i kraft, rakk han å få fly noen operasjoner med 13. Aero Squadron, og i løpet av tre uker rakk han å skyte ned tre fiendtlige fly. For dette ble han tildelt Distinguished Service Cross. Før hjemsendelsen ble han også forfremmet til midlertidig major.

Mellomkrigstid

I 1919 tjenestegjorde han i California og Texas. Som følge av omorganiseringer i USAs forsvar, ble han stilt tilbake til kaptein i Infanteriet i 1920, før videre omorganiseringer førte til ytterligere papirforfremmelser og -degraderinger. I februar 1923 ble han igjen forfremmet til major i Flygertjenesten. I løpet av denne perioden hadde han vært stasjonssjef ved Kelly Field i Texas, vært i staben ved 8. Corps Area, og skvadronsjef ved 1st Pursuit Group.

I 1924 og 1925 gjennomgikk han stabsskole, før han i juni 1925 gikk inn i staben til sjefen for våpengrenen i Washington D.C.

Den første uka i 1929 deltok Spaatz i en rekordflygning sammen med to andre fremtidige generaler i flyvåpenet, Ira Eaker og Elwood Quesada. I et forsøk på lufttanking, holdt de et Atlantic-Fokker C-2A, kalt «?», i luften kontinuerlig i mer enn 150 timer.

Fra mai 1929 til juni 1933 var Spaatz sjef for 7th Bombardment Group og 1st Bombardment Wing i California, før han gjennomgikk ytterligere stabsutdannelse.

Andre verdenskrig

I november 1939 ble Spaatz midlertidig forfremmet til oberst. Under slaget om Storbritannia var han flere uker i England som observatør, før han i august 1940 ble beordret til staben til sjefen for flyvåpenet. To måneder senere ble han forfremmet til midlertidig brigader og utnevnt til nestkommanderende for general Hap Arnold. I november ble han sjef for planleggingskontoret ved flyvåpenet, og juli 1941 ble Spaatz utnevnt til stabssjef for hærens flyvåpens hovedkvarter.