De ni fra Little Rock

De ni fra Little Rock (The Little Rock Nine) var ni skoleelever som blei de første svarte elevene ved Central High School i Little Rock, hovedstaden i Arkansas i USA. Da de begynte på skolen høsten 1957, vakte det stor lokal motstand. Hendelsene dette skoleåret regnes som svært sentrale i borgerrettskampen. Den er blitt kalt the Little Rock Crisis

De ni

De ni i møte med New Yorks ordfører Robert F. Wagner i 1958. Foran fra venstre: Brown, Eckford, Walls, ordføreren, Mothershed og Ray; bak: Roberts, Green, Pattilo og Thomas.

De ni var Ernest Green (født 1941), Elizabeth Eckford (1941), Jefferson Thomas (1942), Terrence Roberts (1941), Carlotta Walls LaNier (1942), Minnijean Brown (1941), Gloria Ray Karlmark (1942), Thelma Mothershed (1940) og Melba Beals (1941). Green var den eneste som begynte i avgangsklassen, og han skulle dermed bli den første afrikansk-amerikanske eleven som tok avsluttende eksamen ved Central High.

Bakgrunn

Da slaveriet blei forbudt i USA, blei det i en rekke stater innført raseskillelover (de såkalte Jim Crow-lovene), som innebar at svarte og hvite måtte leve atskilt (segregert). Ved en dom i høyesterett i 1896 blei det fastslått av det var i samsvar med grunnloven å ha et system med atskilte samfunnstjenester, så lenge disse var likeverdige («separate but equal»), og dette var det legale grunnlaget for raseskillet.

Borgerrettsbevegelsen kjempa mot raseskillet med mange midler. En metode var å vise at de tjenestene svarte og hvite fikk, for eksempel i skolene, faktisk ikke var likeverdige. I 1954 fastslo høyesterett i saken Brown mot skolestyret at segregasjon i skolene var grunnlovsstridig, og at all delstatlig og lokal praksis med delt skolesystem måtte avvikles. Borgerrettsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) satte da i gang en kampanje for å få en del svarte elever til å registrere seg på «hvite skoler».

I Arkansas hadde det allerede skjedd integrering på enkelte felt, for eksempel ved juridisk fakultet ved University of Arkansas og ved de offentlige bibliotekene i Little Rock. Byens busser blei desegregert høsten 1956 uten at det vakte særlig oppsikt.

I 1955 vedtok skolestyret i Little Rock enstemmig å følge høyesteretts avgjørelse. En plan blei fastlagt om gradvis – over seks år – å gjennomføre integrerte skoler fra og med høsten 1957. I januar 1956 prøvde så 27 svarte elever å registrere seg ved hvite skoler. Alle blei avvist. Det neste året tapte NAACP flere rettssaker (og anker) på vegne av disse.

Neste slag gjaldt da høsten 1957. I området som sokna til Central High School bodde det 517 mulige svarte elever. 80 av disse sa seg interessert. Sytten av disse blei valgt ut, men åtte trakk seg seinere. Det var dermed ni svarte elever som blei innmeldt. Disse var utvalgt av NAACP og organisasjonens delstatsleder Daisy Gatson Bates – og også godkjent av skolens ledelse. Elevene måtte være skoleflinke og pliktoppfyllende, og familiene måtte være respektert blant sine egne. Melba Beals forteller imidlertid i si bok om året på Central High at hun hadde tatt avgjørelsen om å søke opptak på eget initiativ, til og med uten å fortelle foreldrene.

Skoleårets start

Da opplysningene om integrering blei kjent, tok motstanderne flere initiativer. Flere organisasjoner blei stifta, blant annet Central High mødreforening (Mother's League). Fra denne sprang det ut flere rettslige forsøk på å stoppe integreringa.

NAACP forventa også protester og uro rundt de ni. I ukene før skolestart blei det derfor gjennomført et intensivt treningsprogram for dem. Ulike scenarioer blei gjennomgått, og en diskuterte respons på situasjoner som kunne oppstå.

3. september 1957, dagen før første skoledag, kunngjorde guvernør Orval Faubus (fra Det demokratiske partiet) at de ni ikke kunne starte på skolen. Den offisielle grunnen var at en ikke kunne garantere for deres sikkerhet og at ro og orden i byen var trua. Faubus var av mange regna som liberal, og han hadde godkjent desegregering av offentlig transport i delstaten. Når han nå gikk mot den samme politikken i skoleverket, er det antatt at det skyldtes behov for å knytte til seg partiets høyreside foran valget året etter.

En rettskjennelse samme dag sa imidlertid at integreringa skulle iverksettes. De ni møtte dermed opp på skolen 4. september. De blei møtt av store menneskemengder som demonstrerte. Elizabeth Eckford, som ikke ankom skolen sammen med de andre, har fortalt om flokken, som kom stadig nærmere: «Noen starta å rope: 'Lynsj henne! Lynsj henne!' Jeg prøvde å se om det kunne være et vennlig ansikt i mengden – noen som kunne hjelpe meg. Jeg oppdaga ei eldre kvinne med et vennlig fjes, men da jeg så på henne på ny, spytta hun på meg.» Ved skoleinngangen var det utplassert tropper fra Nasjonalgarden, og disse nekta de ni adgang.

De neste ukene fortsatte Nasjonalgarden vaktholdet.

Presidenten griper inn

Little Rock-saken vakte stor oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. President Dwight D. Eisenhower hadde samtaler med guvernør Faubus og advarte mot å hindre gjennomføring av høyesteretts beslutning.

10. september bad justisdepartementet distriktsretten for det østlige Arkansas om å nedlegge forbud mot bruken av Nasjonalgarden. 20. september fatta retten kjennelse om dette. Guvernøren trakk da garden tilbake, og det blei overlatt til byens politistyrke å holde orden ved skolen. Det var fortsatt hundrevis av hvite demonstranter hver dag.

23. september gjorde de ni et nytt forsøk på å gå på skolen, og denne gangen slapp de inn. De blei plassert i hver sin klasse, og i de fleste klassene var det hvite elever som nekta å sitte i nærheten av dem eller som forlot rommet i protest. Da demonstrantene på utsida fikk vite at svarte elever var kommet inn, gjorde de forsøk på å komme forbi den lille politistyrken. De ni måtte i all hast forlate skolen via en sideinngang.

Dagen etter bad ordføreren i Little Rock, Woodrow Mann, i et telegram til president Eisenhower om føderal hjelp til å opprettholde ro og orden og gjennomføre integrasjonsprosessen. Samme dag fastslo presidenten i en tv-tale at det var uakseptabelt at høyesteretts kjennelser blei motarbeidd. Han hadde derfor beslutta å sende hærstyrker til Little Rock for å gjennomføre integreringsvedtaket. Samtidig blei Nasjonalgarden i Arkansas satt under føderalt styre.

24. september ankom så rundt tusen mann fra 101. luftbårne divisjon byen, og påfølgende dag blei de ni eskortert av soldater hjemmefra til sine klasserom.

Skolehverdagen

«En ute, åtte igjen» – kort som blei distribuert på skolen etter Browns utvisning

Med soldatfølge kunne de ni gå på skolen hver dag. Soldatene blei imidlertid ikke med inn i klasserom, matsal eller toaletter, så her fortsatte trakasseringa, både muntlig og fysisk. Klager til skoleledelsen hadde liten effekt, og de ni trente seg opp til å stå mot plagene.

I slutten av november blei 101. divisjon trukket ut, og Nasjonalgarden overtok igjen. Den var nå under føderal kommando, men soldatene var fra området og ofte lite interessert i å hjelpe de svarte elevene.

Like før jul kom det til en episode i matsalen, da Minnijean Brown helte maten sin over en hvit elev. For dette blei hun utvist en kort periode. Det blei etter hvert klart at ei gruppe hvite hadde en samordna strategi for å plage de svarte. Et av elementene var å terge dem slik at de mista besinnelsen, og etter en ny episode i februar 1958 blei Brown utvist på nytt, denne gang for godt. NAACP ordna da med finansiering slik at hun fikk gå på en integrert skole i New York. Browns utvisning blei feira som en seier av mange hvite, og det blei spredd kort og plakater med teksten «en ute, åtte igjen».

Det forekom at hvite elever opptrådte vennlig, men dette førte gjerne til at disse også blei mobba, så i den utstrekning slikt hadde noen varighet, foregikk det i skjul. Skoleavisa The Tiger oppfordra i oktober alle til «fornuftig og fredelig nøytralitet, til å akseptere situasjonen uten demonstrasjoner uansett personlig standpunkt».

De ni og familiene deres blei også utsatt for trakassering utenom skoletid. Det forekom trusler på telefon, og i lange perioder kunne biler med hvite stå parkert utafor hjemmene deres. Også andre svarte familier opplevde å bli plaga, for eksempel ved at den vanlige kreditten i dagligvareforretninga blei nekta dem. Slikt førte til en viss grad til splittelse i det svarte samfunnet.

Det har vært et interessant år. Jeg har tatt et svært praktisk kurs i mellommenneskelige forhold.

Ernest Green til Life Magazine i juni 1958

Mora til Melba Patillo fikk ikke fornya kontrakten som lærer i nabobyen med klar beskjed om at saken ville bli revurdert om Melba slutta på Central High.

Utover våren blei mobbinga mer intens, ettersom det var viktig å hindre de gjenværende åtte i å fullføre et heilt skoleår. Dette lyktes imidlertid ikke, og 27. mai 1958 blei Ernest Green den første afrikansk-amerikaner med avgangseksamen fra Central High. Martin Luther King var blant dem som var til stede ved seremonien, som blei radiooverført. Da Green mottok sitt vitnemål, var det – i kontrast til applausen for alle andre – fullstendig stille i salen.

Skolene stenger

I juni 1958 bestemte distriktsretten at skoleintegreringa i Little Rock kunne utsettes i to og et halvt år. I september satte høyesterett denne kjennelsen til side. Samtidig vedtok høyesterett at segregerte privatskoler ikke kunne få offentlige midler. I ei folkeavstemning i Little Rock seinere i måneden gikk 19 470 mot integrering, mens 7 561 var for.

30. september bestemte guvernør Faubus at alle fire offentlige high schools i byen skulle stenge. Samtidig støtta han opprettelsen av det private Little Rock Private School Corporation, som fikk leie de tomme skolebygningene. Dette siste blei imidlertid stansa av høyesterett, som fant at det ville være å omgå beslutninga om desegregering.

Vedtaket om stenging blei opprettholdt heile skoleåret, og elevene måtte finne andre steder for undervisning. I de mest sentrale faga blei det gitt forelesninger på fjernsyn. Av 2915 hvite elever gikk 1120 på private skoler i hjembyen og nærområdet, 1152 gikk på skoler andre steder og 643 gikk ikke på skole. Tilsvarende tall for 750 svarte elever var 0, 308 og 442. T.J. Raney High School, som var den største av de private skolene i Little Rock, krevde ikke skolepenger, men dreiv ved offentlige tilskott og private gaver.

Stenginga førte etter hvert til tydelig splittelse blant de hvite. I november trakk fem av skolestyrets seks medlemmer seg etter å ha fått et føderalt pålegg om å fortsette integreringa av skolene (som jo var stengt). Et nyvalgt skolestyre bestod av like mange tilhengere som motstandere av å følge rettens pålegg. I mars 1959 vedtok handelskammeret i byen med 819 mot 245 stemmer at skolene burde gjenåpne med en integrasjonsplan som kunne godtas av føderal rett.

5. mai foreslo segregasjonistene i skolestyret å sparke 44 skoleansatte mistenkt for å ha integrasjonssympatier. Tre dager seinere blei det stifta en mødrekomite for gjenåpning av skolene. Samtidig starta kampanjen STOP (Stop this outrageous purge – Stans de urimelige forfølgelsene) for å få fjerna segregasjonistene fra skolestyret. Som en motaksjon blei CROSS (Committee to retain our segregated schools – Komiteen for å bevare våre segregerte skoler) etablert. Ved et valg 25. mai vant STOP med knapt flertall.

Protestene fortsatte – her fra august 1959

18. juni 1959 kom det en rettsavgjørelse på at skolene skulle åpne igjen, og 12. august starta skoleåret – en måned tidligere enn vanlig. Guvernør Faubus talte samme dag på et protestmøte i bysentrum, men advarte mot «voldsomme protester». Rundt 250 demonstranter begav seg mot Little Rock High, der de ble møtt av politi med brannslanger. 21 blei arrestert.

Jefferson Thomas og Carlotta Walls av «de ni» tok nå sitt avsluttende år ved skolen. Det forekom fortsatt demonstrasjoner mot og mobbing av dem og andre svarte elever, men i atskillig mindre omfang enn tidligere.

Vurderinger i ettertid

Hendingene i Little Rock var den første store prøven på hva dommen i saken Brown mot skolestyret ville bety i praksis. At det lyktes åtte av de ni å gjennomføre skoleåret på Central High, førte utvilsomt til at videre integrering av USAs skolevesen gikk lettere, om enn ikke problemfritt. Little Rock blei et symbol i borgerrettskampen, og seieren her gav inspirasjon til de svartes organisasjoner i videre kampanjer for like rettigheter.

Dette var i fjernsynets tidlige fase som massemedium, og daglige overføringer av hendingene til heile nasjonen skapte stor interesse for saken. Dette bidro til økt press for og støtte til føderal innblanding i en lokal sak. Det har vært hevda at en årsak til at president Eisenhower valgte å gå inn så sterkt, var internasjonal medieoppmerksomhet. Dette var midt under den kalde krigen, og USA ønska sterkt å framstå som moralsk mer høyverdig enn østblokka. Det som skjedde i Little Rock, var ødeleggende for et slikt bilde. Uansett – borgerrettsbevegelsen trakk av hendingene viktige lærdommer om betydninga av å bruke mediene effektivt.

Det var imidlertid først høsten 1972 at de offentlige skolene i Little Rock var fullt integrert på alle klassetrinn.

Ved ei markering i september 1977, 20 år etter hendingene ved skolen, gav Ralph G. Brodie, som var elevrådsleder i 1957–58, uttrykk for at det bare hadde vært et lite mindretall som stod bak volden og fordommene, mens flertallet stod for «moderate, stille stemmer» som ønska å følge loven. Han hylla samtidig de ni for motet de hadde utvist.

Deltakerne i ettertid

De ni fra Little Rock ble viktige symbolfigurer i borgerrettskampen. De fikk en rekke æresbevisninger innen de svartes rekker. I 1958 fikk de (sammen med Daisy Bates) tildelt Springarn-medaljen, den høyeste utmerkelsen fra NAACP. Etter hvert fikk de også anerkjennelse i det offisielle USA, noe som toppa seg da de i 1999 blei tildelt Kongressens gullmedalje, landets høyeste sivile utmerkelse.

Ved trettiårsmarkeringen i 1987 var alle ni igjen samlet på Central High. De ble blant annet møtt av Lottie Shackelford, Little Rocks andre afrikansk-amerikanske ordfører.

I forbindelse med femtiårsmarkeringa i 2007 blei det utgitt en offisiell minnemynt (dollar/sølv).

Central High School er fortsatt i drift og regnes som en av landets beste skoler. I 1977 blei skolen registrert som «historisk sted», og i 1998 blei Central High School National Historic Site oppretta ved vedtak i Kongressen. På nabotomta er det oppretta et besøkssenter som drives av nasjonalparktjenesten, og en bensinstasjon vis-à-vis skolen er beholdt i gammel stil og brukes til opplæring om hendingene. Bensinstasjonen fungerte i 1957 som et uformelt pressesenter. Den tidligere 14th Street, som løper langs skolen, er nå omdøpt til Daisy L Gatson Bates Drive.

Guvernør Faubus blei gjenvalgt i 1958. Han satt i alt seks toårs-perioder.

Kilder

• Civil Rights Chronicle. The African-American Struggle for Freedom; Legacy Publishing 2003; ISBN 0-7853-4924-3
• Melba Pattillo Beals: Warriors don't cry; Simon Pulse 2007; ISBN 978-1-4169-4882-7
• Nettstedet Little Rock Central High 40th Anniversary; besøkt 4. september 2009
• Informasjonsmateriale fra Nasjonalparktjenesten