Den filippinske revolusjon

Den filippinske revolusjon (1896–1898) førte til at Filippinene utropte seg uavhengig av Spania. Uavhengigheten ble kortvarig, for Spania hadde solgt Filippinene til USA i slutten av 1898, og amerikanerne respekterte ikke uavhengigheten. Uttrykket brukes også om kampen Filippinenes Kommunistiske Parti leder.

Opptakt

På Filippinene var det mot slutten av 1800-tallet økende uroligheter og flere mindre oppstander mot de spanske koloniherrene. Fra de fremstående filippinernes rekker (illustrados) oppstod det en gruppe som dannet propagandabevegelsen. De kjempet ikke for uavhengighet fra Spania, men for likeverd og politiske rettigheter. De tok til orde mot urett begått av kolonistyret, og særlig av de spanske katolske munkeordenene i landet. Blant propagandistene var Jose Rizal, Marcelo H. del Pilar og Graciano Lopez Jaena. Rizal benyttet Jesu ord Noli me tangere («rør meg ikke», Joh 20,17) i en bok som fremmet det nasjonale anliggende.

Det spanske styret hadde ført til oppstander helt siden 1600-tallet. 1872-opprøret i provinsen Cavite var viktig fordi det gjorde særlig stort inntrykk i hele landet. Spanjolene klarte å få slutt på det ved å henrette tre filippinske prester: Burgos, Gomez og Zamora, som gruppe kalt «Gomburza». Historikere mener at disse henrettelsene markerer begynnelsen på den filippinske revolusjonstid.

La Liga Filipina

Den 3. juli 1892 grunnla José Rizal La Liga Filipina (det filippinske forbund). Blant medlemmene var Andres Bonifacio, som ble av avgjørende betydning for det videre forløp. Formålet til forbundet var:

Å forene hele øygruppen til en kompakt, vital og homogen enhet.
Gjensidig assistanse i trengsel og nød.
Forsvar mot vold og urettferdighet.
Fremme av dannelse, jordbruk og handel.
Studium og iverksettelse av reformer.

Hvert medlem skulle betale inn ti centavos månedlig til forbundets felleskasse, og kunne ta seg et symbolsk tilnavn. Pengene skulle benyttes til:

Utdanningsstøtte til det medlem, eller det medlems sønn, som er ubemidlet, men som viser talent og har arbeidslyst til studier.
Støtte for å hjelpe fattige, hvis rettigheter krenkes av en mektig person.
Hjelp til medlemmer som lider personlig tap.
Lån til medlemmer som trenger det til industri eller til jordbruk.
Fremme anskaffelse av maskiner og etablering av industrier som er nye eller nødvendige for landet.
Åpne butikker eller andre virksomheter som gagner medlemmene økonomisk.

Gruppen mente at veien fremover mot likebehandling og reformer var å få Spania til å gjøre Filippinene til en regulær spansk provins slik at filippinerne ble spanske borgere.

La Liga Filipina var en ikke-voldelig sammenslutning, men spanjolene – som nokså umiddelbart fikk nyss om den – betraktet den som farlig. Rizal ble umiddelbart, og i all hemmelighet, arrestert den 16. juli 1892 og generalguvernør Elogio Despujol beordret ham sendt i indre eksil til det fjerntliggende Dapitan på Mindanao.

Katipunan

Da Bonifacio ble klar over at Rizal var blitt bortført, kom han – i motsetning til de fleste i La Liga – til at Filippinene måtte foreta intet mindre enn en væpnet revolusjon for å vinne sin selvstendighet. Den 7. juli 1892 grunnla han derfor Katipunan, et hemmelig revolusjonært selskap som var åpent både for fattigfolk, bønder og middelklasse. Stiftelsesmøtet fant sted i et hus i Calle Azcarraga (nå Claro M. Recto Street) nær Calle Candelaria (nå Elcano Street). Blant deltagerne var blant annet Valentin Diaz, Deodato Arellano, Teodoro Plata og Ladislao Diwa.

Navnet Katipunan er kortversjonen av selskapets fullstendige navn på tagalog: Kataastaasang, Kagalanggalangang Katipunan ng mga Anak ng Bayan, eller som han selv stavet det: Kataastaasan Kagalang-galang na Katipunan nang manga Anak nang Bayan (omtrent: «Den høyeste og mest respektable forening av folkets barn»), hvilket forklarer forkortelsen «KKK». Det skaffet seg innpass i samfunnet ved å etablere kooperative selskap og institusjoner for å fremme de fattiges skolegang.

I et oppildnende essay på tagalog, «Hva filippinerne burde vite», begrunnet han hvorfor revolusjon var den rette vei, og beskrev hvordan spanjolene torturerte og drepte filippinske fanger.

KKK benyttet frimurer-ritualer i en aura av sakral mystikk, hemmelige koder, passord og dekknavn. F.eks. var Bonifacio Maypag-asa (full av håp) og hans kone Lakangbini (gudinne eller muse). Deres rekrutteringsmetode skulle hindre at medlemsmassen skulle kunne rulles opp, og den omstendelige opptaksprosessen ble avsluttet med et blodsritual; de skrev sine navn med sitt eget blod i en bok. KKK hadde tre formål. For det første ville de frigjøre Filippinene fra Spania, med våpenmakt om nødvendig. Medlemmene, kalt Katipuneros, ble gitt våpentrening. Deretter kom et moralsk formål: Alle mennesker var likeverdige, uavhengig av om de var rike eller fattige. For det tredje, solidaritet med trengende medlemmer – syke skulle hjelpes, KKK skulle besørge kostnadene for fattige medlemmers begravelse. De fleste medlemmer var fattigfolk, men det var også fremstående middelklassemedlemmer som Dr. Pio Valenzuela og Mariano Alvarez. I Katipunan hadde Bonifacio som leder tittelen Supremo.

I 1896 hadde Katipunan vokst til over 30 000 medlemmer, og opererte på nasjonalt, provinsialt og kommunalt nivå.

Krigens forløp

Revolusjonsutbruddet

Først den 19. august 1896 oppdaget spanjolene at Katipunan fantes og planla et opprør. Det var augustinerpater Mariano Gil, sognepresten i Tondo i Manila, som fikk vite det av en avhopper fra KKK, Teodoro Patino. Politiet slo til, og en rekke filippinere ble arrestert og fengslet eller skutt. Andres Bonifacio og hans hustru Gregoria gikk i dekning. KKK ble avslørt før de egentlig var rede til å gripe til våpen, men nå var det ingen vei tilbake. Bonifacio trådte sammen med andre Katipunan-ledere på gården til Juan A. Ramos i Pugadlawin ved Kalookan den 23. august 1896. De rev i stykker sine cedulas (bostedsskattekort), ropte «Lenge leve Filippinene» (The cry of Balintawak) og startet revolusjonen.

Den 30. august fant revolusjonens første angrep sted. Andres Bonifacio og hans beste venn, Emilio Jacinto, angrep med 800 mann et kruttlager i San Juan del Monte (nå San Juan, Metro-Manila). Stedet kalles idag Pinaglabanan, «slagfeltet». Dette var et viktig militært mål, men kun forsvart av 200 menn. Spanjolene trakk seg tilbake til El Deposito, drikkevannsdammen for Manilas indre by, Intramuros.

Slaget ved Pinaglabanan og kamper i Caloocan utløste trefninger på begge sider av Pasig-elven, i Santa Mesa, Pandacan, Pateros, Taguig, San Pedro, Makati, Balik-Balik i Manila-området, og lenger ute i San Francisco de Malabon, Cavite el Viejo og Noveleta.

Bonifacio rykket frem mot Manila, men ble møtt av en stor styrke sendt ut av generalguvernør Ramon Blanco. Bonifacios menn ble trengt tilbake til Mandaluyong; over 150 menn falt og 200 ble tatt til fange. (De lederne som ble tatt til fange, Sancho Valenzuela, Ramon Peralta, Modesto Sarmiento og Eugenio Silvestre, ble den 6. september skutt på Bagumbayanfeltet, som i dag er Luneta Park i Manilas sentrum).

Generalguvernør Blanco hadde øyeblikkelig erklært krigstilstand i åtte provinser: Morong (dvs. dagens Metro-Manila og Rizal), Batangas, Bulacan, Cavite, Laguna, Nueva Ecija, Pampanga og Tarlac. Bonifacio var på defensiven, og måtte trekke sine styrker opp i fjellene bak Marikina.

Fremganger utenfor Manila-avsnittet

I Manila og områdene umiddelbart nord og øst for byen, de frontene Bonifacio opererte i, gikk opprøret dårlig. Det er betegnende at de filippinerne som var ved denne fronten, og denne fasen av opprøret, og som i dag hedres som helter, primært var offiserer som ble henrettet, foruten den utrettelige 84 år gamle kvinnen Melchora Aquino (kalt Tandang Sora) som pleide de sårede, oppmuntret soldatene med råd og støttet dem med sine bønner. (Spanjolene kom raskt på sporet av henne og sendte henne i eksil til Marianas-øyene).

I august var Emilio Aguinaldo blitt KKKs lokale leder i Cavite. Styrkene under hans ledelse var langt mer seiersrike enn Bonifacios, og erobret den ene byen etter den andre i provinsen Cavite. Han inntok raskt den spanske guardia civils forlegning i hjembyen Cavite el Viejo (31. august), og ledet deretter kampene rundt Imus ikke langt derfra. Mariano Alvarez inntok Noveleta den 31. august. Andre militære ledere gjorde seg bemerket på Cavite-fronten, som Artemio Ricarte, Antonio Luna, Tomas Mascardo, Juan Cailles, Vito Belarmino, Mariano Trias, Marcelino Aure og Edilberto T. Evangelista. Den 5. september beseiret Aguinaldo (kjent som general Miong blant sine soldater) den spanske general Ernesto Aguirres styrker ved Imus. Spanjolene trodde at henrettelser ville dempe pågangsmotet hos opprørerne, og den 12. september skjøt de 13 filippinere foran San Felipe-festet i Cavite-arsenalet.

I løpet av september kom nesten hele provinsen på filippinske hender.

Den 2. september angrep 2 000 revolucionarios under general Mariano Llanera den spanske garnisonen i San Isidro i provinsen Nueva Ecija. Det var et flamboyant angrep: De revolusjonære begynte fremrykningen med å marsjere med røde banderas ned hovedgatene til musikk av det lokale Cabiao Musikong Bumbong-orkester (et band med instrumenter av bambus). Så, bevæpnet kun med bolos og spissede staur gikk de til angrep. De holdt byen i tre dager før de ble tvunget tilbake av spanske forsterkningstropper.

I oktober kom Aguinaldo med en proklamasjon der han presenterte sin visjon om et fritt Filippinene, og rettet den ikke bare til den tagalogtalende befolkning men til filippinere i hele øygruppen.

Aguinaldos største seier var det tredagers dobbeltslaget ved Binakayan (da en barrio under Cavite el Viejo) og Dahalican (barrio under Noveleta) (over den 11. november 1896), der han nedkjempet generalguvernør Ramon Blancos militærkorps. Dette var spanjolenes første alvorlige nederlag.

Aguinaldo hadde fra da ledelsen av hele opprøret, ettersom Bonifacios styrker hadde gjemt seg i fjellene ved Marikina.

Henrettelsen av Rizal og av andre

Da spanjolene den 30. desember 1896 henrettet sin fremste fange, Jose Rizal, som de mente måtte være opprørets åndelige far og symbolske anfører og leder, fikk opprøret en ny vitamininnsprøytning. Dette var et ennå større feilgrep enn som så; det var et feilgrep som spanjolene nærmest anstrengte seg for å gjøre. Generalguvernør Blanco hadde nemlig løslatt Rizal og latt ham reise fra forvisningsstedet Dapitan på Mindanao til Manila den 1. august 1896. I Manila hadde Rizal takket nei til Bonifacio og andre som ville hjelpe ham, og bedt om generalguvernørens hjelp til å få plass på første skipsleilighet til Spania. Den 3. september forlot han på skipet Isla de Panay Filippinene med kurs for Barcelona, med anbefalelsesbrev fra guvernør Blanco som bad de spanske krigs- og utenriksministre om å ta ham vel imot i Spania, og hjelpe ham videre til Cuba der han aktet å starte legepraksis. Men det viste seg at Blanco ikke fikk det som han ville; da skipet kom til Suez ventet det et telegram som beordret Rizal arrestert og ført tilbake til Filippinene. Den 3. november var han i Manila igjen og ble holdt fanget i Fort Santiago.

Rettssaken begynte den 3. desember, og få dager etter mistet Rizal den eneste som kunne ha reddet ham da generalguvernør Blanco ble avløst og beordret til Cuba. Den nye generalguvernøren, general Camilo Polavieja, så helt annerledes på Rizal og engasjerte seg med voldsom kraft mot Rizal. Da dødsdommen falt den 26. desember, beordret han den eksekvert så raskt som mulig.

Fra nå fikk de revolusjonære et nytt slagord: Mabuhay Dr. José Rizal!

Spanjolene fulgte opp med flere henrettelser. Den 4. januar 1897 ble en gruppe på 12 fra landsdelen Bicol skutt (minnes nå som «De tolv Bicol-martyrene»): Domingo Abella, Manuel Abella, fader Gabriel Prieto, fader Severino Diaz, fader Inocencio Herrera, Camilo Jacob, Florencio Lerma, Macario Valentin, Cornelio Mercado, Mariano Melgarejo og Tomas Prieto.

Den 11. januar 1897 skjøt spanjolene på samme sted der Rizal ble drept, på Bagumbayanfeltet, en ny gruppe på 13 fanger, som snart ble omtalt som Trece Martires de Bagumbayan: Tretten fanger, Numeriano Adriano, Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar.

I februar ble enda en gruppe fanger henrettet i Manila.

Rivalisering

På en måte aksentuerte disse henrettelsene også kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør. Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som Supremo tilkalt for å megle og avgjøre saken.

Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var caviteños, den 22. mars 1897 valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble de facto degradert og fikk ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved Dasmariñas i Cavite.

Medlemmer av Magdalo-fraksjonen videre prøvde å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde oversatt Jose Rizals Mi Ultimo Adios fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonalepos Pagibig sa Tinubuang Lupa. Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som Supremo fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i Naic i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn.

Bonifacio fanges og henrettes av Aguinaldo

Deretter trakk Bonifacio og hans menn opp i innlandet, til barrio Limbon i Indang. Den 26. april 1897 kom to av Aguinaldos offiserer (oberst Agapito Bonzon og Aguinaldos svoger major Jose Ignacio Paua) for å arrestere ham. Bonifacio satte seg til motverge. Det endte med at hans bror Ciriaco ble drept og at han selv ble såret i venstre arm og deretter knivstukket i nakken av Paua.

Deretter ble han bragt på båre ned til Naic, som var president Aguinaldos nye hovedkvarter.

Andres Bonifacio, da 34 år gammel, ble deretter stilt for militærdomstol i Maragondon, Cavite. Han og broren Procopio ble holdt fanget i kirken i Maragondon. Han ble anklaget for forræderi og for kuppforsøk. Ett vitne sverget under ed at Bonifactio hadde tilbudt ham ti peso for å drepe Aguinaldo. Noen versjoner av rettssaken mener at Bonifacio ikke ble innrømmet full anledning til å forsvare seg. Den 8. mai ble han og hans bror dømt til døden. Mandag den 10. mai førte general Lazaro Makapagal og fire soldater brødrene Andres og Procopio opp mot Nagpatongfjellet, og henrettet dem.

Revolusjonen i andre landsdeler

Også i provinsene Laguna og Batangas var filippinerne like seierrike som i Cavite. Under ledere som general Miguel Malvar og Artemio Ricarte, og med helteskikkelser som den kvinnelige general Agueda Kahabagan (Henerala Agueda) klarte de etterhvert å nedkjempe alle spanske stillinger. Den 3. mai 1897 spredte opprøret seg til provinsen Capiz i Visayas. De militære seirene førte til at de revolusjonære i andre landsdeler grep til våpen på ny i mai og juni 1897. I provinsene Pangasinan, Tarlac, Pampanga og Nueva Ecija kjempet de under general Mamerto Natividad, som i november 1897 falt i for en spansk skarpskytters kule. Det var også opprør lenger borte i det nordlige Luzon, i Zambales, Ilocos Sur og Ilocos Norte.

Spania gir etter

Spania kjempet mot opprørerne både med militærmakt og ved å bestikke opprørsledere.

Den 2. november 1897 hadde riktignok de revolusjonære erklært at Filippinene nå var en selvstendig republikk (Biak-da-Bato-republikken), men opprøret hadde tapt fremdrift. Ingen av partene syntes å ha krefter til å virkelig fremtvinge en avgjørelse. Men Spania hadde i alle fall ingen mulighet til å seire. Stilt overfor dette faktum bad Spania om fred. I desember kom det til en forhandlingsløsning. Den 14. desember 1897 undertegnet Aguinaldo og andre opprørsledere en pakt med spanjolene i Biak-na-Bato om å avslutte opprøret og gikk med på å dra i eksil. På sin side forpliktet spanjolene seg å endre lovene og bedre filippinenes kår og medbestemmelsesrett: Blant annet skulle filippinerne få plass i det spanske parlament og innrømmes fulle medborgerlig status. De revolusjonære skulle motta en «skadeserstatning» på 800 000 peso. (Bare halvparten ble utbetalt.) Aguinaldo dro til Hongkong før måneden var ute.

Men ikke alle revolusjonære hadde vært med på Biak-na-Bato. I februar 1898 raste den ikke bare videre på nytt, men spredte seg til stadig nye deler av landet. Den 2. april 1898 ble det opprør i Cebu.

USA går til krig, revolusjonen fortsetter

USA, som nettopp hadde gått til krig mot Spania, så store fordeler ved at den filippinske revolusjon fortsatte. Den 19. mai 1898 vendte Aguinaldo tilbake fra Hongkong på det amerikanske skipet McCullough. Fem dager etter, den 24. mai, dannet han en provisorisk diktatorisk regjering, og den 12. juni proklamerte han Filippinene som fritt og uavhengig land.

I 1898 bragte USA sin krig mot Spania også til Filippinene. Under den spansk-amerikanske krig angrep den amerikanske flåte spanjolene i Manilabukten, mens filippinske styrker under Emilio Aguinaldo rykket frem på land. Spanjolene måtte gi etter.

Den 13. august 1898 marsjerte Aguinaldo og general Arthur MacArthur inn i Manila, og spanjolene gjorde for sin egen militære æres skyld symbolsk motstand i to timer før de overgav seg. Kapitulasjonserklæringen ble fremforhandlet og etter få dager undertegnet i San Agustin-kirken i Intramuros.

Konstitusjon og regjeringsdannelse

I september innkalte Aguinaldo til lovgivende kongress i Barasoain-kirken i Malolos, i provinsen Bulacan nord for Manila.

Den 17. januar 1899 var revolusjonen også et faktum på Mindanao; da ble det filippinske flagg heist der for første gang. Den 21. januar promulgerte Aguinaldo Malolos-konstitusjonen, og den 23. januar tiltrådte det nye republikanske styre, med Emilio Aguinaldo som president, og hans nære rådgiver siden juni 1898, Apolinario Mabini som statsminister og utenriksminister.

Ny krig, men nå mot amerikanerne

Stilt ovenfor det uunngåelige nederlag mot amerikanerne, hadde Spania imens solgt Filippinene til USA. Uavhengigheten ble ikke godtatt av amerikanerne. Allerede den 4. februar begynte den filippinsk-amerikanske krig (1899–1901, med spredte kamphandlinger helt frem til 1913), som skulle knuse den filippinske republikk og etablere amerikansk kolonistyre.