(Translated by https://www.hiragana.jp/)
Die Heimat (parti) – Wikipedia Hopp til innhold

Die Heimat (parti)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Die Heimat
LandTyskland
Offisielt navnDie Heimat (NPD)
Leder(e)Frank Franz
GeneralsekretærPeter Marx
Grunnlagt28. november 1964
ErstatterDeutsche Reichspartei
HovedkvarterBerlin
AvisDeutsche Stimme
Ungdomsorg.Junge Nationalisten
Antall medlemmer 6 701[1] (1990)
IdeologiNynazisme etnisk nasjonalisme pangermanisme høyrepopulisme tysk nasjonalisme ultranasjonalisme euroskeptisisme right-wing antiglobalism
Politisk posisjonYtre høyre
Nettstednpd.de (de)

Die Heimat (tysk for hjemmet, hjemlandet) tidligere Nationaldemokratische Partei Deutschlands (Tysklands nasjonaldemokratiske parti, NPD) er et tysk høyreorientert politisk parti, grunnlagt i 1964. Partiet var per 2017 uten representasjon i landets statlige, folkevalgte organer. Partiet fikk sitt nye navn i 2023.[2]

Partiet er en etterfølger til Deutsche Reichspartei, og ble i 2011 slått samen med Deutsche Volksunion. NPD regnes som nasjonalistisk, EU-kritisk og innvandringskritisk. Det er omtalt som det viktigste nynazistiske partiet etablert etter 1945.[3][4][5] Forbundsrådet fremsatte i desember 2013 krav overfor Tysklands forfatningsdomstol om å forby partiet.[6] Forfatningsdomstolen avsa 17. januar dom for at partiet ikke skal forbys.[7]

Den statlige overvåkningsorganisasjonen Verfassungsschutz anser partiet som høyreekstremistisk og det blir derfor overvåket.[8] Et flertall av de tyske velgerne mener at partiet skader Tysklands anseelse i verden.[9]

Partiet mener at Tyskland er større enn dagens forbundsrepublikk, og ønsker revurdering av de grensene som ble trukket opp etter andre verdenskrig.[10] Ved en anledning presenterte partiet et kart hvor dagens grensen som skiller Tyskland og Østerrike var fjernet, og uten fargemarkeringen av Oder-Neisse-linjen.[11] Partiet har et konservativt syn på familien og forholdet mellom kjønnene.

Etter opprettelsen i 1964 gjorde partiet seg først bemerket gjennom kommunale delstatsvalg i Vest-Tyskland, med blant annet 15 seter i Bayern, 10 i Niedersachsen og åtte i Hessen i 1966-67. Ikke siden den gang har partiet klart å klatre over sperregrenser på 5% av de stemmene ved føderale valg. De var nærmest i 1969, da de oppnådde 4,3%.

I delstatsvalget i 2004 i Sachsen oppnådde NPD 9,2% av stemmene, som ga 12 representanter til delstatsparlamentet.[12] Valget i 2009 medførte en tilbakegang for partiet som fikk 5,6 % av stemmene og åtte medlemmer av landdagen.[12] Ved delstatsvalget i 2014 falt partiet ut av landdagen.

I 2006 oppnådde partiet 7,3% oppslutning i delstaten Mecklenburg-Vorpommern og oppnådd dermed statlig representasjon der også. Ved valget i denne delstaten i 2016 falt partiet ut av også dette parlamentet.

Forbundskansler Angela Merkel uttalte i mars 2013 at hun ikke ønsket å arbeide mot et forbud mot NPDs virksomhet.[13] Forbundsrådet fremsatte likevel i desember 2013 krav overfor Tysklands forfatningsdomstol om å forby partiet.[6] Forfatningsdomstolen avsa 17. januar dom for at partiet ikke skal forbys.[7]

Politiske standpunkter

[rediger | rediger kilde]
Partiets tidligere flagg.

Historikeren Walter Laqueur hevdet i 1960 at NPD ikke kan klassifiseres som et nynazistisk eller nyfascistisk parti, men som et parti med sterke nasjonalkonservative verdier og tidvis høyrepopulistisk. Sett bort fra innvandringskritikk, EU-motstand og partiets nasjonalistiske strømninger, blir partiet ansett for å ha inntatt en «tredje posisjon» i sosiale og økonomiske spørsmål. Denne «tredje posisjonen» har historisk sett vært motstand mot både kommunismen og kapitalismen som økonomiske system, i tillegg til å være grunnleggende antiliberal. Tidligere NPD-leder Udo Voigt sier at filosofien til NPD skiller seg både fra både kommunisme og sosialliberalisme i at partiet erkjenner folk som ulik produkter av deres samfunn og miljøer. Voigt sier at partiet er også påvirket av synspunktene til moderne etologer som Konrad Lorenz og Irenäus Eibl-Eibesfeldt. Rent økonomisk ønsker partiet en sterk velferdsstat og har siden opprettelsen fremmet flere forslag om sosial sikkerhet og beskyttelse mot plutokrati.[trenger referanse]

Selv om partiet er motstander av EU, motsetter det seg et tyrkisk medlemskap av organisasjonen. Partiet ser i stedet for seg et fremtidig samarbeid og vennskapelige forbindelser med andre nasjonalister og europeiske nasjonale partier. Internasjonalt har partiet oppnådd sympati fra nasjonalistiske partiledere og høyreorienterte akademikere. Høyreorienterte akademikere som Kevin MacDonald, Tomislav Sunic, Alain de Benoist samt partiledere som Jean-Marie Le Pen, Roberto Fiore og Jörg Haider har blant andre uttrykt sympati med partiet.[trenger referanse]

NPD har siden opprettelsen vært et omstridt parti og blitt plassert på den ytterste høyreside i Tysklands politiske system. Partiet har siden opprettelsen blitt beskyldt for å promotere antisemittisme, rasisme og for å ha fascistiske tendenser. Gjennom aggressiv agitasjon og retorikk, har partiet også blitt beskyldt for å ønske å avskaffe demokratiet som derfor har gjort at partiet har blitt kritisert for å være en ren nynazistisk organisasjon. Partiet avviser disse påstandene, men hevder samtidig partiet er sterkt nasjonalistisk og høyreradikalt.[trenger referanse]

NPD hadde 5 300 registrerte partimedlemmer i 2004.[trenger referanse] Partiets har en ungdomsorganisasjon Junge Nationaldemokraten (JN) samt en kvinnegruppe Ring Nationaler Frauen.

Partiledere

[rediger | rediger kilde]
Udo PastörsHolger ApfelUdo VoigtGünter DeckertMartin MußgnugAdolf von ThaddenFritz Thielen

Valgresultater

[rediger | rediger kilde]
Plakat for NPD i forbindelse med Forbundsdagsvalget i Tyskland 2005

Føderale valg

[rediger | rediger kilde]

1965: 2,0%; 1969: 4,3%; 1972: 0,6%; 1976: 0,3%; 1980: 0,2%; 1983: 0,2%; 1987: 0,6%; 1990: 0,3%; 1998: 0,3%; 2002: 0,4%; 2005: 1,6%; 2009: 1,5%; 2013: 1,3%

Europavalg

[rediger | rediger kilde]

1984: 0,8%; 1994: 0,2%; 1999: 0,4%; 2004: 0,9%

Underorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]
  • Junge Nationaldemokraten (JN)
  • Nationaldemokratischer Hochschulbund (NHB)

Partiavis

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://dserver.bundestag.de/btd/12/021/1202165.pdf; DIP-ID: 137994; side(r): 295.
  2. ^ «„Die Heimat“: Rechtsextreme NPD verpasst sich neuen Namen». www.fr.de (på tysk). 5. juni 2023. Besøkt 6. juni 2023. 
  3. ^ Peter Davies, Derek Lynch, The Routledge companion to fascism and the far right, Psychology Press, 2002, pg. 315
  4. ^ «Neo-Nazis push into town councils». www.thelocal.de. 9. juni 2009. Besøkt 1. desember 2013. «The neo-Nazi NPD party is entering several German city parliaments for the first time after this weekend’s local elections, news magazine Der Spiegel reported on Monday.» 
  5. ^ «Neo-Nazi NPD party takes hold in municipal vote in Saxony». www.thelocal.de. 9. juni 2008. Besøkt 1. desember 2013. «The neo-Nazi NPD party has representatives in every county council in the eastern German state of Saxony after it increased its share of the vote in municipal elections on Sunday.» 
  6. ^ a b Der Spiegel, nettutgaven: Bundesrat will NPD verbieten besøkt 12. januar 2014
  7. ^ a b «Entscheidung in Karlsruhe: Bundesverfassungsgericht lehnt NPD-Verbot ab». Frankfurter Allgemeine Zeitung. 17. januar 2017. ISSN 0174-4909. Besøkt 17. januar 2017. 
  8. ^ «Neonazis in der NPD auf dem Vormarsch». www.sueddeutsche.de. 19. mai 2009. Besøkt 23. august 2009. «Das neonazistische Spektrum hat seinen Einfluss innerhalb der NPD ausgebaut.» 
  9. ^ «Umfrage: NPD-Erfolg beschädigt Deutschlands Image». Der Spiegel. 22. september 2009. Besøkt 1. desember 2013. 
  10. ^ Partiprogrammet, side 13. («Deutschland ist größer als die Bundesrepublik! ... Wir fordern die Revision der nach dem Krieg abgeschlossenen Grenzanerkennungsverträge.»)
  11. ^ Kart over Tyskland Arkivert 4. mars 2009 hos Wayback Machine. på partiets nettside http://www.npd.de - senere fjernet
  12. ^ a b Pressemelding fra Sachsens valgleder besøkt 12. januar 2013
  13. ^ Berlin Won’t Join Effort to Ban Far-Right Party 20. mars 2013 The New York Times

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]