EUs konkurransepolitikk
EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. Med fritt marked menes at innbyrdes uavhengige virksomheter utøver den samme aktivitet i markedet og konkurrerer om forbrukerne. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.[1][2][3][4]
Det har siden starten på den europeiske integrasjonsprosessen eksistert enighet mellom de deltakende statene om å arbeide for en liberal markedsøkonomi og -politikk. I utkastet til Lisboa-traktaten ble en bestemmelse om at konkurransen ikke skulle «fordreies» (tysk: unverfälscht, engelsk: distorted) strøket fra formålsbestemmelsen, men tatt inn i TEUV artikkel 101.
Rettslig grunnlag
[rediger | rediger kilde]EUs konkurranseregler finnes på flere steder i lovverket.
- Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 101 til 109. Disse bestemmelsene klargjør at et system med rettferdig konkurranse er en integrert del av det indre marked, slik det fremgår av traktaten om Den europeiske union artikkel 3.3.[2][4][5]
- Konsentrasjonsforordningen (Rådets forordning (EG) nr 139/2004)[6] og gjennomføringsbestemmelsene i Kommisjonens forordning (EG) nr 802/2004.[7]
- TEUV artikkel 37, 106 og 345, og TEUV artikkel nr 14, 59, 93, 106, 107, 108 og 114, protokoll nr 26 om tjenester av almen interesse[8] og Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 36.[2]
Konkurransepolitiske virkemidler
[rediger | rediger kilde]EUs konkurransepolitiske virkemidler omfatter antitrustregler, samt kontroll av sammenslutninger, statsstøtte og offentlige foretak og tjenester.[2]
Antitrust
[rediger | rediger kilde]Det er forbudt å inngå avtaler eller etablere praksis som kan begrense eller vri konkurransen innenfor det indre marked (TEUV artikkel 101). Det er også forbudt å misbruke en dominerende stilling (TEUV artikkel 102). Begge regeltyper omtales gjerne som antitrust-regler. Formålet med reglene er å reetablere konkurransen, dersom foretak gjennom avtaler eller handlinger ødelegger konkurransen i markedet.[2]
Kontroll med sammenslutninger
[rediger | rediger kilde]Europakommisjonen fører med hjemmel i konsentrasjonsforordningen, et forebyggende tilsyn med virksomhetssammenslutninger av europisk dimensjon. Det vil si å sikre at størrelsen av den foreslåtte sammenslutning på EU-markedet ikke begrenser konkurransen. Formålet er å forebygge en potensiell fordreining av konkurransen ved på forhånd å avgjøre om en fusjon eller oppkjøp skal kunne ha konkurransebegrensende effekt.[2]
Statsstøtte
[rediger | rediger kilde]Kommisjonen fører også kontroll med statsstøtte fra EU-landene, som kan true med å påvirke konkurransen ved å begunstige visse virksomheter eller visse produkter (TEUV artikkel 107). Formålet er å forhindre at statlig innblanding favoriserer visse foretak eller sektorer og dermed vrir konkurransen og påvirker handelen mellom medlemslandene negativt.[2]
Offentlige foretak og tjenester
[rediger | rediger kilde]Grunnleggende tjenester, for eksempel på telekommunikasjons-, transport- og energiområdet, ivaretas i noen medlemsland fortsatt av offentlige foretak eller foretak som kontrolleres av offentlige myndigheter. I TEUV understrekes betydningen av slike tjenester og deres mangfold. Videre er det understreket at nasjonale, regionale og lokale myndigheter har stort handlingsrom og at slike tjenester bør være alment tilgjengelige. I Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter artikkel 36 fremgår det at unionsborgerne bør ha tilgang til tjenester av almen økonomisk interesse, for å kunne fremme sosialt og geografisk samhold i unionen.[2]
Håndhevelse
[rediger | rediger kilde]Det er Europakommisjonen gjennom generaldirektoratet for konkurranse, og de nasjonale konkurransemyndigheter, som håndhever EUs konkurranseregler. Disse myndighetene samarbeider gjennom Det europeiske konkurransenettverket, som består av Kommisjonen og direktørene i de nasjonale konkurransemyndigheter.[9]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (på norsk). s. 80. Besøkt 8. september 2020.
- ^ a b c d e f g h Radostina Parenti. «Konkurrenspolitik | Faktablad om Europeiska unionen | Europaparlamentet». www.europarl.europa.eu (på svensk). Besøkt 5. september 2020.
- ^ Becker, P. «Wettbewerbspolitik der EU | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 5. september 2020.
- ^ a b «Glossary of summaries - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 6. september 2020.
- ^ «Treaties currently in force - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 9. september 2020.
- ^ «Rådets forordning (EF) nr. 139/2004 af 20. januar 2004 om kontrol med fusioner og virksomhedsovertagelser ("EF-fusionsforordningen") (EØS-relevant tekst)». 32004R0139 (på dansk). 29. januar 2004. Besøkt 9. september 2020.
- ^ «Kommissionens forordning (EF) nr. 802/2004 af 7. april 2004 om gennemførelse af Rådets forordning (EF) nr. 139/2004 om kontrol med fusioner og virksomhedsovertagelser (EØS-relevant tekst)». 32004R0802 (på dansk). 30. april 2004. Besøkt 9. september 2020.
- ^ «EUR-Lex - 12016ME/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 11. september 2020.
- ^ «EUs konkurransepolitikk 2008 | europalov». europalov.no. Besøkt 7. september 2020.