Engelsk svettesyke

Engelsk svettesyke (engelsk: english sweate; latin: sudor anglicus) var en mystisk og svært smittsom sykdom som herjet epidemisk i England og i alle fall ett av utbruddene spredte seg utover på det europeiske kontinentet, som til Sverige.

Flere utbrudd

Sykdommen opptrådte antagelig første gang allerede i tidlig middelalder, særlig på De britiske øyer, og spesielt blant overklassen.^{[trenger referanse]}

Den begynte på nytt i 1485.^{[trenger referanse]} Den engelske svetten spredte seg 1529 fra England over den europeiske kontinent og nådde også så langt som til Sverige. I sin svenske historie beskriver Erik Jöransson (Tegel) sykdommen som «en stor olycka».^{[trenger referanse]}

Det siste utbruddet skjedde 1551, og deretter forsvant tilsynelatende sykdommen etter en periode på knappe tusen år.^[1] Den er ikke kjent verken før eller etter dette korte tidsrommet.

Beskrivelse

Symptomene meldte seg dramatisk og plutselig, og sykdommen kunne føre til døden i løpet av få timer. Symptomene kjennetegnes ved høy feber, voldsom hodepine og stinkende svette.^[1] Den har derfor ofte blitt regnet som en form for pest, uten at det er noen sikker relasjon til kjente pestformer. Årsaker, smittekilder og smitteformer er fortsatt ukjent.

Henrik VIII av England var alltid redd for å smittet av sykdom, og gikk til store anstrengelser i 1528 for å unngå det ved å forlate London og oppholde seg i et tårn ved Hunsdon i Hertfordshire med kun en tjener. En av hans sekretærer, Brian Tuke (død 1545), fikk svettesyken, men i motsetningen til andre ofre fikk han ikke panikk. Han var overbevist om at psykologiske faktorer spilte en rolle.^{[trenger referanse]}

Svettesyken var kjent i Europa som «kongen av Englands syke». Da den herjet blant befolkningen i den engelske byen Calais i dagens Frankrike ble det ikke rapportert et eneste tilfelle et stykke unna i den franske byen Gravelines, til tross at handelsmenn reiste mellom de to byene. Da noen kom med syken fra Sussex til London, og dette ble kjent, ble tusenvis syke i løpet av natten, skjønt ingen barn fikk det. Den franske ambassadøren i London, Jean du Bellay, rapporterte at til tross for at det ble sagt at 40 000 hadde fått syken var det kun 2 000 døde.^[2]

Det er mulig det var en virussykdom som hadde et dyr som hovednisje. Flere forslag har vært fremmet, eksempelvis at det var en svært ondartet form for influensa.^{[trenger referanse]} Smittsom sykdom har sin årsak i møtet mellom mikroorganismer og mennesker. Mikroorganismer tenderer til grådig å utnytte sin nisje og deretter dø ut med sine ofre. En rekke sykdommer har forsvunnet på denne måten, kanskje var det også tilfellet med svettesykdommen.^[1] Det har også blitt foreslått at det var en ennå ukjent art av hantavirus, en slekt av RNA-virus innen familien Bunyaviridae.^[3]

En annen medisinsk tilstand som ikke er relatert til engelsk svettesyke, hyperhidrose, kalles også uformelt for svettesyke.

Referanser

^ ^a ^b ^c Brøgger sr., Jan (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie, s. 81
^ Ridley, Jasper (2002): The Tudor Age, London: Robinson, s. 194
^ Heyman P, Simons L, Cochez C. (2014): «Were the English Sweating Sickness and the Picardy Sweat Caused by Hantaviruses?» i: Viruses 6(1), s. 151–171. doi:10.3390/v6010151.

Litteratur

Brøgger sr., Jan (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie, Oslo: N.W. DAMM & Søn AS, ISBN 82-496-0076-2
Bridson, E. (2001): «The English 'sweate' (Sudor Anglicus) and Hantavirus pulmonary syndrome» i: British Journal of Biomedical Science 58(1), s.1–6

Eksterne lenker

Sweating Fever, Jim Leavesley minnes 500-årsjubileet for det første dokumenterte utbruddet, avskrift fra samtale på Ockham's Razor hos ABC Radio National
«The Sweating Sickness Returns», Discover Magazine, 1. juni 1997

[epidemier-1] Brøgger sr., Jan (2002): Epidemier. En natur- og kulturhistorie, s. 81

[2] Ridley, Jasper (2002): The Tudor Age, London: Robinson, s. 194

[3] Heyman P, Simons L, Cochez C. (2014): «Were the English Sweating Sickness and the Picardy Sweat Caused by Hantaviruses?» i: Viruses 6(1), s. 151–171. doi:10.3390/v6010151.

[1]

[2]

[3]