Francis Sejersted

Francis Sejersted
	Sejersted i 2009 ; (foto: Alejandro Decap)
Født	8. feb. 1936; Aker
Død	25. aug. 2015 (79 år); Oslo
Beskjeftigelse	Historiker, professor
Akademisk grad	Cand.philol.
Utdannet ved	Universitetet i Oslo
Utdannelse	cand.philol. med historie hovedfag, UiO 1965
Ektefelle	Hilde Sejersted (1964–)
Far	Fredrik Christian Steffens Sejersted
Søsken	Ole M. Sejersted
Barn	Fredrik Sejersted
Parti	Høyre
Nasjonalitet	Norge
Medlem av	8 oppføringer Det Norske Videnskaps-Akademi (1976–); Academia Europaea (1989–) (tilknytning: AE section History and archaeology); Norges Tekniske Vitenskapsakademi (1995–); Kungliga Vetenskapsakademien (1997–); Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab; Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (1985–); Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (2001–); Den Norske Nobelkomite (1982–1999)
Utmerkelser	Nordstjerneordenen; Kommandør av Dannebrogordenen; Kommandør av St. Olavs Orden; Sverre Steen-prisen (2005)
	Leder for Den Norske Nobelkomite
	1991–1999
Forgjenger	Gidske Anderson
Etterfølger	Gunnar Berge
	Francis Sejersted på Commons

Francis Sejersted (født 8. februar 1936, død 25. august 2015^[5]) var en norsk historiker med hovedvekt på moderne økonomisk historie samt skandinavisk historie på 1800- og 1900-tallet. Han er mest kjent fra tiden han satt som formann i Den Norske Nobelkomite (1991 til 1999). Han var leder for ytringsfrihetskommisjonen 1996-1999^[6] og styreformann i institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011.^[7]

Bakgrunn

Sejersted var sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted, barnebarn av Francis Harbitz. Han var fetter av Hans Fredrik Dahl og Knut S. Selmer.^[8] Familien hadde lange juristtradisjoner. Han valgte å studere filologi. Han var formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det Norske Studentersamfund 1962. Sejersted tok hovedfag i historie i 1965.

Sejersted gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Russiskkunnskapene gjorde det blant annet mulig for ham å studere ved Statsuniversitetet i Moskva, og etter dette studieoppholdet utgav han Moscow diary i 1961.^[9]

Han var far til juristen (nåværende regjeringsadvokat) Fredrik Sejersted.^[10] og til litteraturviteren Jørgen Magnus Sejersted (professor i nordisk litteraturvitenskap og dekan ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen).^[11]

Sejersted som historiker

Francis Sejersted var dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971–1973 og deretter professor i sosial og økonomisk historie samme sted fra 1973 til 1998. Fra 1988 til 1998 var han direktør for Senter for teknologi og kultur ved Universitetet i Oslo. Han var fra 1999 tilknyttet Institutt for samfunnsforskning.

Fra 1971 til 1975 redigerte han Historisk tidsskrift.

Sejersted regnes som en av grunnleggerne av økonomisk historie som selvstendig historisk deldisiplin. Han var også en av de første i Norge som fikk et professorat i økonomisk historie. Han skrev Fra Linderud til Eidsvold Værk (to bind, 1972, 1978) om overgangen til industrisamfunn i Norge på 1800-tallet sett i lys av Mathiesen Eidsvold Værks utvikling, som var et av landets ledende treforedlingsbedrifter. I 1973 skrev Sejersted om den tidligere sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, i boken Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene. Dette regnes som et sentralt verk om paripolitikken på 1920-tallet der norsk økonomi gjennomgikk en særnorsk lavkonjunktur på grunn av et misforstått ønske om å gjenvinne pengeverdien før første verdenskrig.

På 1970-tallet formulerte historikerne Sejersted, Even Lange og Tore Jørgen Hanisch det som skulle bli den ledende forståelsen av Norges vei ut av krisen i 1930-årene: At krisen ble overvunnet gjennom teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene, og ikke gjennom keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Denne forståelsen kan kort oppsummeres ved begrepet «vekst gjennom krise». Først i andre halvdel av 1990-tallet ble dette synet utfordret av en ny generasjon av historikere, anført av Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan.

På 1980-tallet var Sejersted initiativtaker til at det ble igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt om teknologihistorie, og han var blant annet prosjektleder for historieverket Norsk Hydros Historie i forbindelse med Norsk Hydros 100-årsjubileum. Sejersted argumenterer mot den teknologideterministiske posisjon i historiefaget.

Sejersteds syntese for tolkningen av den historiske utviklingen de siste 200 i Norge er kjent som «demokratisk kapitalisme». Han løftet fram betydningen av småborgerskap og lokale demokratiske krefter fra 1800-tallet og fremover. Dette står i kontrast til den dominerende tolkningen, der bøndenes og arbeiderbevegelsens vekst er i fokus. Sejersted tok til orde for å se 1800-tallets politiske utvikling som et utslag av rettsstatsideologien. Dette i kontrast til Jens Arup Seips teori om embetsmannsstaten. Fravær av et sterkt industriborgerskap (som Wallenbergene i Sverige) gjorde at staten fikk en fremskutt plass i det norske system. Staten spilte ifølge Sejersted rollen som «kompensatorisk» borgerskap.^[12]

Verv

Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite 1982–99, fra 1991 som formann. 1990 til 1999 var han også styremedlem i Nobelstiftelsen i Stockholm.

Sejersted er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (fra 1985), Academia Europaea (fra 1989), Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab (fra 1993), Norges Tekniske Vitenskapsakademi (fra 1995), Kungliga Vetenskapsakademien (fra 1997) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001). Fra 1996 til 1999 var han formann i den regjeringsoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen og fra 2000 til 2011 styreformann i Fritt Ord.

Sejersted var medlem av Høyre og var i 1962 formann i Det Norske Studentersamfund. Han regnes som en fremtredende representant for den verdikonservative fløyen i Høyre. Han var redaktør av den konservative studentforenings tidsskrift Minerva i 1958.

Utmerkelser

Bibliografi (utvalg)

Francis Sejersteds hovedverk ble utgitt i 8 bind på Pax forlag i 2003.

Sosialdemokratiets tidsalder (1905-2005) i verket Norge og Sverige i det 20. århundre Pax 2005 ISBN 9788253027531
Taler for fred. Oslo: Pax. 2000. ISBN 8253022506.
Norsk idyll?. Oslo: Pax. 2000. ISBN 8253022336.
Systemtvang eller politikk: om utviklingen av det oljeindustrielle kompleks i Norge. Oslo: Universitetsforl. 1999. ISBN 8200129667.
Teknologipolitikk. Oslo: Universitetsforl. 1998. ISBN 8200129055.
Information technology in its cultural setting: (or the impact of society on information technology). Oslo: TMV-senteret, Universitetet i Oslo. 1998. ISBN 8275771056.
Hinsides teknologideterminismen. Oslo: TMV-senteret, Universitetet i Oslo. 1997. ISBN 8275770998.
Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget. 1993. ISBN 8200216578.
Vitenskap og industri: moderniseringsstrategier i Norge 1900-1940. Oslo: TMV-senteret. 1992. ISBN 8275770289.
Markedet som moralsk problem i Marked og moral. Oslo: Næringslivets forlag. 1992. ISBN 8290878052.
Det liberale samfunn: makt og rett, interesse og institusjon, marked og moral. Oslo: TMV-senteret. 1990.
Historisk introduksjon til økonomien. Oslo: Cappelen. 1985. ISBN 8202028957.
Demokrati og rettsstat: politisk-historiske essays. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200072762.
Høyres historie bd. 3 Opposisjon og posisjon: 1945-1981. [Oslo]: Cappelen. 1984. ISBN 8202049938.
En storbank i blandingsøkonomien: Den Norske Creditbank 1957-1982. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205139202.
Vekst gjennom krise: studier i norsk teknologihistorie. Oslo: Universitetsforlaget. 1982. ISBN 8200059006.
Den gamle bedrift og den nye tid: 1842-1895. Oslo: Dreyer. 1979. ISBN 8209016733.
Den vanskelige frihet: 1814-1851. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202034418.
Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene. Oslo: Cappelen. 1973. ISBN 8202026717.
Kræmmeren og hans hus: Anth.B. Nilsen & Co. Limited A/S. Oslo: Tanum. 1965.

Artikler i Historisk tidsskrift

Demokrati og rettsstat – et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger Historisk tidsskrift 1979 58: 1-42
Fremveksten av et nytt teknologisk system. Oppsisjonsinnlegg ved Håkon With Andersens doktordisputas Historisk tidsskrift 1987 66: 548-561
Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene -Et oppgjør med den metodologiske individualisme Historisk tidsskrift 1989 68: 395-411
1905 i norsk historie. Minner og myter Historisk tidsskrift 2005 84: 229

Referanser

^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Francis_Sejersted^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.dagbladet.no^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.ae-info.org^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Bio – Francis Sejersted», besøkt 9. oktober 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Francis Sejersted er død». Dagbladet. 25. august 2015. Besøkt 25. august 2015.
^ NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» — Forslag til ny Grunnlov § 100
^ «Fritt ord - Historikk». Arkivert fra originalen 7. september 2015. Besøkt 26. august 2015.
^ Lie, Einar (25. august 2015). «Francis Sejersted». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 18. oktober 2021.
^ Ingjald Ørbeck-Sørheim, og Francis Sejersted Rapport fra studieopphold i Moskva våren 1960 Oslo: Norsk Studentsamband 1960
^ Sejerherren, Aftenposten, 2. februar 2015, lest 31. august 2015.
^ «Høire-sosialisten». Klassekampen. Besøkt 9. januar 2019. «Hilde og Francis’ to sønner fulgte på selvstendig vis i foreldrenes spor: Fredrik som nyutnevnt regjeringsadvokat i rollen som en av rettsstatens voktere, Jørgen som litteraturvitenskapelig spesialist på Petter Dass og Ludvig Holberg.»
^ Demokratisk kapitalisme 1993
^ «Jubilanter», Aftenposten, 8. februar 2006, del 2, s. 12.

Eksterne lenker

(en) Francis Sejersted – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Francis Sejersted på Internet Movie Database
(no) Publikasjoner av Francis Sejersted i BIBSYS
(no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Francis Sejersted
(no) Kristin Asdal Samfunnskontrakt og akademisk karisma. Kulturviteren Francis Sejersted Minibiografi i Prosa 01|07
(no) Einar Lie, Francis Sejersted i Norsk biografisk leksikon
(no) Rune Slagstad, Francis Sejersted - en historiker mellom frontene, Samfunnsforskning.no, 2003
(no) Bladet Forskning En fredens mann nr 2-2001 Portrettintervju med fokus på Sejersteds rolle som leder av nobelkomiteen. ^{[død lenke]}
(no) Da Norge fant seg selv – Det er litt for lett å overdrive betydningen av 1905, i Klassekampen den 7. juni 2005
(no) Forskerforum Kunne ikke blitt professor i dag Sejersted om dagens forskningsfinansiering og historiefagets egenart (Forskerforum 2/2004) ^{[død lenke]}

Forrige mottaker: Democratic Voice of Burma	Vinner av Ossietzky-prisen (2008 (sammen med Chungdak Koren))	Neste mottaker: Mohammed Omer

[hash-91acf93769abfe17810e896cc2ba4b4c5e4f8ed1-1] Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Francis_Sejersted^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-48c6249eb22e68079233595ac14d27655ff619d5-2] www.dagbladet.no^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-08e0fd5caf9462c1918bb030d6ef0ffb9aea49bb-3] www.ae-info.org^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-4a9d8baa7c6c917b3cce65f338b7dbe619e2a4e5-4] «Bio – Francis Sejersted», besøkt 9. oktober 2020^{[Hentet fra Wikidata]}

[5] «Francis Sejersted er død». Dagbladet. 25. august 2015. Besøkt 25. august 2015.

[6] NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» — Forslag til ny Grunnlov § 100

[7] «Fritt ord - Historikk». Arkivert fra originalen 7. september 2015. Besøkt 26. august 2015.

[8] Lie, Einar (25. august 2015). «Francis Sejersted». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 18. oktober 2021.

[9] Ingjald Ørbeck-Sørheim, og Francis Sejersted Rapport fra studieopphold i Moskva våren 1960 Oslo: Norsk Studentsamband 1960

[10] Sejerherren, Aftenposten, 2. februar 2015, lest 31. august 2015.

[11] «Høire-sosialisten». Klassekampen. Besøkt 9. januar 2019. «Hilde og Francis’ to sønner fulgte på selvstendig vis i foreldrenes spor: Fredrik som nyutnevnt regjeringsadvokat i rollen som en av rettsstatens voktere, Jørgen som litteraturvitenskapelig spesialist på Petter Dass og Ludvig Holberg.»

[12] Demokratisk kapitalisme 1993

[13] «Jubilanter», Aftenposten, 8. februar 2006, del 2, s. 12.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

v d r Den Norske Nobelkomites ledere, medlemmer og sekretærer
Ledere	Bernhard Getz (1900–1901) Jørgen Løvland (1901–1921) Hans Jacob Horst (1922) Fredrik Stang (1922–1941) Gunnar Jahn (1941–1943) C.J. Hambro (1945) Gunnar Jahn (1945–1966) Nils Langhelle/Bernt Ingvaldsen (1967) Aase Lionæs (1968–1978) John Sanness (1979–1981) Egil Aarvik (1982–1990) Gidske Anderson (1990) Francis Sejersted (1991–1999) Gunnar Berge (2000–2002) Ole Danbolt Mjøs (2002–2008) Thorbjørn Jagland (2009–2015) Kaci Kullmann Five (2015–2017) Berit Reiss-Andersen (2017–)
Medlemmer	Løvland (1897–1922) Lund (1897–1913) Bjørnson (1897–1906) Steen (1897–1906) Horst (1901–1931) Berner (1905–1918) Hagerup (1907–1921) Hanssen (1913–1939) Koht (1919–1942) Stang (1921–1941) Konow (1922–1924) Knudsen (1924) Mowinckel (1925–1937) Thallaug (1931–1933) Lange (1934-1938) Jahn (1937–1943) og (1945-1966) Braadland (1938–1943 og 1945-1948) Vassbotn (1939) Hambro (1940–1963) Tranmæl (1939–1963) Lange (1945–1946) Oftedal (1946–1948) Ingebretsen (1946,1947,1948) Lionæs (1949–1978) Natvig-Pedersen (1949–1965) Langhelle (1964–1967) Lyng (1964–1965) Wikborg (1965–1969) Ingvaldsen (1967–1975) Refsum (1965–1972) Rognlien (1967–1973) Sanness (1970–1981) Hovdhaugen (1973) Aarvik (1974–1990) Haugeland (1974–1984) Lindebrække (1976–1981) Germeten (1979–1984) Anderson (1982–1993) Sejersted (1982–1999) Nordli (1985–1996) Stålsett (1985–1990 og 1994-2002 og 2012-2014) Sandegren (1990) og 1993 og (1996) Kristiansen (1991–1994) Kvanmo (1991–2002) Rønbeck (1994–2011) Berge (1997–2002) Kostøl (1997) Ytterhorn (2000–2017) Mjøs (2003–2008) Furre (2003–2008) Five (2003–2017) Jagland (2009–2020) Valle (2009–2014) Reiss-Andersen (2011–) Syse (2015–2020) Jørstad (2017) Enger (2018–) Toje (2018–) Clemet (2021–) Frydnes (2021–)
Sekretærer	Christian Lous Lange (1901–1909) Ragnvald Moe (1910–1945) August Julius Casse Schou (1946–1973) Tim Greve (1974–1977) Jakob Sverdrup (1978–1989) Geir Lundestad (1990–2015) Olav Njølstad (2015–)