Guntis Ulmanis
- For andre med samme etternavnet, se Ulmanis
Guntis Ulmanis | |||
---|---|---|---|
Født | 13. sep. 1939[1] (85 år) Riga | ||
Beskjeftigelse | Politiker, universitetslærer, samfunnsøkonom | ||
Utdannet ved | Universitetet i Latvia | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti (–1990) Den latviske bondeunionen For a Good Latvia (2010) | ||
Nasjonalitet | Latvia Sovjetunionen | ||
Utmerkelser | 13 oppføringer
Hvite ørns orden (1997)
Storkors av Finlands hvite roses orden Storkors av Den islandske falkeorden 1. klasse av Trestjerneordenen Serafimerordenen Elefantordenen (1997)[2] Storkors av St. Olavs Orden (1998) Storkorset av Vytautas den stores orden Terra Mariana-korsets ordenskjede Storkors av Æreslegionen Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Latvias 5. president | |||
7. juli 1993 - 7. juli 1999 | |||
Forgjenger | Kārlis Ulmanis (president 1936-1940) | ||
Etterfølger | Vaira Vīķe-Freiberga | ||
Signatur | |||
Guntis Ulmanis (født 13. september 1939 i Riga) er en latvisk politiker. Han var Latvias femte president, et embete han hadde mellom 1993 og 1999. Han etterfulgte sin grandonkel Kārlis Ulmanis, som hadde vært president før Sovjetunionens okkupasjon av Baltikum i 1940.
Ulmanis' grandonkel Kārlis Ulmanis var den ledende politikeren i Latvia i mellomkrigstiden. Han tok over makten i landet etter et statskupp i 1934, og ledet landet inntil den sovjetiske okkupasjonen. I 1941 ble Kārlis Ulmanis og hans nære familie (han hadde ingen selv) deportert til Sibir. De fikk tillatelse til å returnere til Latvia (nå Latviske SSR) i 1946, men tre år senere skulle de ha blitt deportert for annen gang, men klarte å unngå dette da Guntis mor hadde giftet seg igjen og hadde tatt den nye mannens etternavn. Da Ulmanis' familie returnerte til Jūrmala gikk han over til å bruke sitt opprinnelige etternavn.
Utdannelse og tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Han studerte økonomi ved Universitetet i Latvia og deretter tjenestegjorde i den Røde Arme i to år. Etter hæren arbeidet Ulmanis som foreleser på Rīgas polytekniske institutt, Latvias Universitet og ved Rigas offentlige foretagender. I 1989, etter 24 års medlemskap, forlot Ulmanis Sovjetunionens kommunistiske parti. På den tiden hadde den politiske liberaliseringen i Sovjetunionen gjenoppvekket latviernes nasjonalisme. I kjølvannet av ekstreme kommunisters mislykte kuppforsøk i august 1991 erklærte Latvia seg umiddelbart selvstendig fra Sovjetunionen. Dette ble formelt anerkjent i september. I 1992 hadde Ulmanis blitt medlem av den Laviske Banks bestyrelse og hadde meldt seg inn i partiet Latvijas Zemnieku savienība (Den latviske bondeunionen).
Politisk karriere
[rediger | rediger kilde]Ulmanis' politiske karriere begynte i juni 1993 da hans parti vant 33 prosent av stemmene i parlamentsvalget. Parlamentet valgte deretter Ulmanis til den høytidelige stillingen som Latvias president.
Ulmanis arbeidet aktivt for Latvias medlemskap i NATO og EU, og under ham ble landet en viktig støttespiller for disse organisasjonene. Han innførte lovgivning som tillot statsborgerskap for ikke-latviere i landet. Men hans første periode ble påvirket av feil i det Latvias bankvirksomhet. I juni 1996 ble Ulmanis gjenvalgt til sin annen og siste tre-årsperiode som president av Latvia.
Han ble i 1998 tildelt storkors av St. Olavs Orden.[3] I 1997 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.[4]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020795, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ kongehuset.dk[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norges statskalender 2008.
- ^ Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]Forgjenger: Anatolijs Gorbunovs (fungerende president siden 1990) |
Latvias femte president 1993–1999 |
Etterfølger: Vaira Vīķe-Freiberga |