Hufsa
Hufsa (svensk Mårran) er en av figurene i Tove Janssons bøker om Mummitrollet, utgitt fra 1945 til 1970. Hun introduseres i den tredje boka, Trollmannens hatt. Hufsa er en taus, truende, mystisk, og monsterliknende skikkelse.[1]
Hufsa tegnes i Janssons stiliserte illustrasjonsstil som et vesen med stor, uformelig og klumpete kropp, en blanding mellom et lite fjell og et tungt, slepende lakenspøkelse.
Beskrivelser i bøker og filmer
[rediger | rediger kilde]Hufsa introduseres i Trollmannens hatt (1948). Der beskrives Hufsa som en «hun», kald og nifs, taus og urørlig, og med «runde, uttrykksløse øyne». Hun kommer og går i mørke og kulde, og der hun har stått, fryser bakken til is. Hufsa sprer frykt i den idylliske og vennlige Mummidalen, men Mummimamma gir henne til sist en magisk flosshatt, og dermed glir Hufsa «bort uten et ord, som en gråkald skygge». Trollmannens hatt blir en erstatning for Trollmannens rubin, som Tufsla og Vifsla har, og som Hufsa tror kan gjøre hennes kalde sjel varm.[2]
I Mummipappa på eventyr (1950) presenteres Hufsa mer som et tradisjonelt monster enn senere framstillinger der hun portretteres som mildere, men mer ensom og misforstått. Jokseren, Snusmumrikkens far, forteller blant annet om en slektning som ble spist av Hufsa, og da Mummipappa, Fredriksen, Jokseren og Fjomsedyret er ombord i en båt i nattemørket, hører de jaktsangen hennes på land og at hun jager et offer som kommer til å bli spist levende. I den animerte TV-serien I Mummidalen fra 1990-tallet er handlingen skrevet om til at Hufsa egentlig bare er ensom og derfor jager denne personen. I boken snakkes det også om «hufser», som tyder på at dette er en egen art, og ikke bare ett individ.
I Trollvinter (1957) setter Hufsa seg på et bål i søken etter å få varme, men ender opp med å slukke det. Her representerer Hufsa det farlige, og med det den smertefulle løsrivelsen fra barnets trygge verden som Mummitrollet gjennomgår.[3] I bildeboka Hvem skal trøste Knøttet? (1960) er Hufsa det truende, farlige, som Knøttet må overvinne for å redde Nurket. Her er likevel Hufsa «framstilt som nokså troskyldig. […] hendene henger slapt og initiativløst ned langs siden.»[4] Hufsa kan derved like gjerne oppfattes som en ytre konkretisering av en indre, abstrakt motstander: Knøttets egen redsel.[4]
Hufsa dukker også opp i boken Pappaen og havet (1965) - hvor hun fremdeles representerer ensomhet og kulde[5], i tegnefilmversjonene og i tegneserien Mummitrollet.
I de senere bøkene vil Hufsa bare ha varme og er ikke egentlig slem, og er også forelsket i Mummitrollet. Figuren har blitt oppfattet som et uttrykk for både ensomhet[1], ulykkelighet, utenforskap, vinterdepresjon, vinter og død[6], og som «en personifikasjon av kontaktløsheten»[6]. Hun er og også blitt knyttet til tradisjoner i finsk mytologi, og sett som symbol på en «truende og overmektig ytre fiende – Finlands geografiske beliggenhet tatt i betraktning.»[6]
Utenfor bøkene
[rediger | rediger kilde]Det norske black metal bandet Arcturus har skrevet en sang om Hufsa. Den finnes utgitt på albumet Sideshow Symphonies fra 2005.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Snusmumriken; Tove Janssons mumintroll; zein.se
- ^ The Groke; moomin.org
- ^ Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug. s. 27.
- ^ a b Svendsen, Bente Ailin. «Forholdet mellom tekst og bilde i Tove Jansson: Vem skal trösta Knyttet? (1960) : analyse på bakgrunn av synspunkter fra bildebokteori.» I: Norskrift; nr 96 (1998)
- ^ Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug. s. 33.
- ^ a b c Sonja Hagemann (1967). Mummitrollbøkene: en litterær karakteristikk. Oslo: Aschehoug. s. 16-17.