Isarnus
| Isarnus | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. århundre | ||
| Død | 18. sep. 1310 Avignon | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
Isarnus eller Isarnus Morlane, også Isarnus av Fontiano (muligens født i Carcassonne i Frankrike, død 18. september 1310 i Avignon), var erkebiskop i Lund i Danmark fra 1303 til noe før sin død.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Isarnus kom fra en slekt som var hjemmehørende i regionen Languedoc i det sørlige Frankrike, og muligens stammet han fra Fontiès i nærheten av Carcassonne. Hans morbror var Eléazar de Grave, riddere til Peyriac. Hans bror, Sanche Morlane, var prest i Puichéric utenfor Carcassonne.
Prest
[rediger | rediger kilde]Isarnus omtales i de historisk overleverte kilder første gang i 1270, og han er da kannik i Carcassonne.[trenger referanse] Ved biskop Gautiers bortgang kunne ikke domkapittelet i Carcassonne enes om biskopsembetet skulle gå til Isarnus eller en viss Guillaume, erkedegn i Agde. Den endelige avgjørelsen ble da henvist til paven. Men da han fattet sin beslutning den 25. november 1290, hadde de to kandidatene sagt nei, og i stedet ble Pierre de Mornay ny biskop av Carcassonne. Isarnus ble imidlertid på plass, som archipresbyter i Carcassonne, og han forestod også byggingen av sognekirken i Mouze.
Pavelig legat til Danmark, interdikt over Danmark
[rediger | rediger kilde]Isarnus var kapellan hos pave Bonifatius VIII og ble i august 1295 sendt til Danmark for å forhandle med den danske konge Erik Menved om erkebiskop Jens Grands løslatelse. Erkebiskop Jens Grand hadde i mellomtiden klart å flykte.
Isarnus fremførte da dennes sak for paven i Roma. I 1298 kom Isarnus igjen til Danmark for å forkynne pavens dom over kong Erik Menved, og da kongen ikke betalte boten, skred han sommeren 1299, under et møte i København mellom de stridende parter, til eksekusjon, i det han - for den idømte sum - tilkjente erkebispen utlegg i det gods Kronen eide i Lund erkestift, med unntak av Halland.[trenger referanse]
Da Erik Menved nektet å underkaste seg dommen, måtte Isarnus kunngjøre pavens beslutning om å lyse Danmark i interdikt.
Etter tilbakekomsten fikk Isaurus den 18. desember 1299 prioratet i Bénévent-l'Abbeye (et augustinerkloster) i bispedømmet Limoges.
Erkebiskop (Riga, så Lund, - så Salerno)
[rediger | rediger kilde]Etter at erkebiskop Johannes av Schwerin av Riga døde i 1300, utnevnte pave Bonifatius VIII Isarnus til hans etterfølger. Den umiddelbare utnevnelsen, som var en forbigåelse av domkapittelets valgrett, var mulig ettersom Johannes av Schwerin døde under et besøk ved kurien i Roma, dit han hadde begitt seg på grunn av de borgerkrigslignende tilstander i Livland. Isarnus ankom Riga først i begynnelsen av 1302. Der skal han ha forsøkt å roe ned og løse den vanskelige situasjonen i Livland, men det er knapt kjent hva han foretok seg, og hans tid der ble kort.[trenger referanse]
Han var til stede ved det danehoff i Nyborg som fant sted i 1303 da kirkestriden endelig fikk sin avslutning etter at paven hadde satt ned den først idømte bøtesummen til en betydelig mindre. Isarnus byttet da erkebispesete med Jens Grand, etter pavens forordning. Dermed var han blitt erkebiskop av Lund. Samme år reiste han til Roma for å hente palliet.
Han synes å ha vist stor moderasjon, og stod på god fot med den danske konge.[trenger referanse]
Han ble - muligens av hensyn til svekket helse[trenger referanse] - av pave Klemens V forflyttet 12. september 1310 til erkebiskop av Salerno i Italia, men døde i Avignon få dager etter, innen han hadde rukket å tiltre sitt siste bispeembede.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Nordisk familjebok (1910), bind 12, s. 895
- Jähnig, Bernhart: «Isarnus von Fontiano (CanA) († 1310)» i: Gatz, Erwin: Die Bischöfe des Heiligen Römischen Reiches 1198–1448. ISBN 3-428-10303-3, s. 650.
- Weibull, Lauritz (1914): «Ärkebiskop Isarnus av Lund (1303-1310). Ett bidrag till hans biografi» i: Historisk Tidskrift för Skåneland, nr. 5, 1914